Danmark på salg

Jeg har fått et supertilbud, av den typen man ikke KAN overse. Det er er den nye reiseruta til FjordLine - Stavanger/Hirshals.

Det er billigkalender. Tur - hvis man er villig til å reise søndag morgen (eh, ja!) - kroner 249,- for bil og fire personer. Retur - hvis man er villig til å reise ni om kvelden lørdag (eh, ja!) - kroner 249,- for bil og fire personer. FANTASTISK. Skal man endelig komme seg tur/retur Danmark uten å måtte pantsette snorkelmaska? Ser slik ut!

Så jeg tok absolutt nada hensyn til skoleruta, la inn 22 juni - og joda: se det! 249,- pr vei!!! Nice. Videre: og det er der jeg ender opp med å lure på hva i hel"¤"%"te slags tilbud det er jeg har fått. Neste trinn er nemlig der jeg enten velger STOL eller LUGAR. Stol.... en selvfølge. Man MÅ velge minimum stol. Nei, jeg skal ikke ha stol, jeg skal danse, shoppe, sitte i baren, spise.... niks. Må ha stol. En til hver. 700 kroner takk. For å ha en adresse på båten. En stol til hver. Hvorfor? Er det ikke stoler nok der? Blir det kamp om gulvplassen? Javel, jeg velger stol. Hjemover kan man og velge stol. Eller billigst lugar, til snaut tretten hundre kroner. Selvsagt vil vi ha lugar hjem, reisen går på natta. Men tretten hundre kroner for å sove under vannlinja uten vindu - med motoren dunkende rett inn? Neitakkemegtilstol - og jeg er jo da villig til å gå opp to hundre kroner pluss, slik at jeg endre på snaut femten hundre og kan gå ned med utsikt mot havet. Ja, dette er altså I TILLEGG til de 249,- kronene som jeg nå ikke er sikker på hva jeg har brukt på. Parkering for bilen, kanskje? Hvorfor må vi da si hvor mange vi er i bilen? Åh, skal du på julehandel og vil stå på Arkaden parkering?? Hvoooor mange er det i bilen? Fem? Oioioi, det blir dyrt. Bare en? Thththt....kollektivt, du må tenke kollektivt!

Velvel, 1500 krone til. Så nå er superdupertilbudet vårt kommet opp i 950 pluss 2250 - det blir i mitt regnestykke drøyt tre tusen kroner? For supertilbudet på fem hundre tur/retur. What????? Jeg prøvde da å legge inn en person og bil, for å sjekke om jeg kunne leve litt kummerlig på en tomannslugar, f.eks. Plutselig var det snaut syv hundre som var prisen, der det tidligere var to femti. ????

Jeg gir opp. Et øyeblikk hadde jeg et lønnlig håp om en fantastisk billig tur til Danmark, jeg skulle kjøpe røde pølser, manipulere jentene til å si "Lenge leve Dronning Margrethe", og helle utrolig billig snaps og øl i maen. Det var planen. Nå er planen endret dramatisk. Det vil si: jeg har ingen plan lenger. Ellers takke meg til Norgesferie i 2013 og. Omtrent samme pris. Til sammen.

Det eneste jeg bekymrer meg for der, er at maen mumlet noe om bobil. Hvor fantastisk det ville være å drakse rundt på en bobil. Eller i en - rettere sagt. Det bekymrer meg. For å leie bobil koster 249 kroner. Men det er før man leier ratt og hjul, seter og tak. Så da er vi oppe i samme pris. Omtrent. Fordelen er at vi da kan både sitte og ligge.

Argh.

Med livet som innsats, flystevne -87

Året var 1987. Det var heidundrande flystevne på Sola Flyplass. Det var Red Arrows i vakker formasjon. Det var hørselskader og grinende barn. Det var siklende mannfolk som snakket i bokstaver istedenfor ord. Kvinnfolk var glemt. Det var utkommandert personal fra Luftfartsverket - som dirrigerte trafikk og holdt menneskehavet i ro og orden. Og det var en liten, grå Honda Civic -72 som aldri hadde gått fortere enn 70 km/t. Det var forresten og to vettskremte ungdommer og en handlingskraftig kvinne der denne dagen.

