Curlingbarna - på film

Åh, de unge, håpefulle! De små barna som skal bli leger, ingeniører og psykologer, og i sjeldne tilfeller statsministere eller til og med presidenter... Som volder oss så mye bekymring, og som gir oss så mange gleder. Ingen plass stod det noe om endeløser møter i barnehager, om foreldresamtaler og om kakebaking til sosiale event. Hadde vi barn om vi visste at vi, i tillegg til lus, vorter, innvollsmark, beinbrekking, sårstell, oppkast, feber, diare og snue måtte takle opptreden av ymse kvalitet? Antagelig.

Denne uka var det Grunnskolens dag. Obligatorisk for ungene, gøy hvis foreldrene kommer. Og forresten: ta med ei kake og kaffe. Ja, det siste hadde jeg meldt meg frivillig til, når jeg tenker meg om. Lett når jeg ønsker å bidra, men syns det er vanskelig delvis pga turnusjobbing på min bedre halvdel,  og at mange av dem jeg møter på skolen er på NAV på et vis. Velvel. Jeg lagde bare seksti muffins, lagde to sett av glasur, og kvart på husket jeg at jeg skulle ha kaffe med og. Og at alt skulle vært levert kvart på....akkja. (Førti muffins ble båret til jobb neste dag - gulerotmuffins er visst ikke en vinner alikevel...)

Men tilbake til de unge, håpefulle.  Kvalitet på underholdningen endres med alderen heldigvis. I barnehagen husker jeg at lederen avsluttet hele koret og begynte på nytt, fordi min Yngste Håpefulle og bestevenninnen bestemte seg at opptredenen kunne benyttes til å skrike høyest av alle. Det var jo flaut for moderen, men jeg tenkte at jeg alikevel foretrakk det fremfor ham som stod ytterst og mumlet med en finger vekselvis i nesen og munnen...dessforuten mener jeg bestemt at det må ha vært venninnen sin feil, at hun trigget mitt barn...

Det skjer noe med foreldre når man kommer på slike dager. Jeg har jo mobilen min, og det hender jeg sniker den opp og tar et bilde og to. Filmer litt. Men jeg forstår at jeg - om tjue år - kommer til å angre bittert på at jeg ikke kan vise barndommen hennes i bilder og lukter etter bryllupsmiddagen. Fra læreren har klappet i hendene, ungenen har klappet tilbake, og til oppvisningen er over 25 minutter etter, så filmes det. Jeg mistenker at en del foreldre må hjem og se filmen for å se hva barnet har opplevd. Det blinkes i blitz, og summes i filmkameraene. Inn kommer barna. På rad og rekke. Stolte, nesten ikke i bakken av forventning. Noen skotter forsiktig til sidene for å orientere seg mot foreldrene, noen stirrer stivt i gulvet. Andre vinker til alle de kjente - og inn og på plass. Summesumme i kamera. Blinkeblinke i blitz. Ungene begynner på sangen. Og dett var dett. Etter dette - ingen struktur. De står fint. De synger fint. De er HELT uten oppmerksomhet mot publikum, og det er null entusiasme. Det pilles. I nese. På kinn. I øret. Det kløs. I nesen. I skrittet. På halsen. Det hostes. Harkes. Nyses. Og ser jeg på barna, så har de blikket ut vinduet. I gulvet. På hverandre. Ser jeg på foreldrene, så ser jeg femti foreldre, rørt til tårer over den store opptredenen. Og jeg kan se hvilket barn som hører til hvilke foreldre.  For de ser bare  på sitt eget barn.

Barna er veldresserte. Showet velregissert. Og fire er utplukket til å lese høyt. De leser teksten uhyre forskjellig. Først tenkter jeg "er det helt ny tekst?". Så tenker jeg "Er det skrevet med vanskelig håndskrift?". Før jeg tenker "wow!". Og hører summingen i publikum. "Åååååh, han leser så godt! Sikkert best i klassen!", og "Stakkar.... hun prøver iallefall" - selv om foreldrene til den jenta som sliter faktisk står der og blusser av stolthet. For kanskje er dette jenta på sitt aller beste! Kanskje er det å gå på scenen for henne det beste og vanskeligste hun har gjort noen gang.

