Barna - fremtidens kunstelskere?

"Når jeg blir stor, skal jeg bli kunstner!" - mente den ene av mine to håpefulle. "Ikkje eg. Eg ska sella kunst", så den andre. Newsflash unger: begge tar feil. Skal det skje, så skal det skje ut fra rent talent - det skal ikke utdannes arbeidsløse kunstnere og kunsformidlere i dette huset, jeg har nok med dem jeg skal motivere til ordinært arbeid på jobb.

Det skal satses på kunst og kultur - kan man stadig lese i aviser og media. Og det er jo flott, men det gjorde at jeg sjekket litt hva som egentlig menes med kunst og kultur, og hvorfor de går hånd i hånd? Som småbarnsmor så vil jeg gjerne at barna skal delta i "kunst og kultur"-livet. Hva nå det er.
Det er ikke så vanskelig å forstå hva kunst er. Skal jeg forstå det ut fra hverdagslivet og omgangskrets, så er det stort sett bilder, skulpturer, noen ganger fancy bygg. Noen har laget noe som er verd å vise frem. Men jeg slo det opp - og en av definisjonene jeg fant var:

Kunst (tysk for «kunnen») kan defineres som et fantasifullt og nyskapende, estetisk kulturuttrykk for indre eller ytre opplevelser.

Ja, ingen store overraskelser der. Kultur, derimot - sies det at det er over tre hundre definisjoner på. Jeg fant Edward B. Taylor sin definisjon fra slutten av attenhundretallet: 

”Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlem."

HJÆÆÆÆÆLP! Det var verre. Det er med andre ord forståelsen av hverdagen?

Så når det skal satses på kultur - da lurer jeg egentlig på hva man mener. Siden kultur er rundt oss hele tiden, hvordan kan man da satse på det? Skal man da vise det frem? Dyrke det? Lære opp folk i det? Og hvem skal gjøre det? Jeg? Skolen? Kommunen?

Som sagt vil jeg gjerne at barna skal blir kulturelle medborgere. Og godt på vei er de nok det og. De er med på teater, på kino, på veldedige event, på samlinger til advent og Lucia.... verden var nok kjedelig uten at vi feiret noen av de kulturelle høydepunktene i vår by.

Men når det kommer til disse tingene, så er det jeg forstår at jeg og politikere nok har hvert vårt syn på hvordan denne kulturen/kunsten skal nå frem til våre barn. For hvem er det som definerer hva som er kunst og kultur og hvilke deler av det man skal satse på? I Oslo skriker de over seg i debatten om hvor Munchmuseet skal ligge. Hva det skal koste, hvem som skal koste det... det er vår verdensarv - og konservering og ivaretagelse må skje i rette former, snarest mulig. Det ble arrangert fakkeltog. Sjøl var jeg hjemme og så nyheter om barn som var drept i Syria, så jeg fikk ikke deltatt. Ja, så gikk det i Oslo og... Joda, det må vel markeres. Og det må jo ivaretas. Men er Munchmuseet det viktigste emnet når det kommer til kunst i Norge?

Under Stavanger Museum ligger det ikke mindre enn ti museum. Og i tillegg kan vi bruke Vitenfabrikken i Sandnes og de museene som ligger i tilknytning til det. Nå for tiden kan vi og se Munch sine arbeid her i byen. I den forbindelse har museet funnet det for godt å sette opp prisene:

"Vi gjør oppmerksom på at billettprisen ved Stavanger kunstmuseum er hevet noe under utstillingen Munch - Gåten bak lerretet, for å dekke inn store kostnader knyttet til oppføringen. Vi gjør samtidig oppmerksom på at denne billettprisen også gjelder for andre parallelle utstillinger ved kunstmuseet i samme periode.

Voksenbillett kr.100,-
Barn/student/honnør kr.60,-
Venneforeningens medlemmer kr.40,-
Familiegrupper (max. 5 pers) kr.300,- "

Og her er vi ved sakens kjerne. Vi er fire personer i familien. To voksne og to barn. Det beste pristilbudet da er å velge familiegruppe. 300 kroner for å gå en tur på museet.