Det begynte så fint. Far var i Rotary. Og Høyre. Og en av disse, høyst sannsynlig førstnevnte, var utkommanderte frivillige til å hjelpe til under det store Flyshowet. Det var fint vær, og folk var blide og strømmet til Flyplassen i strie strømmer - både til bils og til fots. Pga mangel på kunnskap om at menneskeheten går under uten mobiltelefon, hadde vi gjort noe så gammeldags som å inngå en AVTALE - om at mor skulle kjøre oss jentene til flyplassen, vi skulle se showet, og så skulle far rusle inn og finne oss før vi reiste hjem.

Vi hadde og avtalt at vi kjørte ned dit han sto, for der var det satt opp busser til hovedområdet, slik at de som ville mer enn å se flyene og kunne få prøve å hoppe ut på rutsjebanen i et passasjerfly. Det var følgelig og vårt mål, og mor lo godt da hun så køen for parkering i krysset ved Soma/Sola, i og med at vi visste at det ville være meget enklere å parkere på sørsiden av Flyplassen. Og der traff vi, utrolig nok som avtalt, fatteren. Som gledet seg over stevnet og at vi skulle komme og i det hele tatt. Han pekte på en kjekk kar i uniform et stykke bortenfor, og ba oss kjøre mot ham, så skulle han vise oss parkering. Fine greier, mutteren gasset avgårde, og riktig nok: der fikk vi videre info - det ble pekt og forklart, og vi kjørte videre nedover. Og nedover. Og fin og flat vei var det. Ingen biler i området riktignok. Og heller ikke folk.

Selv forsto jeg ikke alvoret før etterpå. Etter at mor plutselig bråbremset, ba oss om å sjekke at beltene var på, rygget som en gal og knuste to landingslys. Etter at jeg prøvde å gå ut av bilen for å rydde opp glassskåret, og mor mer eller mindre drog meg tilbake i setet. Etter at hun hveste: "Sett deg tilbake, ta på beltet. Vi står midt på rullebanen, og der står det to jagerfly klare til å ta av!" Pekingen avslørte riktignok to fly, klare til takeoff. Vet dere hvordan lyden av en Honda Civic 1972-modell sin gasspedal høres ut når den trøs i gulvet? Det vet vi. Det er ikke pent.

For første gang i sitt elendige bil-liv fant Hondaen krefter. Den halte ut sine siste jammerskrik fra den innerste, burdevært-uføretrygda ventil, og skøyt fart. Jeg kan ikke sverge på at det er sant, men jeg tror det er eneste gangen i livet jeg har kjørt i tredje gir i over hundre km timen. Som ett grått hverdagslyn fòr vi over rullebanen, mor siktet mot en gruppe mennesker med en vakt, og bremset ikke før vakten virkelig stod i veien. Bak oss hørte vi susene fra jagerflyene som tok av.

"Hvor i I¤¤%¤%#  kommer dere fra?" Mor tegnet i luften og forklarte at vi kom fra sørsiden. "Nehei, det går ikke an!" presterte tosken å presse frem. "Det går an, det har nettopp skjedd, og nå får du flytte deg så jeg kan finne en parkeringsplass!" parerte min moder. *stolt*

Vi fant en parkeringsplass, og ruslet innover på området. Det ryktes blant dem vi møtte at far var på leting etter oss. Det som hadde skjedd der han var, var at han kastet et blikk mot bilen for å sjekke hvor familiemedlemmene hadde parkert, med tanke på buss og slikt. Og der ser han et grått lyn med verdilast som suser ivrig avgårde rett inn i gapet på flymonsterne. "Åh, herregud, kånå mi kjøre på rullebanen!" skal han visstnok ha nådd å si. Før han kastet seg på første buss, fant bilen og fikk lagt en beskjed på under vindusviskeren. Før han lette til han fant oss.

På lappen stod det: Marit!!! Ikke kjør samme veien tilbake!

