Kånå på torget

Kveldskos...

Så var det yrket og prøvd. I mild versjon. Torghandler. Ok, det var ikke grønnsaker, det var ikke fisk. Men det var på et torg - Nytorget - og det var handel.


Her er ti myter - eller ikke - om torghandelbransjen for folk flest:

1. Det er bare å ta med seg det man skal ha med seg i et par poser, og så er man igang. MYTE. Dagen før må det rødvin til, blandet med optimisme. Alt som selges (det ligger og på Finn.no) skulle merkes med rett eier, rett og slett. Det er en liste med venninnen min sine ting. En med alt fra hus og heim, og ....vel, kort sagt en tredje -  og den kan jeg godt snakke om - men da måtte jeg drepe leseren, og det blir fort mye mas... det kommer oppdatering forhåpentlig i desember på den saken der.
Så alt skulle a: være rent, b: merkes med nummer under (tape med tusj), og c: prises. OG: pakkes i esker.
Nei, det er ikke fort gjort. På forhånd hadde jeg skrevet ut lapper med produktnavn. Av typen "Stavanger Flint", og "Håndmalt av Inger Waage". Skal man være skrothandler, så må man gjøre det med stil!

2. Det er bare å sette opp et bord, så er du igang. MYTE. Man må ha bordet ned til bruktmarkedet - det vil si tilhenger. Så må man tenke på at man gjerne vil sitte. Stoler. Og fordi man ikke nødvendigvis kan kjøre rett inn i området, så må man pakke i bærbare esker, som skal stables på en estetisk fin måte under bordet. Der manglet vi litt, ja...

3. Det er lunt og godt på Nytorget. MYTE. I dag var det 8-12 grader, en stund var det sol og. Beste øyeblikk var da frosten i mine - faktisk - godt innpakkede bein, mistet følelsen. Det nestbeste øyeblikket var da Gemalen fant på at jeg skulle ha bobleplast i skoene. Til gjengjeld var øyeblikket da jeg stappet dette oppi skoene det mest ydmykende øyeblikket - så det går opp i opp...

4. Det er ikke flaut. MYTE! Det ER flaut. Ikke fordi vi gjør noe flaut når vi bruker timesvis på å dra inn noen kroner for under minstelønn - men fordi vi bretter ut våre egne, private ting ut over bordet (som strengt tatt og kunne hatt godt av en skrubb og kanskje pussepapir....) Jeg syns ikke at torghandlere har et dårlig eller flaut yrke - hvis jeg var torghandler så kunne jeg gjerne stått med stolthet og solgt grønnsaker og fine produkter. Men jeg er ingen selger! Jeg stinker på salg. Jeg hater å pakke på folk ting de verken vil ha eller trenger - og aller verst er pruting!!! Jeg er på nivået hvor jeg pruter ting opp istedenfor ned. Og i dag ble det omtrent likt - mer enn villig til å gi avslag så det svei!

5. Man kan stå der uten å handle selv. MYTE
Gemalen burde hatt bånd. Et sånn med mulighet for å gi en viss lengde alt etter hva som er ærendet. Jeg passet på å beholde alle pengene... og når jeg da - høylytt - sier at han ikke får lommepengene før etter salget, etter hvor flink han har vært, så får jeg flere typer reaksjoner:

• Den enige: Det er kvinner, en sjelden gang menn, som nikker.  De har en ektefelle selv som samler på ting, som kjøper alt mulig. Den typen kunder jeg håpet på, egentlig. 
• Den sjokkerte: begge kjønn - sjokkert over at en 43-åring får lommepenger av kona. Noen av dem fordi han finner seg i å ikke har egne penger. Noen fordi han må ha slik forvaltning antagelig fordi han er til fare for seg selv. 
• De som forstår at vi tuller, og som ler med. Mine favoritter. 

Det tok fire minutt fra vi hadde rigget oss på plass til han var i fri dressur. Samme hvor jeg så - så dukket hodet hans opp i horisonten, smilende med ett eller annet objekt i sine viftende armer som han ville kjøpe. Glass, klokke, boller... og jeg ristet på hodet og ristet på hodet. Jeg kunne se hodet hans når han ristet på hodet til selgeren: "Nei, kånå seie nei....". Selv forelsket jeg meg i fire skåler - tyske fra sekstiåra...  åh... de var fine. Men jeg gikk uten. *stolt, og full av anger*

6. Man kan bare kjøpe seg noe å spise, man er da tross alt i byen! MYTE

Det er ikke så lett å finne noe å kjøpe. Joda, jeg kunne nok jogget opp i gata og kjøpt meg et par vårruller, take away eller annet. Men når den som skal passe butikken truer med nervesammenbrudd hvis jeg var mer enn ti meter fra "boden", da har man begrenset tilbud. Jeg hadde med kaffe, da. Vet du hva som skjer når man bøtter ned varm kaffe i håp om at det skal renne ned i skoene? Man må på do. Vet du hvor man kan gå på do? Der man kan kjøpe takeaway, f.eks. Men når det er mer enn ti meter fra "boden"....osv.. .

