Kånå på torget

Kveldskos...

Så var det yrket og prøvd. I mild versjon. Torghandler. Ok, det var ikke grønnsaker, det var ikke fisk. Men det var på et torg - Nytorget - og det var handel.


Her er ti myter - eller ikke - om torghandelbransjen for folk flest:

1. Det er bare å ta med seg det man skal ha med seg i et par poser, og så er man igang. MYTE. Dagen før må det rødvin til, blandet med optimisme. Alt som selges (det ligger og på Finn.no) skulle merkes med rett eier, rett og slett. Det er en liste med venninnen min sine ting. En med alt fra hus og heim, og ....vel, kort sagt en tredje -  og den kan jeg godt snakke om - men da måtte jeg drepe leseren, og det blir fort mye mas... det kommer oppdatering forhåpentlig i desember på den saken der.
Så alt skulle a: være rent, b: merkes med nummer under (tape med tusj), og c: prises. OG: pakkes i esker.
Nei, det er ikke fort gjort. På forhånd hadde jeg skrevet ut lapper med produktnavn. Av typen "Stavanger Flint", og "Håndmalt av Inger Waage". Skal man være skrothandler, så må man gjøre det med stil!

2. Det er bare å sette opp et bord, så er du igang. MYTE. Man må ha bordet ned til bruktmarkedet - det vil si tilhenger. Så må man tenke på at man gjerne vil sitte. Stoler. Og fordi man ikke nødvendigvis kan kjøre rett inn i området, så må man pakke i bærbare esker, som skal stables på en estetisk fin måte under bordet. Der manglet vi litt, ja...

3. Det er lunt og godt på Nytorget. MYTE. I dag var det 8-12 grader, en stund var det sol og. Beste øyeblikk var da frosten i mine - faktisk - godt innpakkede bein, mistet følelsen. Det nestbeste øyeblikket var da Gemalen fant på at jeg skulle ha bobleplast i skoene. Til gjengjeld var øyeblikket da jeg stappet dette oppi skoene det mest ydmykende øyeblikket - så det går opp i opp...

4. Det er ikke flaut. MYTE! Det ER flaut. Ikke fordi vi gjør noe flaut når vi bruker timesvis på å dra inn noen kroner for under minstelønn - men fordi vi bretter ut våre egne, private ting ut over bordet (som strengt tatt og kunne hatt godt av en skrubb og kanskje pussepapir....) Jeg syns ikke at torghandlere har et dårlig eller flaut yrke - hvis jeg var torghandler så kunne jeg gjerne stått med stolthet og solgt grønnsaker og fine produkter. Men jeg er ingen selger! Jeg stinker på salg. Jeg hater å pakke på folk ting de verken vil ha eller trenger - og aller verst er pruting!!! Jeg er på nivået hvor jeg pruter ting opp istedenfor ned. Og i dag ble det omtrent likt - mer enn villig til å gi avslag så det svei!

5. Man kan stå der uten å handle selv. MYTE
Gemalen burde hatt bånd. Et sånn med mulighet for å gi en viss lengde alt etter hva som er ærendet. Jeg passet på å beholde alle pengene... og når jeg da - høylytt - sier at han ikke får lommepengene før etter salget, etter hvor flink han har vært, så får jeg flere typer reaksjoner:

• Den enige: Det er kvinner, en sjelden gang menn, som nikker.  De har en ektefelle selv som samler på ting, som kjøper alt mulig. Den typen kunder jeg håpet på, egentlig. 
• Den sjokkerte: begge kjønn - sjokkert over at en 43-åring får lommepenger av kona. Noen av dem fordi han finner seg i å ikke har egne penger. Noen fordi han må ha slik forvaltning antagelig fordi han er til fare for seg selv. 
• De som forstår at vi tuller, og som ler med. Mine favoritter. 

Det tok fire minutt fra vi hadde rigget oss på plass til han var i fri dressur. Samme hvor jeg så - så dukket hodet hans opp i horisonten, smilende med ett eller annet objekt i sine viftende armer som han ville kjøpe. Glass, klokke, boller... og jeg ristet på hodet og ristet på hodet. Jeg kunne se hodet hans når han ristet på hodet til selgeren: "Nei, kånå seie nei....". Selv forelsket jeg meg i fire skåler - tyske fra sekstiåra...  åh... de var fine. Men jeg gikk uten. *stolt, og full av anger*

6. Man kan bare kjøpe seg noe å spise, man er da tross alt i byen! MYTE

Det er ikke så lett å finne noe å kjøpe. Joda, jeg kunne nok jogget opp i gata og kjøpt meg et par vårruller, take away eller annet. Men når den som skal passe butikken truer med nervesammenbrudd hvis jeg var mer enn ti meter fra "boden", da har man begrenset tilbud. Jeg hadde med kaffe, da. Vet du hva som skjer når man bøtter ned varm kaffe i håp om at det skal renne ned i skoene? Man må på do. Vet du hvor man kan gå på do? Der man kan kjøpe takeaway, f.eks. Men når det er mer enn ti meter fra "boden"....osv.. .