Og denne historien er faktisk helt sann!! :D

Norge i Rødt, svart og litt blått

Se det for deg. Du kjører hjemover etter en normalt mislykket sko-shoppingtur på handlesenteret. Der har du vært de siste to timene, og ikke et skopar står urørt. Du har funnet ut at størrelse 33 like gjerne kan være 32 og 34. At det er ukult med skolisser, så sant de ikke er med gull. At ALLE i klassen har hæler på skoene (yeah, right, det kommer til å skje...), og du entrer bilkjøringskoma. Det vil si: tomt hode, tom lommebok og ETT fokus i verden: veien hjem. Da, midt i beste koma, brøles det fra intet - det vil si fra baksetet "STOOOOOPP!!!!!!". Hjertestans neste, så best å komme seg inn på den kommende bussholdeplassen i en brenning. Vrir bilen over, sneier en buss og to og PHU. Parkert, i trygghet. Klar til å ta meg av den utrolig livstruende situasjonen som er i baksetet. "HVA???? HVEM DØR????".

Det er da jeg innser at vi har ulik opplevelse av hva som er viktig i verden. I det øyeblikket begge ungene spretter ut av bilen og jeg hører ljomen: "kan me få russakooooort?".

(Krompen var russ samme år som meg. Gøy det, for mutteren gikk parallelt med Kongen....på samme skole, faktisk. :D)
Jeg hadde glemt at de rødblå med innslag av svart (de e ekstra kule, altså, de har svarte kort! Jeg frykter at yrkesutdanning kommer til å bli valgt på bakgrunn av fargen på russekortet...) svermer over byen i mai. Men idet jeg kom på det, så kjente jeg og den årlige lengselen etter -92, da jeg svermet i min blå russedrakt, hånd i hånd med min nye kjæreste i rød russedrakt. Da jeg hadde monopol på vettet, og planla skolefagene ut fra hvor mye fravær jeg tålte.

Det er temmelig likt, har jeg forstått. Russeknutene er like livsfarlige som før. Kortene er like tåpelige. Selv har jeg alltid likt mitt eget: "Klar, ferdig, arbeidsledig." Under stod det: "Dette kortet kan og fås på video, tekstet for hørselshemmede". Jeg ler fremdeles av det kortet. Også i år får noen sensurert de groveste vitsene.  Jeg vet faktisk noe om dette: for som kanskje allerede formidlet: ungene samler på russekort. Og jeg har stadig måtte bruke fantasien til å bortforklare de groveste. Hvert år diskuteres muligheten til å flytte russetiden. Og hvert år blir det nedstemt.

Men noe har endret seg. I året det var så bratt: -92, da kjørte jeg bil til festene fordi jeg ikke hadde råd til å å på fylla 17 dager. Jaja, mange grunner til ikke å gå på fylla i sytten dager... Men iallefall så lånte jeg moderen sin Honda Civic 1972-modell - og kunne med hånda på hjertet erklære at jeg kjørte, og dermed ikke kunne drikke. Null spørsmål.

I Kongeparken bodde jeg i russebilen: Nøtteknekkersuiten. (:-D). En femdørs Wolkswagen Variant -76-modell. Knallfin. Det var kaldt - flere minusgrader. Jeg hadde riktignok selskap av en trivelig kar, og uskyldigheten lenge leve: jeg tror ikke det ble noe klining engang (dette var før rødrussen).

Også da var det store russebusser fra Oslo med mye lyd og som fikk vår bil til å se ut som den folkevogna den var. Men nå? En ny tidsepoke er tydeligvis kommet. I dag stod det i avisen om Oslorussen: "For 5000 kroner var det mulig å sikre seg flybillett og inngangspass til landstreffet, som egentlig ble utsolgt i fjor høst. Russen fikk rød løper ut av flyet". Artikkelen kan du lese her.

Jahaja. Det er studielånet i en mnd for en gjennomsnittsperson, det. Og fremdeles har ikke russen overnattet. Noe som nok forklarer vrimmelen av røde og blå på Sas Radisson i dag... "Nesten en av ti russ bruker mer enn 30.000 kroner på feiringen" står det i denne artikkelen.

