Kånå på torget

Kveldskos...

Så var det yrket og prøvd. I mild versjon. Torghandler. Ok, det var ikke grønnsaker, det var ikke fisk. Men det var på et torg - Nytorget - og det var handel.


Her er ti myter - eller ikke - om torghandelbransjen for folk flest:

1. Det er bare å ta med seg det man skal ha med seg i et par poser, og så er man igang. MYTE. Dagen før må det rødvin til, blandet med optimisme. Alt som selges (det ligger og på Finn.no) skulle merkes med rett eier, rett og slett. Det er en liste med venninnen min sine ting. En med alt fra hus og heim, og ....vel, kort sagt en tredje -  og den kan jeg godt snakke om - men da måtte jeg drepe leseren, og det blir fort mye mas... det kommer oppdatering forhåpentlig i desember på den saken der.
Så alt skulle a: være rent, b: merkes med nummer under (tape med tusj), og c: prises. OG: pakkes i esker.
Nei, det er ikke fort gjort. På forhånd hadde jeg skrevet ut lapper med produktnavn. Av typen "Stavanger Flint", og "Håndmalt av Inger Waage". Skal man være skrothandler, så må man gjøre det med stil!

2. Det er bare å sette opp et bord, så er du igang. MYTE. Man må ha bordet ned til bruktmarkedet - det vil si tilhenger. Så må man tenke på at man gjerne vil sitte. Stoler. Og fordi man ikke nødvendigvis kan kjøre rett inn i området, så må man pakke i bærbare esker, som skal stables på en estetisk fin måte under bordet. Der manglet vi litt, ja...

3. Det er lunt og godt på Nytorget. MYTE. I dag var det 8-12 grader, en stund var det sol og. Beste øyeblikk var da frosten i mine - faktisk - godt innpakkede bein, mistet følelsen. Det nestbeste øyeblikket var da Gemalen fant på at jeg skulle ha bobleplast i skoene. Til gjengjeld var øyeblikket da jeg stappet dette oppi skoene det mest ydmykende øyeblikket - så det går opp i opp...

4. Det er ikke flaut. MYTE! Det ER flaut. Ikke fordi vi gjør noe flaut når vi bruker timesvis på å dra inn noen kroner for under minstelønn - men fordi vi bretter ut våre egne, private ting ut over bordet (som strengt tatt og kunne hatt godt av en skrubb og kanskje pussepapir....) Jeg syns ikke at torghandlere har et dårlig eller flaut yrke - hvis jeg var torghandler så kunne jeg gjerne stått med stolthet og solgt grønnsaker og fine produkter. Men jeg er ingen selger! Jeg stinker på salg. Jeg hater å pakke på folk ting de verken vil ha eller trenger - og aller verst er pruting!!! Jeg er på nivået hvor jeg pruter ting opp istedenfor ned. Og i dag ble det omtrent likt - mer enn villig til å gi avslag så det svei!

5. Man kan stå der uten å handle selv. MYTE
Gemalen burde hatt bånd. Et sånn med mulighet for å gi en viss lengde alt etter hva som er ærendet. Jeg passet på å beholde alle pengene... og når jeg da - høylytt - sier at han ikke får lommepengene før etter salget, etter hvor flink han har vært, så får jeg flere typer reaksjoner:

• Den enige: Det er kvinner, en sjelden gang menn, som nikker.  De har en ektefelle selv som samler på ting, som kjøper alt mulig. Den typen kunder jeg håpet på, egentlig. 
• Den sjokkerte: begge kjønn - sjokkert over at en 43-åring får lommepenger av kona. Noen av dem fordi han finner seg i å ikke har egne penger. Noen fordi han må ha slik forvaltning antagelig fordi han er til fare for seg selv. 
• De som forstår at vi tuller, og som ler med. Mine favoritter. 

Det tok fire minutt fra vi hadde rigget oss på plass til han var i fri dressur. Samme hvor jeg så - så dukket hodet hans opp i horisonten, smilende med ett eller annet objekt i sine viftende armer som han ville kjøpe. Glass, klokke, boller... og jeg ristet på hodet og ristet på hodet. Jeg kunne se hodet hans når han ristet på hodet til selgeren: "Nei, kånå seie nei....". Selv forelsket jeg meg i fire skåler - tyske fra sekstiåra...  åh... de var fine. Men jeg gikk uten. *stolt, og full av anger*

6. Man kan bare kjøpe seg noe å spise, man er da tross alt i byen! MYTE

Det er ikke så lett å finne noe å kjøpe. Joda, jeg kunne nok jogget opp i gata og kjøpt meg et par vårruller, take away eller annet. Men når den som skal passe butikken truer med nervesammenbrudd hvis jeg var mer enn ti meter fra "boden", da har man begrenset tilbud. Jeg hadde med kaffe, da. Vet du hva som skjer når man bøtter ned varm kaffe i håp om at det skal renne ned i skoene? Man må på do. Vet du hvor man kan gå på do? Der man kan kjøpe takeaway, f.eks. Men når det er mer enn ti meter fra "boden"....osv.. .