7. God stemning. SANT

Det var utrolig koselig stemning, folk var blide og hyggelig. Det var mange gode samtaler om ting, og herlig at folk stadig ville hjelpe oss og fortelle oss om vi valgte rett pris. Jeg så at de viste kunder til rett plass hvis noen spurte etter noe. De passet på for hverandre. Vekslet penger. Og handlet av hverandre. Også vi ble oppkjøpt, det første vi solgte var faktisk stolene vi selv skulle sitte på. Men på den andre side så fikk vi låne dem resten av dagen - det var jo en god deal. 

8. Det er enkelt å forholde seg til reglene på Nytorget. MYTE
Det viser seg at det er masse uskrevne regler man må forholde seg til. Det er f.eks antagelig grunn til å skrape opp bilen hvis man kjører inn på plassen, og våger man seg å sette opp et bord litt for nærme de andre.... Vi var der før halv ti - og det var allerede fullt. Det åpnet seg to mulige steder. Den ene var i inngangspartiet, hvilket kanskje ville vært strategisk smart plassert. Dessverre hadde en selger som solgte musikk fått samme ide - og det var som å være på en lokal festival i Indre-ettellerannet. HonkyTonkHillbillie.... Så vi slo oss heller ned i andre enden. MINIMUM TO METER (!!!!) fra de to nærmeste. Her var De Gulkledte veldig bestemte - men ingenting mot dama på naboboden. Hun var mer enn bestemt på hvor stor plass vi kunne ta. Det viste seg å være mer enn god nok plass til sommerens horde-rester. Men hun pisset i kroken sin med største selvfølgelighet.

Det var frivillig å gi femten kroner til dem som satte opp stengslene. Kort sagt så FØLTES det ikke særlig frivillig når det plutselig stod et menneske der og sa "det er jeg som skal ha de femten kronene". Pengene var på bordet før "-nene" i "kronene" var sagt. Jeg har ingen ide om hvem hun var. Det kan ha vært en tilfeldig turist for alt jeg vet.

9. Det er et fargerikt fellesskap. SANT
Det er fargerikt, men ikke på den vanlige måten. Det var ikke mye utenlandske - men fargerikt: oh yeah. Det er ikke mange steder jeg har sett mer originale figurer. Det var kort-korte skjørt, det var fotside kjoler, det var høylytte glade figurer - det var tause menn uten øyenkontakt. Det var og masse flotte mennesker i godt humør, med vitser og sjappe kommentarer. En haug med kikkere, som ikke skulle ha noe. En haug med folk som lette etter det spesielle. Det var rett og slett en opplevelse! Og så masse kjente. Kjempekjekt!

10. Du blir bitt av basillen. MYTE
Jeg er IKKE bitt av basillen. Jeg har IKKE lyst til å gjøre det igjen. Jeg har ikke lyst til å bruke evigheter på å ordne ting til, hente vekslepenger, muntre opp min bedre halvdel, brette ut privatlivet mitt i håp om at noen ser syn på mine ting, selge det for minstepris... Det jeg kommer til å bli med på igjen, er Åpen garasje - som er et loppemarked-konsept. Det virker mindre skremmende...

Det "gode" tilbud

Få setter større pris på et godt kjøp enn meg. Jeg elsker å gå på salg. To for en, halv av rød pris... og Fretex. Loppemarked og bruktmarked. Jeg liker å oppsøke salg. Jeg liker ikke å bli påpakket gode tilbud. Halve gleden er å finne et godt kjøp. Halve tabben er å få det servert i fanget.  I det siste er det flere aktører som faller inn under sistnevnte kategori - som har vært pågående, og det er lite som irriterer meg mer:

Det er i de mest hverdagslige situasjoner. Påfylling av bensin: "Vil du ha en bilvask?". NEEEEEEI, jeg vil IKKE ha en bilvask. Hvis jeg ville ha en bilvask, så hadde jeg åpnet munnen og sagt: hei, jeg skulle hatt en bilvask. Hørte du at jeg sa det? Nei. Jeg sa det ikke fordi jeg ikke skal ha den #%#"% bilvasken. Jeg skal betale for bensin. Og så skal jeg ha en pakke tyggis. Stakkar du som jobber der - som må spør om vi skal ha en vask, eller gi oss en gratis. Og som sikkert flere ganger til dagen blir utskjelt for det utrolig tåpelige spørsmålet.

Jeg burde ikke kjøpe EN engang

Neitakk, jeg skal ikke ha en cheeseburger i tillegg til menyen jeg strengt tatt heller ikke burde kjøpt, på McDonalds. Jeg skal heller ikke ha ekstra løkringer - jeg lover at jeg hadde bestilt det om jeg skulle hatt det. Jeg har tross alt stått tjue minutter i kø, i et lite, trangt lokale, vasset i servietter og sugerør, hørt på tåpelige ungdommer som står bak disken og snakker om alt annet enn mat og service - i Stavanger sentrum stort sett lyder som "fuck" og "Yeah!". I løpet av disse tjue minuttene har jeg garantert (!) hatt tid til å tenke på hva jeg skal ha. Jeg kan det så til de grader utenat. Nei, jeg har ikke glemt at jeg burde spørre om to stykker papp med noe farse imellom, fordi jeg ikke skal ha den /%(%/#)# cheesburgeren.


