Kånå på torget

Kveldskos...

Så var det yrket og prøvd. I mild versjon. Torghandler. Ok, det var ikke grønnsaker, det var ikke fisk. Men det var på et torg - Nytorget - og det var handel.


Her er ti myter - eller ikke - om torghandelbransjen for folk flest:

1. Det er bare å ta med seg det man skal ha med seg i et par poser, og så er man igang. MYTE. Dagen før må det rødvin til, blandet med optimisme. Alt som selges (det ligger og på Finn.no) skulle merkes med rett eier, rett og slett. Det er en liste med venninnen min sine ting. En med alt fra hus og heim, og ....vel, kort sagt en tredje -  og den kan jeg godt snakke om - men da måtte jeg drepe leseren, og det blir fort mye mas... det kommer oppdatering forhåpentlig i desember på den saken der.
Så alt skulle a: være rent, b: merkes med nummer under (tape med tusj), og c: prises. OG: pakkes i esker.
Nei, det er ikke fort gjort. På forhånd hadde jeg skrevet ut lapper med produktnavn. Av typen "Stavanger Flint", og "Håndmalt av Inger Waage". Skal man være skrothandler, så må man gjøre det med stil!

2. Det er bare å sette opp et bord, så er du igang. MYTE. Man må ha bordet ned til bruktmarkedet - det vil si tilhenger. Så må man tenke på at man gjerne vil sitte. Stoler. Og fordi man ikke nødvendigvis kan kjøre rett inn i området, så må man pakke i bærbare esker, som skal stables på en estetisk fin måte under bordet. Der manglet vi litt, ja...

3. Det er lunt og godt på Nytorget. MYTE. I dag var det 8-12 grader, en stund var det sol og. Beste øyeblikk var da frosten i mine - faktisk - godt innpakkede bein, mistet følelsen. Det nestbeste øyeblikket var da Gemalen fant på at jeg skulle ha bobleplast i skoene. Til gjengjeld var øyeblikket da jeg stappet dette oppi skoene det mest ydmykende øyeblikket - så det går opp i opp...

4. Det er ikke flaut. MYTE! Det ER flaut. Ikke fordi vi gjør noe flaut når vi bruker timesvis på å dra inn noen kroner for under minstelønn - men fordi vi bretter ut våre egne, private ting ut over bordet (som strengt tatt og kunne hatt godt av en skrubb og kanskje pussepapir....) Jeg syns ikke at torghandlere har et dårlig eller flaut yrke - hvis jeg var torghandler så kunne jeg gjerne stått med stolthet og solgt grønnsaker og fine produkter. Men jeg er ingen selger! Jeg stinker på salg. Jeg hater å pakke på folk ting de verken vil ha eller trenger - og aller verst er pruting!!! Jeg er på nivået hvor jeg pruter ting opp istedenfor ned. Og i dag ble det omtrent likt - mer enn villig til å gi avslag så det svei!

5. Man kan stå der uten å handle selv. MYTE
Gemalen burde hatt bånd. Et sånn med mulighet for å gi en viss lengde alt etter hva som er ærendet. Jeg passet på å beholde alle pengene... og når jeg da - høylytt - sier at han ikke får lommepengene før etter salget, etter hvor flink han har vært, så får jeg flere typer reaksjoner:

• Den enige: Det er kvinner, en sjelden gang menn, som nikker.  De har en ektefelle selv som samler på ting, som kjøper alt mulig. Den typen kunder jeg håpet på, egentlig. 
• Den sjokkerte: begge kjønn - sjokkert over at en 43-åring får lommepenger av kona. Noen av dem fordi han finner seg i å ikke har egne penger. Noen fordi han må ha slik forvaltning antagelig fordi han er til fare for seg selv. 
• De som forstår at vi tuller, og som ler med. Mine favoritter. 

Det tok fire minutt fra vi hadde rigget oss på plass til han var i fri dressur. Samme hvor jeg så - så dukket hodet hans opp i horisonten, smilende med ett eller annet objekt i sine viftende armer som han ville kjøpe. Glass, klokke, boller... og jeg ristet på hodet og ristet på hodet. Jeg kunne se hodet hans når han ristet på hodet til selgeren: "Nei, kånå seie nei....". Selv forelsket jeg meg i fire skåler - tyske fra sekstiåra...  åh... de var fine. Men jeg gikk uten. *stolt, og full av anger*

6. Man kan bare kjøpe seg noe å spise, man er da tross alt i byen! MYTE

Det er ikke så lett å finne noe å kjøpe. Joda, jeg kunne nok jogget opp i gata og kjøpt meg et par vårruller, take away eller annet. Men når den som skal passe butikken truer med nervesammenbrudd hvis jeg var mer enn ti meter fra "boden", da har man begrenset tilbud. Jeg hadde med kaffe, da. Vet du hva som skjer når man bøtter ned varm kaffe i håp om at det skal renne ned i skoene? Man må på do. Vet du hvor man kan gå på do? Der man kan kjøpe takeaway, f.eks. Men når det er mer enn ti meter fra "boden"....osv.. .