7. God stemning. SANT

Det var utrolig koselig stemning, folk var blide og hyggelig. Det var mange gode samtaler om ting, og herlig at folk stadig ville hjelpe oss og fortelle oss om vi valgte rett pris. Jeg så at de viste kunder til rett plass hvis noen spurte etter noe. De passet på for hverandre. Vekslet penger. Og handlet av hverandre. Også vi ble oppkjøpt, det første vi solgte var faktisk stolene vi selv skulle sitte på. Men på den andre side så fikk vi låne dem resten av dagen - det var jo en god deal. 

8. Det er enkelt å forholde seg til reglene på Nytorget. MYTE
Det viser seg at det er masse uskrevne regler man må forholde seg til. Det er f.eks antagelig grunn til å skrape opp bilen hvis man kjører inn på plassen, og våger man seg å sette opp et bord litt for nærme de andre.... Vi var der før halv ti - og det var allerede fullt. Det åpnet seg to mulige steder. Den ene var i inngangspartiet, hvilket kanskje ville vært strategisk smart plassert. Dessverre hadde en selger som solgte musikk fått samme ide - og det var som å være på en lokal festival i Indre-ettellerannet. HonkyTonkHillbillie.... Så vi slo oss heller ned i andre enden. MINIMUM TO METER (!!!!) fra de to nærmeste. Her var De Gulkledte veldig bestemte - men ingenting mot dama på naboboden. Hun var mer enn bestemt på hvor stor plass vi kunne ta. Det viste seg å være mer enn god nok plass til sommerens horde-rester. Men hun pisset i kroken sin med største selvfølgelighet.

Det var frivillig å gi femten kroner til dem som satte opp stengslene. Kort sagt så FØLTES det ikke særlig frivillig når det plutselig stod et menneske der og sa "det er jeg som skal ha de femten kronene". Pengene var på bordet før "-nene" i "kronene" var sagt. Jeg har ingen ide om hvem hun var. Det kan ha vært en tilfeldig turist for alt jeg vet.

9. Det er et fargerikt fellesskap. SANT
Det er fargerikt, men ikke på den vanlige måten. Det var ikke mye utenlandske - men fargerikt: oh yeah. Det er ikke mange steder jeg har sett mer originale figurer. Det var kort-korte skjørt, det var fotside kjoler, det var høylytte glade figurer - det var tause menn uten øyenkontakt. Det var og masse flotte mennesker i godt humør, med vitser og sjappe kommentarer. En haug med kikkere, som ikke skulle ha noe. En haug med folk som lette etter det spesielle. Det var rett og slett en opplevelse! Og så masse kjente. Kjempekjekt!

10. Du blir bitt av basillen. MYTE
Jeg er IKKE bitt av basillen. Jeg har IKKE lyst til å gjøre det igjen. Jeg har ikke lyst til å bruke evigheter på å ordne ting til, hente vekslepenger, muntre opp min bedre halvdel, brette ut privatlivet mitt i håp om at noen ser syn på mine ting, selge det for minstepris... Det jeg kommer til å bli med på igjen, er Åpen garasje - som er et loppemarked-konsept. Det virker mindre skremmende...

Norge i Rødt, svart og litt blått

Se det for deg. Du kjører hjemover etter en normalt mislykket sko-shoppingtur på handlesenteret. Der har du vært de siste to timene, og ikke et skopar står urørt. Du har funnet ut at størrelse 33 like gjerne kan være 32 og 34. At det er ukult med skolisser, så sant de ikke er med gull. At ALLE i klassen har hæler på skoene (yeah, right, det kommer til å skje...), og du entrer bilkjøringskoma. Det vil si: tomt hode, tom lommebok og ETT fokus i verden: veien hjem. Da, midt i beste koma, brøles det fra intet - det vil si fra baksetet "STOOOOOPP!!!!!!". Hjertestans neste, så best å komme seg inn på den kommende bussholdeplassen i en brenning. Vrir bilen over, sneier en buss og to og PHU. Parkert, i trygghet. Klar til å ta meg av den utrolig livstruende situasjonen som er i baksetet. "HVA???? HVEM DØR????".

Det er da jeg innser at vi har ulik opplevelse av hva som er viktig i verden. I det øyeblikket begge ungene spretter ut av bilen og jeg hører ljomen: "kan me få russakooooort?".

(Krompen var russ samme år som meg. Gøy det, for mutteren gikk parallelt med Kongen....på samme skole, faktisk. :D)
Jeg hadde glemt at de rødblå med innslag av svart (de e ekstra kule, altså, de har svarte kort! Jeg frykter at yrkesutdanning kommer til å bli valgt på bakgrunn av fargen på russekortet...) svermer over byen i mai. Men idet jeg kom på det, så kjente jeg og den årlige lengselen etter -92, da jeg svermet i min blå russedrakt, hånd i hånd med min nye kjæreste i rød russedrakt. Da jeg hadde monopol på vettet, og planla skolefagene ut fra hvor mye fravær jeg tålte.

