Rally Valevåg

Joda - jeg har tidsnok vært med i Rally Valevåg. Arrangert et par ganger i året, og det uten at de fleste deltagerne visste at de var med. Det foregikk ca slik: mor pakket bilen, bagasjen, ryddet huset og gjorde familien klar for tur til Stord/slekta - far kom hjem fra jobb og bestemte seg nok en gang for at DENNE gang skulle firetimersturen til Stord ta tre og en halv time. Fra Skudenes til Valevåg gikk det i gamle dager - da cd-platene var kjempestore og barn kikket usikret ut av vinduet i bilen istedenfor ned på Nintendoen - TO ruter mellom Valevåg og Skudenes. Det var den vanlige, og far's rute. Den ytre, som vi sa. Allerede på vei inn i ferja TIL Skudenes ble vi barna satt i sving, samlet bilnr på sannsynlige biler som ville bli liggende foran oss - og dermed kanskje stjele den siste plassen på båten fra Valevåg til Stord. Far gned seg i hendene, og temmelig umiddelbart etter avkjøring fra ferja kastet han bilen inn en liten sidevei til høyre, og au revoir kø! Det var en svingete og smal vei. Familien var grønne i trynet før vi var halvveis, fatteren svettet på overleppa, og hadde gassen i bånn på de korte avstandene mellom svingene, foten på bremsen i svingene, og kort sagt har jeg aldri kjørt denne ruten etter at jeg selv fikk bestemme. Men det tok kortere tid! Og fremme på Valevåg fikk ungene følge av far i velkomstkomiteen til bilene som lå foran oss i Skudenes, og som nå lå bak oss på Valevåg. Og toppen av den ultimate lykke var når vi var siste bil ombord i ferja, og bilen bak oss lå før oss da vi kjørte iland på Skudenes!!! Riktignok var vi nok døden nær en gang og to, og en gang mistet vi en ferje fordi far skulle tisse - og merk dere: det fikk aldri vi lov til! Vi kunne nemlig holde oss.... ifølge far.

Kanskje er det farsarven som gjør at jeg den dag i dag har lett for å være rask i trafikken. Ikke voldsomt. Bare nok til at jeg opplever alle andre som TREGE i trafikken. Kjører vi to i følge, så ligger de andre langt bak før vi når motorveien. Ligger jeg bak, så kommer vi ALDRI frem. Jeg har lite tålmodighet når det gjelder bilkjøring. Det hjelper ikke at vi har pyntet byen med veiarbeid på alle hovedveier, og at jeg ikke kan ta snarveier fordi Statens Veivesen er ute etter å ødelegge for meg. Så den lille kjøreturen hver morgen hvor jeg burde skamme meg fordi jeg kjører til jobb (hm....er nok best, så kan jeg handle på vei hjem....yeah, right) kan jeg bruke på å a: banne fordi jeg alltid er sen, og b: hisse meg opp over alle idiotene som og er ute og kjører. I dag f.eks fant jeg ut at jeg IKKE kan dumpe ungene 160 meter nede i gata her, jeg må visstnok kjøre RUNDT skolen!!! Stoppe på en forrektige parkeringsplass, ikke gasse inn på lekeplassen til SFO midt i skolestart. Regler, regler, regler....vel, så kjørte jeg rundt, og jammen måtte ikke ungene ha på belte og. Siden jeg fulgte dem inn, så oppdaget jeg da det ringte klokka halv ni at jeg skulle vært på jobb halv ni, så jeg jogget - i den grad vaggingen min i sakte kino kan kalles jogging.... - til bilen og gasset inn i boligområdet. En frekk elev med tåpelig kostyme (åja, det var karneval forresten) gikk halvveis i veien, så jeg måtte svinge utenom henne. Og så kom det en politibil mot meg, så jeg måtte dra i beltet og late som om det var på, samtidig som jeg øvde på mitt overrasket blikk: "hæ? belte, jo! Er du gal, selvsagt. Alltid." Politibilen gjorde meg skikkelig sur, for like etter kom et knallblått lyn/BMW fykende inn, slik at jeg måtte bremse kraftig ned til normalfart for ikke å bli truffet. Et ondt øyeblikk ønsket jeg at politiet kikket i speilet og så denne bilen komme fykende.... fine bilen.... Vel, nå nærmet jeg meg jo utkjøring av skoleområdet, så det var jo naturlig å gasse på litt slik at bikkja og den gamle mannen på ca 105 år som går forbi skolen hver dag ikke tenkte at de kunne komme over veien før meg - bedre å gasse på enn at de gasset på, og så måtte stoppe! Drittunger som var for sene til skolestart på den videregående skolen nede i høgget her gjorde at jeg måtte stanse, og til og med et rødt lys måtte jeg vike for. Det var og så vidt jeg fikk klemt bilen ned til venstre mot jobb før bilen som kom i mot traff meg - frekkasen. Kunne vel se at det kom ei med travel dag, vel? Inn på parkeringen, parkerte ulovlig, og nådde akkurat å komme tidsnok til at møtet ble avlyst pga for få fremmøtte...

