Betale for medlemskap i Kulturskolen???

Bildet er hentet fra http://www.stavangerkulturskole.no/

Kulturskolen er et kommunalt, kjempebra tiltak. Personlig syns jeg det er dyrt, og at det burde være en del av - i det minste - SFO-tilbudet. Men ok, så stiller vi heller opp på ettermiddagen og venter på at Den Håpefulle skal få synge sine sanger på engelsk eller polsk (som vår Håpefulle trodde det var).

De gikk på generell musikkundervisning i første klasse.  Det var ...passelig. En haug med unger som lærte regler og rim og takt og tone. Helt greit. I andre tok jeg dem ut - da jeg ikke syns tilbudet var godt nok i forhold til pris. Det koster 1515,- pr pers - noe som i seg selv er løselig, men ikke på vår prioriteringsliste. Vel, kort sagt ville jeg ikke betale det for at barnet skulle gå på noe jeg ikke syns de hadde utbytte av. De gikk heller på verdens mest kommersielle tilbud: Showskolen. Det ble med det ene halvåret.

I tredje klasse tenkte jeg tiden var inne for å få dem inn på gitar. Og det var da jeg forsto at jeg hadde forkastet MEDLEMSKAPET ved å ikke melde dem på Kulturkarusellen andre klasse. Det står som følger om opptak/ventelister:

"Hvilke kriterier legger skolen til grunn ved opptak?
Elever som har gjennomført våre 1. og 2.klassekurs i generell musikkopplæring/samspillgrupper (fra høsten 2012 kalt "Kulturkarusellen") vil bli prioritert så langt det lar seg gjøre. Hvor mange elever som blir tatt opp vil alltid være avhengig av antall ledige plasser, noe som varierer fra år til år."

Aldri hadde jeg - i mine villeste fantasier - trodd at dette fungerte etter borettslagsregler: jo lenger medlemskap jo større sjanse for å få plass på NOE HELT annet enn det de har gått på til da. Jeg kunne jo kjøpt en plass, og latt være å bruke den, tenker du? Hånei - det kan man ikke. For hvis man har tre ganger fravær, så mister man plassen. Så for å få plass - reell plass - i køen om gitarundervisning, så må barna gå på Kulturkarusellen (generell musikkopplæring) i første og andre klasse. Møteplikt. Yeah, right - det kommer til å skje.... 

I år går en av dem på sang. I kor. Møteplikt. Til HELT vilkårlige tidspunkt. Jo, det begynte først så fint med en vikarlærer som kunne undervise fra fem til seks. Så endret det seg sånn en gang i februar, til å bli seks til sju. Og det var jo ikke så lett, men ok: man får legge om på dagene litt. Men så er det plutselig halv seks, fordi læreren skal ...fuglene vet, noe med et annet kor. Og da må man snu seg litt rundt igjen. Og konserten på fredag, halv FIRE på ettermiddagen (ehrm?) til seks-sju - har man fremmøteplikt på den??? På en fredag? Når jobben skal ha fest...? 

Kulturskolen er et kommunalt tilbud. Det burde være et lavterskeltilbud, med lave priser og opptak deretter. Jeg har forståelse for at ikke alle får plass. Og jeg har forståelse for at de som alt har begynt på et kurs, det f.eks være fiolin eller kunst, skal få fortsette året etterpå. Til og med fremmøteplikten kan jeg støtte. Men jeg har IKKE forståelse for at man må betale og sende barna på noe man ikke ønsker å sende dem på - for å være først i køen på et annet tilbud. Det blir som å stå på venteliste for å få selvbyggerleilighet, men man må først leie seg en leilighet i samme boligbyggerlag et år og to. Det er og blir for dumt. 

Vel, hva kan man gjøre? Eldstemann har ikke fått plass på gitar i år. Den andre har gått på kor, men det er ikke under Kulturkarusellen, så hun er vel heller ikke garantert plass på gitar neste år. Og ikke har jeg tenkt å  bruke tre tusen kroner på å mase ungene inn på et tilbud jeg ikke mener de skal gå på, slik at de senere kan få begynne på gitar. Da står jeg heller på vanlig venteliste. Og krysser det som krysses kan. 

