Betale for medlemskap i Kulturskolen???

Bildet er hentet fra http://www.stavangerkulturskole.no/

Kulturskolen er et kommunalt, kjempebra tiltak. Personlig syns jeg det er dyrt, og at det burde være en del av - i det minste - SFO-tilbudet. Men ok, så stiller vi heller opp på ettermiddagen og venter på at Den Håpefulle skal få synge sine sanger på engelsk eller polsk (som vår Håpefulle trodde det var).

De gikk på generell musikkundervisning i første klasse.  Det var ...passelig. En haug med unger som lærte regler og rim og takt og tone. Helt greit. I andre tok jeg dem ut - da jeg ikke syns tilbudet var godt nok i forhold til pris. Det koster 1515,- pr pers - noe som i seg selv er løselig, men ikke på vår prioriteringsliste. Vel, kort sagt ville jeg ikke betale det for at barnet skulle gå på noe jeg ikke syns de hadde utbytte av. De gikk heller på verdens mest kommersielle tilbud: Showskolen. Det ble med det ene halvåret.

I tredje klasse tenkte jeg tiden var inne for å få dem inn på gitar. Og det var da jeg forsto at jeg hadde forkastet MEDLEMSKAPET ved å ikke melde dem på Kulturkarusellen andre klasse. Det står som følger om opptak/ventelister:

"Hvilke kriterier legger skolen til grunn ved opptak?
Elever som har gjennomført våre 1. og 2.klassekurs i generell musikkopplæring/samspillgrupper (fra høsten 2012 kalt "Kulturkarusellen") vil bli prioritert så langt det lar seg gjøre. Hvor mange elever som blir tatt opp vil alltid være avhengig av antall ledige plasser, noe som varierer fra år til år."

Aldri hadde jeg - i mine villeste fantasier - trodd at dette fungerte etter borettslagsregler: jo lenger medlemskap jo større sjanse for å få plass på NOE HELT annet enn det de har gått på til da. Jeg kunne jo kjøpt en plass, og latt være å bruke den, tenker du? Hånei - det kan man ikke. For hvis man har tre ganger fravær, så mister man plassen. Så for å få plass - reell plass - i køen om gitarundervisning, så må barna gå på Kulturkarusellen (generell musikkopplæring) i første og andre klasse. Møteplikt. Yeah, right - det kommer til å skje.... 

I år går en av dem på sang. I kor. Møteplikt. Til HELT vilkårlige tidspunkt. Jo, det begynte først så fint med en vikarlærer som kunne undervise fra fem til seks. Så endret det seg sånn en gang i februar, til å bli seks til sju. Og det var jo ikke så lett, men ok: man får legge om på dagene litt. Men så er det plutselig halv seks, fordi læreren skal ...fuglene vet, noe med et annet kor. Og da må man snu seg litt rundt igjen. Og konserten på fredag, halv FIRE på ettermiddagen (ehrm?) til seks-sju - har man fremmøteplikt på den??? På en fredag? Når jobben skal ha fest...? 

Kulturskolen er et kommunalt tilbud. Det burde være et lavterskeltilbud, med lave priser og opptak deretter. Jeg har forståelse for at ikke alle får plass. Og jeg har forståelse for at de som alt har begynt på et kurs, det f.eks være fiolin eller kunst, skal få fortsette året etterpå. Til og med fremmøteplikten kan jeg støtte. Men jeg har IKKE forståelse for at man må betale og sende barna på noe man ikke ønsker å sende dem på - for å være først i køen på et annet tilbud. Det blir som å stå på venteliste for å få selvbyggerleilighet, men man må først leie seg en leilighet i samme boligbyggerlag et år og to. Det er og blir for dumt. 

Vel, hva kan man gjøre? Eldstemann har ikke fått plass på gitar i år. Den andre har gått på kor, men det er ikke under Kulturkarusellen, så hun er vel heller ikke garantert plass på gitar neste år. Og ikke har jeg tenkt å  bruke tre tusen kroner på å mase ungene inn på et tilbud jeg ikke mener de skal gå på, slik at de senere kan få begynne på gitar. Da står jeg heller på vanlig venteliste. Og krysser det som krysses kan. 

De står forresten og i kø på Rogaland Teater sitt barneteater. Er det noe vi etter hvert er blitt gode til, så er det å stå i kø! 

Ulturkuke

Jeg - Gunnhild: moder, kåna, søster, venn, kollega, datter, kokke, sjåfør, renholder, organisator...har funnet ett smutthull. Det er lite og passer egentlig ikke. Men det er her - og jeg har funnet det. Smutthullet består i et øyeblikks fred. Ingen telefoner, lekser, klesvask, kollegaer, barn, handling. Ingenting. Ingen forventninger. Ingen vet hvor jeg er. Og de som vet hvor jeg er, vet ikke hvem jeg er. Det snakkes ved min side. Men jeg har tatt på meg skylapper - og har ennå ikke hatt øyekontakt med noen. Her er nemlig alle i samme ærend. Det vil si: de har ingen ærend. De bare venter. Som meg. Deres sosiale ønsker varierer. Noen er kjempeglade for å slå av en prat,  de sitter på gulvet, og når vi går forbi så kan jeg formelig føle at de setter klørne i meg. De ser håpefullt opp, jeg kan sverge på at noen av dem sikler litt. Skuffelsen når jeg ser bestemt fremover og nekter å smile - innby til smallchat - er påfallende, og treffer meg i nakken som et stort og varmt langtrukkent sukk. Men jeg er bestemt, og målet er nedi gangen. Andre er som meg, glaner planløst ut vinduet, vifter demonstrativt med en bok. Det piper urent fra diverse strykeinstrument. Det gaules bak stengte dører. Nede i gangen sitter en sur ungdom og klimper på en ustemt gitar. Han har "det lille ekstra" i ryggsekken, men desverre ikke kombinert med musikalitet. Han har ennå til gode å uttrykke spilleglede ovenfor meg, iallefall. Jeg er en ventende mor på Kulturskolen. Og her, i mylderet av ventende foreldre - som kjenner på fellesskapet over at barna får uttrykke seg musikalsk, har jeg funnet smutthullet. En gang i uken sitter jeg på en veldig vond krakk, med samme bok, fremdeles uåpnet, i hendene. Jeg venter. På at korøvelsene på "engelsk og polsk, tror jeg" - eller bare engelsk iflg tekstene - skal bli ferdige. Jeg klager litt i forkant. Det er så kjedelig, så mye annet jeg burde gjøre. Jeg syns det går så lang tid! Eller gjør jeg det? Kan det være at jeg egentlig nyter  hvert sekund, i mitt lille smutthull, fordi jeg vanligvis setter pris på full fart og sosiale treff og kollegaers spørsmål og barnas fortellinger, men en sjelden gang også kjenner på at det er deilig å være - og bare det?  Samtidig som jeg får status som kul mor, barnet får det etterlengtede sangfellesskap. Og da har jeg en hel time alene, uten at noen vet hvor jeg er, og hvor de som vet hvor jeg er: ikke vet hvem jeg er? ...ja.