Teak-takk

Det er mye møkkaprogram på tv. Som sendes i beste sendetid. Uansett når jeg slår på tv'en så får jeg glimt av gråtende mennesker som enten har gått konk (Luksusfellen), som er fete, stygge og ulykkelige på vei inn i fete, ikke fullt så stygge og lykkelige (Bli ny, Bli ti år yngre på ti dager, Homsepatruljen....), eller noen som samler på noe. (Sykelig samlere). Jeg kaller det sosialpornografi - og det er ikke helt stuerent å kose seg med et slikt program. Å drikke rødvin, spise biff og kose seg med den siste episoden av Luksusfellen... eller sitte i min egen haug med rot og støv og ting og kjenne skadefryd over at folk har hus så fulle av dritt og spetakkel og vemmelige ting.. Det kjennes som en bismak i munnen. Så jeg unngår slike program. Jeg blir i dårlig humør. Biffen smaker ikke godt. Rødvinen vokser i munnen - og ikke på den gode berusende måten.

Det handler jo om meg - også denne gang. Det handler om å kjenne seg igjen - for min del. Jeg får ikke verken den ene eller den andre smaken i munnen når jeg ser på program hvor de gir en ulykkelig familie i USA et nytt hus, river det gamle og gir dem et hus de ikke har råd til å betjene. Det handler ikke om meg. Luksusfellen handler heller ikke om meg - men jeg syns de burde få hjelp uten å skrive under på en kontrakt om at de skal blamere seg på tv - og så kjenner jeg det igjen fra jobb. Syke samlere derimot: det kunne ha handlet om meg. Om oss, forsåvidt.

Ryktene sier at min kjære mor - tidlig på syttitallet, pakket alt i leiligheten i esker og flyttet alt til den nye, store eneboligen. Da det meste var pakket ut, var det en eske igjen. Den var ikke merket. Uansett hvor mye hun tenkte, hvor mye hun grublet, så kunne hun ikke huske hva som var i esken. Tanken hennes var at hvis hun åpnet den, så beholdt hun alt som var inni. Og at hun tydelig ikke behøvde det som var inni når hun ikke engang kunne huske hva som manglet. Så hun kastet esken uten å åpne den. *hyl*

Vi har det motsatt. Da jeg traff Gemalen, en gang for femten år siden, og stod bak en butikkreol og rødmet hver gang jeg fikk et glimt av ham - så skulle vi blande to forskjellige stilarter. Begge var ekstreme. Jeg samlet på mus. I alle (!) versjoner. Håndklær, grytekluter, pyntegjenstander, krukker.... mye (!) stygt. I tillegg hadde jeg arvet alt jeg hadde, så stilarten min må ha vært chabby. Kun det. Da jeg skulle hjelpe gemalen med å pakke ut hans esker, fant jeg ting jeg ikke engang hadde ord for. Nuppereller. En oksehodeskalle. Antikk blomsterpotter. Krigsgjenstander, som f.eks en tysk ørn i smijern. Blomster: husfred. Jeg kikket meg til slutt fortvilet rundt. "Du har møje ...fint" presset jeg frem. Vi kikket på hverandre. Og så LO vi. Det var så vanvitttig.
Vi fikk en litt røff start, mulig jeg mer enn ham. Vi likte ikke hverandres ting. Og oppdratt som en av fire døtre... her skulle ingen mann fortelle meg hvordan jeg ville ha det.

Resultatet var en overfullt leilighet med ....kort sagt møje dritt. Dårlig stemning.



SÅ jan. 2012!

Men litt etter litt så fikk vi beveget oss i ...om ikke rett, så iallefall en retning. Og etter ett års tid hadde vi en full, men i mine øyne, trivelig leilighet. Og nå: går vi mot full femtiårsstil. Jeg ønsker meg skai spisestue.

Vi blir eldre. Vi fikk barn. Og jeg fant ut at jeg har en ektefelle med tendenser til samling. På en litt pussig måte, egentlig. Er noe ødelagt, har et lite hakk, er en plante på rehabillitering - UT. Ting jeg hadde tatt vare på om jeg valgte. Er det ikke ødelagt derimot: velkommen hjem. Antikviteter, verktøy, kopper og kar. Fire kaffeservise - mulig fem. Og som folk flest har han dilla på noen spesielle ting. Heldigvis ikke vesker - selv om det kunne kommet meg til gode.

