Hva var vel Facebook uten deg?

Jeg har noen år bak meg som Facer, ja. Medlem siden syttende mai, 2007. En skrivefeil gav meg et originalt navn, og glad var jeg da jeg hadde lest rettighetene som Mark har satt som inngangsvilkår. Facebook har alle rettigheter til bilder, mail, chat.... og lagrer alt en gang i timen - har jeg hørt. De har ni hundre millioner brukere. Les det på nytt. 900 000 000 brukere. Det er mange....og nei - jeg tror ikke Mark kommer til å bruke alle bilder og chat og i det hele tatt til noe spennende, jeg er bare imot at noen skal ha tilgang til alt mitt...

Jeg var den første jeg vet som ble medlem av Facebook. Vel, jeg fant jo fort noen andre, så noen var tydelig på fb før meg. Men folk flest var ikke på Facebook i mai 2007. Det var nytt, fremmed og spennende. Og det hadde en HELT annen funksjon enn dagens Facebook. Jeg syns Facebook har endret seg radikalt. Iallefall for min del. Når ble du medlem av en gruppe sist? Før kunne man lese side opp og side ned om alle gruppene man var medlem i. "Oss som hater når noen sier de hater noen". "Vi som liker grønne ting". "Vi som syns Jacob skal slutte å røyke", "Jacob skal slutte å røyke når denne gruppa får sekstusen medlemmer", "vi som ikke vil betale for facebook" og uslåelig: "vi som hater NAV og alle i NAV og NAV skal bli nedlagt og i det hele tatt". Trettien grupper med lignende navn.

Nå? Jeg aner ikke sist jeg ble medlem av en gruppe. Jeg har trykket "liker" på noen grupper - og slik får jeg oppdateringer på ting jeg gjerne vil vite mer om. Men medlem.... nei. Bare av svært få grupper. En søstergruppe. Bare for oss fire. Praktisk. En matside. Noen rop fra eldre Facebooksider. Skoler og klasser. Men hvor ble det av alle de tåpelige gruppene? Det er lenge siden sist jeg så noen bli medlem av en tåpelig gruppe!

Statusoppdateringer har og endret seg. Til å begynne med var det kanskje ikke så stuerent å ha tekster som beskriver lykke. Da var det nå-statuser som dominerte oppdateringer. "Spiser frokost". "Henter avisen og drikker en kopp kaffe". "Skifter på jentungen". Nå? Med fare for å kaste stein i glasshuset jeg bor i: nå er det lykkemeldinger som råder. "Lykkefølelse! Kaffe og avis". "Det er så deilig å være på shopping med barna". "God vin, gode venner". "Fantastisk på tur!". Selv tenker jeg at lykkefølelsen enten er lav og må promoteres på nett, eller at folk syns det er pinlig å ikke fremstå som medlemmer av Lykkeland. Det er nesten bare lov å enten være mislykket og sur eller lykkelig så det holder. Selv oppdaterer jeg og. Og det kan godt hende folk ser på mine oppdateringer som surmaga oppstøt eller himmelsk lykke. Men heldigvis for oss alle så kan man merke en person med "Skjul hendelser", og så slipper man oppdateringer fra dem som stadig kryper inn i livet med lykke eller lykkepiller eller sykdom eller for mye jobb eller for lite jobb...

Det er noe merkelig ved dette. Man kan gjerne se  noe om at antidepressiva ikke virker. At noen er død. At man har knust serviset. At barna har vært slemme. Men aldri (!) har jeg sett noen fortelle at de ikke har jobb, på Facebook. At de ønsker jobb. Og når man vet at sytti prosent av alle får jobb gjennom bekjente - så er det rart at man ikke kan bruke denne muligheten til å si - til en haug med kjente - at man er arbeidsledig og på jakt etter noe nytt. Når jeg foreslår at "mine" arbeidsledige skal skrive det på Facebook så blir de tydelig brydd. Det ville folk flest aldri gjort. For det å ikke ha jobb er muligens flaut. Men det er altså ikke flaut å være psykisk syk, eller så påtatt lykkelig at folk lurer på hva som egentlig er galt?

Noen peprer oss fremdeles med dikt, bilder av engler med tekst under. Jeg bare gjentar: Skjul hendelser! Ulempen er at man da heller ikke får andre oppdateringer av den personen, så man må huske å sjekke jevnlig.

Morsomme bilder er in. Gøy bilder med skilt, stygge bilder fra Finn. Politiske meninger er in.

Tidslinjen  - den var jeg begeistret for. Var. Det viser seg at jeg ikke finner igjen noe som helst. Jeg forstår det rett og slett ikke helt. Men jeg liker bildene og måten det er delt opp. Jeg liker ikke at folk jeg egentlig ikke er venn med får med seg hva jeg har skrevet på venners kommentarer og innlegg. En uting. Heller ikke det siste nye, at man kan se hvor mange og hvem som har lest oppdateringer i grupper. "Sett av fire". Man får ikke være anonym lenger.

