Teak-takk

Det er mye møkkaprogram på tv. Som sendes i beste sendetid. Uansett når jeg slår på tv'en så får jeg glimt av gråtende mennesker som enten har gått konk (Luksusfellen), som er fete, stygge og ulykkelige på vei inn i fete, ikke fullt så stygge og lykkelige (Bli ny, Bli ti år yngre på ti dager, Homsepatruljen....), eller noen som samler på noe. (Sykelig samlere). Jeg kaller det sosialpornografi - og det er ikke helt stuerent å kose seg med et slikt program. Å drikke rødvin, spise biff og kose seg med den siste episoden av Luksusfellen... eller sitte i min egen haug med rot og støv og ting og kjenne skadefryd over at folk har hus så fulle av dritt og spetakkel og vemmelige ting.. Det kjennes som en bismak i munnen. Så jeg unngår slike program. Jeg blir i dårlig humør. Biffen smaker ikke godt. Rødvinen vokser i munnen - og ikke på den gode berusende måten.

Det handler jo om meg - også denne gang. Det handler om å kjenne seg igjen - for min del. Jeg får ikke verken den ene eller den andre smaken i munnen når jeg ser på program hvor de gir en ulykkelig familie i USA et nytt hus, river det gamle og gir dem et hus de ikke har råd til å betjene. Det handler ikke om meg. Luksusfellen handler heller ikke om meg - men jeg syns de burde få hjelp uten å skrive under på en kontrakt om at de skal blamere seg på tv - og så kjenner jeg det igjen fra jobb. Syke samlere derimot: det kunne ha handlet om meg. Om oss, forsåvidt.

Ryktene sier at min kjære mor - tidlig på syttitallet, pakket alt i leiligheten i esker og flyttet alt til den nye, store eneboligen. Da det meste var pakket ut, var det en eske igjen. Den var ikke merket. Uansett hvor mye hun tenkte, hvor mye hun grublet, så kunne hun ikke huske hva som var i esken. Tanken hennes var at hvis hun åpnet den, så beholdt hun alt som var inni. Og at hun tydelig ikke behøvde det som var inni når hun ikke engang kunne huske hva som manglet. Så hun kastet esken uten å åpne den. *hyl*

Vi har det motsatt. Da jeg traff Gemalen, en gang for femten år siden, og stod bak en butikkreol og rødmet hver gang jeg fikk et glimt av ham - så skulle vi blande to forskjellige stilarter. Begge var ekstreme. Jeg samlet på mus. I alle (!) versjoner. Håndklær, grytekluter, pyntegjenstander, krukker.... mye (!) stygt. I tillegg hadde jeg arvet alt jeg hadde, så stilarten min må ha vært chabby. Kun det. Da jeg skulle hjelpe gemalen med å pakke ut hans esker, fant jeg ting jeg ikke engang hadde ord for. Nuppereller. En oksehodeskalle. Antikk blomsterpotter. Krigsgjenstander, som f.eks en tysk ørn i smijern. Blomster: husfred. Jeg kikket meg til slutt fortvilet rundt. "Du har møje ...fint" presset jeg frem. Vi kikket på hverandre. Og så LO vi. Det var så vanvitttig.
Vi fikk en litt røff start, mulig jeg mer enn ham. Vi likte ikke hverandres ting. Og oppdratt som en av fire døtre... her skulle ingen mann fortelle meg hvordan jeg ville ha det.

Resultatet var en overfullt leilighet med ....kort sagt møje dritt. Dårlig stemning.



SÅ jan. 2012!

Men litt etter litt så fikk vi beveget oss i ...om ikke rett, så iallefall en retning. Og etter ett års tid hadde vi en full, men i mine øyne, trivelig leilighet. Og nå: går vi mot full femtiårsstil. Jeg ønsker meg skai spisestue.

Vi blir eldre. Vi fikk barn. Og jeg fant ut at jeg har en ektefelle med tendenser til samling. På en litt pussig måte, egentlig. Er noe ødelagt, har et lite hakk, er en plante på rehabillitering - UT. Ting jeg hadde tatt vare på om jeg valgte. Er det ikke ødelagt derimot: velkommen hjem. Antikviteter, verktøy, kopper og kar. Fire kaffeservise - mulig fem. Og som folk flest har han dilla på noen spesielle ting. Heldigvis ikke vesker - selv om det kunne kommet meg til gode.

Han har dilla på bord. Ja, du leste rett. Bord. Stuebord. Settebord. Helst i teak eller mahogny. Gjerne opp-pussingsobjekt. Jeg har prøvd å telle stuebord. Hvis jeg tar med det vi begge betalte ti kroner hver for på samme loppedmarket, som mutteren nå har, så vet jeg at vi har hatt ni-ti. Det vi har nå er det fjerde i år. Det ene var et steindyrt mahognybord kjøpt brukt hos ei som hadde leiligheten full av Kjell Pahr Iversen-bilder - bortsett fra i det rommet hvor hun tydeligvis egentlig oppholdt seg. Veldig kult - ble rundt når vi slo opp klaffene. Jeg likte det godt. Men det fikk hard medfart her i huset, så vi forkastet det og satte det på loftet. Det neste var - når "vingene" var slått ut, ett langt teakbord. Det var planen å pusse å det opp. Men det ble stående. Kult at det ble så langt, da. Det fikk vi forresten, på byttebua. Det ble byttet ut da vi fikk nytt bord, fra en gavmildt tante. Standardsetning når familien hans kom på besøk: "Ja, rundt dette bordet har vi sittet mye - både X og Y go Æ og Å". Men det er jo et vakkert bord. Kjempefint. Og det er ikke forenelig med småbarn.

Omtrent her fikk vi piano. Og kvittet oss med et skap i teak som han fikk på byttebua som skulle vært pusset opp innen september. I fjor. Fant et bord på finn.no - et fint teakbord. Kjøpte det på søndag. Ut med det fine, blanke. Det skal på loftet, pakket i plast og tøy. Det nye bordet har ingen klaffer. Men det er fint! Og STORT. Det ser jeg nå. For dere som ikke har insideinfo: jeg bor i et hus hvor stue, gang og kjøkken er på femti kvadrat.

Så oppsummert. Pr dags dato har jeg settebord i teak, tre stk. Tre stuebord. Har ett, ønsker meg et nytt spisebord. Et bord i hjørnet her. Et hjelpebord til kjøkkenet, i boden. Et svært avlastningsbord på loftet til svigermor. To hagebord - store. Tre små. Et lite hjelpebord på loftet.

Så da lurer jeg på: hvordan kan det ha seg at jeg ikke har et bord å sette stereoanlegget på????