Det er mye penger, det! En overklasse av russ som har svære busser med ennå større desibel på anleggene inntar hotellene og leier sjåfører. For oss var russetiden også en festetid, med russekroer og russebiltreff og rebusløp. Men det var og grilling på en strand, og lange vorspiel i kjellerstua til Kjetil og Glenn - hvor de røykte inne og spilte Metallica så høyt som mulig. Og jeg kan ikke la være å tenke at det kanskje hadde en verdi, det å måtte møtes på arenaer hvor man ikke nødvendigvis måtte låne seg til fant for å være med. Jeg har ingen minner om at det var vanskelig eller kjipt å innrømme at jeg ikke hadde penger til f.eks å leie campingvogn i Kongeparken. Mulig jeg kjente på det når jeg krøp inn i Nøtteknekkersuiten og visste at bestevenninnen min var igjen i campingvogna med typen sin - eller neste natt som jeg tilbrakte i en trang sovepose - delt med en medelev (fremdeles ingen romantikk....) på gulvet i et felleslokale. Men det var nå slik det var.

Russetiden har potensiale til å være en opplevelse for livet. Og til å være livets nedtur. Og jeg retter ingen pekefinger. Men det er ikke lenger slik at russetiden er en privat feiring av tolv års studier. Det står arrangør etter arrangør klare til å arrangere fest etter fest - med inngangsbilletter og billig øl. Der det er russ er det penger. Og det vet arrangørene å benytte seg av.

Forhåpentligvis setter frisk, norsk ungdom pris på en tur på stranda for å grille, en natt i bilen eller i teltet - selv etter russefeiringen 2012. Selv skal jeg på loftet og finne Garfieldboka mi - 1992. Der skal jeg dypdykke i hilsener og sladder, gamle russekort og koselige minner. I gamle dikt som vi skrev i klasserommet, en setning hver. Kanskje finner jeg noen bilder. Det var nemlig som i går at jeg selv var russ, og var så stolt i min blå russedrakt at ingen plagg noen gang har klart å toppe den følelsen. Så:

Via, via, bom-bom-bom, bom get a rat-trap,bigger than a cat-rap, bom get a cat-rap, bigger than a rat-trap, Cannibal,Cannibal,Sis, bom, rah. Blåruss, Blåruss, rah-rah-rah. Business, business, business!!!

Det var tider, det...

..og nå må jeg mene noe om bil...?

Nå må jeg jammen mene noe om bil igjen. Var det ikke i går jeg måtte engasjere meg sist? Ifølge kjøpsmelding er det visst flere år siden, men jeg får si som fyren som syns jula kom så brått: jeg syns ikke jeg gjør noe annet enn å jogge opp og ned med adventstaken! Der er jeg nå. Men adventstaken er altså bil. Det er ikke tvil om at "hovedbilen" begynner å bli klar for opp-pussing, og jeg ser poenget i å ha en god bil. Særlig siden jeg fremdeles, etter en lang vinter med gode intensjoner om å trimme til jobb, fremdeles har kånebilen, som jeg fremdeles har planer om å selge. Selv om det snart blir til vrakpant... Den Grønne bilen starter ikke hvis ikke tanken er mer enn kvart full. Men jeg liker den Grønne bilen. Den er stor, lett å kjøre, har svært bagasjerom, og er lydig. Den er ikke pinlig å kjøre, verken konservativ i utseende eller shabby. Den kan stå foran den falleferdige garasjen uten at noen lurer på om vi har prøvt å pimpe opp garasjen. Den kan og stå hos fisefine venner - i den grad vi har noen - uten å gjøre skam på portrommet. Vi kan absolutt forsvare behovet for stasjonsvogn. Selv uten barnevogner og slikt. Men er det nødvendigvis det vi trenger nå?

 

Jeg har utsatt dette lenger enn lengst. Maen hoster seg ut av gårdsrommet dag etter dag. Han sender lidende bilblikk i min retning. Foreslår at jeg kjører "hans bil" når bensinen når faretruende nivå. Sier ting som "ja, hva sa jeg" og "ja, det er håpløst" når jeg står og kinner og kinner på parkeringsplassen på Kvadrat i beste handletid på en lørdag, med bilen full av unger og varer og dårlig tid...