7. God stemning. SANT

Det var utrolig koselig stemning, folk var blide og hyggelig. Det var mange gode samtaler om ting, og herlig at folk stadig ville hjelpe oss og fortelle oss om vi valgte rett pris. Jeg så at de viste kunder til rett plass hvis noen spurte etter noe. De passet på for hverandre. Vekslet penger. Og handlet av hverandre. Også vi ble oppkjøpt, det første vi solgte var faktisk stolene vi selv skulle sitte på. Men på den andre side så fikk vi låne dem resten av dagen - det var jo en god deal. 

8. Det er enkelt å forholde seg til reglene på Nytorget. MYTE
Det viser seg at det er masse uskrevne regler man må forholde seg til. Det er f.eks antagelig grunn til å skrape opp bilen hvis man kjører inn på plassen, og våger man seg å sette opp et bord litt for nærme de andre.... Vi var der før halv ti - og det var allerede fullt. Det åpnet seg to mulige steder. Den ene var i inngangspartiet, hvilket kanskje ville vært strategisk smart plassert. Dessverre hadde en selger som solgte musikk fått samme ide - og det var som å være på en lokal festival i Indre-ettellerannet. HonkyTonkHillbillie.... Så vi slo oss heller ned i andre enden. MINIMUM TO METER (!!!!) fra de to nærmeste. Her var De Gulkledte veldig bestemte - men ingenting mot dama på naboboden. Hun var mer enn bestemt på hvor stor plass vi kunne ta. Det viste seg å være mer enn god nok plass til sommerens horde-rester. Men hun pisset i kroken sin med største selvfølgelighet.

Det var frivillig å gi femten kroner til dem som satte opp stengslene. Kort sagt så FØLTES det ikke særlig frivillig når det plutselig stod et menneske der og sa "det er jeg som skal ha de femten kronene". Pengene var på bordet før "-nene" i "kronene" var sagt. Jeg har ingen ide om hvem hun var. Det kan ha vært en tilfeldig turist for alt jeg vet.

9. Det er et fargerikt fellesskap. SANT
Det er fargerikt, men ikke på den vanlige måten. Det var ikke mye utenlandske - men fargerikt: oh yeah. Det er ikke mange steder jeg har sett mer originale figurer. Det var kort-korte skjørt, det var fotside kjoler, det var høylytte glade figurer - det var tause menn uten øyenkontakt. Det var og masse flotte mennesker i godt humør, med vitser og sjappe kommentarer. En haug med kikkere, som ikke skulle ha noe. En haug med folk som lette etter det spesielle. Det var rett og slett en opplevelse! Og så masse kjente. Kjempekjekt!

10. Du blir bitt av basillen. MYTE
Jeg er IKKE bitt av basillen. Jeg har IKKE lyst til å gjøre det igjen. Jeg har ikke lyst til å bruke evigheter på å ordne ting til, hente vekslepenger, muntre opp min bedre halvdel, brette ut privatlivet mitt i håp om at noen ser syn på mine ting, selge det for minstepris... Det jeg kommer til å bli med på igjen, er Åpen garasje - som er et loppemarked-konsept. Det virker mindre skremmende...

Ungdomstiden - oh skrekk og gru

De bekymrer meg litt, disse små. Disse små individene som ønsker å se så voksne ut som mulig. Men som fremdeles leker med Barbie og Petshop og hopper i hoppetau og sover med bamsen. Som ene dagen ønsker seg en babyleke mer enn noe annet, og neste dag vil ha bh-topp - fordi en i klassen har det. Som spør om sex, og ler av at folk detter.

En svært klok kone (min mor) sa en gang at jeg bare måtte få barna gjennom videregående, så kunne jeg trekke pusten.


De er ni og sju år...Jeg holder allerede pusten! Så hvordan skal jeg være rustet til ungdomsårene? Jeg har lenge tenkt at jeg skulle låse dem inne, og slippe dem ut sånn i trettiåra en gang. Men innser at Fritzl allerede har gjort det - så jeg får finne på noe nytt. Og i dag, da Gemalen drog ut et trekkspill han har kjøpt, ut av kofferten sin: så fant jeg løsningen.

Jeg har lenge visst hva jeg skal gjøre med klærne. Når magene titter frem, klærne har mer hull enn stoff, og sminken får sjatteringer jeg aldri har sett før: så kan jeg gjøre likedan. På med samme typen klær. På med sminken. Vil en femtenåring se ut som mora? Nei. Da spiller det ingen rolle om det var hun eller mora som først var ute med trenden.