De ekstra sokkene som du prøver å pakke på meg på Dressmann - de kan du stikke så til de grader opp et sted solen aldri skinner. Når jeg krisehandler en t-skjorte for Gemalen, så kan jeg love deg at sokker er det SISTE jeg har tenkt å tenke på. Jeg har antagelig tenkt på polet, på strømpebukser, på noe å ha på meg, på sminke og sko, på mat til barnevakten, på kontanter til barnevakten, kontanter til drosjen, frokost til neste morgen. Midt i krisehandling av en t-skjorte i rett farge, tre kvarter etter at barna burde vært hos barnevakten og jeg burde vært i dusjen - vil jeg IKKE ha tre mannetruser for prisen av to - og jeg vil heller ikke ha sokker. Og mest av alt vil jeg ikke bli spurt om jeg skal ha sokker.

Donaldbladet med spretterten i, Tom og Jerry-bladet med kalenderen med det rare mønsteret, Ponnybladet med smykker i....nei, jentene får ikke kjøpe disse. Jeg kan aldri være sikker på at de kjøper bladet, og ikke de utrolig kjipe lekene som er laget av fem-år-gamle barn i Kina. At det er Donald som fenger, og ikke prompeputa som er ødelagt om fire minutter. Hvor mange blader har jeg funnet - hvor leken er tatt, og bladet er uåpnet? Nei, det er ikke et godt kjøp, om det ligger en kul leke i. Leken blir ødelagt, plasten blir kastet.

Jeg vil ikke ha guacamole-pulver når jeg kjøper taco. Jeg liker ikke falsk guacamole, jeg bruker ikke pulver til å lage guacamole, og dessforuten skal jeg ikke HA guacamole. Så da blir pulveret liggende i skapet sammen med all den andre dritten som har hengt fast i andre pakker - og som har gått ut på dato og som bare irriterer meg hver gang jeg stikker nesen inn i et stadig fullere skap.

Nei, jeg vil ikke ha rabattkort på bind, på bensin, klippekort på Bodyshop, den femte koppen med kaffe gratis. Jeg vil gå inn i en butikk, si hva jeg skal ha, få det jeg har bestilt, betale og gå ut igjen. Det vil jeg. Jeg vet ikke hva du tenker om meg når jeg står der og sier neitakk til kjøp som jeg burde sagt ja til - fordi de er så utrolig fantastiske, vidunderlige, og jeg kommer til å få et langt liv hvis jeg bare benytter meg av 25% på alle varene fra Revlon. Jeg har til og med kjøpt varer til 25%, etter å ha sett plakat etter plakat over HELE butikken, og så latt som om jeg ble overrasket over prisen! Hvor patetisk er det på en skala???? "Neinei, den kostet 149,- kroner, jeg har bare betalt 75% av det! Hva sier du? Salg? Hå! Nice!". Fordi jeg - i min lille, patetiske verden, tenker at det er pinlig å handle på salg? Jeg ELSKER jo salg! Så hva er det som SKJER med meg når jeg kommer i disse situasjonene??? Hvor splittet personlighet kan man få uten å havne i hvit frakk med armene knyttet på ryggen?

Er det for mye å be om? Er det så mange som gjør dette til god butikk at det lønner seg å risikere det "gode" forholdet mellom kunde og butikk? Er det kanskje bare pasifisten meg som får lyst til å slå trynet inn på ekspeditøren når han vil pakke på meg ekstra hagehansker for tre-for-en når jeg har handlet for to hundre kroner? Eller har de innsett at jeg ikke finnes lojal mot dem, kanskje....?

Hovedproblemet er at jeg ikke kan si nei til noe gratis, omtrent som Gemalen som stadig har vært og levert noe på Byttebua, og kommer hjem med nye bord, skåler og hyller. Det var jo gratis! Trenger man det? Nei. Men det var GRATIS! Det var derfor jeg i går serverte den VONDESTE og mest klamme gele i bursdagen til niåringen. Det var halv pris. Og den var jo så gøy, med appelsin og jordbær. Og så motbydelig!!! Det var sånn jeg kom hjem med tre par sko hvor jeg bare kan bruke ett. Sytti prosent salg. Og derfor har jeg tre tuber med en ansiktskrem som legger seg elegant og blankt utpå huden, og derav aldri kan brukes blant folk. Det var jo tre for prisen av to, må vite! Slik som de stygge juleputene, på salg allerede lille julaften. Hvordan kan de være så uslitelige???? De er så stygge!!!

I går stod jeg FIRE minutter og GLODDE på kyllingkjøttdeig (kan man si det?) til ti kroner for fire hundre gram, på Coop. Det er jo praktisk talt gratis! Men i år har jeg prøvd å IKKE handle. Jeg har prøvd å styre unna impulskjøp. Jeg glodde, og tenkte. Flere ganger kjente jeg lykkefølelse og strakk ut hånden for å håve til meg ti-femten pakker. Like mange ganger drog jeg lanken til meg og tygget videre på NÅR JEG BRUKTE DET SIST??? Jeg LIKER ikke kyllingkjøttdeig. Jeg aner ikke hva som er I kyllingkjøttdeig. Jeg innbiller meg at det er stjert og vinge og hud og i det hele tatt, og derfor bruker jeg det ikke! Men ti kroner... det ER jo praktisk talt gratis.

Til slutt stod jeg med armene fulle av kylling. Kjøpte jeg? Det kunne jeg avslørt, men jeg måtte i såfall drept leseren etterpå. Og kameraten. Og muligens partneren. Tre for en.