Det skal klappes. Vi skal klappe for seksåringen som har stupet kråke. For åtteåringen som har sunget så lavt at det selv ikke gjennom mikrofonen kunne oppfattes hva hun sang. Fordi de våget! Fordi de klarte å vise hva de kunne. Det skal jubles over at barna står på scenen, at de soler seg i glansen fra publikum. Så legger vi til side at en del av de barna har sola på seg hele tiden, hver dag. At de har en hel besteforeldregenerasjon som klapper og stanser praten når Poden avbryter, som møter på ALLE forestillinger, som filmer, filmer, filmer - og bygger selvtillit slik de ikke fikk gjort på sytti-åttitallet da deres barn var små. At noen av disse barna tror at de har hovedrollen i Livet - en film om dem selv som varer gjennom skoledager og SFO. Foreldre som kniser litt - og sier "Ja, han er jo familieGeneralen, han er jo det", eller "Nei, hun ville ikke til London på ferie, så det ble syden heller". Hun er syv år! Det er curlingbarna. Barna som vokser opp med bare ett søsken, eller ingen. Hvor foreldrene koster, koster og koster banen slik at curlingkula (kula?) skal komme akkurat dit man henter mest mulig poeng, om det aldri så mye betyr at noen andre kuler må ut av banen. Der foreldre er med på første jobbintervju, som forøvrig ikke tar plass før babyen er rundt tjue år.

Dette er heldigvis ikke gjeldende for alle barna. Men for flere enn man tror. Og disse barna er det som skal opptre, gang på gang. De går på piano og skal ha julekonsert. De går på dans og skal opptre på Tastasenteret før jul. De skal på Stjerner i sikte - hvor premieringen er tatt bort, fordi det alltid var samme dama som vant, og de andre barna følte seg mislykket i forhold. De skal ha juleavslutning for foreldrene på skolen. De skal opp og frem. Gang på gang. Og vi som er foreldre - vi klapper, jubler og filmer. Når seksåringen stuper kråke. Og havner utenfor målområdet.

Selvsagt skal barna oppmuntres. Være med på opptreden. Presses litt til å stå i fokus et øyeblikk. Men mitt ønske er at foreldrene en dag skrur av telefoner, filmkamera og fotoapperat - og betrakter opptreden som instant art. Kunst i øyeblikket. Og kanskje til og med vise barna at det er forventet at de skal takle scenen, å stå i en gruppe med 58 venner og synge en sang foran foreldrene. At det er slik livet er! For ved stadig å oppmuntre dem og heie dem frem i hver eneste sving- forteller vi dem ikke da at det som egentlig burde være forventet adferd, nemlig å fungere i en gruppe, er ekstraordinært? Og vil ikke da forventningene skrus opp hos dem?

Selv skrudde jeg mobilen av på forrige forestilling. Det skjedde ingenting ekstraordinært. Jeg filmet da Eldste Håpefulle sang solo på St.Luciafeiring. Jeg filmet IKKE da hun danset magedans med atten andre jenter. Det skulle jeg kanskje gjort.

Jeg filmet heller ikke da Yngste Håpefulle i går utløste "Stakkar.... hun prøver iallefall" da hun leste høyt - hun kom i mål, hun var stolt, jeg var stolt av at hun våget, og jeg forventet (!) at hun skulle dra sin del av lasset, at hun skulle bidra med det hun kunne. Og det gjorde hun. Og mer kan jeg ikke be om. Selv var hun og fornøyd med å ha gjort det, og av å være en del av noe.

Før jul skal jeg på pianoforestilling. Danseoppvisning. Stjerner i sikte. Juleavslutning. Det er veldig kjekt å se at begge barna gjør det de skal, at de bidrar til klassemiljøet og drar lasset sammen med de andre i gruppen og klassen. Er det stor kunst? Nei. Er der sjeldne talent? Nei. Men det er hardt arbeid, det er mestring, og det er fellesskap.