Alternativt kan vi gå på kino. Vi kan f.eks se "Reisen til Julestjernen"? To voksne, to barn: 380 kroner. Før snop, chips, mat, brus....

Vi kan heller vurdere en teaterforestilling? Alladin, f.eks? 640 kroner takk.

Jeg ville som sagt at jentene skulle få delta i denne delen av fellesskapet - og joda: vi har råd til å løse ut alle de overnevnte billetter, og vi gjør det og. Men denne byen har en glemt gruppe - som høykulturelskerne ser ut til å ha glemt: De familiene som har sosialytelse. De som har foreldre som har uføretrygd. Som har kun en inntekt. Hvordan kan de løse billetter på kino, teater eller museer?

Jeg meldte barna opp på Kulturskolen, første klasse. Det var generell musikkopplæring. En dag i uken, og en opptreden sånn dann og vann. Jentene syns det var storveis. I andre klasse var jeg på ingen måte like ivrig etter å bruke 12-1400 kroner på at de skulle sitte i en ring og bruke rytmeinstrument. Så jeg meldte dem av. Og fikk straks beskjed om at det var greit, men skulle jeg ønske et musikkinstrument i tredje klasse (ja, jeg vil de skal lære gitar), så måtte jeg holde på plassen gjennom andre klasse og - ellers ville de som gjorde det være forbeholdt førsteprioritering i instrumentopplæring. Jeg forsto ikke at de mente det. For meg er det HELT uforståelig at jeg skulle være nødt til å holde barna på et kulturtilbud jeg ikke ønsket, for at de skulle få det de ønsket i tredje klasse. Så nå står den eldste i kø for å lære gitar. Og hun får neppe plass. Den yngste står i kor-kø - og får neppe plass. Fordi jeg ikke valgte å holde dem der. Hvordan kan det være sammenheng mellom instrumentopplæring og sang/dans - og hvis det er slik at de skal oppføre seg som et borettslag med ansiennitet - hvorfor kunne vi ikke bare kjøpe et medlemskap til dem i andre klasse slik at de alikevel stod i reell kø for gitar?

De står i kø på Rogaland Teater og. I barneteateret. R står for tredje året, ennå de faktisk opprettet to nye klasser, en for hvert av jentene sine årstrinn, i år. De får neppe plass der heller.

For å la barna delta i denne typen aktiviteter så må vi på privat marked. Stavanger Kommune satser stort på kunst og kultur, og antagelig forbeholder de rette personene seg retten til å si at vi og satser på barn og unge. Alikevel har jeg ingen barnekor å sette Sofie i - utenom i Tasta Kirke. Det er uaktuelt. Selv om søstera går på dansegruppe i kirken, så blir det annerledes med kor. Det er ingen private, ikke-religiøse aktører på banen. Vi kjøper spinndyre pianotimer til den eldste privat. Og skal barna - slik de ønsker - få et teater/dans/sang-tilbud ellers, så må vi bruke Showskolen med Bente og Oli - det mest kommersielle tilbudet man kan finne. "Hei unger, kjekt at dere har begynt, i helgen er det teaterhelg med overnatting, da kan dere, for den nette sum av to og et halvt tusen kroner, overnatte her, spise taco og ha teatertrening". Måpende mødre, happy unger. Vi gikk der i fjor. En dag i uken kjørte jeg barna til teatertrening, bare for å befinne oss i et overbefolket, forferdelig lokale på oppvisningsdagen - hvor vi måtte KJØPE billetter (etter tre tusen kroner for at barna skulle gå der, ti ganger - virket det noe drøyt) - og høre at syvåringen hadde monolog fra Mamma Mia: "Me kysste, danste og prikkprikkprikk.....". De voksne lo, og barna ble lattermilde på den flaue måten, den måten hvor de  har forstått at vi vet noe ikke de vet. Det var det tilbudet jeg klarte å skaffe barna på den kulturelle siden av vårt liv. Det er PINLIG at Stavanger kommune ikke klarer bedre enn dette.