Oh jul med din vrede

Jeg har vært på shopping. Impulsivt, som et resultat av at jeg fant ut at det er fire dager til julebordet, forrige januars mål om å komme inn i drømmekjolen er like fjernt som det var da, og Kvadrat i november må jo være bedre enn Kvadrat i desember? Så jeg ringte min Gode Moder, spurte om barna kunne gjøre leksene hos henne, og avgårde!

Ikke bare fant jeg parkering sånn nogenlunde i nærheten av døra - det duggregnet litt, men jeg var og motivert! Jeg hadde planen klar i hodet: en lang kjole som holder inn på rett plass, fremhever mine (to) fordeler (kneggknegg - tog du an?), skjuler WillieNelsonarmer, går inn i midjen: alt dette i en fengende flott julefarge. Billig.

Det begynt dårlig. Jeg fant rett butikk, feil klær. Men Kvadrat er jo Norges største handlesenter, og kvelden var ung. Oppe i første etasje stod en gøyal gjeng med korpsentusiaster og spilte julesanger, det var ikke så mye folk, og stemningen høy. I butikkene var det masse blide ansatte som var på tilbudsiden og spurte om jeg trengte hjelp.

Jeg gikk, til nøds, gjennom Hennes&Mauritz - mens jeg skjulte fjeset mitt. Jeg boikotter dem egentlig, men de har klart å legge butikken slik at man omtrent MÅ innom for å komme videre. Jeg skal slutte å boikotte dem når fabrikkene de handler fra i Bangladesh ikke brenner ned med arbeiderne inne - og de har mer enn tre kroner timen. Men så: lå Kvadrat foran mine føtter! Hundrevis av kjoler som jeg skulle velge og helst vrake, i. I hodet satte jeg en pris på hva jeg var villig til å betale - ikke for mye bling - ellers åpen for det meste. Jeg angret litt på at jeg hadde tatt den nye jakken på meg. Det var litt varmt.

De neste fire butikkene hadde ikke fått med seg årets motebilde. De hadde rett og slett ikke fått med seg at årets motebilde er, eller bør være, preget av lange, flotte kjoler. Det var kort, svart del nederst, gøy farge oppe. Det var lang kjole bak, vis trusa foran. Bling, blang, glitter og stas. Toppene veide mer enn jeg drømmer om å gå ned i vekt. Og hadde de armer? Neida. Jeg la merke til en ganske fin gull-bolero, fordi jeg tenkte den kunne være grei å ha når jeg fant Kjolen - som sikkert kom til å være kortarmet. Noterte meg at jeg skulle tilbake. Tok av jakken - begynte å bli kokt i hodet. Skulle ha byttet sko før jeg gikk.

Det sinnsykt store orkesteret som spilte ved inngangen da jeg kom hadde flyttet seg - og nå stod de midt i sentrum av det området jeg nå beveget meg i. "På låven sitter nissen" ble trøttende å høre på i lengden. Og jeg begynte å bli lei av kjoler som rekker akkurat ned til celulittene mine, og ennå verre: det viser seg at årets vinner er en topp som er vid, men som ender opp i et kroppskondom av et skjørt. Som rekker akkurat ned til celulittene mine. Samme hvor jeg gikk så dukket det masete kvinnfolk med små skilt på brystet opp, og spurte om jeg skulle ha hjelp. "Ja, jeg skal ha en lang kjole, som er smal i livet, som gir pushupfeeling på brystene, som har armer og som har en artig farge. Jeg driter i prisen". Neida, beklager meg her og beklager meg der. Yeah, right. Beklager? I think not.

Mas fra høytaleren: må vi vite at det er åpent til ti, hvert annet minutt? Og hva med å bytte ut den skrikende, ekle oslodama med en hyggelig, lav og rolig, mannsstemme? "Miiiiiinnner om at Kvadrrrrraaaaat stenger klokkken tjuetoooooooo hver dag!". Eh: vi er her etter klokken åtte, jeg TROR vi har forstått det!

Jeg fikk vondt i beina. Jakken på armen begynte å bli tung. De hadde skrudd opp varmen.

Nei, det er ikke greit at du ikke SÅ meg i verdens trangeste butikk, hvordan kan du IKKE se meg? Det er jeg som har GEDIGEN, kokvarm ulljakke hengende over armen, og som baner meg vei. Som blar tiltaksløst gjennom kjole etter kjole, størrelse small og medium, og som er villig til å prøve dem i TILFELLE, i tillegg til at de koster det samme som bilen min, og blinker og blinker. Som driter i fargen. Selvsagt så du meg! Du gadd bare ikke å flytte den feite - eller iallefall stygge - rævva di!

Jeg rømte inn på Hennes igjen. Skulle bare ned i første etasje, men boikotten syns så langt unna, det kunne jo hende jeg fant et plagg som var sydd av en dansk kunstner, førti år, av bomull fra frittgående bomullsplanter. Hvordan kunne de ikke høre at det jæ"#"#"la janitsjarkorpset nå spillte RETT utenfor? Hvordan kan de tenke at det kombinert med sinnsykt slitsom ravemusikk dunkende ut av høytalerne er gøy? Den skrikende musikken kombinert med mer messing enn jeg noensinne har sett noen gang i livet - en haug med overentusiastiske korpsmedlemmer som NOK EN GANG peser i vei på sine upussede, høylytte instrument på de dummeste julesanger - det skar i ørene! Hva mener de med "og far hans stod og lo?" Får lyst til å dra til den typen som stod og lo når Maria lå i en stall og fødte!

