Ferien fra Helvete

Nå som jeg sitter her og pakker så smått til neste tur til Berlin, så tenker jeg tilbake til turen i fjor, da jeg pakket to barn, gemalen og svigermor i bilen, og da jeg lærta at alt går når alt går galt.

Det regnet da vi skulle til flyplassen, men jeg fikk kjørt alle til døra, og inn. Der fikk jeg sjekket dem inn. Klok av skade hadde jeg seter ved siden av hverandre, nøye valgt ut på forhånd. En tidligere tur hadde vi nemlig møtt opp på flyplassen UTEN å sjekke dette først, og jeg bare kjørte ut billetter på selvbetjeningsmaskinene, kikket at begge satt på rad tjue-ish, og nok om det. Først inne på flyet oppdaget vi at han hadde midtsete på en side av gangen, jeg på andre. Jeg la planer om å sende GT etter GT hans vei hele veien over Danmark, og var ved ganske godt mot, da jeg til min skrekk hørte spanjolen han delte armlene med si: "Are you sure this is your seat? My friend has the same seat you know". Jeg prøvde å overhøre de skarpe, skarpe "Gunnhild! Gunnhild! Han sier dette ikke er mitt sete?!". Det viste seg at han hadde midtsete på en rad to rader lenger bak... Da han reiste seg - kikket han på spanjolen - sur som en mitting - og sa "Olè!". Polakken han ble sittende med snakket bare om fotball, men plutselig forsto han at Gemalen hørte meg til, og det viste seg at kameraten hans satt ved min side. Så han lurte på om ikke kameraten skulle skifte plass? Jo, hvis polakken heller ville sitte med meg, så vær så god! Haha. Det endte med at han flyttet seg, selvsagt, og etter et par GT og taushet til tyskegrensen så var alt ok. Vel, så ok som det kan være når det er 38 grader og vindstille i tre døgn, og Berlin ikke er kjent for airkondition.


Vel, tilbake til i fjor, alt lå til rette for en vel planlagt tur. Vi hadde riktignok bare med oss ett bankkort (stripen ødelagt på Gemalen sitt), men jeg antok at Svigermor hadde sitt, så jeg følte meg trygg. Det viste seg at svigermor hadde skiftet jakke i siste sekund, og bankkortet lå hjemme. Dette fikk jeg vite på min lange vandring tilbake til flyplassen, etter å ha parkert i Haugesund-ish. Langt borte, iallefall. Nevnte jeg at det regnet? Vel, jeg tok ut en stor sum penger på flyplassen, og opp i taxfreen med oss. Vi ruslet rundt, handlet litt, og vurderte å gå på kafè. I kassen kikket dama bak disken på billetten, over på skjermen hun hadde forann seg, og (tuller ikke!) skrek: "Berlin? Berlin? Gate closed, gate closed!". Vi la på sprang, og joda: siste familie på plass. Ikke en god start, kan man si.

Men vi kom frem, og torsdagen var en kjempefin dag. Vi tok handlet, koste oss skikkelig. Ungene viste seg å være veldig godt reiseselskap - og svigermor og. Vi avsluttet kvelden på en italiensk restaurant, og jeg la ungene mens Gemalen og svigermor betalte. Idet ungene var i seng, kom de opp, svigermor med brukket arm. En litt sjapp sving, en liten snarvei med en ekstra veikant som flere av oss har snublet i før. Svigermor er min helt. Ikke en tåre, bare et nøkternt blikk på en arm som henger unaturlig ned, og konstantert: ja, den er nok brukket. Frem med den fantastiske infomappen som min søster har laget til leiligheten, og telefonnr til sykehuset. Det var riktignok feil, men navnet på sykehuset stod der, så det var bare å slå opp på nett. Gemalen ringet og sa noe slikt som "Maine mother is krank, habs armlenken gebrekt", fritt oversatt av meg. Ingen tvil om at han gjorde seg forstått, og taxi kvart over elleve til sykehuset. Utrolig nok: halv to var de tilbake, gipset og alt i orden! Tysk effektivitet.