Jeg prøver å vise barna gratistilbudene. Vi ser på rustne menn, går den Blå prominade (der den ikke er innestengt av gjerdene for cruisebåtene), ser på veggmalerier og Luciaopptogene. Vi snakker mye om at man kan gjøre mye billig her i byen - jeg aner ikke hvordan deres liv blir. Antagelig vil de ha råd til å kjøpe billetter på de tingene de ønsker, eller så vil de kunne spare til det om ikke annet. Vi sparer nå penger til Disney on Ice i Oslo - de bretter på klær fortere enn jeg kan vaske dem, i håp om å ha tjent penger nok til å gå i januar. Jeg vil de skal være forberedt på at det finnes andre alternativ enn å gå på spinndyre kultur"tilbud" i Stavanger. Men jeg holder på det jeg sier. Det er en stor forskjell på hva politikerne for tiden vurderer som kunst og kultur, og på hva jeg definerer som kunst og kultur. Jo blåere kommunen blir, jo større blir forskjellen.

Nei, mine barn kommer aldri til å tilhøre kultureliten. Men så har jeg aldri helt forstått meg på kultureliten heller - så kanskje jeg bare skal være fornøyd om de - neste gang jeg foreslår kino - heller vil ha en dvd og kjøpe en pizza med hjem. Det koster meg tross alt bare halvparten av hva kinobilletter ville kostet.

Storbyen, en metropol eller en motpol?

Vi tilhører Hyttefolket, vi. Det vil si at vi stort sett drar innover i fjorden når vi har noen friøyeblikk. Det har vi gjort i mange, mange år. Til tross for dette har faktisk barna både fått sett Berlin, Oslo, hele Sørlandet og deler av Hordaland og Morgedal. Alt føles eksotisk.

Så i høstferien tenkte jeg at vi skulle oppdage en storby som vi ikke har sett sammen,
jeg og jentene. Hovedsaklig lengtet jeg etter familiemedlemmer - og de viser seg igjen og igjen å være fenomenale guider.

På zoologisk museum

Barnemeny marokkansk
restaurant - ALIBABA

Vi ankom fredag grytidlig, og fikk frokost. Både syvåringen og åtteåringen er godt reisefølge, de viser genuin interesse for andre kulturer og kunst på veien. Så vi ruslet noen kilometer ned til nærmeste zoologisk museum, fikk med oss morsomme dyr og flott utstilling. Før vi tok banen - undergrunnsbanen - til sentrum. Frem til det øyeblikket hadde jeg ikke reflektert så mye over forskjellen på denne byen og vår by. Men her begynte vi på reisen under jorden, og egentlig er jeg nokså redd på undergrunnsbaner. Jeg forstår dem ikke!!! Det går baner i alle retninger, og de virkelig rutinerte stiller seg midt mellom banene for å se hvilken av dem som kommer tretti sekund før den andre... og det er musikere, tiggere, store mengder fremmede. Fremmede kulturer. Lyder. Lukter. Det er utrolig eksotisk, i mine øyne. I mine naive øyne, kan jeg kanskje tilføye... men så syns jo jeg at det er eksotisk å ta bussen til Sandnes, så jeg representerer kanskje ikke gjennomsnittet...

EU: in your face!

Mye å kjøpe!

Vi overlevde undergrunnsbaneturen. Vi spiste på marokkansk restaurant. Vi telte kvinner i niqab, leste butikkskilt på arabisk, og kjente på nye, fristende dufter utenfor de små spisestedene vi gikk forbi - hvor maten kostet ingenting og pilsen omtrent det samme. Vi kom til en fantastisk butikk, i Stavanger ville vi kalle det en "innvandrerbutikk". For et mangfold! For et utvalg! Jeg talte over hundre typer te. Det var grønnsaker jeg aldri har sett før. Det var INGENTING EU-godkjent å få kjøpt, agurkene krøllet seg liflig i kurven, og de som handlet - de handlet med to og tre vogner om gangen.