Kastet jakken i bosset. Tenkte jeg fikk gå tilbake og kjøpe den boleroen jeg skulle ha. Som jeg hadde glemt hvor jeg hadde sett. Og plutselig hadde INGEN gullfarget bolero. Eller kjoler. Eller gøye farger. Og personalet var sure og gretne og sa nei og nei og nei - det har vi ikke, det må ha vært et annet sted.

Korpset fulgte etter meg. De spilte samme sangen omatt og omatt og omatt og omatt og omatt...  Og så hadde butikkene blitt fylt av stygge, høylytte mennesker, som svettet og stod i kø. En beskjed til deg - oh du onde kvinde: når mannen din, på krykker, hinker for livet bak deg i nok en kvinnebutikk: så skal du DRITE i om han har rett eller ei: hvis han mener å finne frem i denne butikken, og hva som er korteste vei til bilen, så sier du JA og HA! Og så dilter du etter Hink-i-Helvete akkurat den veien han vil gå. For har han klart å holde følge med deg så langt, så fortjener han å ha rett! Kjerring!

Dagens høydepunkt skjedde rett før stengetid: mistet følelsen i beina. For så å oppdage at jeg hadde rasket med meg to kjoler i størrelse 170, fuglene vet hvor lenge jeg hadde befunnet meg i barneavdelingen.

Beskjed til personal i klesbutikker: før jul er det ikke nødvendig å ringe til Securitas når man finner noen liggende under et stativ med ytterklær til sytti prosent salg, med tommelen i munn, ruggende frem og tilbake.

Det pisseregner. Parkeringsplassen er uendelig stor, jeg husker ikke hvor jeg har parkert bilen. Men sånn alikevel: er det virkelig lovlig å bannlyse noen fra Kvadrat på livstid?

Danmark på salg

Jeg har fått et supertilbud, av den typen man ikke KAN overse. Det er er den nye reiseruta til FjordLine - Stavanger/Hirshals.

Det er billigkalender. Tur - hvis man er villig til å reise søndag morgen (eh, ja!) - kroner 249,- for bil og fire personer. Retur - hvis man er villig til å reise ni om kvelden lørdag (eh, ja!) - kroner 249,- for bil og fire personer. FANTASTISK. Skal man endelig komme seg tur/retur Danmark uten å måtte pantsette snorkelmaska? Ser slik ut!

Så jeg tok absolutt nada hensyn til skoleruta, la inn 22 juni - og joda: se det! 249,- pr vei!!! Nice. Videre: og det er der jeg ender opp med å lure på hva i hel"¤"%"te slags tilbud det er jeg har fått. Neste trinn er nemlig der jeg enten velger STOL eller LUGAR. Stol.... en selvfølge. Man MÅ velge minimum stol. Nei, jeg skal ikke ha stol, jeg skal danse, shoppe, sitte i baren, spise.... niks. Må ha stol. En til hver. 700 kroner takk. For å ha en adresse på båten. En stol til hver. Hvorfor? Er det ikke stoler nok der? Blir det kamp om gulvplassen? Javel, jeg velger stol. Hjemover kan man og velge stol. Eller billigst lugar, til snaut tretten hundre kroner. Selvsagt vil vi ha lugar hjem, reisen går på natta. Men tretten hundre kroner for å sove under vannlinja uten vindu - med motoren dunkende rett inn? Neitakkemegtilstol - og jeg er jo da villig til å gå opp to hundre kroner pluss, slik at jeg endre på snaut femten hundre og kan gå ned med utsikt mot havet. Ja, dette er altså I TILLEGG til de 249,- kronene som jeg nå ikke er sikker på hva jeg har brukt på. Parkering for bilen, kanskje? Hvorfor må vi da si hvor mange vi er i bilen? Åh, skal du på julehandel og vil stå på Arkaden parkering?? Hvoooor mange er det i bilen? Fem? Oioioi, det blir dyrt. Bare en? Thththt....kollektivt, du må tenke kollektivt!

Velvel, 1500 krone til. Så nå er superdupertilbudet vårt kommet opp i 950 pluss 2250 - det blir i mitt regnestykke drøyt tre tusen kroner? For supertilbudet på fem hundre tur/retur. What????? Jeg prøvde da å legge inn en person og bil, for å sjekke om jeg kunne leve litt kummerlig på en tomannslugar, f.eks. Plutselig var det snaut syv hundre som var prisen, der det tidligere var to femti. ????

Jeg gir opp. Et øyeblikk hadde jeg et lønnlig håp om en fantastisk billig tur til Danmark, jeg skulle kjøpe røde pølser, manipulere jentene til å si "Lenge leve Dronning Margrethe", og helle utrolig billig snaps og øl i maen. Det var planen. Nå er planen endret dramatisk. Det vil si: jeg har ingen plan lenger. Ellers takke meg til Norgesferie i 2013 og. Omtrent samme pris. Til sammen.

