Det er Mods-feber i byen. 24000 siddiser med andre har kjøpt billetter til minimum åtte hundre - opp mot flere tusen, kroner. For å høre et fortidens band synge litt enkle melodier, med vers på egen dialekt...Mods synger ikke akkurat om tidsaktuelle saker. Stort sett er det "Militæret" og "Revansj" som fremstår som låter med noe politisk innhold. Hovedsaklig er låtene vi kan utenat om ting som er like aktuelle i dag som da - tidsaktuelle ting som førti/femtiåringer vanligvis ikke skal og bør synge om: forelskelse, kjærlighetssorg, skoletrøtthet....
Jeg har sett litt på tekstene til disse idolene de siste dagene. Ja, for jeg under jo LITT på hva det er som får folk til å gå mann av huse for å få tak i billetter - og det til tross at det er meldt møkkavær. Bare i dag har tre av mine fb-venner etterlyst billetter på facebook. Det er, i min snevre vennegjeng, halvannen prosent... Men obs: det er selve Dagen, altså!!!! Sjøl har jeg kjøpt cd'en og spiller den for jentene i bilen. HVORFOR???? Jeg skal prøve å finne det ut...
Jeg og min søster pleide, på det gladesytti- og åttitallet da det var så bratt, å gjøre som våre søstre i alt og ett. Sang de til Bee Gees og Mods, ja - så gjorde vi det og. Men som niåringer i -81 så syns vi nok tekstene falt litt tåpelig ut. Så vi rocka dem opp. Vi sang "KOr ska me jørr av oss, KOrr ska me gå? KOrr e revansjen me har venta på?" Den dag i dag klarer jeg ikke denn sangen uten et vilt press på KO-lyden.
Revansj - det fant jeg ut hva betydde i forrige uke, da en av ungene fremmet spørsmålet om betydning...og jeg måtte forklare... ehrm. Ja, jeg visste hva det betydde, men har aldri tenkt over det. Jeg er av typen "syng-teksten-men-hør-for-all-del-ikke-etter!", og det er og forklaringen på at jeg helt til nylig sang av hjertens lyst til Lillebjørn Nilsen's "Se alltid lyst på livet" - med følgende tekst: "Med hue under armen og armen i bind, vender jeg livet det aent kinn, og legger til med labben inn hver onsdag". Var det logisk? Nei. Men det var heller ikke å levere tippelappen inn hver onsdag, selv om det demrer for meg at jeg hadde et par "Spring så fort du kan, den må vær inne før klokkå fem!" ned Skjalgsgate for å nå frem til Husebø før klokka var for mye på onsdags ettermiddager...
Vel, tilbake til Mods. Som Per Inge Torkelsen sa: Mods e goe te å tella. Di kan tella te fem! Og så JØRR di det og!
I dag ville dette vært klassifisert som nødrim.
Jeg har hatt mang en våkennatt på grunn av "Du e mislykka du". Dvs - faktisk ikke. Men teksten har iallefall vært gjenstand for diskusjon. Denne teksten har jeg faktisk tenkt på, i motsetning til stort sett alle andre jeg kan utenat. Jeg har alltid (!) trodd at dette var en sang til ei i barnevernet, eller iallefall fra psykiatrien-burde-iallefall-vært jente. Hun skal jo flytte på hjem! Og bli forandret! Og der skal hun bo med de andre. Men så undrer jeg meg: hvorfor kan han tilby henne et hjem? Er han psykiatrisk sykepleier? Barnevernspedagog? Eller bare en syk jæ#&%#? Og hvordan kan noen først henge seg opp i tre, for så å komme ned igjen? Ja, jeg bare spør. Jeg får lite støtte på teorien min, og en dag må jeg kanskje rett og slett ringe til en av gutta i Mods og be om redegjørelse...
Så hva er det da som gjør at 24 000 personer tar opp banklån for å finansiere en billett til en reunion? Jeg tror at en bekjent har helt rett i at åtte forestillinger på Sjøhuså antagelig ikke hadde solgt ut. Men på Stavanger Stadion vrimler det av entusiaster, og jeg er temmelig sikker på at Morten ikke kan høres over allsangen. I Vågen i Stavanger lå i morges en haug med svære private båter, store nok til selv å arrangere konsert, påskrevet damenavn og "Haugesund", "Karmøy" og "Bergen". Hansenhjørnet var stappfullt av ølglade mennesker i t-skjorter kjøpt enten av de "forrektige selgerne", eller av dem som strødde t-skjortene ut på gaten og som du måtte ha google translate for å kommunisere med. Alle mine venner-ish er på konsert. Det vil si: jeg vet godt hvem som IKKE er der. Det er lettere å telle dem. Og jeg tror at jeg har klart å lande hva som gjør dette så interessant. Bortsett fra at Morten Abel jo har et internationalt navn og nok kunne dratt en håndfull mennesker bare på eget navn på et slikt arrangement - så får jeg si det slik som dama som blir intervjuet her." Begge har nå barn og familie. Her er vi litt tilbake til ungdomsfølelsen - for en liten stund, i alle fall."Jeg tror det er AKKURAT det dette handler om. Dette handler ikke om stor musikk, om den gode lyden. Det handler om å være med dem du var med den gang, å ta et aller aller siste sprang tilbake til begynnelsen av åttitallet når menn hadde hår og kvinner ikke trengte "hold-in" strømpebukser. Om da vi satt i Møllebukta halvannen meter fra Morten-him-self og sang med, mens det ble drukket øl på offentlig sted. Da vi ikke hadde penger, men derimot kassettspillere med oss ut, da folk drog frem gitaren ved leirbålet og alle kunne forenes i en salig versjon av "Bare i nått" - som faktisk ikke sier mer enn "traff ei dama, va bekymra for at maen sko komma, an kom'sje". Det handler om den gang som var. Og DET kan jeg så mer enn gjerne forstå.
