Gresk antikvitetsgalskap

Da jeg traff Gemalen, så bodde han midlertidig hjemme - etter at leiligheten han skulle leie viste seg å være en sauna. En kald sauna hvor skrukketroll og mugg trivdes bedre enn Gemalen. De første månedene så jeg derfor ikke noe til tingene hans. Jeg har skrevet om noen av tingene før - i "Teak Takk", men jeg vet ikke om jeg fikk beskrevet episoden hvor jeg innså hvor langt ifra mitt Nille-hjem stemte overens med hans Antikkhjem.

Han hadde funnet en kjekk leilighet, og vi skulle pakke ut tingene hans. Vi drog ut på hekleduker, nupperiller, små krukker med husfreder, en okse-hodeskalle, små skåler og rare pyntegjenstander fra krigen. På det verste så kikket jeg meg rundt, og prøvde på et positivt innspill: "Du har møje fine ting...!". Han kikket  seg rundt, og så LO vi. Det var så sprøtt!

I årenes løp har han kvittet seg med mye. Jeg har og gjort det, og vi landet på femtitallet-ish. Det går bra.

Men for 12 år siden-ish så var vi på Kreta. I Rethymnon. Vi hadde det storveis, men en dag var det nok sol, strand og "Fanta, CocaCola, water, Biera" - og vi tok en runde i byen, han og jeg. Og fant en antikvitetsbutikk. Så var det gjort.

Det var det mest skitne og mørke salgslokale jeg har vært i. Vi kom inn i et avlangt rom, kanskje fem-syv meter langt, to - to og en halv meter bredt. På høye side kunne vi gå opp et trinn, og så var det et lite, smalt rom som gikk parallelt med hovedrommet, et par meter innerst. Der var det - så vidt jeg husker - et par vindu. Som var så skitne at de knapt slapp inn lys. Rommet var stappfullt av ting. Alt var støvete. Skittent.

Innerst i rommet var det en avslutning på rommet som gjorde at rommet virket som en hammer. Det utvidet seg. Der, bak en vegg, satt en gammel greker og gråt inn i telefonen. Han fikk nok med seg at vi var kommet. Men vi fikk kikke i fred. Jeg rotet meg helt bak, der var det et lite toalett, og en vask som jeg faktisk (!) ikke trodde var hvit. Det var først da jeg kikket ned i den og så at det var en liten hvit flekk der vannet dryppet, at jeg forsto den var skitten - og slettes ikke mørkegrå. Jeg fikk gysninger.

Det var for mye til salgs. Det var for skittent. Men vi lette etter den ene tingen vi skulle ha med som et minne. Og der: stod BYSTEN. En kvinnelig bronsebyste - ca 25 cm høy. Hun skilte seg ut - og jeg forsto at jeg måtte ha den. Jeg og Gemalen ble enige om hva vi var villige til å gi - og endelig fikk vi oppmerksomhet fra Grekeren. Som subbet seg ut til oss. Han snakket litt engelsk. Det var tid for å prute. Jeg liker ikke å prute. Det er det dummeste jeg vet. Så når han sa 1200 kroner, så var jeg klar til å si "pose!", og løpe avgårde. Men av en gammel holdning om at man er uhøflig hvis man ikke pruter - gjorde at jeg la inn et skambud. Grekeren ble betuttet. Og foreslo 1000 kroner. Ca. Jeg sa JATAKK. Og alle hjerter gledet seg. Grekerens mest av alle. Han ble så jublende glad, at han øyeblikkelig løp bak til Klagemuren hvor han tidligere satt og gråt, og hentet tre glass. Tror vi. Det er mulig det var keramikk eller plastikk. Fuglene vet. Glassene var så gravskitne at det er umulig å si. Han subbet seg bort til den muligens hvite vasken, lot vannet renne oppi glassene - og vrei fingen rundt inni. Jeg tror han vasket dem... Så subbet han innover lokalet igjen, og der stanset han ved en SVÆR karaffel. Den hadde vært grønn. Slik jeg husker det så har den garantert inneholdt minst 40 liter. Firkanta glass-sak, med greske mønster. Nederst var det en liten, rusten krane. Inni kunne vi se at det fremdeles var noe sølevann. Han helte ut det grumsete - i glassene. Gav oss hvert vår glass, og smilte tannløst mens han jublet: RAKI!

Raki er hjemmebrent. Gresk hjemmebrent. Liker du tequila, så liker du kanskje raki. Det er ikke det lakris-skvipet som grekere drikke (Ouzo).

Jeg kikket på glasset. På Gemalen. Og han smilte til meg og sa: "Det er ren sprit. Alle bakterier er drept". Grekeren gliste igjen, glugget ned sin "drink", og sa "Drink raki - no need for doctor!". Så sendte jeg en bønn ut i intet, og glugg-glugg.

Det gikk ned. Vi betalte. Fikk pose og skikkelig innpakning. Grekeren småpratet på gresk, med ett og annet innspill på engelsk: "It is a hundred years old!".