 

Javel! Jeg har forstått det. Jeg må mene noe her og nå. Men alvorlig talt. Jeg har prøvd. Jeg har til og med slengt rundt meg med ord som kardong og spoiler og dynamo. Nikket interessert til menn som gjør rare ting. Ja, menn og bil = rare ting. Spørsmål: hvorfor sparker menn i bildekkene når de skal si noe om bilen? Sjekker de trykket? Om de henger på? Er det bare en slik maskulin greie som jeg aldri kommer til å forstå? Eller er jeg i en evig tåke av uvitenhet? Og hvorfor setter de foten på tilhengerfestet og trør til? Sjekker man fjæring på det viset? Jo, bilen gynger = vi tar den? Jeg er kanskje naiv, men jeg forventer mer av fjæring enn at de tåler en mann på ett ben som trør til. I ny og ne ser jeg menn som og står på innsiden av døra på sjåførsiden og gynger. Tester de om det er mulig med en hyrdestund der inne? Om fjæringen knirker? Jeg sliter med språket. Har aldri studert bilsk. Så nå setter jeg ned en checkliste for å gjøre det enklest mulig for meg og han-som-faktisk-mener-noe:

 

Viktige kriterier ifølge kånå for bilkjøp:

 

1. Farge betyr noe! Det kan ikke være en hvit bil. De blir fort skitne, og jeg vasker bilen to ganger i året - jul og syttende mai. Gull er gammelmannsfarge. Oransje er flaut. Jeg vil gjerne bli glad av å se bilen, uten å bekymre meg for å treffe noen jeg må snakke med ut vinduet. Nei, jeg kler ikke oransje. Jeg vil derimot gjerne ha en blågrå bil. Eller koksgrå.
2. Seter. Nei, ikke skinn. Jeg blir svett i ræva av å sitte i skinnsofaer. Sikkert det samme i bil. Og etter fire timers kjøring ønsker jeg ikke å være svett i ræva i tillegg til å være støl. Det holder at jeg i fem minutter går rart for å finne musklene igjen, og jeg ikke skal ha svetteflekk bak.  Setene skal heller ikke ha skai eller fløyelsfølelse. Gi meg reale, grove seter som er lette å støvsuge softis av.
3. Størrelse på bagasjerommet. Det må ha plass til fire barn. Erfaringsmessig etter å ha kjørt 1,2 km til Bingo på hytta så er bagasjerom med plass til fire perfekt for langreiser. For vi kommer ikke utenom at neste bil skal ha plass til stadig mer bagasje for fire personer. Det var verre før, da vi skulle ha reiseseng, vogner og stellebagen med. Men nå når ungene blir større, så blir klærne større samtidig som forfengeligheten deres stiger.. Altså: god størrelse, og en åpning stor nok til å få inn flere enn to kofferter. Helst av alt skal bagasjerommet gå i flukt med åpningen. Ikke et krav: et ønske.
4. Sigarett-tenner bak. Fordi da kan barna lade DS-en i baksetet.
5. Lys over speilet på passasjersetet. Forfengelighet lenge leve...
6. Automatgir. Fordi jeg ikke orker flere bannesekvenser mellom Stavanger og Sandnes i rush.
7. Åpningsmulighet for bagasjerom uten å måtte ta nøkkelen ut av tenningen samtidig. Jepp: der er vi nå. Og jeg vil gjerne slippe det.
8. Gode fjæringer. Denne kroppen skal være "stirred, not shaken".
9. Armlen på sjåførsiden. Det høres kanskje litt tåpelig ut, men jeg liker å ha armen avslappende på et armlen! Det gir sofafeeling.
10. 4 hjul - som går rundt.

Javel, da tenker jeg at jeg har gjort jobben for denne gang. Bestilling herved sendt. Interesse vist. Ses ved neste korsvei.