Men jeg har bekymret meg for utelivet. Vi bor i gåavstand til både handlesenter og byen. Og jeg vil ikke at jentene skal henge rundt i byen og snakke med fremmede og begynne å røyke og ta en pils og en joint og kanskje et heroinskudd... (the dramaqueen talking).

Spille litt på offentlig sted

Så nå er planen klar: vi har fått trekkspill i hus. Når ungene begynner å gå på byen, skal vi sette inn første nådestøt. Da setter Gemalen seg på en krakk der de går oftest, og spiller gamle salmer og kanskje en og annen coverlåt. Hvis de benekter hans eksistens, skal jeg komme. Først skal jeg finne meg en gitar (vi har åtte, så det bør være mulig), og lære meg "Buffalo soldier". Dernest planter jeg meg ned på det andre stedet hvor det er aktuelt å samles, og åpner kofferten. "Buffalo solider" så det ljomer i gatene, og jeg fletter nok inn  jentene sine navn om behov. Jeg skal gi dem comfort-soner - love at jeg og faren aldri dukker opp på arenaer jeg godkjenner. Det vil si på trening. I kjellerstua her. Stort sett bare der.

Så skal vi montere ei hagle - lade den med salt (og la saltet stå VELDIG synlig), og invitere potensielle drittsekker som de finner ut at de liker (som jeg likte Bruce Willis i sin tid) på noe godt. Like ved. Og spør de hva vi bruker den til - så skal jeg mer enn gjerne dele med dem at det er til beskyttelse av barna. Så skal jeg sende dem laaaaange blikk, vekselvis på hagla, vekselvis til dem. Muligens klappe litt på hagla. Riste litt på saltposen ved behov.

Og finner jeg ut at det ligger bilder av dem på nett - så skal jeg ringe alle jeg kjenner og be dem kle seg i svart. Så skal vi - hele bøtteballetten - stille opp utenfor huset, ringe på, og fortelle Drittsekken at vi alle vet at det var ham som la ut bildene. Og at vi - på en særdeles høflig måte - forventer at de forsvinner før sola har stått opp. Og forresten, at vi vet hvor han bor. Og så skal pc'ene ut fra heimen.

Jeg skal gå tur i området der nye venner bor. Titt og ofte. Flere ganger til dagen ved behov. Bare vise meg der. Smile. Nikke. Bli kjent med foreldrene.

Og får jeg lyst, så tar jeg med trekkspillet og en grønn pappkopp. Og slår meg ned i nabolaget. Til ungen er vel hjemme igjen, i trygge omgivelser.

Skulle alt dette gå galt, så får jeg ty til nødplanen: og gi jentene verdier og holdninger som gjør at jeg kan stole på dem. Men til det: så øves det iallefall på trekkspill, og jeg øver på å holde koppen beint.

Verb: Å google. Nå googler. Har googlet.

Jeg har googlet meg selv. Google.com. Google.no. Og ikke mindre viktig: Googlad.nu. På googlad.nu kan man se hvor mange som har søkt opp navnet vårt. Nå har riktignok siden vært nede en tid - mulig det er sikkerhetsprogrammet jeg har, men jeg har et lønnlig håp om at jeg får tilgang igjen.  Hvorfor? Har INGEN ide. Et narsissistisk ønske om å finne ut at mange har fattet interesse for min person? Antagelig. Egentlig er jeg ikke så opptatt av det. Sånn stort sett. Men jeg ER nysgjerrig.

Jeg har vært på internett siden -98. Da fikk jeg et treskeverk av en datamaskin som tok halve leiligheten. Targa med Pentium 2. Salikat. Jeg var veldig (!) moderne. Eksen min var på nett fra -92. Da så alt ut som om man var i DOS. Og det kostet en FORMUE i telefon. Men han startet og ett av de første internettleverandør-selskapene i Stavanger - så han forsto vel hva som skjedde tenker jeg.

Jeg ble medlem av både det ene og det andre. Blant annet hadde jeg en hund (!) i USA - ja, elektronisk altså - som lette gjennom konkurranser på nett og meldte meg på automatisk. Jeg vant!!! Hjemmeside, eget domene. Datautstyr. Alt var forbeholdt amerikanere. Hver dag fikk jeg mail som bjeffet - med oversikt over hvor mange konkurranser jeg hadde vært med på. Jeg ble avhengig av den lille karen. Nå innser jeg at han nok delvis er grunnen til at vi nå må skrive alle slags vanskelige ord og tegn for å bekrefte at man ikke er en elektronisk orm som melder folk på automatisk... Den gang syns jeg det var smart.