Det eneste jeg bekymrer meg for der, er at maen mumlet noe om bobil. Hvor fantastisk det ville være å drakse rundt på en bobil. Eller i en - rettere sagt. Det bekymrer meg. For å leie bobil koster 249 kroner. Men det er før man leier ratt og hjul, seter og tak. Så da er vi oppe i samme pris. Omtrent. Fordelen er at vi da kan både sitte og ligge.

Argh.

Nei takk Kiwi, jeg vil ikke ha hvert fjerde truseinnlegg gratis

Kjære Kiwi. Jeg har fulgt den nye reklamen dere har lansert, hvor en overlykkelig kvinne er så glad så glad - for "en gang i måneden koster det litt EKSTRA å være kvinne", og det vi gjerne gjøre noe med!! Man må jo bli lykkelig av slike nyheter! Hver fjerde pakke tamponger, truseinnlegg og bind gratis. Jeg regner med at dere har en sånn stempelsak? Slik som på bleiene da jeg hadde bleiebarn? Ja, jeg vet ikke om andre tenker likt meg, men jeg kan ikke VENTE på å stolt dra frem rabattkupongen, vifte med den mens jeg stolt snur meg rundt og sørger for at alle ser meg, slik at jeg VIRKELIG får fokus på at jeg kjøper bind, knall rosa, supplert med en pakke tamponger med ekstra fantastisk sugeevne. Jeg ser for meg en lykkelig kø, som kanskje til og med klapper når jeg innvilges den fjerde, gratis pakken.
Kampanjen kan du se her:

Sannheten er at jeg ikke er spesielt stolt over å være en menstruerende kvinne. Joda: frisk og sånt, og et tegn på at man er kvinne, kan føde barn og blablabla. Før var det jo døden i gryta om man fikk mensen når man skulle ut på noe - etter 28 år har man ervervet en viss erfaring. Hadde jeg ikke hatt fjorten dager hvor  puppene kryper ut av bh'en, så hadde jeg ikke en gang kommet på at det er den tiden i måneden igjen. Men det er ikke så flott og fantastisk og kjekt å ha mensen. Vi får ørene proppet fulle av hvor fantastisk det er. Libresse har klubb, tamponger har artige mønster på eskene. Forstå meg rett: det er flott med gøye esker. Men hva med anonyme, stilige og ikke så lett gjennkjennelige esker? Jeg erkjenner at jeg handler denne typen varer raskere enn noen andre varer. Grabber eskene i forbifarten, legger dem godt nede i handleposen, og legger dem tilfeldig, litt raskt, på handlebåndet. Det er det jeg putter nederst i posen. Det er et stykke fra Den stolte kvinde som annonserer at hun er frisk og blødende til meg, ja. Men morsomt og flott og fantastisk og til og med vakkert? Nope. Jeg har vonde pupper, kramper, det er upraktisk å passe på. På ingen måte slik at det påvirker meg, men det er BULLSHIT at det er gøy. Det er ikke engang gøy å FÅ LOV TIL Å VÆRE SURE! Jo, for det lanseres og i disse reklamene. Når vi har mensen har vi a: lov til å trene og det syns ikke at man har mensen!!!! Salikat. Og ennå bedre for oss som ikke syns overnevnte er et nevneverdig problem: isspising, sjolokadespising, plagg og tv. Hallo: jeg har mensen i ca fem døgn. Skal jeg, i fem dager, være en gneldrete sjokoladespisede teppelagt hormonbombe? Nei! Det er hverdagen vår! Det må da forventes normal oppførsel? Det er nok av anledninger til "å unne seg noe ekstra" om jeg ikke skal sitte i fem døgn og syns synd på meg selv! C: jeg kan kjefte og gneldre og bitche og være vemmelig. Det er visst normalt. Når denne transformasjonen trør inn, så har jeg lov til å legge til side all fornuft og oppdragelse, og surmule i fem dager. Hvem i helsiken har tid til å legge livet til side denne uka? Ikke jeg! Ungene skal fremdeles hentes og leveres og spise og ha klær og gå i bursdag.... og huset er fremdeles skittent, rotete og forfallent.

Jeg tror ikke at jeg er alene. For var jeg alene så var det ikke noen andre ord for mensen. Det er ofte skam og sjenanse som lager nyord. Tante Rød. Ugå. Den tiå. Hønefoss... det ekleste ordet av dem alle: mensesen. Det var selvsagt min mor som lanserte det ordet, og ikke var det bare umoderne, det var og så LANGT! Stakkar mor, gjorde veldig lite av hele greia, bless her. Det handlet selvsagt ikke bare om mor, det handlet om at min nærmeste sammensvorne: moderen - leverte ordet. Mødre kommer aldri til å formidle dette uten at det blir flaut og feil. Men det handlet og om at jeg ikke var i et miljø hvor dette ble snakket om. Jeg hadde ingen venner som diskuterte dette med meg - ikke søstrene mine engang hadde dette som hverdagstema. Mensen var bare noe vi hadde. Noen hadde ikkke gym og svømming: alle visste hvorfor. Vi snakket ikke om det. Noen ganger sa de mest selvsikre: nei, du ser eg har mensen...så.... Jeg var veldig imponert av disse jentene.