Så får jeg heller snikfotografere litt. Eller ringe til noen foreldre i klassen og be om kopi av videoen - når det en gang blir aktuelt å kaste et tilbakeblikk på barndommen. Det jeg iallefall skal, er å SE opptreden. Og snakke om det etterpå. Fjes til fjes, ikke fjes til tv-skjerm.

Og så skal vi øve litt mer på lesing.

Uortodokse huskeregler for festen

Vi har hatt fest. Jeg om min andre - om mulig - bedre halvdel. Tvillingsøsteren min, rett og slett.

Vi blir førti. Ja, nå kan jeg si det høyt. Jeg blir førti år! Jeg er snart en av de "ekle, halvgamle damene som danser og synger og driter seg ut", som en nevø så flatterende beskrev dem som. That's me. Og det er HELT greit. Jeg gleder meg. I morgen kan jeg si: Jeg ER førti. Men dette skal ikke handle om alder. Det var bare en innledning til å forklare hvorfor vi har hatt fest.

Sånn i mars-ish ble vi enige om at det var tåpelig om bare jeg hadde fest. Halvparten av kretsen, om ikke mer, er felles venner og familie. Skulle de sitte der og bare skåle til meg, da? Neida. Det gikk jo ikke. Så vi ble enige om å "ta an heilt ud". Og jakten på lokalet begynte. Det viser seg at folk visstnok gifter seg på denne tid av året. Andre juni. Kunne det være så vanskelig?

Jeg vet ikke HVOR mange telefoner jeg tok. Hvor mange lokaler jeg sjekket hos referanser. Til slutt var det ikke hvilket lokale vi ville ha som var diskusjonen, men hvilke som var ledige... Hvilket, vil det si. Sif-huset.

Vi dro ut med unger og pikkpakk. Møtte en trivelig danske som fikk et godt øye til Søsteren, og som viste oss rundt. I et loslitt, trist lokale. Plass til 1800 mann, iallefall åtti. Balkong i tilfelle fint vær - og der var det fantastisk utsikt til tre svære, åpne og grønne fotballbaner. Hvis man så igjennom plankehaugen som dominerte like nedenfor balkongen. Virkelig deppa ble jeg ikke pga av alle de stygge pokalene, men av kjøkkenet: en oppvaskmaskin. Vanlig. Tid: to timer.

Jeg så for meg atten runder med oppvaskmaskin, og at jeg måtte ta fri fra jobb for å få vasket opp etter festen. Så ble jeg tipset om Emma's Hus. Det ligger inntil Breiavannet. De hadde ledig andre juni. Dyrt. Men det var som å komme hjem. Høyt under taket, nydelige vindu med utsikt til Breiavannet. Vakre dører og vinduer, vakre malerier, og eureka: Steamer på kjøkkenet!!! Vi leide det pronto. Og glade var vi.

Jeg skal ikke kjede dere med detaljer om hvordan man steller til en fest. Men jeg tenkte å komme med rådene man IKKE finner i verken tannlegeblogger eller fotballfrueblogger. De gode rådene om hvordan man steller til fest når man allerede tror alt er i boks.

SÅ: ti selskapsråd som vanligvis ikke dukker opp når du søker etter tips:

1. Man setter IKKE fyr på duken. Etter at gjestene har kommet, men før man setter seg. Man setter IKKE fyr på huset som er tre hundre år og som skryter av at Alexander Kielland trødde der - og som har sprinkleranlegg så det HOLDER. Hvordan unngår man det? Jo - man blåser ut lysene før man lufter slik at serviettene som "Danser Daniel" ikke treffer et lys og tar fyr og brenner svært (!) hull i duken. Og skulle uhellet være ute: så lufter man slik at sprinkleranlegget ikke går av. Og så har man på forhånd alliert seg med proff serveringspersonell som bare ser på skaden og sier: Jeg tar  det jeg. Og så gjør hun det.