De står forresten og i kø på Rogaland Teater sitt barneteater. Er det noe vi etter hvert er blitt gode til, så er det å stå i kø! 

Ulturkuke

Jeg - Gunnhild: moder, kåna, søster, venn, kollega, datter, kokke, sjåfør, renholder, organisator...har funnet ett smutthull. Det er lite og passer egentlig ikke. Men det er her - og jeg har funnet det. Smutthullet består i et øyeblikks fred. Ingen telefoner, lekser, klesvask, kollegaer, barn, handling. Ingenting. Ingen forventninger. Ingen vet hvor jeg er. Og de som vet hvor jeg er, vet ikke hvem jeg er. Det snakkes ved min side. Men jeg har tatt på meg skylapper - og har ennå ikke hatt øyekontakt med noen. Her er nemlig alle i samme ærend. Det vil si: de har ingen ærend. De bare venter. Som meg. Deres sosiale ønsker varierer. Noen er kjempeglade for å slå av en prat,  de sitter på gulvet, og når vi går forbi så kan jeg formelig føle at de setter klørne i meg. De ser håpefullt opp, jeg kan sverge på at noen av dem sikler litt. Skuffelsen når jeg ser bestemt fremover og nekter å smile - innby til smallchat - er påfallende, og treffer meg i nakken som et stort og varmt langtrukkent sukk. Men jeg er bestemt, og målet er nedi gangen. Andre er som meg, glaner planløst ut vinduet, vifter demonstrativt med en bok. Det piper urent fra diverse strykeinstrument. Det gaules bak stengte dører. Nede i gangen sitter en sur ungdom og klimper på en ustemt gitar. Han har "det lille ekstra" i ryggsekken, men desverre ikke kombinert med musikalitet. Han har ennå til gode å uttrykke spilleglede ovenfor meg, iallefall. Jeg er en ventende mor på Kulturskolen. Og her, i mylderet av ventende foreldre - som kjenner på fellesskapet over at barna får uttrykke seg musikalsk, har jeg funnet smutthullet. En gang i uken sitter jeg på en veldig vond krakk, med samme bok, fremdeles uåpnet, i hendene. Jeg venter. På at korøvelsene på "engelsk og polsk, tror jeg" - eller bare engelsk iflg tekstene - skal bli ferdige. Jeg klager litt i forkant. Det er så kjedelig, så mye annet jeg burde gjøre. Jeg syns det går så lang tid! Eller gjør jeg det? Kan det være at jeg egentlig nyter  hvert sekund, i mitt lille smutthull, fordi jeg vanligvis setter pris på full fart og sosiale treff og kollegaers spørsmål og barnas fortellinger, men en sjelden gang også kjenner på at det er deilig å være - og bare det?  Samtidig som jeg får status som kul mor, barnet får det etterlengtede sangfellesskap. Og da har jeg en hel time alene, uten at noen vet hvor jeg er, og hvor de som vet hvor jeg er: ikke vet hvem jeg er? ...ja.

Barna - fremtidens kunstelskere?

"Når jeg blir stor, skal jeg bli kunstner!" - mente den ene av mine to håpefulle. "Ikkje eg. Eg ska sella kunst", så den andre. Newsflash unger: begge tar feil. Skal det skje, så skal det skje ut fra rent talent - det skal ikke utdannes arbeidsløse kunstnere og kunsformidlere i dette huset, jeg har nok med dem jeg skal motivere til ordinært arbeid på jobb.

Det skal satses på kunst og kultur - kan man stadig lese i aviser og media. Og det er jo flott, men det gjorde at jeg sjekket litt hva som egentlig menes med kunst og kultur, og hvorfor de går hånd i hånd? Som småbarnsmor så vil jeg gjerne at barna skal delta i "kunst og kultur"-livet. Hva nå det er.
Det er ikke så vanskelig å forstå hva kunst er. Skal jeg forstå det ut fra hverdagslivet og omgangskrets, så er det stort sett bilder, skulpturer, noen ganger fancy bygg. Noen har laget noe som er verd å vise frem. Men jeg slo det opp - og en av definisjonene jeg fant var:

Kunst (tysk for «kunnen») kan defineres som et fantasifullt og nyskapende, estetisk kulturuttrykk for indre eller ytre opplevelser.