På vei ut av butikken innså jeg at rakien var av ekte vare. Jeg gikk. Jeg klarte å koordinere. Men følelsen i beina var FULLSTENDIG borte. Jeg kikket fortvilet på Gemalen, grabbet armen hans, og mumlet "Jeg kjenner ikke beina mine, få meg inn på en kafe!".

Vi - iallefall jeg - sjanglet inn på nærmeste kafe. Der var det bare grekere. De hadde mat. Og i løpet av den neste timen fikk jeg følelsen tilbake i beina. Jeg ble klar i hodet igjen. Og utrolig fornøyd med kjøpet.

Vel hjemme har bysten stått på hylla i mange, mange år. En god venninne flyttet den ved jevne mellomrom, fordi den stod i "parhjørnet", helt alene. Når vi flyttet hit ble den liggende i en pappeske. Jeg tror den ligger der ennå. Men jeg skal på loftet og hente den ned snart.

Åh, forresten: to måneder etter at vi kom hjem - så fant jeg en identisk byste i gips. På Skeidar. Eller muligens Nille. Jeg kjøpte verken den eller de 60 identiske vennene.  Jeg syns vel jeg hadde brukt penger nok på den. Konklusjon: enten er jeg rundlurt på gresk, men fikk en dram på kjøpet. Ellers så har jeg en veldig verdifull original på loftet. Hvis det siste stemmer, så har jeg garantert brutt noen regler for eksport av antikviteter fra Hellas. Da må jeg tilbake med den. Bytte den mot noe. En øy f.eks.

Jaja, det man ikke vet..... Det jeg VET er at bysten er vakker. Verdifull eller ei.

Syttendemaitog - bare for kameraene?

Jeg har gjort det før, men jeg blir bare ikke ferdig med det.... Jeg har skrevet om livet før og etter at jeg kjøpte bolig på Tasta. I hjertet har jeg jo alltid vært Madlajente, men jammen har jeg kjent at jeg muligens nå er blitt Tastajente. Jeg kommer tøffende ned gata vår, og kjenner plutselig at jeg er HJEMME. Det er ikke verst. Følelsen har vart noen år. Men med et ALVORLIG avbrudd i mai hvert år. Som Madlajente har jeg - som dere som har lest litt fra bloggen og kanskje kjenner meg og vet - tilbragt årets kjekkeste dag i Madlaleiren. Ja, jeg snakker selvsagt om 17 mai. Dagen da jeg - sterkere enn ellers - kjenner meg på-gråten-takknemlig over å bo i verdens rikeste land, hvor hovedoverskriftene i avisen gjerne kan handle om årets første potet, at syttenåringer ikke får kjøpe paracet til babyen sin pga attenårsgrense, og siste resultat fra Oilers. Fordi det er det som har skjedd. Joda, andre mer alvorlige ting innimellom, men hovedsaklig ufarlige, fredelige episoder. Denne dagen betyr svært mye for meg, som heller tar buss enn drosje hjem fra byen, fordi jeg ikke er redd for å bli voldtatt av en guttegjeng, og deretter forsøkt påkjørt, mens kjæresten min får bank og blir tvunget til å se på. Vi er utrolig priviligert. Så da skal det jo bare mangle at vi feirer dagen som seg hør og bør, og tradisjonen tro: ved å gå i tog og løfte flagget så høyt vi kan.

I år går eldste barn i tredje klasse. Som dere kan lese fra ett tidligere innlegg: Tenk at nå er dagen her som vi blir stresset av - så er ikke lenger denne dagen en gledens dag. Første gang jeg og den yngste stod og blomstret i halvannen time mens vi ventet på første klasse Byfjord skole, var jeg helt i sjokk. Det varte og det rakk. Alle korpsene spilte "Sex bomb" idet de gikk forbi. Og idet hun hadde viftet med flagget forbi oss, så jogget vi avgårde til gml Stadion for å plukke henne opp. Vi nådde det akkurat. Og der oppløste toget seg som dugg for solen, og alle ruslet, kjørte, løp, gråt seg hjemover til sine egne familiebunkerser. Fullstendig trafikk-kaos. Kalde barn. Ingenting felles. I og med at vi er vant med Madlaleiren, hvor alle møtes til Talen og Ja, vi elsker - så var dette fryktelig. Det viste seg å være et godt år sammenlignet med 2012... To barn i toget. Bunader. Ull. Regnkåper. Cherrox på beina. "Husk å komme senest kvart på ti!" Vi var der ti. I et regnvær som var Noah verdig. Ved svømmehallen. Jeg stilte meg opp ved Atlantic. Ti på halv elleve var jeg oppe med paraplyer. Kvart på elleve trøstet jeg iskalde, våte barn. Kvart over elleve - etter offisielt halvannen time i to grader og regn, beveget Byfjord skole seg avgårde. De hadde da en times tur i elendig vær, i sneglefart foran seg. Til Storhaug denne gang. Samme elendigheten der. Toget oppløste seg, skjønt ingen var sikre på hvor. "Vi oppfordrer foreldrene til ikke å ta barna ut av toget før det er ferdig". En engel hadde visket meg i øret - så jeg hadde satt bilen der på forhånd, like ved kirken. Jeg plukket opp fire gråtende, iskalde, våte barn. Og en forelder, som riktignok bare var forbanna. Begge mine barn annonserte at de ALDRI skulle gå i syttendemaitog igjen. Og jeg: med mitt svulmende "du må ikke, du har rett ! til å gå i tog"-slagord, jeg tok meg selv i å tenke at nei - dere har rett. Dette er IKKE måten å feire vårt fagre land på.