Så kjære Kiwi, jeg har tenkt litt på kampanjen deres. Og kommet frem til at den er UTROLIG trøttende. Og jeg kan ikke VENTE med å høre hva det neste blir. For det koster ikke bare litt ekstra å være kvinne en gang i måneden. Det koster ganske mye! Kropp koster litt ekstra i det hele tatt. Så hva blir det neste? Kondomer? "En gang i uken - for de heldige - koster det litt ekstra å være mann, og det vil gjerne gjøre noe med!" Jeg ser det for meg, en haug med stolte menn som vifter med rabattkortet sitt og snur seg stolt mot køen mens de klapper seg selv på skulderen: Her er gutten som får seg noe i kveld, ja!". Barberskum: "Det koster litt ekstra å være mann når man har sånn tett skjeggvekst - og det vil vi gjøre noe med!". De med forbruk av en flaske skum i året kjøper skum så det holder, klapper seg på skulderen, stryker seg over den tilsynelatende barberte haken, og nikker til seg selv - vel vitende at hele køen følger med. Jepp, her er mannemannen med skikkelig skjeggvekst ja! Hva med Intimsåpe: for svette skritt...? Og: hvis de var så j%#la opptatt av hvor dyrt det er å være kvinne, hvorfor er ikke SJOKOLADE på tilbud???

Hver gang jeg hører den tåpelige reklamen, hvor hu der hyperlykkelige-for-jeg-har-fått-et-reklameoppdrag maser om hvor gøy det er å ha mensesen/tante Rød, Ugå...så blir jeg podden. Og hver gang jeg blir podden så går jeg på Coop. Og sannheten er at jeg ikke kommer til å handle bind og tamponger hos dere mer. Stod det at vi fikk 20% avslag derimot, på hver pakke, så hadde jeg vurdert det.

Nå går jeg heller på Coop, for han unge mannen som sitter i kassen der og som ennå ikke har smilt eller snakket i det hele tatt de to årene han har jobbet der - syns om mulig at det er ennå flauere enn meg. Så på Coop gjør jeg et unntak: jeg legger det demonstrativt på handlebåndet, smiler og sier "og så skal jeg ha disse! Litt av et forbruk, gett!". Hadde han vært blekere, så hadde jeg sett rødmen, det er jeg sikker på.

En enkel kjole modell 1912...

I årevis har jeg hatt lyst til å markere 100-årsdagen for forliset til Titanic, ved å holde en Titanicfest.... Planer klare, her skulle det leies båt, serveres meny fra siste kvelden, og hver gang noen gikk hjem skulle "nærmere deg min Gud" spilles....Men så fikk vi ikke leid båten, og derfor ble jeg ikke lite begeistret når festkomiteen på jobb omfavnet ideen og ble med for  arrangere Titanicfest med Quiz og taco.... Vi forventet bare et maritimt innslag på antrekk, det er litt mye forlangt å forvente full Titanicutrustning... og forslagene har vært mange. Gallionsfigur, havfrue, kaptein... lenge håpet jeg på besøk av Kaptain Sparrow...men det ser ut som om vi får nøye oss med et utvalg kapteiner....

Men så var det min kjole da. Siden Pippi Langstrømpe overtok i hodet mitt, har jeg levd etter "det har jeg aldri gjort før, så kan jeg sikkert". Det er ikke nødvendigvis alltid sant...

Jeg har googlet og googlet, og oppsummert var kjolene fotside, med gjennomsiktige stoff dandert rundt og på og i og over kjolene. Så jeg tuslet til Fretex. Gang på gang. Og til slutt: en grønn fotsid kjole, sydd av privatperson iflg lapp i sømmen, sitter som et skudd. Knall grønn - bildet yter den ikke rettferdighet... Og der begynte reisen:

Jeg vasket kjolen. Da min kjære kom hjem, trodde han vi hadde fått en fuktskade i kjelleren. Den luktet GRUSOMT! Så lenge den var var våt, luktet den så mye mugg at de fleste museum ville vært sjalu. Tørr - ikke stort bedre. Så jeg leste kjerringråd, og vasket den i bakepulver. Det hjalp. Nå lukter den bare når den er våt... så jeg får satse på at ingen søler noe på meg. Neste utfordring: den var feil i halsen - og for trang under armene. Så frem med den førti år gamle symaskinen jeg har "arvet" fra mutteren, og så er vi igang. Jotakk.....

Første trinn gikk forbløffende bra. Jeg fant meg ei sløv saks av den VIRKELIG sløve sorten, og på rent øyemål så klippet jeg ivei. Det viser seg at symaskinen, etter to telefoner til mor og en stk ny nål møysommelig montert, syr både sikksakk og og rett frem! Ja, når dette er sagt, så har jeg muligens avslørt det fortrengte faktum: Jeg kan ikke sy!!! Men i pur glede over en veldig smart symaskin så sydde jeg i vei. Og det tåler nok ikke en kikk på vranga, men sånn sett rett forfra: jaja...why not.
Så var det de gjennomsiktige gevanter som skulle oppå kjolen, da... Oioioi. Hvem kunne ane at den ferdigsydde neglisjeen i sort som jeg satset alle mine kort på ikke lenger er å få kjøpt? Ikke på Fretex, ikke på loppis på Kampen skole, ikke i butikker... dvs: de neglisjeene jeg fant bør ha attenårsgrense... og det blir for kort. For her snakker vi FOTSIDT!