7. God stemning. SANT

Det var utrolig koselig stemning, folk var blide og hyggelig. Det var mange gode samtaler om ting, og herlig at folk stadig ville hjelpe oss og fortelle oss om vi valgte rett pris. Jeg så at de viste kunder til rett plass hvis noen spurte etter noe. De passet på for hverandre. Vekslet penger. Og handlet av hverandre. Også vi ble oppkjøpt, det første vi solgte var faktisk stolene vi selv skulle sitte på. Men på den andre side så fikk vi låne dem resten av dagen - det var jo en god deal. 

8. Det er enkelt å forholde seg til reglene på Nytorget. MYTE
Det viser seg at det er masse uskrevne regler man må forholde seg til. Det er f.eks antagelig grunn til å skrape opp bilen hvis man kjører inn på plassen, og våger man seg å sette opp et bord litt for nærme de andre.... Vi var der før halv ti - og det var allerede fullt. Det åpnet seg to mulige steder. Den ene var i inngangspartiet, hvilket kanskje ville vært strategisk smart plassert. Dessverre hadde en selger som solgte musikk fått samme ide - og det var som å være på en lokal festival i Indre-ettellerannet. HonkyTonkHillbillie.... Så vi slo oss heller ned i andre enden. MINIMUM TO METER (!!!!) fra de to nærmeste. Her var De Gulkledte veldig bestemte - men ingenting mot dama på naboboden. Hun var mer enn bestemt på hvor stor plass vi kunne ta. Det viste seg å være mer enn god nok plass til sommerens horde-rester. Men hun pisset i kroken sin med største selvfølgelighet.

Det var frivillig å gi femten kroner til dem som satte opp stengslene. Kort sagt så FØLTES det ikke særlig frivillig når det plutselig stod et menneske der og sa "det er jeg som skal ha de femten kronene". Pengene var på bordet før "-nene" i "kronene" var sagt. Jeg har ingen ide om hvem hun var. Det kan ha vært en tilfeldig turist for alt jeg vet.

9. Det er et fargerikt fellesskap. SANT
Det er fargerikt, men ikke på den vanlige måten. Det var ikke mye utenlandske - men fargerikt: oh yeah. Det er ikke mange steder jeg har sett mer originale figurer. Det var kort-korte skjørt, det var fotside kjoler, det var høylytte glade figurer - det var tause menn uten øyenkontakt. Det var og masse flotte mennesker i godt humør, med vitser og sjappe kommentarer. En haug med kikkere, som ikke skulle ha noe. En haug med folk som lette etter det spesielle. Det var rett og slett en opplevelse! Og så masse kjente. Kjempekjekt!

10. Du blir bitt av basillen. MYTE
Jeg er IKKE bitt av basillen. Jeg har IKKE lyst til å gjøre det igjen. Jeg har ikke lyst til å bruke evigheter på å ordne ting til, hente vekslepenger, muntre opp min bedre halvdel, brette ut privatlivet mitt i håp om at noen ser syn på mine ting, selge det for minstepris... Det jeg kommer til å bli med på igjen, er Åpen garasje - som er et loppemarked-konsept. Det virker mindre skremmende...

Teak-takk

Det er mye møkkaprogram på tv. Som sendes i beste sendetid. Uansett når jeg slår på tv'en så får jeg glimt av gråtende mennesker som enten har gått konk (Luksusfellen), som er fete, stygge og ulykkelige på vei inn i fete, ikke fullt så stygge og lykkelige (Bli ny, Bli ti år yngre på ti dager, Homsepatruljen....), eller noen som samler på noe. (Sykelig samlere). Jeg kaller det sosialpornografi - og det er ikke helt stuerent å kose seg med et slikt program. Å drikke rødvin, spise biff og kose seg med den siste episoden av Luksusfellen... eller sitte i min egen haug med rot og støv og ting og kjenne skadefryd over at folk har hus så fulle av dritt og spetakkel og vemmelige ting.. Det kjennes som en bismak i munnen. Så jeg unngår slike program. Jeg blir i dårlig humør. Biffen smaker ikke godt. Rødvinen vokser i munnen - og ikke på den gode berusende måten.

Det handler jo om meg - også denne gang. Det handler om å kjenne seg igjen - for min del. Jeg får ikke verken den ene eller den andre smaken i munnen når jeg ser på program hvor de gir en ulykkelig familie i USA et nytt hus, river det gamle og gir dem et hus de ikke har råd til å betjene. Det handler ikke om meg. Luksusfellen handler heller ikke om meg - men jeg syns de burde få hjelp uten å skrive under på en kontrakt om at de skal blamere seg på tv - og så kjenner jeg det igjen fra jobb. Syke samlere derimot: det kunne ha handlet om meg. Om oss, forsåvidt.