????

Det var umulig å forstå hva som ble sagt. Det var lyder jeg aldri før har hørt, det var vifting med armer. Og midt i: der var jeg. Salig begeistret. Jeg ble knapt lagt merke til. Ungene var berget bort på en benk, hvor de på avstand kikket på mora som tok bilder og strålte - både over billige varer og utvalg.

et øyeblikk av helbred?

Vi rundet buss-stasjonen, og under halvtaket møtte vi en gruppe på fire personer som healet den femte. De stod der - med kaffekanner og holdt i en kar, i dyp bønn. Han så litt ubekvem ut, men om det var pga av oss, dem eller all narkotikahandelen som tydelig foregikk, skal forbli usagt. Vi ruslet forbi et pappkrus, og syvåringen ble helt begeistret: "Et pappkrus, kanskje det er penger der?". Det var ingen penger i det kruset, men nok av andre krus med penger i. På hvert et gatehjørne. Iallefall hvis det var et solstreif der.

I løpet av inntaket av en pils på en uterestaurant (varmelamper) så vi så flere titalls personer utkledt som dyr. Vi så en barfot pike med sommerkjole ( oktober...), og skoene i hånd. Vi så strømpebukser med mer hull enn stoff, vi så  hatter, kjærestepar, tiggere, dansere.... Ikke et kjedelig øyeblikk. Jentene fikk stifte bekjentskap med gullfigurer, og den yngste fortalte med stolthet at hun hadde funnet et kronestykke, som hun hadde lagt i en pappkopp.
Den eldste fikk se en utkledt mann komme hoppende, med hansker, og han strakk frem hånden. Hun er - håper jeg - oppdratt til å være høflig, og tok hånden. Først da innså hun at han a: var kliss våt på hansken, og b: ba om penger "åsså på engelsk, liksom!". En håndvask senere: en erfaring rikere.

Denne veggen tok oss tjue minutt
å bli ferdige med!

Skriften på veggen

Storbyen inneholder også kunst. Instant art, og mer varig kunst. Man kan ikke gå mange meter før man går forbi et kunstverk. Kanskje er det slik i Stavanger og. Men man blir husblind i egen by, man ser det ikke. Men i andre byer... der ser man plutselig kunsten, fordi alt er nytt. Man ser mer enn første etasje, man ser praktbyggene strekke seg mot himmelen, med balkonger og spir, vinduer og gardiner. Det er malt på brannhydranter, på dørkarmer, på ledige vegger. Ja, der er tagging, men det er like mye kunst. Men man må åpne øynene! Munch sitt bilde som vist nedenfor: på et brannskap ved en parkeringplass. Tekst på veggene. Lapper som ligger på bakken. Det er kunst som sier noe om noen, som forteller om en fargerik befolkning, en sammensetning av mennesker som ingen har satt sammen, men som tilfeldighetene vil at skal bo sammen. Som har forskjellige motiver for å bo sammen - og som setter farge på hverdagen.

Jeg elsker det. Det er så langt fra min hverdag. Jeg, som sverger til å bo på Tasta, i Stavanger - og bare der, kan denne gang forstå hvorfor noen velger storbylivet. Det pulserende, alltid bevegelige livet i en storby. Men det er fremmed. Det er ukjent. Og jeg er på et vis glad når jeg kommer hjem. Selv om jeg denne gang har kjent på følelsen av å bli overveldet, på å la meg begeistre, på å kjenne på denne hverdagen som er så langt, langt fra mitt trauste liv.

Det har vært et sunt møte med en storby, som har ført til mange gode samtaler og vanskelige spørsmål fra jentene. Det har ført til refleksjoner, til diskusjoner. Og i går kveld kunne jentene knapt sove, slik gledet de seg til å gå på skolen og fortelle om høstferien. Nå skal noe søvn tas igjen, men det kan jeg si:

OSLO: I WILL BE BACK!