Javel - Kreativ butikk på Kvadrat neste: jentene kjøpt med en tur på MCDonald, toppet med en is. Jeg: i blondehimmelen! Igjen med fare for å blamere meg ved å avsløre min svært manglende kunnskap om håndarbeidsbransjen: det er utrolig mange vakre blonder å få kjøpt!!! Og jeg hadde alt bestemt meg for at blonder dekker alle feil. Så jeg kjøpte meter på meter, og fant til og med sort chiffon (riktig???). Kjolen begynte å bli dyr... men ållrait. Hjemmelagede kaker er jo vinnere, så da er vel hjemmelagede kjoler og.....? Nei...?

Hjemme igjen fant jeg frem tråd, og jeg husket til og med hvordan man fyller på tråd på den lille snella. Det gikk så det kvein. Så tok jeg et øyemål og klippet en del bak. Den ble bra, og jeg fikk og klasket på en haug med bloner rundt kanten. Så orket jeg ikke å forholde meg til de lange lengder - og jeg fant ut at noen kjoler hadde lange, spisse flagrende saker forann. Så jeg klippet til to, sydde på en kant, mer blonder, og sydde det sammen. Voila: et skjørt. I pur glede over å ha tenkt ut dette, sydde jeg på noen blonder på kjolen og.

Så stoppet det opp.... for den toppen jeg allerede har i chiffon (?) var ikke å finne. Jeg hadde den før påske, men selv med pengebelønning til jentene så fant jeg den ikke. Hekkan. Måtte sy topp. Og i den toppen skulle man ha kledelig utringning, armer, ryggstykke... oh, skrekk. Jeg vagget rundt i kjolen, holdt stoffet opp, satte nåler (ja, fant en eske små nåler under den sløve saksa!) i hytt og dynevær. Armene tok nesten knekken på meg. Har man enkearmer, så vil man gjerne at stoffet skal dekke dem... ikke framheve dem! På dette tidspunkt hadde Johan gnidd vantroen ut av sine vakre glugger, og satt og gnegget og lo. "Ja, hvem skulle vel trodd dette, kånå mi syr!". Men når jeg ba om hjelp til å holde noen nåler og slikt: nei. Han skyldte på manglende evner, men det hadde jo ikke stoppet meg, så jeg antar det kan ha vært det svært dårlige lyset som gjorde saken. Ja, for det dårlige lyset førte til at jeg - da det meste var sydd - oppdaget at den svarte tråden jeg sydde med var mørkegrønn... Jeg forholder meg retten til kunstnerisk frihet, og har sydd hele dritten med grønt. Mowhaaaaahaaaa. det er frekk jente!

Dere vet det kanske fra før, men jeg visste ikke at det omtrent er umulig å klippe med en sløv saks i chiffon (?)... Men veien blir til mens man går. I mitt tilfelle: hopper.

Så trinn for trinn ble toppen sydd, på øyemål. Slett ikke verst, når jeg fikk dratt og halt langt nok i alle ender. Ingen fortalte meg at det er en utfordring å sy toppen fast i "bunnen"! Oh my GAD. Den liflige banningen som til nå hadde fylt rommet gjennom to nåleskift, dårlig saksing og klipping av overflødig stoff ble erstattet av dype knurr. SALIKAT. Men: man prøver. Og haler og drar. Tar noen snarveier. Og vips: så henger det nede fast i det oppe. Gøygøygøy. Prøve, prøve.... nye nåler, frem med lommelykt. Man må se hva man gjør!Klipper/haler med den "det var deilig da saksa var sløv, da virket den iallefall"saksa av litt mer overflødig stoff. Og så: belte. Nye blonder. Mer blonder. Og mine gamle ideer om at blonder dekker det meste holder vann - hurra. Så noen hemper her, litt støtte der, noen smertestillende der, og litt bakgrunnsstøy fra Tv - Titanic må vite - så var snart selvtilliten på plass igjen. Bortsett fra noen småting, som at jeg IKKE var premenstruell da jeg kjøpte kjolen, men nå er det, og voila: fra c til d-cup over natta. Noe som gjorde at drittkjolen revnet over pattene. Og måtte sys. For hånd. Men når alt var ferdig, så var jeg jo så fornøyd!!!! Så fornøyd at jeg ikke tok kjolen av meg da jeg skulle smøre maten for jentene - og like godt helte et glass med salsa i fanget på kjolen. Joda. Får håpe at den gigantiske flekken forsvant i vask, det lukter kjeller igjen her, og kjolen er langt fra tørr.  Nå er klokka ett om natta - kjolen er "ferdig", og jeg vurderer å gå på Birkemo og kjøpe et veldig slankende piratantrekk. Eller: stå stille hele kvelden, i posisjonen som vises under, og opprettholde en illusjon av et antrekk nesten litt bittelitt likt en av kjolene, eller flere, jeg fant på google.

En fin ting: neste gang jeg tenker at jeg ikke har gjort det før, så det kan jeg sikkert, så HAR jeg gjort det før. Det er bare det at nytt antrekk nok er ny sjanse, så jeg har vel ikke lært en dritt.

Nå pakker jeg symaskinen ned for denne gang! Litt klokere: Gunnhild