Rally Valevåg

Joda - jeg har tidsnok vært med i Rally Valevåg. Arrangert et par ganger i året, og det uten at de fleste deltagerne visste at de var med. Det foregikk ca slik: mor pakket bilen, bagasjen, ryddet huset og gjorde familien klar for tur til Stord/slekta - far kom hjem fra jobb og bestemte seg nok en gang for at DENNE gang skulle firetimersturen til Stord ta tre og en halv time. Fra Skudenes til Valevåg gikk det i gamle dager - da cd-platene var kjempestore og barn kikket usikret ut av vinduet i bilen istedenfor ned på Nintendoen - TO ruter mellom Valevåg og Skudenes. Det var den vanlige, og far's rute. Den ytre, som vi sa. Allerede på vei inn i ferja TIL Skudenes ble vi barna satt i sving, samlet bilnr på sannsynlige biler som ville bli liggende foran oss - og dermed kanskje stjele den siste plassen på båten fra Valevåg til Stord. Far gned seg i hendene, og temmelig umiddelbart etter avkjøring fra ferja kastet han bilen inn en liten sidevei til høyre, og au revoir kø! Det var en svingete og smal vei. Familien var grønne i trynet før vi var halvveis, fatteren svettet på overleppa, og hadde gassen i bånn på de korte avstandene mellom svingene, foten på bremsen i svingene, og kort sagt har jeg aldri kjørt denne ruten etter at jeg selv fikk bestemme. Men det tok kortere tid! Og fremme på Valevåg fikk ungene følge av far i velkomstkomiteen til bilene som lå foran oss i Skudenes, og som nå lå bak oss på Valevåg. Og toppen av den ultimate lykke var når vi var siste bil ombord i ferja, og bilen bak oss lå før oss da vi kjørte iland på Skudenes!!! Riktignok var vi nok døden nær en gang og to, og en gang mistet vi en ferje fordi far skulle tisse - og merk dere: det fikk aldri vi lov til! Vi kunne nemlig holde oss.... ifølge far.

Kanskje er det farsarven som gjør at jeg den dag i dag har lett for å være rask i trafikken. Ikke voldsomt. Bare nok til at jeg opplever alle andre som TREGE i trafikken. Kjører vi to i følge, så ligger de andre langt bak før vi når motorveien. Ligger jeg bak, så kommer vi ALDRI frem. Jeg har lite tålmodighet når det gjelder bilkjøring. Det hjelper ikke at vi har pyntet byen med veiarbeid på alle hovedveier, og at jeg ikke kan ta snarveier fordi Statens Veivesen er ute etter å ødelegge for meg. Så den lille kjøreturen hver morgen hvor jeg burde skamme meg fordi jeg kjører til jobb (hm....er nok best, så kan jeg handle på vei hjem....yeah, right) kan jeg bruke på å a: banne fordi jeg alltid er sen, og b: hisse meg opp over alle idiotene som og er ute og kjører. I dag f.eks fant jeg ut at jeg IKKE kan dumpe ungene 160 meter nede i gata her, jeg må visstnok kjøre RUNDT skolen!!! Stoppe på en forrektige parkeringsplass, ikke gasse inn på lekeplassen til SFO midt i skolestart. Regler, regler, regler....vel, så kjørte jeg rundt, og jammen måtte ikke ungene ha på belte og. Siden jeg fulgte dem inn, så oppdaget jeg da det ringte klokka halv ni at jeg skulle vært på jobb halv ni, så jeg jogget - i den grad vaggingen min i sakte kino kan kalles jogging.... - til bilen og gasset inn i boligområdet. En frekk elev med tåpelig kostyme (åja, det var karneval forresten) gikk halvveis i veien, så jeg måtte svinge utenom henne. Og så kom det en politibil mot meg, så jeg måtte dra i beltet og late som om det var på, samtidig som jeg øvde på mitt overrasket blikk: "hæ? belte, jo! Er du gal, selvsagt. Alltid." Politibilen gjorde meg skikkelig sur, for like etter kom et knallblått lyn/BMW fykende inn, slik at jeg måtte bremse kraftig ned til normalfart for ikke å bli truffet. Et ondt øyeblikk ønsket jeg at politiet kikket i speilet og så denne bilen komme fykende.... fine bilen.... Vel, nå nærmet jeg meg jo utkjøring av skoleområdet, så det var jo naturlig å gasse på litt slik at bikkja og den gamle mannen på ca 105 år som går forbi skolen hver dag ikke tenkte at de kunne komme over veien før meg - bedre å gasse på enn at de gasset på, og så måtte stoppe! Drittunger som var for sene til skolestart på den videregående skolen nede i høgget her gjorde at jeg måtte stanse, og til og med et rødt lys måtte jeg vike for. Det var og så vidt jeg fikk klemt bilen ned til venstre mot jobb før bilen som kom i mot traff meg - frekkasen. Kunne vel se at det kom ei med travel dag, vel? Inn på parkeringen, parkerte ulovlig, og nådde akkurat å komme tidsnok til at møtet ble avlyst pga for få fremmøtte...