Ryktene sier at min kjære mor - tidlig på syttitallet, pakket alt i leiligheten i esker og flyttet alt til den nye, store eneboligen. Da det meste var pakket ut, var det en eske igjen. Den var ikke merket. Uansett hvor mye hun tenkte, hvor mye hun grublet, så kunne hun ikke huske hva som var i esken. Tanken hennes var at hvis hun åpnet den, så beholdt hun alt som var inni. Og at hun tydelig ikke behøvde det som var inni når hun ikke engang kunne huske hva som manglet. Så hun kastet esken uten å åpne den. *hyl*

Vi har det motsatt. Da jeg traff Gemalen, en gang for femten år siden, og stod bak en butikkreol og rødmet hver gang jeg fikk et glimt av ham - så skulle vi blande to forskjellige stilarter. Begge var ekstreme. Jeg samlet på mus. I alle (!) versjoner. Håndklær, grytekluter, pyntegjenstander, krukker.... mye (!) stygt. I tillegg hadde jeg arvet alt jeg hadde, så stilarten min må ha vært chabby. Kun det. Da jeg skulle hjelpe gemalen med å pakke ut hans esker, fant jeg ting jeg ikke engang hadde ord for. Nuppereller. En oksehodeskalle. Antikk blomsterpotter. Krigsgjenstander, som f.eks en tysk ørn i smijern. Blomster: husfred. Jeg kikket meg til slutt fortvilet rundt. "Du har møje ...fint" presset jeg frem. Vi kikket på hverandre. Og så LO vi. Det var så vanvitttig.
Vi fikk en litt røff start, mulig jeg mer enn ham. Vi likte ikke hverandres ting. Og oppdratt som en av fire døtre... her skulle ingen mann fortelle meg hvordan jeg ville ha det.

Resultatet var en overfullt leilighet med ....kort sagt møje dritt. Dårlig stemning.



SÅ jan. 2012!

Men litt etter litt så fikk vi beveget oss i ...om ikke rett, så iallefall en retning. Og etter ett års tid hadde vi en full, men i mine øyne, trivelig leilighet. Og nå: går vi mot full femtiårsstil. Jeg ønsker meg skai spisestue.

Vi blir eldre. Vi fikk barn. Og jeg fant ut at jeg har en ektefelle med tendenser til samling. På en litt pussig måte, egentlig. Er noe ødelagt, har et lite hakk, er en plante på rehabillitering - UT. Ting jeg hadde tatt vare på om jeg valgte. Er det ikke ødelagt derimot: velkommen hjem. Antikviteter, verktøy, kopper og kar. Fire kaffeservise - mulig fem. Og som folk flest har han dilla på noen spesielle ting. Heldigvis ikke vesker - selv om det kunne kommet meg til gode.

Han har dilla på bord. Ja, du leste rett. Bord. Stuebord. Settebord. Helst i teak eller mahogny. Gjerne opp-pussingsobjekt. Jeg har prøvd å telle stuebord. Hvis jeg tar med det vi begge betalte ti kroner hver for på samme loppedmarket, som mutteren nå har, så vet jeg at vi har hatt ni-ti. Det vi har nå er det fjerde i år. Det ene var et steindyrt mahognybord kjøpt brukt hos ei som hadde leiligheten full av Kjell Pahr Iversen-bilder - bortsett fra i det rommet hvor hun tydeligvis egentlig oppholdt seg. Veldig kult - ble rundt når vi slo opp klaffene. Jeg likte det godt. Men det fikk hard medfart her i huset, så vi forkastet det og satte det på loftet. Det neste var - når "vingene" var slått ut, ett langt teakbord. Det var planen å pusse å det opp. Men det ble stående. Kult at det ble så langt, da. Det fikk vi forresten, på byttebua. Det ble byttet ut da vi fikk nytt bord, fra en gavmildt tante. Standardsetning når familien hans kom på besøk: "Ja, rundt dette bordet har vi sittet mye - både X og Y go Æ og Å". Men det er jo et vakkert bord. Kjempefint. Og det er ikke forenelig med småbarn.

Omtrent her fikk vi piano. Og kvittet oss med et skap i teak som han fikk på byttebua som skulle vært pusset opp innen september. I fjor. Fant et bord på finn.no - et fint teakbord. Kjøpte det på søndag. Ut med det fine, blanke. Det skal på loftet, pakket i plast og tøy. Det nye bordet har ingen klaffer. Men det er fint! Og STORT. Det ser jeg nå. For dere som ikke har insideinfo: jeg bor i et hus hvor stue, gang og kjøkken er på femti kvadrat.

Så oppsummert. Pr dags dato har jeg settebord i teak, tre stk. Tre stuebord. Har ett, ønsker meg et nytt spisebord. Et bord i hjørnet her. Et hjelpebord til kjøkkenet, i boden. Et svært avlastningsbord på loftet til svigermor. To hagebord - store. Tre små. Et lite hjelpebord på loftet.

Så da lurer jeg på: hvordan kan det ha seg at jeg ikke har et bord å sette stereoanlegget på????