Skulle vært der selv. Liker ikke å stå på konserter. Liker ennå dårligere å betale en arm og ei skjorte for å sitte, når jeg vet at alle står fire minutt ettet at konserten er i gang alikevel. Men det var så mange artister jeg skulle sett som varmet opp! Og jeg skulle så gjerne tatt frem allsangstemmen og trallet i vei med den stemmen jeg har til alle sangene, med armene i været. Konserten kom brått på for min del. Så her sitter jeg. Og nynner til lydopptaket fra Møllebukta -81 da folk hadde rare frisyrere og gøye klær: Mods i Møllebukta
Jeg håper dere alle har hatt en FANTASTISK opplevelse!!! At det lille yret som kom ikke har ødelagt for dere. At de som var fulle allerede klokka tolv på Dickens ble edru nok til å nyte konserten, og i det hele tatt: at Mods igjen har tatt dere med storm!!
Og alle andre som heller ikke fikk fingen ut: ses på flystevnet i morgen.... :D
Viser innlegg med etiketten fest. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten fest. Vis alle innlegg
lørdag 9. juni 2012
fredag 8. juni 2012
Ting man ikke får i gave lenger
Det begynte med en samtale. Om gaver man ikke lenger ser. Ting har jo endret seg, og det er med gaver som med andre ting: de er in, populære og moderne. Eller fullstendig avleggs.
Nå er det ganske moderne med opplevelser i gave. Kinobilletter, teaterbilletter, gavekort på restaurant. Selv er jeg og tilhenger av dette. Til jul fikk min mor et gavekort på båttur til Lysefjorden med påfølgende middag etterpå. Hun gleder seg, og vi gleder oss. En vinn-vinn-gave. Jeg fikk tur til Frankrike av mine søstre til jul, sterkt subsidiert av mor til jul og førtiårsdagsgave. Utrolig kjekt.
Men man gir jo og bort fysiske ting - med blandet hell. Selv var jeg overbegeistret når jeg tok overblikket etter bursdagen nå nylig: ikke bare fikk jeg en etterlengtet pil- og bue, jeg fikk radio, høytalere, smykke, epletre, blomster, kremer, gavekort og mye, mye mer... fantastiske presanger! Jeg tror jeg fikk alt jeg ønsket meg og mer!!! Ting og mote har endret seg, for min del til det bedre. Mulig det å gi bort ei melkeku til en fattig familie en dag anses som SÅ 2011 - men foreløpig så setter iallefall jeg pris på gaver av den typen og.
Det det var i samtale med en kamerat som skulle på en avslutningsfest med jobben som gjorde meg oppmerksom på dagens tema. Han sa han skulle "på hotell og få en gave i krystall". Vi lo jo litt av det, da vi begge forsto at det var en avskjedsgave - men det gav meg noen tanker - og nå har jeg tenkt ut en liste på gaver vi ikke lenger får eller gir bort.
1. Tinn. Gaver i tinn, med inskripsjoner. Det være fat, vase, eller helst lysestaker. Hvem har ikke en slik i hus? Det står f.eks "Hilsen klasse 8a - 1982" på dem. De står bakerst i skapet og fremst på loppemarkedet. Hvem var klasse 8A????
2. Nøkkelring som piper når du plyster. Husker du dem? Du hadde hengt den på nøkkelen - og når du ikke kunne finne nøklene så plystret du for livet. En hel menneskehet som ivrig og etterhvert panisk plystret etter nøklene sine - og nøkler fant man. Sjeldent sine egne, men nok av pipende nøkkelknipper rundt i lokalet. Det hender ikke lenger at man ser noen plyste i vei. Egentlig har jeg ikke skjønt hvorfor denne dingsen ikke er like populær som før... jeg kunne trengt en.
3. Armbåndsur. Ganske enkelt fordi folk ikke bruker det. Hvem fikk "gullklokke" til konfirmasjonen sist? Selv om det faktisk er in med svære armbåndsur, så er det jo for spesielt interesserte. Jentene fikk klokker til bursdagen, og for dem er det gull verd. Men de har ikke mobiltelefon med klokke på. De har kun armbåndsur. Og får angst og panikk når moderen er LITT sen som vanlig på badet om morgenen - "moooor, det ringe snart!!!!". Mye lettere før - da fikk de ikke panikk før de så panikken i mitt blikk. Nå: får de egenervervet panikk, og smitter meg....
4. Klokkeradio. Se ovenfor. Folk bruker mobilene sine når de skal opp tidlig. Ikke klokkeradio. Og på den andre side: hvem ønsker vel å våkne opp til nyheter om grufulle ting klokka sju om morgenen? "Goood morgen, her er nyhetene: seksten barn og fem voksne ble i natt myrdet.....". PLING; lys våken om ikke annet....
5. Pins. Det var SÅ in i 1994 - og SÅ ut i 2012.
6. Tacosett. Koselig, ubrukelig sett med skåler og tallerkener. Supplert med artige skjeer som ser ut som avokadoer og chillier. De tar stor plass, og kan ikke brukes til annet enn taco. Og hvor ofte har man egentlig taco????? Tanken er god, det er morsomt, og nei takk. De står like bak tinnvasene på loppis.
7. Brevpost. Folk skriver ikke brev lenger. Nå sender vi E-mail. Se tidligere blogginnlegg.
8. Rosemalte ting. Hjemmerosemalte ting. Fat. Piasavakost. Takpanner. Blomsterpotter. Og rosemaling var så som så - det var noe hjemmesnekra greier, ihuga Husflidenvenner gremtes, og amerikanske nordmenn blomstret. De fikk ikke nok rosemalte ting. Og de overførte det til "bunader" og til rammer og potter, og skåler og spader og andre gøye ting å pynte i hagen med.