Ja, ingen store overraskelser der. Kultur, derimot - sies det at det er over tre hundre definisjoner på. Jeg fant Edward B. Taylor sin definisjon fra slutten av attenhundretallet: 

”Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlem."

HJÆÆÆÆÆLP! Det var verre. Det er med andre ord forståelsen av hverdagen?

Så når det skal satses på kultur - da lurer jeg egentlig på hva man mener. Siden kultur er rundt oss hele tiden, hvordan kan man da satse på det? Skal man da vise det frem? Dyrke det? Lære opp folk i det? Og hvem skal gjøre det? Jeg? Skolen? Kommunen?

Som sagt vil jeg gjerne at barna skal blir kulturelle medborgere. Og godt på vei er de nok det og. De er med på teater, på kino, på veldedige event, på samlinger til advent og Lucia.... verden var nok kjedelig uten at vi feiret noen av de kulturelle høydepunktene i vår by.

Men når det kommer til disse tingene, så er det jeg forstår at jeg og politikere nok har hvert vårt syn på hvordan denne kulturen/kunsten skal nå frem til våre barn. For hvem er det som definerer hva som er kunst og kultur og hvilke deler av det man skal satse på? I Oslo skriker de over seg i debatten om hvor Munchmuseet skal ligge. Hva det skal koste, hvem som skal koste det... det er vår verdensarv - og konservering og ivaretagelse må skje i rette former, snarest mulig. Det ble arrangert fakkeltog. Sjøl var jeg hjemme og så nyheter om barn som var drept i Syria, så jeg fikk ikke deltatt. Ja, så gikk det i Oslo og... Joda, det må vel markeres. Og det må jo ivaretas. Men er Munchmuseet det viktigste emnet når det kommer til kunst i Norge?

Under Stavanger Museum ligger det ikke mindre enn ti museum. Og i tillegg kan vi bruke Vitenfabrikken i Sandnes og de museene som ligger i tilknytning til det. Nå for tiden kan vi og se Munch sine arbeid her i byen. I den forbindelse har museet funnet det for godt å sette opp prisene:

"Vi gjør oppmerksom på at billettprisen ved Stavanger kunstmuseum er hevet noe under utstillingen Munch - Gåten bak lerretet, for å dekke inn store kostnader knyttet til oppføringen. Vi gjør samtidig oppmerksom på at denne billettprisen også gjelder for andre parallelle utstillinger ved kunstmuseet i samme periode.

Voksenbillett kr.100,-
Barn/student/honnør kr.60,-
Venneforeningens medlemmer kr.40,-
Familiegrupper (max. 5 pers) kr.300,- "

Og her er vi ved sakens kjerne. Vi er fire personer i familien. To voksne og to barn. Det beste pristilbudet da er å velge familiegruppe. 300 kroner for å gå en tur på museet.

Alternativt kan vi gå på kino. Vi kan f.eks se "Reisen til Julestjernen"? To voksne, to barn: 380 kroner. Før snop, chips, mat, brus....

Vi kan heller vurdere en teaterforestilling? Alladin, f.eks? 640 kroner takk.

Jeg ville som sagt at jentene skulle få delta i denne delen av fellesskapet - og joda: vi har råd til å løse ut alle de overnevnte billetter, og vi gjør det og. Men denne byen har en glemt gruppe - som høykulturelskerne ser ut til å ha glemt: De familiene som har sosialytelse. De som har foreldre som har uføretrygd. Som har kun en inntekt. Hvordan kan de løse billetter på kino, teater eller museer?