Det er temmelig likt, har jeg forstått. Russeknutene er like livsfarlige som før. Kortene er like tåpelige. Selv har jeg alltid likt mitt eget: "Klar, ferdig, arbeidsledig." Under stod det: "Dette kortet kan og fås på video, tekstet for hørselshemmede". Jeg ler fremdeles av det kortet. Også i år får noen sensurert de groveste vitsene.  Jeg vet faktisk noe om dette: for som kanskje allerede formidlet: ungene samler på russekort. Og jeg har stadig måtte bruke fantasien til å bortforklare de groveste. Hvert år diskuteres muligheten til å flytte russetiden. Og hvert år blir det nedstemt.

Men noe har endret seg. I året det var så bratt: -92, da kjørte jeg bil til festene fordi jeg ikke hadde råd til å å på fylla 17 dager. Jaja, mange grunner til ikke å gå på fylla i sytten dager... Men iallefall så lånte jeg moderen sin Honda Civic 1972-modell - og kunne med hånda på hjertet erklære at jeg kjørte, og dermed ikke kunne drikke. Null spørsmål.

I Kongeparken bodde jeg i russebilen: Nøtteknekkersuiten. (:-D). En femdørs Wolkswagen Variant -76-modell. Knallfin. Det var kaldt - flere minusgrader. Jeg hadde riktignok selskap av en trivelig kar, og uskyldigheten lenge leve: jeg tror ikke det ble noe klining engang (dette var før rødrussen).

Også da var det store russebusser fra Oslo med mye lyd og som fikk vår bil til å se ut som den folkevogna den var. Men nå? En ny tidsepoke er tydeligvis kommet. I dag stod det i avisen om Oslorussen: "For 5000 kroner var det mulig å sikre seg flybillett og inngangspass til landstreffet, som egentlig ble utsolgt i fjor høst. Russen fikk rød løper ut av flyet". Artikkelen kan du lese her.

Jahaja. Det er studielånet i en mnd for en gjennomsnittsperson, det. Og fremdeles har ikke russen overnattet. Noe som nok forklarer vrimmelen av røde og blå på Sas Radisson i dag... "Nesten en av ti russ bruker mer enn 30.000 kroner på feiringen" står det i denne artikkelen.

Det er mye penger, det! En overklasse av russ som har svære busser med ennå større desibel på anleggene inntar hotellene og leier sjåfører. For oss var russetiden også en festetid, med russekroer og russebiltreff og rebusløp. Men det var og grilling på en strand, og lange vorspiel i kjellerstua til Kjetil og Glenn - hvor de røykte inne og spilte Metallica så høyt som mulig. Og jeg kan ikke la være å tenke at det kanskje hadde en verdi, det å måtte møtes på arenaer hvor man ikke nødvendigvis måtte låne seg til fant for å være med. Jeg har ingen minner om at det var vanskelig eller kjipt å innrømme at jeg ikke hadde penger til f.eks å leie campingvogn i Kongeparken. Mulig jeg kjente på det når jeg krøp inn i Nøtteknekkersuiten og visste at bestevenninnen min var igjen i campingvogna med typen sin - eller neste natt som jeg tilbrakte i en trang sovepose - delt med en medelev (fremdeles ingen romantikk....) på gulvet i et felleslokale. Men det var nå slik det var.

Russetiden har potensiale til å være en opplevelse for livet. Og til å være livets nedtur. Og jeg retter ingen pekefinger. Men det er ikke lenger slik at russetiden er en privat feiring av tolv års studier. Det står arrangør etter arrangør klare til å arrangere fest etter fest - med inngangsbilletter og billig øl. Der det er russ er det penger. Og det vet arrangørene å benytte seg av.

Forhåpentligvis setter frisk, norsk ungdom pris på en tur på stranda for å grille, en natt i bilen eller i teltet - selv etter russefeiringen 2012. Selv skal jeg på loftet og finne Garfieldboka mi - 1992. Der skal jeg dypdykke i hilsener og sladder, gamle russekort og koselige minner. I gamle dikt som vi skrev i klasserommet, en setning hver. Kanskje finner jeg noen bilder. Det var nemlig som i går at jeg selv var russ, og var så stolt i min blå russedrakt at ingen plagg noen gang har klart å toppe den følelsen. Så:

Via, via, bom-bom-bom, bom get a rat-trap,bigger than a cat-rap, bom get a cat-rap, bigger than a rat-trap, Cannibal,Cannibal,Sis, bom, rah. Blåruss, Blåruss, rah-rah-rah. Business, business, business!!!

Det var tider, det...