9. Trolldeigfigurer. Flotte, fine trolldeigfigurer av ferme kvinner i badekar, med teksen "Kjøkken" og "Bad" - sistnevnte malt i flotte farger som var vannbestandige. Gøye figurer med rare fjes. Store sløyfer og kroker i bakhodet. Gjerne magneter festet til. Morsom effekt på et ellers rotete kjøkken...åhoi.
10. Malte glass. Glass hvor man har malt gøye mønster. Vinblader, druer eller skrevet noe, litt skjevt. Ingen glass like. Gøygøygøy. Noen ganger var malingen så tykk at man kunne få ett kutt i leppa hvis man var uheldig med en litt sjapp bevegelse, andre ganger var malingen oppspist før man nådde i bunn av første glasset med vin.
11. Tørkede blomster på takpanner. På stein. På og med skjell. På rare røtter. Til pynt. Men så ser man heller ingen som TØRKER roser lenger. Før lå de i hauger og produserte astmabarn oppå ethvert vitrineskap i furu. Nå? De eneste tørkede rosene jeg har sett den siste tiden står her i en vase og vansmekter uten vann.
Det er sikkert mye mer. Ting som går av moten og som sikkert blir gøy å plukke frem igjen. Jeg syns jo det er gøy med "ekte" retro, kanskje syns mine barn det er gøy å finne frem de gamle trolldeigfigurene og pynte med? Neida. Neppe. Og skulle de få lyst, så kan jeg her og nå avsløre skammens hemmelighet. Trolldeigfigurene: de har jeg kastet... :D
Nå er det ganske moderne med opplevelser i gave. Kinobilletter, teaterbilletter, gavekort på restaurant. Selv er jeg og tilhenger av dette. Til jul fikk min mor et gavekort på båttur til Lysefjorden med påfølgende middag etterpå. Hun gleder seg, og vi gleder oss. En vinn-vinn-gave. Jeg fikk tur til Frankrike av mine søstre til jul, sterkt subsidiert av mor til jul og førtiårsdagsgave. Utrolig kjekt.
Men man gir jo og bort fysiske ting - med blandet hell. Selv var jeg overbegeistret når jeg tok overblikket etter bursdagen nå nylig: ikke bare fikk jeg en etterlengtet pil- og bue, jeg fikk radio, høytalere, smykke, epletre, blomster, kremer, gavekort og mye, mye mer... fantastiske presanger! Jeg tror jeg fikk alt jeg ønsket meg og mer!!! Ting og mote har endret seg, for min del til det bedre. Mulig det å gi bort ei melkeku til en fattig familie en dag anses som SÅ 2011 - men foreløpig så setter iallefall jeg pris på gaver av den typen og.
Det det var i samtale med en kamerat som skulle på en avslutningsfest med jobben som gjorde meg oppmerksom på dagens tema. Han sa han skulle "på hotell og få en gave i krystall". Vi lo jo litt av det, da vi begge forsto at det var en avskjedsgave - men det gav meg noen tanker - og nå har jeg tenkt ut en liste på gaver vi ikke lenger får eller gir bort.
2. Nøkkelring som piper når du plyster. Husker du dem? Du hadde hengt den på nøkkelen - og når du ikke kunne finne nøklene så plystret du for livet. En hel menneskehet som ivrig og etterhvert panisk plystret etter nøklene sine - og nøkler fant man. Sjeldent sine egne, men nok av pipende nøkkelknipper rundt i lokalet. Det hender ikke lenger at man ser noen plyste i vei. Egentlig har jeg ikke skjønt hvorfor denne dingsen ikke er like populær som før... jeg kunne trengt en.
3. Armbåndsur. Ganske enkelt fordi folk ikke bruker det. Hvem fikk "gullklokke" til konfirmasjonen sist? Selv om det faktisk er in med svære armbåndsur, så er det jo for spesielt interesserte. Jentene fikk klokker til bursdagen, og for dem er det gull verd. Men de har ikke mobiltelefon med klokke på. De har kun armbåndsur. Og får angst og panikk når moderen er LITT sen som vanlig på badet om morgenen - "moooor, det ringe snart!!!!". Mye lettere før - da fikk de ikke panikk før de så panikken i mitt blikk. Nå: får de egenervervet panikk, og smitter meg....
4. Klokkeradio. Se ovenfor. Folk bruker mobilene sine når de skal opp tidlig. Ikke klokkeradio. Og på den andre side: hvem ønsker vel å våkne opp til nyheter om grufulle ting klokka sju om morgenen? "Goood morgen, her er nyhetene: seksten barn og fem voksne ble i natt myrdet.....". PLING; lys våken om ikke annet....
5. Pins. Det var SÅ in i 1994 - og SÅ ut i 2012.
6. Tacosett. Koselig, ubrukelig sett med skåler og tallerkener. Supplert med artige skjeer som ser ut som avokadoer og chillier. De tar stor plass, og kan ikke brukes til annet enn taco. Og hvor ofte har man egentlig taco????? Tanken er god, det er morsomt, og nei takk. De står like bak tinnvasene på loppis.7. Brevpost. Folk skriver ikke brev lenger. Nå sender vi E-mail. Se tidligere blogginnlegg.
