Syyyyk

Jeg er syk. Skikkelig og ekte syk. Det renner fra kroppsdeler jeg ikke visste det kunne renne fra. Nesen og øynene. Absolutt. Og så tror jeg at jeg sikler litt, jeg har mistet kontakten med alt som foregår på hodet, så jeg er ikke sikker. Det som forbløffer meg mest er egentlig at det renner fra ørene. I går hadde jeg øreverk. I dag renner hjernen ut. Feber. Hodeverk. Svetter.

Men det verste av alt er egentlig at jeg kjeder meg. Jeg kjeder meg noe så gudjammerlig. Jeg er for frisk til å ligge. For syk til å gå på jobb. For frisk til å klage, for syk til å gjøre noe i huset. GJESP.

Fire timer hjemme, så siterte jeg Dr.Phil. En dag hjemme, og all sjokoladen er spist opp. Det er spesielt sørgelig, med tanke på at jeg ikke har smaksløker som funker. I dag er det dag to, og klokken er halv ti. HJELP! Jeg ser Heidi for tredje gang. Paracet og c-vitaminer. Og jeg føler meg akkurat frisk nok til å sitte i en fast stilling, helle litt gørr ut av øret i blant, og spise, spise, spise.

Det er og blir patetisk.

For den aller største lidelsen jeg lider av nå - er selvmedlidenhet. Jeg syns så inn i hampen synd på meg selv. Jeg syns synd på meg selv for hver og en liten detalj. For snue, for øret, for hodet, for feberen. Og hver eneste liten lidelse jeg kan fokusere på gir meg en grunn til å spise sjokolade, til å spise junk. To ganger har jeg tenkt at det ikke var så farlig om jeg gikk på jobb, jeg kunne jo sitte der og gjøre datating. Og så husker jeg at jeg da smitter hele bøtteballetten - og at jeg dessuten ikke kan sminke meg uten at det renner i strie strømmer nedover kinnene - og dagene på jobb er heftige nok for mine flinke kollegaer om ikke jeg skal dra ned standarden.
Nå skal jeg ha med meg avslutningen på Heidi, der hvor jeg gråter i strie strømmer fordi bestefaren er blitt en slik gretten gammel gubbe uten livslyst, før alt blir bra igjen. Så skal jeg koke kakao. Og håpe på at smaksløkene våkner til live i ny og ne mens jeg sipper til kakaoen. Og så? Sukk. Dr.Phil. Days of our lifes. Nyheter igjen og igjen.

Er det dette som skal være så bra for meg senere? Som gjør at jeg skal føle meg heldig som vanligvis er frisk? Jeg skal tenke på det. Skal bare sutre ferdig - tørke gørr ut av ørene, og steike meg en dårlig kjøpepizza først. Og se et par episoder av distriktsnyhetene. Og gremmes.

Storbyen, en metropol eller en motpol?

Vi tilhører Hyttefolket, vi. Det vil si at vi stort sett drar innover i fjorden når vi har noen friøyeblikk. Det har vi gjort i mange, mange år. Til tross for dette har faktisk barna både fått sett Berlin, Oslo, hele Sørlandet og deler av Hordaland og Morgedal. Alt føles eksotisk.

Så i høstferien tenkte jeg at vi skulle oppdage en storby som vi ikke har sett sammen,
jeg og jentene. Hovedsaklig lengtet jeg etter familiemedlemmer - og de viser seg igjen og igjen å være fenomenale guider.

På zoologisk museum

Barnemeny marokkansk
restaurant - ALIBABA

Vi ankom fredag grytidlig, og fikk frokost. Både syvåringen og åtteåringen er godt reisefølge, de viser genuin interesse for andre kulturer og kunst på veien. Så vi ruslet noen kilometer ned til nærmeste zoologisk museum, fikk med oss morsomme dyr og flott utstilling. Før vi tok banen - undergrunnsbanen - til sentrum. Frem til det øyeblikket hadde jeg ikke reflektert så mye over forskjellen på denne byen og vår by. Men her begynte vi på reisen under jorden, og egentlig er jeg nokså redd på undergrunnsbaner. Jeg forstår dem ikke!!! Det går baner i alle retninger, og de virkelig rutinerte stiller seg midt mellom banene for å se hvilken av dem som kommer tretti sekund før den andre... og det er musikere, tiggere, store mengder fremmede. Fremmede kulturer. Lyder. Lukter. Det er utrolig eksotisk, i mine øyne. I mine naive øyne, kan jeg kanskje tilføye... men så syns jo jeg at det er eksotisk å ta bussen til Sandnes, så jeg representerer kanskje ikke gjennomsnittet...