Nei folkens: nå må dere ta dere sammen! Det ER andre i verden på veiene enn dere. Jeg f.eks. Slipp meg frem! Så mye jeg må gjennom hver morgen så lengter jeg tilbake til baksetet på Volvoen og Rally Valevåg.

Rundt og rundt

Jeg er inneveiarbeidet. Hovedveien like ovenfor huset skal bli miljøgate, og for å få til dette må kommunen sent som bare det, grave og grave og grave. I dager, uker og antagelig år. En stund var det bare en trøttende omkjøring som gjorde det tungvint å dra hjem, nå er det rene hverdagsquizen. Vi har jo en Coop og en Kiwi i umiddelbar nærhet, men å kjøre til Coop over veien er blitt på linje med hjernekirurgi: noe for spesialister. Jeg betrakter igrunnen meg selv som en spesialist på å finne snikveier rundt omkring, det har gått litt sport i dette. Og lenge kunne jeg gasse over parkeringsplassen ved bilverkstedet her, gasse over hovedveien - som forøvrig er enveiskjørt, altså! - inn på parkeringsplassen på butikken, og ut på andre siden. Det var bare mildt irriterende. Men så grov de seg videre, og snart endte denne snarveien opp på parkeringsplassen til Coop, og bare der! Det var nærere irriterende enn mildt irriterende.... Så stengte de avkjørselen! Og da måtte jeg - ikke tull - først 170 meter ned i gata, så en lang vei rundt nabolaget, og SÅ inn på Coop. Det var rett og slett irriterende. Men idag gikk det noen stygge fraser ut da jeg til min store glede kunne se at jeg igjen kunne kjøre INN på Coop! Og oh lykke - klar til å ta snarevei. Men nei. Enveiskjøring. Fra begge veier ut av parkeringsplassen. Og ja: enveiskjøring SAMME VEI! Jeg var, og jeg tuller ikke, femten meter fra der jeg skulle, men nei: kjør rundt. Kjør en full-tanken-og-ring-og-si-du-blir-sen-omvei. Velvel, jeg var ute i god tid. Og vi suste videre. Og siden jeg har gullfiskhukommelse, så husket ikke jeg etter rundturen min at Wesselsgate og er under ombygging. Så jeg kjørte den veien jeg, og overraskelse: stor pil til høyre, omkjøring. Logisk. Men at noen hadde tullet med skiltene, det forsto jeg når jeg stod i enden av en enveiskjøring bak meg og en gravemaskin i drift foran meg. Etter flere minutters meningsløs kjøring på måfå, mens jeg lette etter en vei ut. Frem med Kvikklunsjen og appelsinene, ungene fikk beskjed om å følge med: "...for disse områdene kommer dere ikke til å se igjen på en stund, og det er tross alt byen deres! HELE byen. HVERT MINSTE DRITTHUS får vi med oss på denne turen fra Tasta til Kvadrat" Jeg kjørte ulovlig over en hekk, en hund og muligens et par polakker.  Endte opp på en hovedvei, og tjuefire minutt etter avkjørsel fra Tasta var vi på motorveien!!! Hurra. Stemningen steg nå når blodsukkeret var på unaturlig høyt nivå og veibanen lå klar. Til Coca Cola. Der begynte køen. For på motorveien er det VEIARBEID! Selvsagt. Alle gode ting er tre. Kø, førti km timen - la oss endelig legge denne veistrekningen et sted det svir skikkelig: ved Ikea f.eks! Ingen flere hus å se på, Kvikklunsjen og appelsinene var spist opp, og det var for sent å snu.

Vinneren her var først Kvadrat. I pur lykke over å komme frem før midnatt gikk jeg selvsagt bananas med kredittkortet. Vinner nr to var ungene. I pur dårlig samvittighet over ukritisk og særdeles barnslig oppførsel i bilen sa jeg ja og ja og ja til alt de ville ha. Som alternativ til bilfri dag, foreslår jeg nå følgende: bilfri uke. Den uka tar vi alle arbeidsføre arbeidsledige, og setter dem igang med prosjekt hvor det må gjøres en jobb langs veiene - på lønn selvsagt. Vi andre får fri - og når vi kommer tilbake så er veiene ferdige og alle glade? Jeg personlig skal ta på meg rollerblades og rulle den siste dagen, over fersk asfalt. Det er lenge siden, det. :-D

Sjølhjelp for alle penga

Jeg undres: når gikk vi fra å gå inn i en butikk, peke på varene vi skulle ha, få dem på en henger, og hjem i stuen - til å gå på nett, finne varen, kjøre til nærmeste Ikea, plukke varen på et lager, ta den med oss hjem, og skru den sammen....? Og: fra å sitte på en kafe, få maten servert, reise oss og gå - til å stå i lang handlekø, få en tallerken med lunken mat, betale, lete etter bord, spise, og så rydde etter oss? Og syns at dette er ok?