856 nære venner

Når man sitter hjemme og er alene og ikke trenger å møte folks spørsmål og reaksjoner så får folk seg til å si mye mer og helt andre ting enn de ellers ville sagt. Selv syns jeg det er gøy å beskrive trøbbel i hverdagen, små opplevelser. Ting jeg gjerne ville sagt om en venninne ringte. For er det ikke venner man stort sett har på Facebook? Er det ikke folk man ellers ikke har så mye å gjøre med, som man gjerne skulle hatt noe med om man hadde tid og ...tid som er vennene på Facebook? Nei? Neida, det er jo ikke det. Jeg hadde, i sin tid, et tak på 150 personer. Jeg leste at man ikke kan ha en nær relasjon til mer enn 150 personer i livet, og i og med at jeg har det med veldig mange andre som ikke er på Facebook, så syns jeg det var nok. Det tok fire uker før det ble et problem. Jeg slettet, addet, slettet, addet.... noen ble fornærmet. Noen ble fornærmet på andres vegne. Nå: slutt på sletting. Jeg bruker Facebook på en helt annen måte enn før. Det er ikke så personlig lenger. Det er ikke så mye om meg, men mer AV meg. Jeg legger ut nye blogginnlegg. Jeg er kritisk til bilder jeg legger ut. Jeg kommenterer med tanke på at "alle" kan se det. Jeg opplever ikke nødvendigvis at andre tenker som meg. Folk med seks-åtte hundre venner forteller om sykdom, mislykkede eksamensresultat, om barna sine. Ting som før var forbeholdt hjemmets fire vegger og iallefall familien. Det burde være et signal om at man har gått for langt når man ikke får mer enn åtte-ti likes på disse oppdateringene. Når man har fire hundre venner og bare åtte kommenterer at man er ulykkelig - godt mulig det ikke er rette forum å formidle verden sin persons spesielle sider.

Og selv fant jeg nettopp ut at en bekjent var død - jeg sjekket siden hans, og se det ja: han døde i februar. Det fant jeg ut av kjærlighetsmeldinger lagt på hans side. Etter hans død.

Så Facebook er i endring. Hele tiden. Det er fremdeles et formidlingsverktøy. En plass å treffe andre. Men det  er ikke lenger privat. Det er heller ikke frivillig. En venninne fortalte at hun fikk en kar på døra, en lørdagskveld. En kar som lurte på om ikke HUN skulle på reunion med ungdomsskolen? Hun var ikke invitert, fordi hun ikke hadde profil på Facebook, og dermed ikke ble funnet/involvert. Nav Foreldrepenger er på Facebook. Men er alle mennesker på Facebook? Nei. Det er ennå ca fem milliarder mennesker som ikke er på Facebook. Hva med dem? Hvor skal de finne infoen? De må stole på kona, på venner. At bursdager blir husket. At de blir påminnet når noen skal begynne i ny jobb, flytte, inviterer til dugnad. For vi har helt glemt bursdager og andre merkedager. Det kommer jo av seg selv, oppe til høyre. Folk unnskylder at de har glemt bursdagen "fordi de ikke har logget seg inn på facebook på en stund". Vi har ikke lenger ansvar for å huske noe. Vi starter samtaler med "eg såg på Facebook at....".

Jeg tror Facebook er kommet for å bli. At Google+ aldri kommer til å oppnå samme popularitet. Jeg har forresten det og. Jeg tror kanskje vi blir mette på denne typen kommunikasjon en vakker dag. Twitter (check), Linknit (Jepp).... Det er grenser for hvor mye tid vi kan bruke på denne typen kommunikasjon. I går sa yngstejenta - uten baktanker - at jeg "alltid går med nesen nedi telefonen - enten for å sjekke noe eller sende meldinger eller være på Facebook". Hun har ingen forutsetning for å forstå hvorfor jeg stadig leser nyheter og sjekker bloggen og leser oppdateringer. Men jeg forsto at det har blitt en del av HENNES hverdag. Mitt dataforbruk har blitt en del av HENNES liv.

Det tar slutt her. Nei, jeg skal ikke legge ned FB. Jeg er jo nysgjerrig av natur. Men jeg skal legge dataforbruket, den stadige sjekking av vær og nyheter, på hylla på dagtid. Jeg skal rett og slett på rehab. Avvenning. Det blir tøft. Jeg forventer svettetokter, angst og ukontrollert neglebiting. Men jeg skal gjøre det. Jeg tenker verden går videre uten at jeg følger med på hvert minste skritt. Så her er en unnskyldning på forhånd. Glemte jeg bursdagen din? Beklager. Jeg logger ikke så ofte inn på Facebook lenger.

Håper jeg.