Nå er det fire måneder til neste gang. Vi har et dilemma. Byen har ikke fulgt med i timen. Komiteen oppfører seg som om vi er Hovedstaden. Toget er ikke vurdert mot alternativ. Alternativ 1 er som jeg har foreslått før: en heidundrende folkefest i byen. Hvilke andre byer i Norges land kan skilte med folketomt sentrum når toget er ferdig? Vi kunne hatt ordførertale, allsang, leker i byparken og pølseboder. Busser til og fra, gratis. Togene kommer fra hver sine kanter, slår seg sammen på vei mot byen. Et fellesskap, en feiring bursdagsbarnet verdig. Alternativ 2: Tastaskolene danner sitt eget tog, slik Madla og Mariero/omegn-skolene har gjort for lenge siden. Vi samler barna på Vardenes, går hovedveien til Bjerksted. Der blir det fest og baluba, leker og allsang i en-to timer. Så flytter vi folkefesten i Bjerksted enten til byen, eller en time. Alle skal få.

Det skal være kjekt å gå i tog. Ingen kan gjøre noe med været, såklart. Men utgangspunktet må være dårlig vær, og alt annet bonus. Mine barn gleder seg ikke til 17 mai. Toget er blitt en belastning, en bør som må bæres - fordi de har en overentusiastisk mor som elsket å gå i tog. Jeg har snakket med MANGE fra Tasta om dette. Det er jevnt over - bortsett fra noen korpsentusiaster muligens - enighet om at dagens ordning med å samle SÅ mange skoler til avgang for syttendemaitog i sentrum, er gammeldags. Men før syttendemaikomiteen - som går først og ubesværet under paraplyene sine og verken trenger å tenke på lange avbrekk mellom skolene eller halvannen times ventetid - går i første klasses våte syttendemaisko etter å ha ventet og venter på rad og rekke på å få starte, så er jeg redd vi blir stående fast i vårt gammelmodige syttendemaitog.

Hvis toget går sin gang i år som tidligere, så vurderes en-dags-bydelsbytte. Da må vi tenke på å ta barna ut av klassene, og heller være gjester på Madlamoen igjen. De kan lage høytidelig fest, de.

Har du lik? Åh, ellers tusen takk.

Ok - en beskjed til dere som selger klær og sko. Det kommer kanskje som et sjokk - men nei: å reklamere med "bestselgere" er IKKE måten å få denne dama til å handle. Jeg vil ikke ha det som "alle" andre har. Jeg ville heller hatt en oversikt over hva folk sjeldnest har kjøpt - da er det nemlig aktuelt. Og nei - du velmenende ekspeditrise: det er ikke overbevisende når verken du (med din kvalmt lekre rumpe, runde pupper oppe under haka og lange negler) eller din kollega (lunken, usmakelig kledd og som ser billig ut) sier med stor entusiasme at : "den har jeg og, jeg får altså så mye skryt for den!" Da går den uprøvd tilbake på stativet. Jeg kan til nøds kikke litt på bilder av klær på modeller. De er jo fra en annen planet, så forventningene om å ligne er lave. Men å risikere å bli sett i samme topp som ekspeditrisa på Cubus.... Da helst uvitende. Noen måneder tilbake drog jeg frem min nye, vakre topp. Gjesten vår, ei snerten blondine, ble lattermild: "den har jeg og! Skulle ha den i dag. Men ombestemte meg i siste sekund!" God latter. Til jeg traff vertinna. Brunette med lekker bak og fine bein. I samme topp.... Gutter: ja - det betyr noe! Vi blir sammenlignet! Haaaater det!

Jeg skulle i stort selskap til vår beste venn - femtiårsdag må vite! En uke før finner jeg - tilfeldig på vei til hårfargeavdelingen på Sparkjøp - en linkjole. Gøye farger. Kler meg for fest. Klar til å gå da Gemalen (kokkeassistent for kvelden) ringer. "Jeanette mente jeg måtte ringe, ville bare si at Migget har samme kjole som deg". Ja - jeg har en mann som får med seg slikt. Skjønne, skotske Migget - på alle vis. En femti høy tror jeg. Str ekstra small. Jeg er en syttitre. Og i andre enden av str-guiden... Jeg byttet i siste liten. Og glad var jeg, da jeg resten av kvelden kunne høre Migget sin skotske entusiasme: "and I only paid like twenty pound for it!". Det var forresten et røverkjøp. Bortsett fra at jeg aldri har brukt den.....

Nei folkens og klesbransje: jeg vil ikke ha bestselgeren. Ei heller kopiere de ansattes garderoben. De plaggene jeg kjøper - er det bare ett av. Til det motsatte er bevist.