EU: in your face!

Mye å kjøpe!

Vi overlevde undergrunnsbaneturen. Vi spiste på marokkansk restaurant. Vi telte kvinner i niqab, leste butikkskilt på arabisk, og kjente på nye, fristende dufter utenfor de små spisestedene vi gikk forbi - hvor maten kostet ingenting og pilsen omtrent det samme. Vi kom til en fantastisk butikk, i Stavanger ville vi kalle det en "innvandrerbutikk". For et mangfold! For et utvalg! Jeg talte over hundre typer te. Det var grønnsaker jeg aldri har sett før. Det var INGENTING EU-godkjent å få kjøpt, agurkene krøllet seg liflig i kurven, og de som handlet - de handlet med to og tre vogner om gangen.



????

Det var umulig å forstå hva som ble sagt. Det var lyder jeg aldri før har hørt, det var vifting med armer. Og midt i: der var jeg. Salig begeistret. Jeg ble knapt lagt merke til. Ungene var berget bort på en benk, hvor de på avstand kikket på mora som tok bilder og strålte - både over billige varer og utvalg.

et øyeblikk av helbred?

Vi rundet buss-stasjonen, og under halvtaket møtte vi en gruppe på fire personer som healet den femte. De stod der - med kaffekanner og holdt i en kar, i dyp bønn. Han så litt ubekvem ut, men om det var pga av oss, dem eller all narkotikahandelen som tydelig foregikk, skal forbli usagt. Vi ruslet forbi et pappkrus, og syvåringen ble helt begeistret: "Et pappkrus, kanskje det er penger der?". Det var ingen penger i det kruset, men nok av andre krus med penger i. På hvert et gatehjørne. Iallefall hvis det var et solstreif der.

I løpet av inntaket av en pils på en uterestaurant (varmelamper) så vi så flere titalls personer utkledt som dyr. Vi så en barfot pike med sommerkjole ( oktober...), og skoene i hånd. Vi så strømpebukser med mer hull enn stoff, vi så  hatter, kjærestepar, tiggere, dansere.... Ikke et kjedelig øyeblikk. Jentene fikk stifte bekjentskap med gullfigurer, og den yngste fortalte med stolthet at hun hadde funnet et kronestykke, som hun hadde lagt i en pappkopp.
Den eldste fikk se en utkledt mann komme hoppende, med hansker, og han strakk frem hånden. Hun er - håper jeg - oppdratt til å være høflig, og tok hånden. Først da innså hun at han a: var kliss våt på hansken, og b: ba om penger "åsså på engelsk, liksom!". En håndvask senere: en erfaring rikere.

Denne veggen tok oss tjue minutt
å bli ferdige med!

Skriften på veggen

Storbyen inneholder også kunst. Instant art, og mer varig kunst. Man kan ikke gå mange meter før man går forbi et kunstverk. Kanskje er det slik i Stavanger og. Men man blir husblind i egen by, man ser det ikke. Men i andre byer... der ser man plutselig kunsten, fordi alt er nytt. Man ser mer enn første etasje, man ser praktbyggene strekke seg mot himmelen, med balkonger og spir, vinduer og gardiner. Det er malt på brannhydranter, på dørkarmer, på ledige vegger. Ja, der er tagging, men det er like mye kunst. Men man må åpne øynene! Munch sitt bilde som vist nedenfor: på et brannskap ved en parkeringplass. Tekst på veggene. Lapper som ligger på bakken. Det er kunst som sier noe om noen, som forteller om en fargerik befolkning, en sammensetning av mennesker som ingen har satt sammen, men som tilfeldighetene vil at skal bo sammen. Som har forskjellige motiver for å bo sammen - og som setter farge på hverdagen.

Jeg elsker det. Det er så langt fra min hverdag. Jeg, som sverger til å bo på Tasta, i Stavanger - og bare der, kan denne gang forstå hvorfor noen velger storbylivet. Det pulserende, alltid bevegelige livet i en storby. Men det er fremmed. Det er ukjent. Og jeg er på et vis glad når jeg kommer hjem. Selv om jeg denne gang har kjent på følelsen av å bli overveldet, på å la meg begeistre, på å kjenne på denne hverdagen som er så langt, langt fra mitt trauste liv.

Det har vært et sunt møte med en storby, som har ført til mange gode samtaler og vanskelige spørsmål fra jentene. Det har ført til refleksjoner, til diskusjoner. Og i går kveld kunne jentene knapt sove, slik gledet de seg til å gå på skolen og fortelle om høstferien. Nå skal noe søvn tas igjen, men det kan jeg si:

OSLO: I WILL BE BACK!