Vel, med brukket arm så ble fredagen en smule redusert. Jeg og ungene i zoologisk hage. Veldig kjekt. Gemalen og svigermor turister på paracet. Men det ble bra, selv om jeg nok tror svigermor hadde mer vondt enn hun innrømmet. Lørdag: vi drog til Spree, båttur. Spiste godt, og gikk på KaDeWe shoppingsenter. Lang dag. Fremdeles godt selskap. Klokken seks gikk jeg ut av drosjen, den kjørte, og jeg stod igjen uten lommebok. Uten penger. Uten det eneste bankkortet vi hadde. Panikk. Angst. Og kronerulling. Vi klorte sammen nok til drosje neste dag. Til enkel mat på flyplassen. Og var glade for at vi hadde mat i leiligheten. Og ungene fikk besøke noen gratis lekeplasser, taxfreen kunne vi glemme. Jeg fikk sperret bankkortet.

Vel hjemme i Norge hadde jeg jo ikke parkeringskortet - det lå i lommeboken. Jeg gikk i parkeringshallen, fant en konfirmant som jobbet der, og tror ca jeg fremsto som et hysterisk kvinnfolk der jeg rev meg i håret og erklærte at det hadde vært ferien fra helvete, så hvis jeg ikke nå fikk ut bilen så kom det til å komme damp ut av ørene mine. Stakkar Fredrik (iflg skiltet) kikket på meg og sa: "trekk pusten, dette ordner vi opp i her og nå!". Så gjorde han det.

Tre uker senere fikk jeg en mail fra Dabò: Dabò jobbet på en bar i Berlin (wtihin pissing-distanse from the Spree - som det så flatterende står på hjemmesidene), og hadde funnet lommeboken min, med visittkort og mailadresse. Han la ved link til politistasjonen hvor lommeboken lå, og dette er kule greier: i Berlin registreres lommebøkene som blir funnet på nett, det stod svart lommebok, 040672. Resten er opp til oss. Så jeg fikk utstyrt søster med fullmakt til å hente den, og etter et par sykkelturer fikk hun hentet lommeboken. Der lå pengene, kortene og ALT!! Utrolig. Dabò: min helt. Ingebjørg: min helt. Og den er nok riktig, teorien om at jeg har mistet lommeboken ned ved siden av setet, og neste gang noen åpnet drosjedøren så falt den ut.

Nei, det ble på ingen måte en opplevelse slik jeg kunne tenke meg. Men nå er alt det dumme opplevd, har jeg tenkt. Seter bestilt. God tid. Taxfree og cafètid lagt inn. Fint vær. Denne gangen tenker jeg det går på skinner. Ekstra kort, ekstra kontanter, plaster.... mulig jeg tar med redningsvest og, så er ALLE eventualiteter vurdert. Eneste jeg kommer til å finne vanskelig er å spise med fingrene krysset....

Norge i Rødt, svart og litt blått

Se det for deg. Du kjører hjemover etter en normalt mislykket sko-shoppingtur på handlesenteret. Der har du vært de siste to timene, og ikke et skopar står urørt. Du har funnet ut at størrelse 33 like gjerne kan være 32 og 34. At det er ukult med skolisser, så sant de ikke er med gull. At ALLE i klassen har hæler på skoene (yeah, right, det kommer til å skje...), og du entrer bilkjøringskoma. Det vil si: tomt hode, tom lommebok og ETT fokus i verden: veien hjem. Da, midt i beste koma, brøles det fra intet - det vil si fra baksetet "STOOOOOPP!!!!!!". Hjertestans neste, så best å komme seg inn på den kommende bussholdeplassen i en brenning. Vrir bilen over, sneier en buss og to og PHU. Parkert, i trygghet. Klar til å ta meg av den utrolig livstruende situasjonen som er i baksetet. "HVA???? HVEM DØR????".

Det er da jeg innser at vi har ulik opplevelse av hva som er viktig i verden. I det øyeblikket begge ungene spretter ut av bilen og jeg hører ljomen: "kan me få russakooooort?".

(Krompen var russ samme år som meg. Gøy det, for mutteren gikk parallelt med Kongen....på samme skole, faktisk. :D)
Jeg hadde glemt at de rødblå med innslag av svart (de e ekstra kule, altså, de har svarte kort! Jeg frykter at yrkesutdanning kommer til å bli valgt på bakgrunn av fargen på russekortet...) svermer over byen i mai. Men idet jeg kom på det, så kjente jeg og den årlige lengselen etter -92, da jeg svermet i min blå russedrakt, hånd i hånd med min nye kjæreste i rød russedrakt. Da jeg hadde monopol på vettet, og planla skolefagene ut fra hvor mye fravær jeg tålte.