Jeg meldte barna opp på Kulturskolen, første klasse. Det var generell musikkopplæring. En dag i uken, og en opptreden sånn dann og vann. Jentene syns det var storveis. I andre klasse var jeg på ingen måte like ivrig etter å bruke 12-1400 kroner på at de skulle sitte i en ring og bruke rytmeinstrument. Så jeg meldte dem av. Og fikk straks beskjed om at det var greit, men skulle jeg ønske et musikkinstrument i tredje klasse (ja, jeg vil de skal lære gitar), så måtte jeg holde på plassen gjennom andre klasse og - ellers ville de som gjorde det være forbeholdt førsteprioritering i instrumentopplæring. Jeg forsto ikke at de mente det. For meg er det HELT uforståelig at jeg skulle være nødt til å holde barna på et kulturtilbud jeg ikke ønsket, for at de skulle få det de ønsket i tredje klasse. Så nå står den eldste i kø for å lære gitar. Og hun får neppe plass. Den yngste står i kor-kø - og får neppe plass. Fordi jeg ikke valgte å holde dem der. Hvordan kan det være sammenheng mellom instrumentopplæring og sang/dans - og hvis det er slik at de skal oppføre seg som et borettslag med ansiennitet - hvorfor kunne vi ikke bare kjøpe et medlemskap til dem i andre klasse slik at de alikevel stod i reell kø for gitar?

De står i kø på Rogaland Teater og. I barneteateret. R står for tredje året, ennå de faktisk opprettet to nye klasser, en for hvert av jentene sine årstrinn, i år. De får neppe plass der heller.

For å la barna delta i denne typen aktiviteter så må vi på privat marked. Stavanger Kommune satser stort på kunst og kultur, og antagelig forbeholder de rette personene seg retten til å si at vi og satser på barn og unge. Alikevel har jeg ingen barnekor å sette Sofie i - utenom i Tasta Kirke. Det er uaktuelt. Selv om søstera går på dansegruppe i kirken, så blir det annerledes med kor. Det er ingen private, ikke-religiøse aktører på banen. Vi kjøper spinndyre pianotimer til den eldste privat. Og skal barna - slik de ønsker - få et teater/dans/sang-tilbud ellers, så må vi bruke Showskolen med Bente og Oli - det mest kommersielle tilbudet man kan finne. "Hei unger, kjekt at dere har begynt, i helgen er det teaterhelg med overnatting, da kan dere, for den nette sum av to og et halvt tusen kroner, overnatte her, spise taco og ha teatertrening". Måpende mødre, happy unger. Vi gikk der i fjor. En dag i uken kjørte jeg barna til teatertrening, bare for å befinne oss i et overbefolket, forferdelig lokale på oppvisningsdagen - hvor vi måtte KJØPE billetter (etter tre tusen kroner for at barna skulle gå der, ti ganger - virket det noe drøyt) - og høre at syvåringen hadde monolog fra Mamma Mia: "Me kysste, danste og prikkprikkprikk.....". De voksne lo, og barna ble lattermilde på den flaue måten, den måten hvor de  har forstått at vi vet noe ikke de vet. Det var det tilbudet jeg klarte å skaffe barna på den kulturelle siden av vårt liv. Det er PINLIG at Stavanger kommune ikke klarer bedre enn dette.

Jeg prøver å vise barna gratistilbudene. Vi ser på rustne menn, går den Blå prominade (der den ikke er innestengt av gjerdene for cruisebåtene), ser på veggmalerier og Luciaopptogene. Vi snakker mye om at man kan gjøre mye billig her i byen - jeg aner ikke hvordan deres liv blir. Antagelig vil de ha råd til å kjøpe billetter på de tingene de ønsker, eller så vil de kunne spare til det om ikke annet. Vi sparer nå penger til Disney on Ice i Oslo - de bretter på klær fortere enn jeg kan vaske dem, i håp om å ha tjent penger nok til å gå i januar. Jeg vil de skal være forberedt på at det finnes andre alternativ enn å gå på spinndyre kultur"tilbud" i Stavanger. Men jeg holder på det jeg sier. Det er en stor forskjell på hva politikerne for tiden vurderer som kunst og kultur, og på hva jeg definerer som kunst og kultur. Jo blåere kommunen blir, jo større blir forskjellen.

Nei, mine barn kommer aldri til å tilhøre kultureliten. Men så har jeg aldri helt forstått meg på kultureliten heller - så kanskje jeg bare skal være fornøyd om de - neste gang jeg foreslår kino - heller vil ha en dvd og kjøpe en pizza med hjem. Det koster meg tross alt bare halvparten av hva kinobilletter ville kostet.