Med blanke ark og fargestifter til

"Årets slutt er verken en slutt eller en begynnelse, men en fortsettelse, med all den visdom som erfaring kan fylle oss med. Hal Borland"


Så var vi her igjen. Nytt år. Nye muligheter. Et hvitt lerret - klart til å fylles med farger og opplevelser. Men var det ikke i går at jeg satt med samme tanke, med et hvitt lerret - klart til å fylles? Er det virkelig et år siden? Og i såfall - hvordan har jeg brukt fargepalletten og mulighetene?

Nyttår  er den dagen i året hvor jeg har høyest forventning, og minst krav. Det er en så til de grader oppskrytt kveld. Det skal være gull, glitter, champagne og fest og gjerne litt høy sigarføring. Jeg tror det kommer av at jeg hadde ungdomstiden på det glade nittitall - og at vi ventet på den STORE kvelden - da vi gikk over til et nytt årtusen. Alle nyttårsaftener før den tid var et langt vorspiel i påvente av FESTEN.

Og festen kom. Vi var invitert til selskap på Holmenkollen, til et hus som lå inntil en skog. Mulig Nord- eller Sørmarka. Vertskapet var islendinger, fantastiske mennesker. Vi hadde med oss Belugakaviar. Den hadde Gemalen fått i gave av ei som var mye i Russland - Belugaen lå på svimlende 50 000 - 80 000 kroner pr kg før denne nyttårsaften.

Så utstyrt med Beluga, smågaver fra Nyttårsørnen (som vi innførte fordi vi syns det var feigt at alle andre høytider har en figur som kommer med gaver: julenissen og påskeharen), og tannkost, inntok vi Det Islandske Selskap - og fra da gikk det bare oppover.

Drinker. Innen middagen ble servert hadde Gemalen begynt å snakke islandsk med en bror på Island- det vil si at han smilte mellom matbitene mens han mumlet og ropte "Kvitaflekkur" - som antagelig verken skrives eller uttales slik det er skrevet - men det var nå det han sa. Det betyr-ish - isbre... heldigvis snakket vertskapet flytende norsk, så ingen grunn til å kaste meg i fremmedspråk. Etter middag ble det mer drinker, og jeg kastet meg i gin med oliven - hvilket syns å være en god idè omtrent der. På kjøkkenet ble det drukket sherry, og det ble fornuftig å knuse pepperkakehuset. Som husets yngste sønn var hadde fått løfter om å knuse. Huset ble behørlig støttet opp igjen. Bind for øynene på junior, og et kjevle i hånd: inn på kjøkkenet og BANG - han trodde han knuste det, og var mer enn fornøyd.

Midnatt gikk vi til skogs og fikk se tusenvis av raketter pryde himmelen over hovedstaden fra ei glenne i skogen. Vi vasset i snø. Inngangen til det nye året ble behørlig feiret - med sprudlevann. Vel tilbake i huset fant vi frem belugaen. Og Ritzkjeks. Og mer drinker. Gemalen aka Nyttårsørnen, kledde seg ut, og bestemte seg for å ankomme via hagen. Lite visste han at den lange grøfta med snø nedenfor var en bekk. Av den ikke-frosne-typen. Vi har undret oss over hvor lang tid det ville tatt før vi etterlyste ham, og verre: hvor lang tid det ville tatt før vi lette i bekken utenfor. For han falt så sluddet skvatt til alle kanter, og hadde problemer med å komme oppigjen. Når Nyttårsørnen endelig kom - var han kliss våt, hadde vondt, og det kalde badet hadde på ingen måte gjort ham edru. Barna fikk gaver, gikk til sengs, og så spiste vi voksne Beluga på Ritz-kjeks. Supplert med mer sprudlevann. Og mer oliven. I gin.

Det siste jeg så da jeg la meg i tre-fire-tiden var fulle glass med gin - fargesatt av seigemenn. En gitar var kommet frem. Jeg innså at hvis noen skulle kjøre bilen hjem en gang neste dag, så måtte det bli meg.

Det var en heidundrende feiring. En saftig inngang til Herrens år 2000. Min nitti år gamle bestemor tok feil: verden stanset ikke opp.

I år skal vi til gode venner. Med barn. Og har på ingen måte verken beluga eller ørnekostyme. Det blir hyggelig. Ungene gleder seg. Det blir - i år som i fjor - en koselig feiring. Verken glitter, gull eller raketter fra vårt selskap. Lerretet 2013 skal fylles på sikt. Foreløpig kun med en Oslotur med Disney on Ice - men mer skal på. Jeg skal lage noen forsetter. Bryte noen forsetter.

Jeg har noen forsetter i år som alle år. Blablavektblablamatblatrene..... og så skal jeg bli snillere. Jeg skal ikke heve stemmen når jeg er sint. Jeg skal ikke kjøpe mer. Ikke mer blader som jeg aldri leser, plagg jeg bruker en gang. Ikke små gøye ting til barna som er ødelagt etter fire minutter. Jeg skal slutte å ty til kafemat når jeg skal ut på noen ærend. I stedenfor skal jeg lage mat med barna hjemme. Jeg skal ha med matpakke på jobb. Og så skal jeg fullføre noe. Hva som helst. Noe skal fullføres. I år 2013. Det blir bra.