8. Rosemalte ting. Hjemmerosemalte ting. Fat. Piasavakost. Takpanner. Blomsterpotter. Og rosemaling var så som så - det var noe hjemmesnekra greier, ihuga Husflidenvenner gremtes, og amerikanske nordmenn blomstret. De fikk ikke nok rosemalte ting. Og de overførte det til "bunader" og til rammer og potter, og skåler og spader og andre gøye ting å pynte i hagen med.
10. Malte glass. Glass hvor man har malt gøye mønster. Vinblader, druer eller skrevet noe, litt skjevt. Ingen glass like. Gøygøygøy. Noen ganger var malingen så tykk at man kunne få ett kutt i leppa hvis man var uheldig med en litt sjapp bevegelse, andre ganger var malingen oppspist før man nådde i bunn av første glasset med vin.
11. Tørkede blomster på takpanner. På stein. På og med skjell. På rare røtter. Til pynt. Men så ser man heller ingen som TØRKER roser lenger. Før lå de i hauger og produserte astmabarn oppå ethvert vitrineskap i furu. Nå? De eneste tørkede rosene jeg har sett den siste tiden står her i en vase og vansmekter uten vann.
Det er sikkert mye mer. Ting som går av moten og som sikkert blir gøy å plukke frem igjen. Jeg syns jo det er gøy med "ekte" retro, kanskje syns mine barn det er gøy å finne frem de gamle trolldeigfigurene og pynte med? Neida. Neppe. Og skulle de få lyst, så kan jeg her og nå avsløre skammens hemmelighet. Trolldeigfigurene: de har jeg kastet... :D
søndag 3. juni 2012
Uortodokse huskeregler for festen
Vi har hatt fest. Jeg om min andre - om mulig - bedre halvdel. Tvillingsøsteren min, rett og slett.
Vi blir førti. Ja, nå kan jeg si det høyt. Jeg blir førti år! Jeg er snart en av de "ekle, halvgamle damene som danser og synger og driter seg ut", som en nevø så flatterende beskrev dem som. That's me. Og det er HELT greit. Jeg gleder meg. I morgen kan jeg si: Jeg ER førti. Men dette skal ikke handle om alder. Det var bare en innledning til å forklare hvorfor vi har hatt fest.
Sånn i mars-ish ble vi enige om at det var tåpelig om bare jeg hadde fest. Halvparten av kretsen, om ikke mer, er felles venner og familie. Skulle de sitte der og bare skåle til meg, da? Neida. Det gikk jo ikke. Så vi ble enige om å "ta an heilt ud". Og jakten på lokalet begynte. Det viser seg at folk visstnok gifter seg på denne tid av året. Andre juni. Kunne det være så vanskelig?
Jeg vet ikke HVOR mange telefoner jeg tok. Hvor mange lokaler jeg sjekket hos referanser. Til slutt var det ikke hvilket lokale vi ville ha som var diskusjonen, men hvilke som var ledige... Hvilket, vil det si. Sif-huset.
Vi dro ut med unger og pikkpakk. Møtte en trivelig danske som fikk et godt øye til Søsteren, og som viste oss rundt. I et loslitt, trist lokale. Plass til 1800 mann, iallefall åtti. Balkong i tilfelle fint vær - og der var det fantastisk utsikt til tre svære, åpne og grønne fotballbaner. Hvis man så igjennom plankehaugen som dominerte like nedenfor balkongen. Virkelig deppa ble jeg ikke pga av alle de stygge pokalene, men av kjøkkenet: en oppvaskmaskin. Vanlig. Tid: to timer.
Jeg så for meg atten runder med oppvaskmaskin, og at jeg måtte ta fri fra jobb for å få vasket opp etter festen. Så ble jeg tipset om Emma's Hus. Det ligger inntil Breiavannet. De hadde ledig andre juni. Dyrt. Men det var som å komme hjem. Høyt under taket, nydelige vindu med utsikt til Breiavannet. Vakre dører og vinduer, vakre malerier, og eureka: Steamer på kjøkkenet!!! Vi leide det pronto. Og glade var vi.
Jeg skal ikke kjede dere med detaljer om hvordan man steller til en fest. Men jeg tenkte å komme med rådene man IKKE finner i verken tannlegeblogger eller fotballfrueblogger. De gode rådene om hvordan man steller til fest når man allerede tror alt er i boks.
SÅ: ti selskapsråd som vanligvis ikke dukker opp når du søker etter tips:
1. Man setter IKKE fyr på duken. Etter at gjestene har kommet, men før man setter seg. Man setter IKKE fyr på huset som er tre hundre år og som skryter av at Alexander Kielland trødde der - og som har sprinkleranlegg så det HOLDER. Hvordan unngår man det? Jo - man blåser ut lysene før man lufter slik at serviettene som "Danser Daniel" ikke treffer et lys og tar fyr og brenner svært (!) hull i duken. Og skulle uhellet være ute: så lufter man slik at sprinkleranlegget ikke går av. Og så har man på forhånd alliert seg med proff serveringspersonell som bare ser på skaden og sier: Jeg tar det jeg. Og så gjør hun det.
2. Man kødder IKKE til Spotyfi fire minutter før man går hjemmefra. Man lar være å trykke på merkelige knapper i programmet - og dermed har man musikken i orden. Spesielt hvis man F.EKS har brukt opp til mange timer på å finne ut hvilken sang som var på Topp20- lista til VG den uka folk ble født, og lagt ei liste av det. Da trenger man å LA VÆRE å ødelegge det. Og så trenger man å finne det trådløse nettverket også på reservemaskinen. Så blir det dans.
3. Man kjøper desserten. Ikke som vi: halvannen time før festen. Men som alle andre, til og med kanskje dagen før!!
4. Man taler før dansen. Man reiser seg ikke fra bordet - brøler litt overivrig at det er dans - setter på Russlands Party for everybody og hiver seg i dansen de neste timene. Da blir aldri den talen holdt. Og man må sende dårlige notater til søsteren dagen etterpå i håp om at hun innser at man hadde alle intensjoner om å si noen vakre, bevingede ord om døden og nærhet og vennskap, og noen få slemme historier....