Han har dilla på bord. Ja, du leste rett. Bord. Stuebord. Settebord. Helst i teak eller mahogny. Gjerne opp-pussingsobjekt. Jeg har prøvd å telle stuebord. Hvis jeg tar med det vi begge betalte ti kroner hver for på samme loppedmarket, som mutteren nå har, så vet jeg at vi har hatt ni-ti. Det vi har nå er det fjerde i år. Det ene var et steindyrt mahognybord kjøpt brukt hos ei som hadde leiligheten full av Kjell Pahr Iversen-bilder - bortsett fra i det rommet hvor hun tydeligvis egentlig oppholdt seg. Veldig kult - ble rundt når vi slo opp klaffene. Jeg likte det godt. Men det fikk hard medfart her i huset, så vi forkastet det og satte det på loftet. Det neste var - når "vingene" var slått ut, ett langt teakbord. Det var planen å pusse å det opp. Men det ble stående. Kult at det ble så langt, da. Det fikk vi forresten, på byttebua. Det ble byttet ut da vi fikk nytt bord, fra en gavmildt tante. Standardsetning når familien hans kom på besøk: "Ja, rundt dette bordet har vi sittet mye - både X og Y go Æ og Å". Men det er jo et vakkert bord. Kjempefint. Og det er ikke forenelig med småbarn.

Omtrent her fikk vi piano. Og kvittet oss med et skap i teak som han fikk på byttebua som skulle vært pusset opp innen september. I fjor. Fant et bord på finn.no - et fint teakbord. Kjøpte det på søndag. Ut med det fine, blanke. Det skal på loftet, pakket i plast og tøy. Det nye bordet har ingen klaffer. Men det er fint! Og STORT. Det ser jeg nå. For dere som ikke har insideinfo: jeg bor i et hus hvor stue, gang og kjøkken er på femti kvadrat.

Så oppsummert. Pr dags dato har jeg settebord i teak, tre stk. Tre stuebord. Har ett, ønsker meg et nytt spisebord. Et bord i hjørnet her. Et hjelpebord til kjøkkenet, i boden. Et svært avlastningsbord på loftet til svigermor. To hagebord - store. Tre små. Et lite hjelpebord på loftet.

Så da lurer jeg på: hvordan kan det ha seg at jeg ikke har et bord å sette stereoanlegget på????

En enkel kjole modell 1912...

I årevis har jeg hatt lyst til å markere 100-årsdagen for forliset til Titanic, ved å holde en Titanicfest.... Planer klare, her skulle det leies båt, serveres meny fra siste kvelden, og hver gang noen gikk hjem skulle "nærmere deg min Gud" spilles....Men så fikk vi ikke leid båten, og derfor ble jeg ikke lite begeistret når festkomiteen på jobb omfavnet ideen og ble med for  arrangere Titanicfest med Quiz og taco.... Vi forventet bare et maritimt innslag på antrekk, det er litt mye forlangt å forvente full Titanicutrustning... og forslagene har vært mange. Gallionsfigur, havfrue, kaptein... lenge håpet jeg på besøk av Kaptain Sparrow...men det ser ut som om vi får nøye oss med et utvalg kapteiner....

Men så var det min kjole da. Siden Pippi Langstrømpe overtok i hodet mitt, har jeg levd etter "det har jeg aldri gjort før, så kan jeg sikkert". Det er ikke nødvendigvis alltid sant...

Jeg har googlet og googlet, og oppsummert var kjolene fotside, med gjennomsiktige stoff dandert rundt og på og i og over kjolene. Så jeg tuslet til Fretex. Gang på gang. Og til slutt: en grønn fotsid kjole, sydd av privatperson iflg lapp i sømmen, sitter som et skudd. Knall grønn - bildet yter den ikke rettferdighet... Og der begynte reisen:

Jeg vasket kjolen. Da min kjære kom hjem, trodde han vi hadde fått en fuktskade i kjelleren. Den luktet GRUSOMT! Så lenge den var var våt, luktet den så mye mugg at de fleste museum ville vært sjalu. Tørr - ikke stort bedre. Så jeg leste kjerringråd, og vasket den i bakepulver. Det hjalp. Nå lukter den bare når den er våt... så jeg får satse på at ingen søler noe på meg. Neste utfordring: den var feil i halsen - og for trang under armene. Så frem med den førti år gamle symaskinen jeg har "arvet" fra mutteren, og så er vi igang. Jotakk.....

Første trinn gikk forbløffende bra. Jeg fant meg ei sløv saks av den VIRKELIG sløve sorten, og på rent øyemål så klippet jeg ivei. Det viser seg at symaskinen, etter to telefoner til mor og en stk ny nål møysommelig montert, syr både sikksakk og og rett frem! Ja, når dette er sagt, så har jeg muligens avslørt det fortrengte faktum: Jeg kan ikke sy!!! Men i pur glede over en veldig smart symaskin så sydde jeg i vei. Og det tåler nok ikke en kikk på vranga, men sånn sett rett forfra: jaja...why not.
Så var det de gjennomsiktige gevanter som skulle oppå kjolen, da... Oioioi. Hvem kunne ane at den ferdigsydde neglisjeen i sort som jeg satset alle mine kort på ikke lenger er å få kjøpt? Ikke på Fretex, ikke på loppis på Kampen skole, ikke i butikker... dvs: de neglisjeene jeg fant bør ha attenårsgrense... og det blir for kort. For her snakker vi FOTSIDT!