Og med det så sier jeg "takk for det gamla", og ønsker dere alle et godt nytt år!

Oh jul med din vrede

Jeg har vært på shopping. Impulsivt, som et resultat av at jeg fant ut at det er fire dager til julebordet, forrige januars mål om å komme inn i drømmekjolen er like fjernt som det var da, og Kvadrat i november må jo være bedre enn Kvadrat i desember? Så jeg ringte min Gode Moder, spurte om barna kunne gjøre leksene hos henne, og avgårde!

Ikke bare fant jeg parkering sånn nogenlunde i nærheten av døra - det duggregnet litt, men jeg var og motivert! Jeg hadde planen klar i hodet: en lang kjole som holder inn på rett plass, fremhever mine (to) fordeler (kneggknegg - tog du an?), skjuler WillieNelsonarmer, går inn i midjen: alt dette i en fengende flott julefarge. Billig.

Det begynt dårlig. Jeg fant rett butikk, feil klær. Men Kvadrat er jo Norges største handlesenter, og kvelden var ung. Oppe i første etasje stod en gøyal gjeng med korpsentusiaster og spilte julesanger, det var ikke så mye folk, og stemningen høy. I butikkene var det masse blide ansatte som var på tilbudsiden og spurte om jeg trengte hjelp.

Jeg gikk, til nøds, gjennom Hennes&Mauritz - mens jeg skjulte fjeset mitt. Jeg boikotter dem egentlig, men de har klart å legge butikken slik at man omtrent MÅ innom for å komme videre. Jeg skal slutte å boikotte dem når fabrikkene de handler fra i Bangladesh ikke brenner ned med arbeiderne inne - og de har mer enn tre kroner timen. Men så: lå Kvadrat foran mine føtter! Hundrevis av kjoler som jeg skulle velge og helst vrake, i. I hodet satte jeg en pris på hva jeg var villig til å betale - ikke for mye bling - ellers åpen for det meste. Jeg angret litt på at jeg hadde tatt den nye jakken på meg. Det var litt varmt.

De neste fire butikkene hadde ikke fått med seg årets motebilde. De hadde rett og slett ikke fått med seg at årets motebilde er, eller bør være, preget av lange, flotte kjoler. Det var kort, svart del nederst, gøy farge oppe. Det var lang kjole bak, vis trusa foran. Bling, blang, glitter og stas. Toppene veide mer enn jeg drømmer om å gå ned i vekt. Og hadde de armer? Neida. Jeg la merke til en ganske fin gull-bolero, fordi jeg tenkte den kunne være grei å ha når jeg fant Kjolen - som sikkert kom til å være kortarmet. Noterte meg at jeg skulle tilbake. Tok av jakken - begynte å bli kokt i hodet. Skulle ha byttet sko før jeg gikk.

Det sinnsykt store orkesteret som spilte ved inngangen da jeg kom hadde flyttet seg - og nå stod de midt i sentrum av det området jeg nå beveget meg i. "På låven sitter nissen" ble trøttende å høre på i lengden. Og jeg begynte å bli lei av kjoler som rekker akkurat ned til celulittene mine, og ennå verre: det viser seg at årets vinner er en topp som er vid, men som ender opp i et kroppskondom av et skjørt. Som rekker akkurat ned til celulittene mine. Samme hvor jeg gikk så dukket det masete kvinnfolk med små skilt på brystet opp, og spurte om jeg skulle ha hjelp. "Ja, jeg skal ha en lang kjole, som er smal i livet, som gir pushupfeeling på brystene, som har armer og som har en artig farge. Jeg driter i prisen". Neida, beklager meg her og beklager meg der. Yeah, right. Beklager? I think not.

Mas fra høytaleren: må vi vite at det er åpent til ti, hvert annet minutt? Og hva med å bytte ut den skrikende, ekle oslodama med en hyggelig, lav og rolig, mannsstemme? "Miiiiiinnner om at Kvadrrrrraaaaat stenger klokkken tjuetoooooooo hver dag!". Eh: vi er her etter klokken åtte, jeg TROR vi har forstått det!

Jeg fikk vondt i beina. Jakken på armen begynte å bli tung. De hadde skrudd opp varmen.

Nei, det er ikke greit at du ikke SÅ meg i verdens trangeste butikk, hvordan kan du IKKE se meg? Det er jeg som har GEDIGEN, kokvarm ulljakke hengende over armen, og som baner meg vei. Som blar tiltaksløst gjennom kjole etter kjole, størrelse small og medium, og som er villig til å prøve dem i TILFELLE, i tillegg til at de koster det samme som bilen min, og blinker og blinker. Som driter i fargen. Selvsagt så du meg! Du gadd bare ikke å flytte den feite - eller iallefall stygge - rævva di!