5. Dansesko. Gode sko. Gjerne husfliden sine sivsko om så var. Det er ulekkert både med sivsko og blødende hæler, så her må det velges med omhu hva som er verst. Sko med prislapp under er og ulekkert når man danser zorba - ikke som her, men på norsk vis. Det vil si ut med beina hele tiden. Mye lyd. Lange steg. Høye beinløft. Ned på bakken, opp med foten, rød lapp...
6. Ta med sikkerhetsnåler. Da kan du unngå at puppen faller ut av den ganske dype utringningen og midt i fleisen på en stakkars uforberedt venn som til da har sett på deg med ganske normale øyne. Freakshow er ikke sjarmerende, hvis det ikke er planlagt.
7. En uke før: så kikker du på "Babyfoot"-pakken du har kjøpt, og som du har tenkt at du skal stikke beina i slik at huden flasser av og du får babyhæler til festen. Så pakker du den NED IGJEN, og utsetter prosjektet til etter festen. For det første: det er kun ett menneske på den festen som tenker på hælene dine. Det er du. Alle andre har sine egne hæler å tenke på. Denne kremer aner heller ikke om du har behov for ny hud oppå foten, så brunfargen går og. Du får en sånn "åh, har du brun stilongs på deg?"opplevelse hvis du har antydning til farge på leggene. Føttene blir nemlig HELT vinterhvite. Men: det er ikke som om huden bare ENDRER seg. Nei - den flasser av i laser! Her snakker vi faktisk om ekkel opplevelse. Jeg har brukt TIMER på å peele av den døde huden. Og alikevel - i går på festen - kan jeg banne på at alt støvet kom av at mine døde hudceller drysset rundt meg som en morsom partyeffekt. I en sky av tørre hudrester....? Nei, ikke lekkert. Og derav punkt fem: dansesko - for jeg kunne jo ikke ta av skoene! Lekre bein? Ja, i dag. I går: nei.
8. Blomster. Det er fint med blomster. På bordene. Og det kan være smart å skaffe blomstene. Før festen er i gang. Og når man skal på tyvtokt for å plukke disse blomstene (i mitt tilfelle Rhododendrum) ved f.eks kunstmuseet, så er det greit å vite om de fremdeles blomstrer. Så unngår man racerkjøring - til tider panisk - på let etter hvite blomster som fremdeles blomstrer, mens man innstendig ber barna om aldri å lyve, men at det er forskjell på å lyve og på å ikke si noe først. Så om de kan være så vennlige å IKKE fortelle noen at vi har vært på tyvtokt i tolvte time, før noen spør dem, og selv da si minst mulig...?
9. Gavebord. Du forventer det kanskje ikke - og jeg hadde ingen tanke på at det kom til å komme gaver - men det kommer gaver. Så enkelt. Noen gaver har vannmerke og kommer i konvolutter. Andre ganger kommer det trær. Eller vaser. Eller andre fantastiske ting. Og det ser så HIMLA dumt ut når buffeten står full av uåpnede gaver!!!! Grabb et bord. I det minste!
10. Husk vinåpner.
Ja, har man disse huskereglene friskt i minne, så kan det bli en finfin feiring av det som feires skal. Party for everybody! Heeeeppa!
Vi blir førti. Ja, nå kan jeg si det høyt. Jeg blir førti år! Jeg er snart en av de "ekle, halvgamle damene som danser og synger og driter seg ut", som en nevø så flatterende beskrev dem som. That's me. Og det er HELT greit. Jeg gleder meg. I morgen kan jeg si: Jeg ER førti. Men dette skal ikke handle om alder. Det var bare en innledning til å forklare hvorfor vi har hatt fest.
Sånn i mars-ish ble vi enige om at det var tåpelig om bare jeg hadde fest. Halvparten av kretsen, om ikke mer, er felles venner og familie. Skulle de sitte der og bare skåle til meg, da? Neida. Det gikk jo ikke. Så vi ble enige om å "ta an heilt ud". Og jakten på lokalet begynte. Det viser seg at folk visstnok gifter seg på denne tid av året. Andre juni. Kunne det være så vanskelig?
Jeg vet ikke HVOR mange telefoner jeg tok. Hvor mange lokaler jeg sjekket hos referanser. Til slutt var det ikke hvilket lokale vi ville ha som var diskusjonen, men hvilke som var ledige... Hvilket, vil det si. Sif-huset.
Vi dro ut med unger og pikkpakk. Møtte en trivelig danske som fikk et godt øye til Søsteren, og som viste oss rundt. I et loslitt, trist lokale. Plass til 1800 mann, iallefall åtti. Balkong i tilfelle fint vær - og der var det fantastisk utsikt til tre svære, åpne og grønne fotballbaner. Hvis man så igjennom plankehaugen som dominerte like nedenfor balkongen. Virkelig deppa ble jeg ikke pga av alle de stygge pokalene, men av kjøkkenet: en oppvaskmaskin. Vanlig. Tid: to timer.
Jeg så for meg atten runder med oppvaskmaskin, og at jeg måtte ta fri fra jobb for å få vasket opp etter festen. Så ble jeg tipset om Emma's Hus. Det ligger inntil Breiavannet. De hadde ledig andre juni. Dyrt. Men det var som å komme hjem. Høyt under taket, nydelige vindu med utsikt til Breiavannet. Vakre dører og vinduer, vakre malerier, og eureka: Steamer på kjøkkenet!!! Vi leide det pronto. Og glade var vi.