Nei folkens: nå må dere ta dere sammen! Det ER andre i verden på veiene enn dere. Jeg f.eks. Slipp meg frem! Så mye jeg må gjennom hver morgen så lengter jeg tilbake til baksetet på Volvoen og Rally Valevåg.

Rundt og rundt

Jeg er inneveiarbeidet. Hovedveien like ovenfor huset skal bli miljøgate, og for å få til dette må kommunen sent som bare det, grave og grave og grave. I dager, uker og antagelig år. En stund var det bare en trøttende omkjøring som gjorde det tungvint å dra hjem, nå er det rene hverdagsquizen. Vi har jo en Coop og en Kiwi i umiddelbar nærhet, men å kjøre til Coop over veien er blitt på linje med hjernekirurgi: noe for spesialister. Jeg betrakter igrunnen meg selv som en spesialist på å finne snikveier rundt omkring, det har gått litt sport i dette. Og lenge kunne jeg gasse over parkeringsplassen ved bilverkstedet her, gasse over hovedveien - som forøvrig er enveiskjørt, altså! - inn på parkeringsplassen på butikken, og ut på andre siden. Det var bare mildt irriterende. Men så grov de seg videre, og snart endte denne snarveien opp på parkeringsplassen til Coop, og bare der! Det var nærere irriterende enn mildt irriterende.... Så stengte de avkjørselen! Og da måtte jeg - ikke tull - først 170 meter ned i gata, så en lang vei rundt nabolaget, og SÅ inn på Coop. Det var rett og slett irriterende. Men idag gikk det noen stygge fraser ut da jeg til min store glede kunne se at jeg igjen kunne kjøre INN på Coop! Og oh lykke - klar til å ta snarevei. Men nei. Enveiskjøring. Fra begge veier ut av parkeringsplassen. Og ja: enveiskjøring SAMME VEI! Jeg var, og jeg tuller ikke, femten meter fra der jeg skulle, men nei: kjør rundt. Kjør en full-tanken-og-ring-og-si-du-blir-sen-omvei. Velvel, jeg var ute i god tid. Og vi suste videre. Og siden jeg har gullfiskhukommelse, så husket ikke jeg etter rundturen min at Wesselsgate og er under ombygging. Så jeg kjørte den veien jeg, og overraskelse: stor pil til høyre, omkjøring. Logisk. Men at noen hadde tullet med skiltene, det forsto jeg når jeg stod i enden av en enveiskjøring bak meg og en gravemaskin i drift foran meg. Etter flere minutters meningsløs kjøring på måfå, mens jeg lette etter en vei ut. Frem med Kvikklunsjen og appelsinene, ungene fikk beskjed om å følge med: "...for disse områdene kommer dere ikke til å se igjen på en stund, og det er tross alt byen deres! HELE byen. HVERT MINSTE DRITTHUS får vi med oss på denne turen fra Tasta til Kvadrat" Jeg kjørte ulovlig over en hekk, en hund og muligens et par polakker.  Endte opp på en hovedvei, og tjuefire minutt etter avkjørsel fra Tasta var vi på motorveien!!! Hurra. Stemningen steg nå når blodsukkeret var på unaturlig høyt nivå og veibanen lå klar. Til Coca Cola. Der begynte køen. For på motorveien er det VEIARBEID! Selvsagt. Alle gode ting er tre. Kø, førti km timen - la oss endelig legge denne veistrekningen et sted det svir skikkelig: ved Ikea f.eks! Ingen flere hus å se på, Kvikklunsjen og appelsinene var spist opp, og det var for sent å snu.

Vinneren her var først Kvadrat. I pur lykke over å komme frem før midnatt gikk jeg selvsagt bananas med kredittkortet. Vinner nr to var ungene. I pur dårlig samvittighet over ukritisk og særdeles barnslig oppførsel i bilen sa jeg ja og ja og ja til alt de ville ha. Som alternativ til bilfri dag, foreslår jeg nå følgende: bilfri uke. Den uka tar vi alle arbeidsføre arbeidsledige, og setter dem igang med prosjekt hvor det må gjøres en jobb langs veiene - på lønn selvsagt. Vi andre får fri - og når vi kommer tilbake så er veiene ferdige og alle glade? Jeg personlig skal ta på meg rollerblades og rulle den siste dagen, over fersk asfalt. Det er lenge siden, det. :-D