Jeg har vært på Ikea Forus. Vi går der av og til, jentene mine og jeg. Det er femkroners dårlige pølser, det er brus i automat, og ikke minst softismaskin. For en latterlig, subsidiert pris. Det er omtrent gratis telys. Gøy julepynt som er ment å vare en sesong (åh, nei, vi refunderer ikke penger på det lysgardinet, det var fjorårets julepynt, så selv om det ikke virker nå så er det ikke garanti på det), billige orkideer. Og ganske mange gode løsninger på problemer vi ikke ante at vi hadde. Ikea er ok det, torsdag mellom elleve og ett på formiddagen iallefall. Noen ganger har de også hørt på publikum, og da åpner de veggen mellom avdelingene slik at vi ikke MÅ trave oss igjennom kilometer etter kilometer med gardiner, sovesofaer og gryter, når vi bare skal ha en lyspære til en lampe som man bare får lyspærer til på ...ja, nettopp de som solgte lampen: Ikea. Det er fint. På Forus bygger de nå om Ikea. Ja, de har holdt på i mange måneder. Barneparkeringen er borte (darn!), og vi blir innstendig bedt om å gå inn i ene enden, for så å gå igjennom etasjene til vi kommer til kafeen, utgangen og billigkroken. Det hele er regissert av pedagoger og markedsføringskonsulenter. Ingenting overlates til tilfeldigheter: vi ser salgskiltene før vi ser varen, og blir trukket mot dem. To nesten like sofaer, den ene mye dyrere enn den andre, plasseres ved hverandre, og vi syns vi får utrolig mye for halve summen i forhold når vi velger den billigste. At sammenligningsgrunnlaget er feil glemmer vi. Små leiligheter trylles frem midt i lokalet, og vi får følelsen av å bo romslig når en familie på 4 deler 35 kvm. Neida, klær og bøker og ransler og sko er riktignok mangelvare i utstilling, men så ROMSLIG! Illusjoner hvor enn vi snur oss. For all del: jeg er storforbruker av Ikea, både varene og kafeene. Og der fikk jeg en anledning til å snakke om kafeene. Eller BISTROEN som kiosken i inngangen så fjongt heter. Det er bare det at jeg har sjekket definisjonen av ordet bistro, og det er langt mellom det utsalget som foregår der til definisjonen: bis·tro  (bstr, bstr)

n. pl. bis·tros

1. A small bar, tavern, or nightclub.

2. A small, informal restaurant serving wine.

 

Så: kan jeg danse, eller drikke vin der? Begge?

 

Maten på Ikea er som kjent ikke nevnt i Michelinguiden. Det er vomfyll. Jeg har tilogmed fått god juleribbe der. Greit nok. Men det er den RYDDINGEN som forventes til enhver tid jeg blir så irritert av. Alt skal vi gjøre selv. Det er ingen service å få. Kun når vi planlegger et kjøkken er de tilgjengelige. Ellers må vi hente, bringe, mekke...ja, snart koke selv. Og Ikea har blitt bildet på lavservicekonseptet. Det samme har jo f.eks Rema, men der skal jeg tross alt bare inn og hente varene. Jeg forventer mer når jeg skal handle møbler og gardiner! For var hovedrettene på Ikea latterlig billige, så forsto jeg det jo. Men jeg får en langt billigere middag om jeg går på f.eks den lokale kinaen, eller på pizzarestaurant. Og sjokkerende nok får jeg og maten servert. Og noen rydder etter meg!!! Salikat. Men vi har vent oss til det. Sakte men sikkert har billige konsept fortrengt service.

 

Det toppet seg forrige uke. Vi var innom for å kjøpe den berømmelige lyspæren - til den særdeles billige lampen som vi først etter at den var kjøpt forsto at vi ikke kunne få lyspærer til andre steder. Vi snek oss forbi den morske vakten i UTGANGEN og fikk en pølsefest på vei inn. Og vi så alle skiltene med "beklager rotet, vi bygger om", og for å være ærlig så så jeg ikke noe jeg ikke hadde sett før. Men da vi entret belysningsavdelingen ble vi møtt av et vannvittig bråk. Det hamret og smalt og sagde og peip i alle retninger. Jeg fant en stakkar sjel som jobbet der, fikk spurt etter varen, og hun måtte bokstavlig talt ROPE for at jeg skulle høre henne over bråket. Virkelig. Joda, lyspærene var der, men jeg fikk en opplevelse av å være i sakte film. Snudde meg rundt, og der gikk folk som om alt var i orden, de kjøpte sine billige batterier og usannsynlig billige lamper - og virket helt upåvirket. Selvsagt burde arbeidstilsynet vært tilstede. Den kampen var ikke min å ta, så jeg la lyspærene tilbake, nikket i bråket til de to ungene som holdt seg for ørene, og ut trampet vi. Det må være måte på! Nå er det pigede nok. Hvor mye penger skal jeg spare for at det skal være verd det? Den sakte tilvenningen har lykkes. Men jeg hopper av. Her og nå. Vi kommer tilbake. Men ikke før ombyggingen er i orden, ballrommet er på plass, og jeg kan gå inn og ut hvor jeg vil. Jeg vet jeg får det jeg betaler for, men jeg tror jeg er villig til å betale for mer enn dette.