Jeg skal ikke kjede dere med detaljer om hvordan man steller til en fest. Men jeg tenkte å komme med rådene man IKKE finner i verken tannlegeblogger eller fotballfrueblogger. De gode rådene om hvordan man steller til fest når man allerede tror alt er i boks.
SÅ: ti selskapsråd som vanligvis ikke dukker opp når du søker etter tips:
1. Man setter IKKE fyr på duken. Etter at gjestene har kommet, men før man setter seg. Man setter IKKE fyr på huset som er tre hundre år og som skryter av at Alexander Kielland trødde der - og som har sprinkleranlegg så det HOLDER. Hvordan unngår man det? Jo - man blåser ut lysene før man lufter slik at serviettene som "Danser Daniel" ikke treffer et lys og tar fyr og brenner svært (!) hull i duken. Og skulle uhellet være ute: så lufter man slik at sprinkleranlegget ikke går av. Og så har man på forhånd alliert seg med proff serveringspersonell som bare ser på skaden og sier: Jeg tar det jeg. Og så gjør hun det.
2. Man kødder IKKE til Spotyfi fire minutter før man går hjemmefra. Man lar være å trykke på merkelige knapper i programmet - og dermed har man musikken i orden. Spesielt hvis man F.EKS har brukt opp til mange timer på å finne ut hvilken sang som var på Topp20- lista til VG den uka folk ble født, og lagt ei liste av det. Da trenger man å LA VÆRE å ødelegge det. Og så trenger man å finne det trådløse nettverket også på reservemaskinen. Så blir det dans.
 |
| Jordbær lørdag ettermiddag? |
4. Man taler før dansen. Man reiser seg ikke fra bordet - brøler litt overivrig at det er dans - setter på Russlands Party for everybody og hiver seg i dansen de neste timene. Da blir aldri den talen holdt. Og man må sende dårlige notater til søsteren dagen etterpå i håp om at hun innser at man hadde alle intensjoner om å si noen vakre, bevingede ord om døden og nærhet og vennskap, og noen få slemme historier....
5. Dansesko. Gode sko. Gjerne husfliden sine sivsko om så var. Det er ulekkert både med sivsko og blødende hæler, så her må det velges med omhu hva som er verst. Sko med prislapp under er og ulekkert når man danser zorba - ikke som her, men på norsk vis. Det vil si ut med beina hele tiden. Mye lyd. Lange steg. Høye beinløft. Ned på bakken, opp med foten, rød lapp...
6. Ta med sikkerhetsnåler. Da kan du unngå at puppen faller ut av den ganske dype utringningen og midt i fleisen på en stakkars uforberedt venn som til da har sett på deg med ganske normale øyne. Freakshow er ikke sjarmerende, hvis det ikke er planlagt.
7. En uke før: så kikker du på "Babyfoot"-pakken du har kjøpt, og som du har tenkt at du skal stikke beina i slik at huden flasser av og du får babyhæler til festen. Så pakker du den NED IGJEN, og utsetter prosjektet til etter festen. For det første: det er kun ett menneske på den festen som tenker på hælene dine. Det er du. Alle andre har sine egne hæler å tenke på. Denne kremer aner heller ikke om du har behov for ny hud oppå foten, så brunfargen går og. Du får en sånn "åh, har du brun stilongs på deg?"opplevelse hvis du har antydning til farge på leggene. Føttene blir nemlig HELT vinterhvite. Men: det er ikke som om huden bare ENDRER seg. Nei - den flasser av i laser! Her snakker vi faktisk om ekkel opplevelse. Jeg har brukt TIMER på å peele av den døde huden. Og alikevel - i går på festen - kan jeg banne på at alt støvet kom av at mine døde hudceller drysset rundt meg som en morsom partyeffekt. I en sky av tørre hudrester....? Nei, ikke lekkert. Og derav punkt fem: dansesko - for jeg kunne jo ikke ta av skoene! Lekre bein? Ja, i dag. I går: nei.
8. Blomster. Det er fint med blomster. På bordene. Og det kan være smart å skaffe blomstene. Før festen er i gang. Og når man skal på tyvtokt for å plukke disse blomstene (i mitt tilfelle Rhododendrum) ved f.eks kunstmuseet, så er det greit å vite om de fremdeles blomstrer. Så unngår man racerkjøring - til tider panisk - på let etter hvite blomster som fremdeles blomstrer, mens man innstendig ber barna om aldri å lyve, men at det er forskjell på å lyve og på å ikke si noe først. Så om de kan være så vennlige å IKKE fortelle noen at vi har vært på tyvtokt i tolvte time, før noen spør dem, og selv da si minst mulig...?
9. Gavebord. Du forventer det kanskje ikke - og jeg hadde ingen tanke på at det kom til å komme gaver - men det kommer gaver. Så enkelt. Noen gaver har vannmerke og kommer i konvolutter. Andre ganger kommer det trær. Eller vaser. Eller andre fantastiske ting. Og det ser så HIMLA dumt ut når buffeten står full av uåpnede gaver!!!! Grabb et bord. I det minste!