Jeg rømte inn på Hennes igjen. Skulle bare ned i første etasje, men boikotten syns så langt unna, det kunne jo hende jeg fant et plagg som var sydd av en dansk kunstner, førti år, av bomull fra frittgående bomullsplanter. Hvordan kunne de ikke høre at det jæ"#"#"la janitsjarkorpset nå spillte RETT utenfor? Hvordan kan de tenke at det kombinert med sinnsykt slitsom ravemusikk dunkende ut av høytalerne er gøy? Den skrikende musikken kombinert med mer messing enn jeg noensinne har sett noen gang i livet - en haug med overentusiastiske korpsmedlemmer som NOK EN GANG peser i vei på sine upussede, høylytte instrument på de dummeste julesanger - det skar i ørene! Hva mener de med "og far hans stod og lo?" Får lyst til å dra til den typen som stod og lo når Maria lå i en stall og fødte!

Kastet jakken i bosset. Tenkte jeg fikk gå tilbake og kjøpe den boleroen jeg skulle ha. Som jeg hadde glemt hvor jeg hadde sett. Og plutselig hadde INGEN gullfarget bolero. Eller kjoler. Eller gøye farger. Og personalet var sure og gretne og sa nei og nei og nei - det har vi ikke, det må ha vært et annet sted.

Korpset fulgte etter meg. De spilte samme sangen omatt og omatt og omatt og omatt og omatt...  Og så hadde butikkene blitt fylt av stygge, høylytte mennesker, som svettet og stod i kø. En beskjed til deg - oh du onde kvinde: når mannen din, på krykker, hinker for livet bak deg i nok en kvinnebutikk: så skal du DRITE i om han har rett eller ei: hvis han mener å finne frem i denne butikken, og hva som er korteste vei til bilen, så sier du JA og HA! Og så dilter du etter Hink-i-Helvete akkurat den veien han vil gå. For har han klart å holde følge med deg så langt, så fortjener han å ha rett! Kjerring!

Dagens høydepunkt skjedde rett før stengetid: mistet følelsen i beina. For så å oppdage at jeg hadde rasket med meg to kjoler i størrelse 170, fuglene vet hvor lenge jeg hadde befunnet meg i barneavdelingen.

Beskjed til personal i klesbutikker: før jul er det ikke nødvendig å ringe til Securitas når man finner noen liggende under et stativ med ytterklær til sytti prosent salg, med tommelen i munn, ruggende frem og tilbake.

Det pisseregner. Parkeringsplassen er uendelig stor, jeg husker ikke hvor jeg har parkert bilen. Men sånn alikevel: er det virkelig lovlig å bannlyse noen fra Kvadrat på livstid?

Danmark på salg

Jeg har fått et supertilbud, av den typen man ikke KAN overse. Det er er den nye reiseruta til FjordLine - Stavanger/Hirshals.

Det er billigkalender. Tur - hvis man er villig til å reise søndag morgen (eh, ja!) - kroner 249,- for bil og fire personer. Retur - hvis man er villig til å reise ni om kvelden lørdag (eh, ja!) - kroner 249,- for bil og fire personer. FANTASTISK. Skal man endelig komme seg tur/retur Danmark uten å måtte pantsette snorkelmaska? Ser slik ut!

Så jeg tok absolutt nada hensyn til skoleruta, la inn 22 juni - og joda: se det! 249,- pr vei!!! Nice. Videre: og det er der jeg ender opp med å lure på hva i hel"¤"%"te slags tilbud det er jeg har fått. Neste trinn er nemlig der jeg enten velger STOL eller LUGAR. Stol.... en selvfølge. Man MÅ velge minimum stol. Nei, jeg skal ikke ha stol, jeg skal danse, shoppe, sitte i baren, spise.... niks. Må ha stol. En til hver. 700 kroner takk. For å ha en adresse på båten. En stol til hver. Hvorfor? Er det ikke stoler nok der? Blir det kamp om gulvplassen? Javel, jeg velger stol. Hjemover kan man og velge stol. Eller billigst lugar, til snaut tretten hundre kroner. Selvsagt vil vi ha lugar hjem, reisen går på natta. Men tretten hundre kroner for å sove under vannlinja uten vindu - med motoren dunkende rett inn? Neitakkemegtilstol - og jeg er jo da villig til å gå opp to hundre kroner pluss, slik at jeg endre på snaut femten hundre og kan gå ned med utsikt mot havet. Ja, dette er altså I TILLEGG til de 249,- kronene som jeg nå ikke er sikker på hva jeg har brukt på. Parkering for bilen, kanskje? Hvorfor må vi da si hvor mange vi er i bilen? Åh, skal du på julehandel og vil stå på Arkaden parkering?? Hvoooor mange er det i bilen? Fem? Oioioi, det blir dyrt. Bare en? Thththt....kollektivt, du må tenke kollektivt!

Velvel, 1500 krone til. Så nå er superdupertilbudet vårt kommet opp i 950 pluss 2250 - det blir i mitt regnestykke drøyt tre tusen kroner? For supertilbudet på fem hundre tur/retur. What????? Jeg prøvde da å legge inn en person og bil, for å sjekke om jeg kunne leve litt kummerlig på en tomannslugar, f.eks. Plutselig var det snaut syv hundre som var prisen, der det tidligere var to femti. ????