Det er temmelig likt, har jeg forstått. Russeknutene er like livsfarlige som før. Kortene er like tåpelige. Selv har jeg alltid likt mitt eget: "Klar, ferdig, arbeidsledig." Under stod det: "Dette kortet kan og fås på video, tekstet for hørselshemmede". Jeg ler fremdeles av det kortet. Også i år får noen sensurert de groveste vitsene.  Jeg vet faktisk noe om dette: for som kanskje allerede formidlet: ungene samler på russekort. Og jeg har stadig måtte bruke fantasien til å bortforklare de groveste. Hvert år diskuteres muligheten til å flytte russetiden. Og hvert år blir det nedstemt.

Men noe har endret seg. I året det var så bratt: -92, da kjørte jeg bil til festene fordi jeg ikke hadde råd til å å på fylla 17 dager. Jaja, mange grunner til ikke å gå på fylla i sytten dager... Men iallefall så lånte jeg moderen sin Honda Civic 1972-modell - og kunne med hånda på hjertet erklære at jeg kjørte, og dermed ikke kunne drikke. Null spørsmål.

I Kongeparken bodde jeg i russebilen: Nøtteknekkersuiten. (:-D). En femdørs Wolkswagen Variant -76-modell. Knallfin. Det var kaldt - flere minusgrader. Jeg hadde riktignok selskap av en trivelig kar, og uskyldigheten lenge leve: jeg tror ikke det ble noe klining engang (dette var før rødrussen).

Også da var det store russebusser fra Oslo med mye lyd og som fikk vår bil til å se ut som den folkevogna den var. Men nå? En ny tidsepoke er tydeligvis kommet. I dag stod det i avisen om Oslorussen: "For 5000 kroner var det mulig å sikre seg flybillett og inngangspass til landstreffet, som egentlig ble utsolgt i fjor høst. Russen fikk rød løper ut av flyet". Artikkelen kan du lese her.

Jahaja. Det er studielånet i en mnd for en gjennomsnittsperson, det. Og fremdeles har ikke russen overnattet. Noe som nok forklarer vrimmelen av røde og blå på Sas Radisson i dag... "Nesten en av ti russ bruker mer enn 30.000 kroner på feiringen" står det i denne artikkelen.

Det er mye penger, det! En overklasse av russ som har svære busser med ennå større desibel på anleggene inntar hotellene og leier sjåfører. For oss var russetiden også en festetid, med russekroer og russebiltreff og rebusløp. Men det var og grilling på en strand, og lange vorspiel i kjellerstua til Kjetil og Glenn - hvor de røykte inne og spilte Metallica så høyt som mulig. Og jeg kan ikke la være å tenke at det kanskje hadde en verdi, det å måtte møtes på arenaer hvor man ikke nødvendigvis måtte låne seg til fant for å være med. Jeg har ingen minner om at det var vanskelig eller kjipt å innrømme at jeg ikke hadde penger til f.eks å leie campingvogn i Kongeparken. Mulig jeg kjente på det når jeg krøp inn i Nøtteknekkersuiten og visste at bestevenninnen min var igjen i campingvogna med typen sin - eller neste natt som jeg tilbrakte i en trang sovepose - delt med en medelev (fremdeles ingen romantikk....) på gulvet i et felleslokale. Men det var nå slik det var.

Russetiden har potensiale til å være en opplevelse for livet. Og til å være livets nedtur. Og jeg retter ingen pekefinger. Men det er ikke lenger slik at russetiden er en privat feiring av tolv års studier. Det står arrangør etter arrangør klare til å arrangere fest etter fest - med inngangsbilletter og billig øl. Der det er russ er det penger. Og det vet arrangørene å benytte seg av.

Forhåpentligvis setter frisk, norsk ungdom pris på en tur på stranda for å grille, en natt i bilen eller i teltet - selv etter russefeiringen 2012. Selv skal jeg på loftet og finne Garfieldboka mi - 1992. Der skal jeg dypdykke i hilsener og sladder, gamle russekort og koselige minner. I gamle dikt som vi skrev i klasserommet, en setning hver. Kanskje finner jeg noen bilder. Det var nemlig som i går at jeg selv var russ, og var så stolt i min blå russedrakt at ingen plagg noen gang har klart å toppe den følelsen. Så:

Via, via, bom-bom-bom, bom get a rat-trap,bigger than a cat-rap, bom get a cat-rap, bigger than a rat-trap, Cannibal,Cannibal,Sis, bom, rah. Blåruss, Blåruss, rah-rah-rah. Business, business, business!!!

Det var tider, det...