10. Husk vinåpner.
Ja, har man disse huskereglene friskt i minne, så kan det bli en finfin feiring av det som feires skal. Party for everybody! Heeeeppa!
fredag 4. mai 2012
Norge i Rødt, svart og litt blått
Se det for deg. Du kjører hjemover etter en normalt mislykket sko-shoppingtur på handlesenteret. Der har du vært de siste to timene, og ikke et skopar står urørt. Du har funnet ut at størrelse 33 like gjerne kan være 32 og 34. At det er ukult med skolisser, så sant de ikke er med gull. At ALLE i klassen har hæler på skoene (yeah, right, det kommer til å skje...), og du entrer bilkjøringskoma. Det vil si: tomt hode, tom lommebok og ETT fokus i verden: veien hjem. Da, midt i beste koma, brøles det fra intet - det vil si fra baksetet "STOOOOOPP!!!!!!". Hjertestans neste, så best å komme seg inn på den kommende bussholdeplassen i en brenning. Vrir bilen over, sneier en buss og to og PHU. Parkert, i trygghet. Klar til å ta meg av den utrolig livstruende situasjonen som er i baksetet. "HVA???? HVEM DØR????".
Det er da jeg innser at vi har ulik opplevelse av hva som er viktig i verden. I det øyeblikket begge ungene spretter ut av bilen og jeg hører ljomen: "kan me få russakooooort?".
(Krompen var russ samme år som meg. Gøy det, for mutteren gikk parallelt med Kongen....på samme skole, faktisk. :D)
Jeg hadde glemt at de rødblå med innslag av svart (de e ekstra kule, altså, de har svarte kort! Jeg frykter at yrkesutdanning kommer til å bli valgt på bakgrunn av fargen på russekortet...) svermer over byen i mai. Men idet jeg kom på det, så kjente jeg og den årlige lengselen etter -92, da jeg svermet i min blå russedrakt, hånd i hånd med min nye kjæreste i rød russedrakt. Da jeg hadde monopol på vettet, og planla skolefagene ut fra hvor mye fravær jeg tålte.
Det er temmelig likt, har jeg forstått. Russeknutene er like livsfarlige som før. Kortene er like tåpelige. Selv har jeg alltid likt mitt eget: "Klar, ferdig, arbeidsledig." Under stod det: "Dette kortet kan og fås på video, tekstet for hørselshemmede". Jeg ler fremdeles av det kortet. Også i år får noen sensurert de groveste vitsene. Jeg vet faktisk noe om dette: for som kanskje allerede formidlet: ungene samler på russekort. Og jeg har stadig måtte bruke fantasien til å bortforklare de groveste. Hvert år diskuteres muligheten til å flytte russetiden. Og hvert år blir det nedstemt.
Men noe har endret seg. I året det var så bratt: -92, da kjørte jeg bil til festene fordi jeg ikke hadde råd til å å på fylla 17 dager. Jaja, mange grunner til ikke å gå på fylla i sytten dager... Men iallefall så lånte jeg moderen sin Honda Civic 1972-modell - og kunne med hånda på hjertet erklære at jeg kjørte, og dermed ikke kunne drikke. Null spørsmål.
I Kongeparken bodde jeg i russebilen: Nøtteknekkersuiten. (:-D). En femdørs Wolkswagen Variant -76-modell. Knallfin. Det var kaldt - flere minusgrader. Jeg hadde riktignok selskap av en trivelig kar, og uskyldigheten lenge leve: jeg tror ikke det ble noe klining engang (dette var før rødrussen).
Også da var det store russebusser fra Oslo med mye lyd og som fikk vår bil til å se ut som den folkevogna den var. Men nå? En ny tidsepoke er tydeligvis kommet. I dag stod det i avisen om Oslorussen: "For 5000 kroner var det mulig å sikre seg flybillett og inngangspass til landstreffet, som egentlig ble utsolgt i fjor høst. Russen fikk rød løper ut av flyet". Artikkelen kan du lese her.
Jahaja. Det er studielånet i en mnd for en gjennomsnittsperson, det. Og fremdeles har ikke russen overnattet. Noe som nok forklarer vrimmelen av røde og blå på Sas Radisson i dag... "Nesten en av ti russ bruker mer enn 30.000 kroner på feiringen" står det i denne artikkelen.
Det er mye penger, det! En overklasse av russ som har svære busser med ennå større desibel på anleggene inntar hotellene og leier sjåfører. For oss var russetiden også en festetid, med russekroer og russebiltreff og rebusløp. Men det var og grilling på en strand, og lange vorspiel i kjellerstua til Kjetil og Glenn - hvor de røykte inne og spilte Metallica så høyt som mulig. Og jeg kan ikke la være å tenke at det kanskje hadde en verdi, det å måtte møtes på arenaer hvor man ikke nødvendigvis måtte låne seg til fant for å være med. Jeg har ingen minner om at det var vanskelig eller kjipt å innrømme at jeg ikke hadde penger til f.eks å leie campingvogn i Kongeparken. Mulig jeg kjente på det når jeg krøp inn i Nøtteknekkersuiten og visste at bestevenninnen min var igjen i campingvogna med typen sin - eller neste natt som jeg tilbrakte i en trang sovepose - delt med en medelev (fremdeles ingen romantikk....) på gulvet i et felleslokale. Men det var nå slik det var.
Russetiden har potensiale til å være en opplevelse for livet. Og til å være livets nedtur. Og jeg retter ingen pekefinger. Men det er ikke lenger slik at russetiden er en privat feiring av tolv års studier. Det står arrangør etter arrangør klare til å arrangere fest etter fest - med inngangsbilletter og billig øl. Der det er russ er det penger. Og det vet arrangørene å benytte seg av.
Forhåpentligvis setter frisk, norsk ungdom pris på en tur på stranda for å grille, en natt i bilen eller i teltet - selv etter russefeiringen 2012. Selv skal jeg på loftet og finne Garfieldboka mi - 1992. Der skal jeg dypdykke i hilsener og sladder, gamle russekort og koselige minner. I gamle dikt som vi skrev i klasserommet, en setning hver. Kanskje finner jeg noen bilder. Det var nemlig som i går at jeg selv var russ, og var så stolt i min blå russedrakt at ingen plagg noen gang har klart å toppe den følelsen. Så:
Via, via, bom-bom-bom, bom get a rat-trap,bigger than a cat-rap, bom get a cat-rap, bigger than a rat-trap, Cannibal,Cannibal,Sis, bom, rah. Blåruss, Blåruss, rah-rah-rah. Business, business, business!!!