Jeg gir opp. Et øyeblikk hadde jeg et lønnlig håp om en fantastisk billig tur til Danmark, jeg skulle kjøpe røde pølser, manipulere jentene til å si "Lenge leve Dronning Margrethe", og helle utrolig billig snaps og øl i maen. Det var planen. Nå er planen endret dramatisk. Det vil si: jeg har ingen plan lenger. Ellers takke meg til Norgesferie i 2013 og. Omtrent samme pris. Til sammen.

Det eneste jeg bekymrer meg for der, er at maen mumlet noe om bobil. Hvor fantastisk det ville være å drakse rundt på en bobil. Eller i en - rettere sagt. Det bekymrer meg. For å leie bobil koster 249 kroner. Men det er før man leier ratt og hjul, seter og tak. Så da er vi oppe i samme pris. Omtrent. Fordelen er at vi da kan både sitte og ligge.

Argh.

Barna - fremtidens kunstelskere?

"Når jeg blir stor, skal jeg bli kunstner!" - mente den ene av mine to håpefulle. "Ikkje eg. Eg ska sella kunst", så den andre. Newsflash unger: begge tar feil. Skal det skje, så skal det skje ut fra rent talent - det skal ikke utdannes arbeidsløse kunstnere og kunsformidlere i dette huset, jeg har nok med dem jeg skal motivere til ordinært arbeid på jobb.

Det skal satses på kunst og kultur - kan man stadig lese i aviser og media. Og det er jo flott, men det gjorde at jeg sjekket litt hva som egentlig menes med kunst og kultur, og hvorfor de går hånd i hånd? Som småbarnsmor så vil jeg gjerne at barna skal delta i "kunst og kultur"-livet. Hva nå det er.
Det er ikke så vanskelig å forstå hva kunst er. Skal jeg forstå det ut fra hverdagslivet og omgangskrets, så er det stort sett bilder, skulpturer, noen ganger fancy bygg. Noen har laget noe som er verd å vise frem. Men jeg slo det opp - og en av definisjonene jeg fant var:

Kunst (tysk for «kunnen») kan defineres som et fantasifullt og nyskapende, estetisk kulturuttrykk for indre eller ytre opplevelser.

Ja, ingen store overraskelser der. Kultur, derimot - sies det at det er over tre hundre definisjoner på. Jeg fant Edward B. Taylor sin definisjon fra slutten av attenhundretallet: 

”Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlem."

HJÆÆÆÆÆLP! Det var verre. Det er med andre ord forståelsen av hverdagen?

Så når det skal satses på kultur - da lurer jeg egentlig på hva man mener. Siden kultur er rundt oss hele tiden, hvordan kan man da satse på det? Skal man da vise det frem? Dyrke det? Lære opp folk i det? Og hvem skal gjøre det? Jeg? Skolen? Kommunen?

Som sagt vil jeg gjerne at barna skal blir kulturelle medborgere. Og godt på vei er de nok det og. De er med på teater, på kino, på veldedige event, på samlinger til advent og Lucia.... verden var nok kjedelig uten at vi feiret noen av de kulturelle høydepunktene i vår by.

Men når det kommer til disse tingene, så er det jeg forstår at jeg og politikere nok har hvert vårt syn på hvordan denne kulturen/kunsten skal nå frem til våre barn. For hvem er det som definerer hva som er kunst og kultur og hvilke deler av det man skal satse på? I Oslo skriker de over seg i debatten om hvor Munchmuseet skal ligge. Hva det skal koste, hvem som skal koste det... det er vår verdensarv - og konservering og ivaretagelse må skje i rette former, snarest mulig. Det ble arrangert fakkeltog. Sjøl var jeg hjemme og så nyheter om barn som var drept i Syria, så jeg fikk ikke deltatt. Ja, så gikk det i Oslo og... Joda, det må vel markeres. Og det må jo ivaretas. Men er Munchmuseet det viktigste emnet når det kommer til kunst i Norge?

Under Stavanger Museum ligger det ikke mindre enn ti museum. Og i tillegg kan vi bruke Vitenfabrikken i Sandnes og de museene som ligger i tilknytning til det. Nå for tiden kan vi og se Munch sine arbeid her i byen. I den forbindelse har museet funnet det for godt å sette opp prisene:

"Vi gjør oppmerksom på at billettprisen ved Stavanger kunstmuseum er hevet noe under utstillingen Munch - Gåten bak lerretet, for å dekke inn store kostnader knyttet til oppføringen. Vi gjør samtidig oppmerksom på at denne billettprisen også gjelder for andre parallelle utstillinger ved kunstmuseet i samme periode.

Voksenbillett kr.100,-
Barn/student/honnør kr.60,-
Venneforeningens medlemmer kr.40,-
Familiegrupper (max. 5 pers) kr.300,- "

Og her er vi ved sakens kjerne. Vi er fire personer i familien. To voksne og to barn. Det beste pristilbudet da er å velge familiegruppe. 300 kroner for å gå en tur på museet.

Alternativt kan vi gå på kino. Vi kan f.eks se "Reisen til Julestjernen"? To voksne, to barn: 380 kroner. Før snop, chips, mat, brus....

Vi kan heller vurdere en teaterforestilling? Alladin, f.eks? 640 kroner takk.