2. Man kødder IKKE til Spotyfi fire minutter før man går hjemmefra. Man lar være å trykke på merkelige knapper i programmet - og dermed har man musikken i orden. Spesielt hvis man F.EKS har brukt opp til mange timer på å finne ut hvilken sang som var på Topp20- lista til VG den uka folk ble født, og lagt ei liste av det. Da trenger man å LA VÆRE å ødelegge det. Og så trenger man å finne det trådløse nettverket også på reservemaskinen. Så blir det dans.

Jordbær lørdag ettermiddag?

3. Man kjøper desserten. Ikke som vi: halvannen time før festen. Men som alle andre, til og med kanskje dagen før!!

4. Man taler før dansen. Man reiser seg ikke fra bordet - brøler litt overivrig at det er dans - setter på Russlands Party for everybody og hiver seg i dansen de neste timene. Da blir aldri den talen holdt. Og man må sende dårlige notater til søsteren dagen etterpå i håp om at hun innser at man hadde alle intensjoner om å si noen vakre, bevingede ord om døden og nærhet og vennskap, og noen få slemme historier....

5. Dansesko. Gode sko. Gjerne husfliden sine sivsko om så var. Det er ulekkert både med sivsko og blødende hæler, så her må det velges med omhu hva som er verst. Sko med prislapp under er og ulekkert når man danser zorba - ikke som her, men på norsk vis. Det vil si ut med beina hele tiden. Mye lyd. Lange steg. Høye beinløft. Ned på bakken, opp med foten, rød lapp...

6. Ta med sikkerhetsnåler. Da kan du unngå at puppen faller ut av den ganske dype utringningen og midt i fleisen på en stakkars uforberedt venn som til da har sett på deg med ganske normale øyne. Freakshow er ikke sjarmerende, hvis det ikke er planlagt.

7. En uke før: så kikker du på "Babyfoot"-pakken du har kjøpt, og som du har tenkt at du skal stikke beina i slik at huden flasser av og du får babyhæler til festen. Så pakker du den NED IGJEN, og utsetter prosjektet til etter festen. For det første: det er kun ett menneske på den festen som tenker på hælene dine. Det er du. Alle andre har sine egne hæler å tenke på. Denne kremer aner heller ikke om du har behov for ny hud oppå foten, så brunfargen går og. Du får en sånn "åh, har du brun stilongs på deg?"opplevelse hvis du har antydning til farge på leggene. Føttene blir nemlig HELT vinterhvite. Men: det er ikke som om huden bare ENDRER seg. Nei - den flasser av i laser! Her snakker vi faktisk om ekkel opplevelse. Jeg har brukt TIMER på å peele av den døde huden. Og alikevel - i går på festen - kan jeg banne på at alt støvet kom av at mine døde hudceller drysset rundt meg som en morsom partyeffekt. I en sky av tørre hudrester....? Nei, ikke lekkert. Og derav punkt fem: dansesko - for jeg kunne jo ikke ta av skoene! Lekre bein? Ja, i dag. I går: nei.

8. Blomster. Det er fint med blomster. På bordene. Og det kan være smart å skaffe blomstene. Før festen er i gang. Og når man skal på tyvtokt for å plukke disse blomstene (i mitt tilfelle Rhododendrum) ved f.eks kunstmuseet, så er det greit å vite om de fremdeles blomstrer. Så unngår man racerkjøring - til tider panisk - på let etter hvite blomster som fremdeles blomstrer, mens man innstendig ber barna om aldri å lyve, men at det er forskjell på å lyve og på å ikke si noe først. Så om de kan være så vennlige å IKKE fortelle noen at vi har vært på tyvtokt i tolvte time, før noen spør dem, og selv da si minst mulig...?

9. Gavebord. Du forventer det kanskje ikke - og jeg hadde ingen tanke på at det kom til å komme gaver - men det kommer gaver. Så enkelt. Noen gaver har vannmerke og kommer i konvolutter. Andre ganger kommer det trær. Eller vaser. Eller andre fantastiske ting. Og det ser så HIMLA dumt ut når buffeten står full av uåpnede gaver!!!! Grabb et bord. I det minste!

10. Husk vinåpner.

Ja, har man disse huskereglene friskt i minne, så kan det bli en finfin feiring av det som feires skal. Party for everybody! Heeeeppa!