Javel - Kreativ butikk på Kvadrat neste: jentene kjøpt med en tur på MCDonald, toppet med en is. Jeg: i blondehimmelen! Igjen med fare for å blamere meg ved å avsløre min svært manglende kunnskap om håndarbeidsbransjen: det er utrolig mange vakre blonder å få kjøpt!!! Og jeg hadde alt bestemt meg for at blonder dekker alle feil. Så jeg kjøpte meter på meter, og fant til og med sort chiffon (riktig???). Kjolen begynte å bli dyr... men ållrait. Hjemmelagede kaker er jo vinnere, så da er vel hjemmelagede kjoler og.....? Nei...?

Hjemme igjen fant jeg frem tråd, og jeg husket til og med hvordan man fyller på tråd på den lille snella. Det gikk så det kvein. Så tok jeg et øyemål og klippet en del bak. Den ble bra, og jeg fikk og klasket på en haug med bloner rundt kanten. Så orket jeg ikke å forholde meg til de lange lengder - og jeg fant ut at noen kjoler hadde lange, spisse flagrende saker forann. Så jeg klippet til to, sydde på en kant, mer blonder, og sydde det sammen. Voila: et skjørt. I pur glede over å ha tenkt ut dette, sydde jeg på noen blonder på kjolen og.

Så stoppet det opp.... for den toppen jeg allerede har i chiffon (?) var ikke å finne. Jeg hadde den før påske, men selv med pengebelønning til jentene så fant jeg den ikke. Hekkan. Måtte sy topp. Og i den toppen skulle man ha kledelig utringning, armer, ryggstykke... oh, skrekk. Jeg vagget rundt i kjolen, holdt stoffet opp, satte nåler (ja, fant en eske små nåler under den sløve saksa!) i hytt og dynevær. Armene tok nesten knekken på meg. Har man enkearmer, så vil man gjerne at stoffet skal dekke dem... ikke framheve dem! På dette tidspunkt hadde Johan gnidd vantroen ut av sine vakre glugger, og satt og gnegget og lo. "Ja, hvem skulle vel trodd dette, kånå mi syr!". Men når jeg ba om hjelp til å holde noen nåler og slikt: nei. Han skyldte på manglende evner, men det hadde jo ikke stoppet meg, så jeg antar det kan ha vært det svært dårlige lyset som gjorde saken. Ja, for det dårlige lyset førte til at jeg - da det meste var sydd - oppdaget at den svarte tråden jeg sydde med var mørkegrønn... Jeg forholder meg retten til kunstnerisk frihet, og har sydd hele dritten med grønt. Mowhaaaaahaaaa. det er frekk jente!

Dere vet det kanske fra før, men jeg visste ikke at det omtrent er umulig å klippe med en sløv saks i chiffon (?)... Men veien blir til mens man går. I mitt tilfelle: hopper.

Så trinn for trinn ble toppen sydd, på øyemål. Slett ikke verst, når jeg fikk dratt og halt langt nok i alle ender. Ingen fortalte meg at det er en utfordring å sy toppen fast i "bunnen"! Oh my GAD. Den liflige banningen som til nå hadde fylt rommet gjennom to nåleskift, dårlig saksing og klipping av overflødig stoff ble erstattet av dype knurr. SALIKAT. Men: man prøver. Og haler og drar. Tar noen snarveier. Og vips: så henger det nede fast i det oppe. Gøygøygøy. Prøve, prøve.... nye nåler, frem med lommelykt. Man må se hva man gjør!Klipper/haler med den "det var deilig da saksa var sløv, da virket den iallefall"saksa av litt mer overflødig stoff. Og så: belte. Nye blonder. Mer blonder. Og mine gamle ideer om at blonder dekker det meste holder vann - hurra. Så noen hemper her, litt støtte der, noen smertestillende der, og litt bakgrunnsstøy fra Tv - Titanic må vite - så var snart selvtilliten på plass igjen. Bortsett fra noen småting, som at jeg IKKE var premenstruell da jeg kjøpte kjolen, men nå er det, og voila: fra c til d-cup over natta. Noe som gjorde at drittkjolen revnet over pattene. Og måtte sys. For hånd. Men når alt var ferdig, så var jeg jo så fornøyd!!!! Så fornøyd at jeg ikke tok kjolen av meg da jeg skulle smøre maten for jentene - og like godt helte et glass med salsa i fanget på kjolen. Joda. Får håpe at den gigantiske flekken forsvant i vask, det lukter kjeller igjen her, og kjolen er langt fra tørr.  Nå er klokka ett om natta - kjolen er "ferdig", og jeg vurderer å gå på Birkemo og kjøpe et veldig slankende piratantrekk. Eller: stå stille hele kvelden, i posisjonen som vises under, og opprettholde en illusjon av et antrekk nesten litt bittelitt likt en av kjolene, eller flere, jeg fant på google.

En fin ting: neste gang jeg tenker at jeg ikke har gjort det før, så det kan jeg sikkert, så HAR jeg gjort det før. Det er bare det at nytt antrekk nok er ny sjanse, så jeg har vel ikke lært en dritt.

Nå pakker jeg symaskinen ned for denne gang! Litt klokere: Gunnhild