Jeg ville som sagt at jentene skulle få delta i denne delen av fellesskapet - og joda: vi har råd til å løse ut alle de overnevnte billetter, og vi gjør det og. Men denne byen har en glemt gruppe - som høykulturelskerne ser ut til å ha glemt: De familiene som har sosialytelse. De som har foreldre som har uføretrygd. Som har kun en inntekt. Hvordan kan de løse billetter på kino, teater eller museer?

Jeg meldte barna opp på Kulturskolen, første klasse. Det var generell musikkopplæring. En dag i uken, og en opptreden sånn dann og vann. Jentene syns det var storveis. I andre klasse var jeg på ingen måte like ivrig etter å bruke 12-1400 kroner på at de skulle sitte i en ring og bruke rytmeinstrument. Så jeg meldte dem av. Og fikk straks beskjed om at det var greit, men skulle jeg ønske et musikkinstrument i tredje klasse (ja, jeg vil de skal lære gitar), så måtte jeg holde på plassen gjennom andre klasse og - ellers ville de som gjorde det være forbeholdt førsteprioritering i instrumentopplæring. Jeg forsto ikke at de mente det. For meg er det HELT uforståelig at jeg skulle være nødt til å holde barna på et kulturtilbud jeg ikke ønsket, for at de skulle få det de ønsket i tredje klasse. Så nå står den eldste i kø for å lære gitar. Og hun får neppe plass. Den yngste står i kor-kø - og får neppe plass. Fordi jeg ikke valgte å holde dem der. Hvordan kan det være sammenheng mellom instrumentopplæring og sang/dans - og hvis det er slik at de skal oppføre seg som et borettslag med ansiennitet - hvorfor kunne vi ikke bare kjøpe et medlemskap til dem i andre klasse slik at de alikevel stod i reell kø for gitar?

De står i kø på Rogaland Teater og. I barneteateret. R står for tredje året, ennå de faktisk opprettet to nye klasser, en for hvert av jentene sine årstrinn, i år. De får neppe plass der heller.

For å la barna delta i denne typen aktiviteter så må vi på privat marked. Stavanger Kommune satser stort på kunst og kultur, og antagelig forbeholder de rette personene seg retten til å si at vi og satser på barn og unge. Alikevel har jeg ingen barnekor å sette Sofie i - utenom i Tasta Kirke. Det er uaktuelt. Selv om søstera går på dansegruppe i kirken, så blir det annerledes med kor. Det er ingen private, ikke-religiøse aktører på banen. Vi kjøper spinndyre pianotimer til den eldste privat. Og skal barna - slik de ønsker - få et teater/dans/sang-tilbud ellers, så må vi bruke Showskolen med Bente og Oli - det mest kommersielle tilbudet man kan finne. "Hei unger, kjekt at dere har begynt, i helgen er det teaterhelg med overnatting, da kan dere, for den nette sum av to og et halvt tusen kroner, overnatte her, spise taco og ha teatertrening". Måpende mødre, happy unger. Vi gikk der i fjor. En dag i uken kjørte jeg barna til teatertrening, bare for å befinne oss i et overbefolket, forferdelig lokale på oppvisningsdagen - hvor vi måtte KJØPE billetter (etter tre tusen kroner for at barna skulle gå der, ti ganger - virket det noe drøyt) - og høre at syvåringen hadde monolog fra Mamma Mia: "Me kysste, danste og prikkprikkprikk.....". De voksne lo, og barna ble lattermilde på den flaue måten, den måten hvor de  har forstått at vi vet noe ikke de vet. Det var det tilbudet jeg klarte å skaffe barna på den kulturelle siden av vårt liv. Det er PINLIG at Stavanger kommune ikke klarer bedre enn dette.

Jeg prøver å vise barna gratistilbudene. Vi ser på rustne menn, går den Blå prominade (der den ikke er innestengt av gjerdene for cruisebåtene), ser på veggmalerier og Luciaopptogene. Vi snakker mye om at man kan gjøre mye billig her i byen - jeg aner ikke hvordan deres liv blir. Antagelig vil de ha råd til å kjøpe billetter på de tingene de ønsker, eller så vil de kunne spare til det om ikke annet. Vi sparer nå penger til Disney on Ice i Oslo - de bretter på klær fortere enn jeg kan vaske dem, i håp om å ha tjent penger nok til å gå i januar. Jeg vil de skal være forberedt på at det finnes andre alternativ enn å gå på spinndyre kultur"tilbud" i Stavanger. Men jeg holder på det jeg sier. Det er en stor forskjell på hva politikerne for tiden vurderer som kunst og kultur, og på hva jeg definerer som kunst og kultur. Jo blåere kommunen blir, jo større blir forskjellen.

Nei, mine barn kommer aldri til å tilhøre kultureliten. Men så har jeg aldri helt forstått meg på kultureliten heller - så kanskje jeg bare skal være fornøyd om de - neste gang jeg foreslår kino - heller vil ha en dvd og kjøpe en pizza med hjem. Det koster meg tross alt bare halvparten av hva kinobilletter ville kostet.