I løpet av årene jeg har vært internetbruker så har sikkerheten endret seg for min del. Jeg var ikke særlig kritisk før rundt 2004. Da var jeg hjemme med baby, og det var ikke en konkurranse som gikk meg forbi. Det gikk sport i det. Jeg brukte et par timer pr dag på konkurranser. Til å begynne med var det ikke så mange konkurrenter. Og det var ikke lite jeg drog i land. Grill, bleiebøtte, reiser, tannkoster, kopper... det var god tidtrøyte.

Jeg har vært litt med etterpå og. En dag i -06 satt jeg f.eks litt sulten da jeg kom over en konkurranse om påskedrikk (påskens hotteste drikk). Jeg diktet litt. Tenkte høyt. Og komponerte Østens Kakao. En tid etterpå ringte de fra Melk.no og fortalte at jeg hadde vunnet førstepremien - seks kakaokrus fra Figgjo - og reisegavekort på 5 000 kroner. Nice. Bortsett fra at når de ringte så ANTE jeg ikke hva de snakket om. Jeg hadde komponert en drikk som jeg ikke husket NOE om. Det ble en generell samtale, og neste øyeblikk var jeg logget på nærmeste datamaskin for å finne ut hvilke ingredienser drikken inneholdt. Den var sinnsykt god!!! "Juryens begrunnelse: Konkurransens beste varme drikk er en ny og utradisjonell variant av den norske kakaoen. Østens kakao har en flott balanse mellom den fyldige sjokoladen og de spennende smakene av koriander og lime." Narr meg ikke til å fnise!

Jeg vant og en grill på en krabbeoppskrift. Og et reisegavekort på en historie om en gang jeg gikk meg vill i Hellas.

Så idag googlet jeg altså meg selv. På bilder og på nett. Og det var selvsagt ikke noen nyheter, for meg. Det hjelper å hete Gunnhidl på mail og Facebook. Men noe fant jeg jo. Og noen overraskelser - mer av den typen jeg ikke var klar over at man faktisk får opp om man googler noen. Kakao-oppskriften var ikke uventet. Ei heller skattelister fra 2010 og profilen min på Linknit. Men at det skulle være link på link til kommetarer jeg har lagt ut på diskusjonsfora... det var flaut. Jeg står så gjerne for det jeg har kommentert. Men både i jobbsøk og søk ellers så er det ikke mine kommentarer på forskjellige debattfora jeg har lyst at skal representere min person på nett! For mange (!) år siden  var jeg med i en konkurranse som het "derfor er jeg vakker" eller noe sånn. Kunne vinne en bil. Og jeg var med. Jeg husker at jeg skrev at jeg hadde "store, ferme bryster som hadde imponert mange og gledet ennå flere". Det er en av de tingene man IKKE vil ha treff på når man blir googlet av en potensiell arbeidsgiver... Det innlegget lå på nett i over ett år. Googlet du navnet mitt så fikk du en avhandling om hvor vakker jeg syns jeg var. *kaster opp*. Fordi jeg var så ukritisk i konkurranser så skrev jeg mye tåpelig. En ting var kommentarer på blogginnlegg og i debattfora. Noe helt annet var tåpelige forslag til kunstbilder - navnekonkurranser f.eks.

Googler jeg "Gunnhidl" så får jeg opp twitter, Facebook og noen spill jentene er med på. Men jeg får og opp FML, Youtubekontoen og min profil på Tripadvisor...Jeg innser at jeg ikke har kontroll på hva som er søkbart og hva som ikke er det.  Googler jeg "Vestlandsembla" så får jeg opp en haug med blogginnlegg, men og nettsteder hvor bloggen blir nenvt! På Hagelivet på Solbakkjen ser jeg at forfatteren har skrevet noen flatterende ord om meg. Jeg ser det blir nevnt i et tweet på min søsters side, og jeg ser jeg dukker opp som kommentator noen få andre steder.

På bilder dukker ikke bare jeg opp, men og venner av meg på Facebook....erhm. Sorry!!! Aner ikke hvordan det skjedde... og bildet av meg med skruer og muttere tytende ut fra alle mulige åpninger - det jeg brukte i bloggen da jeg snekret seng....åh, hjelpes...

Så jeg har prøvd å sette meg ned og lete på nettet som jeg gjør med andre jeg ikke har sett på en stund eller skal finne ut mer om. Fra en arbeidsgiversside. Eller en long lost friend.

Etter bilder og kommentarer så regner jeg nå med at mine long lost friends forblir long lost... Kanskje det er som det er med prikker i sertifikatet: det forsvinner om tre år. Jeg håper det. Og skal sette meg ned og lese manual for nettvett som barna har fått på skolen....

Så trenger du en påminnelse om hvorfor du skal være forsiktig på nett: vær så god. Google Gunnhild Folgerø, Gunnhidl og/eller vestlandsembla. Så forstår du det. :D

Any time! Bare hyggelig. :D