Det var tider, det...
Det er da jeg innser at vi har ulik opplevelse av hva som er viktig i verden. I det øyeblikket begge ungene spretter ut av bilen og jeg hører ljomen: "kan me få russakooooort?".
Jeg hadde glemt at de rødblå med innslag av svart (de e ekstra kule, altså, de har svarte kort! Jeg frykter at yrkesutdanning kommer til å bli valgt på bakgrunn av fargen på russekortet...) svermer over byen i mai. Men idet jeg kom på det, så kjente jeg og den årlige lengselen etter -92, da jeg svermet i min blå russedrakt, hånd i hånd med min nye kjæreste i rød russedrakt. Da jeg hadde monopol på vettet, og planla skolefagene ut fra hvor mye fravær jeg tålte.
Det er temmelig likt, har jeg forstått. Russeknutene er like livsfarlige som før. Kortene er like tåpelige. Selv har jeg alltid likt mitt eget: "Klar, ferdig, arbeidsledig." Under stod det: "Dette kortet kan og fås på video, tekstet for hørselshemmede". Jeg ler fremdeles av det kortet. Også i år får noen sensurert de groveste vitsene. Jeg vet faktisk noe om dette: for som kanskje allerede formidlet: ungene samler på russekort. Og jeg har stadig måtte bruke fantasien til å bortforklare de groveste. Hvert år diskuteres muligheten til å flytte russetiden. Og hvert år blir det nedstemt.
Men noe har endret seg. I året det var så bratt: -92, da kjørte jeg bil til festene fordi jeg ikke hadde råd til å å på fylla 17 dager. Jaja, mange grunner til ikke å gå på fylla i sytten dager... Men iallefall så lånte jeg moderen sin Honda Civic 1972-modell - og kunne med hånda på hjertet erklære at jeg kjørte, og dermed ikke kunne drikke. Null spørsmål.
I Kongeparken bodde jeg i russebilen: Nøtteknekkersuiten. (:-D). En femdørs Wolkswagen Variant -76-modell. Knallfin. Det var kaldt - flere minusgrader. Jeg hadde riktignok selskap av en trivelig kar, og uskyldigheten lenge leve: jeg tror ikke det ble noe klining engang (dette var før rødrussen).
Også da var det store russebusser fra Oslo med mye lyd og som fikk vår bil til å se ut som den folkevogna den var. Men nå? En ny tidsepoke er tydeligvis kommet. I dag stod det i avisen om Oslorussen: "For 5000 kroner var det mulig å sikre seg flybillett og inngangspass til landstreffet, som egentlig ble utsolgt i fjor høst. Russen fikk rød løper ut av flyet". Artikkelen kan du lese her.
Jahaja. Det er studielånet i en mnd for en gjennomsnittsperson, det. Og fremdeles har ikke russen overnattet. Noe som nok forklarer vrimmelen av røde og blå på Sas Radisson i dag... "Nesten en av ti russ bruker mer enn 30.000 kroner på feiringen" står det i denne artikkelen.
Det er mye penger, det! En overklasse av russ som har svære busser med ennå større desibel på anleggene inntar hotellene og leier sjåfører. For oss var russetiden også en festetid, med russekroer og russebiltreff og rebusløp. Men det var og grilling på en strand, og lange vorspiel i kjellerstua til Kjetil og Glenn - hvor de røykte inne og spilte Metallica så høyt som mulig. Og jeg kan ikke la være å tenke at det kanskje hadde en verdi, det å måtte møtes på arenaer hvor man ikke nødvendigvis måtte låne seg til fant for å være med. Jeg har ingen minner om at det var vanskelig eller kjipt å innrømme at jeg ikke hadde penger til f.eks å leie campingvogn i Kongeparken. Mulig jeg kjente på det når jeg krøp inn i Nøtteknekkersuiten og visste at bestevenninnen min var igjen i campingvogna med typen sin - eller neste natt som jeg tilbrakte i en trang sovepose - delt med en medelev (fremdeles ingen romantikk....) på gulvet i et felleslokale. Men det var nå slik det var.
Russetiden har potensiale til å være en opplevelse for livet. Og til å være livets nedtur. Og jeg retter ingen pekefinger. Men det er ikke lenger slik at russetiden er en privat feiring av tolv års studier. Det står arrangør etter arrangør klare til å arrangere fest etter fest - med inngangsbilletter og billig øl. Der det er russ er det penger. Og det vet arrangørene å benytte seg av.
Forhåpentligvis setter frisk, norsk ungdom pris på en tur på stranda for å grille, en natt i bilen eller i teltet - selv etter russefeiringen 2012. Selv skal jeg på loftet og finne Garfieldboka mi - 1992. Der skal jeg dypdykke i hilsener og sladder, gamle russekort og koselige minner. I gamle dikt som vi skrev i klasserommet, en setning hver. Kanskje finner jeg noen bilder. Det var nemlig som i går at jeg selv var russ, og var så stolt i min blå russedrakt at ingen plagg noen gang har klart å toppe den følelsen. Så:
Via, via, bom-bom-bom, bom get a rat-trap,bigger than a cat-rap, bom get a cat-rap, bigger than a rat-trap, Cannibal,Cannibal,Sis, bom, rah. Blåruss, Blåruss, rah-rah-rah. Business, business, business!!!
Det var tider, det...
Abonner på:
Innlegg (Atom)