Ikke digital eldrebølge

Det finnes, i mine øyne, fire typer personer når det kommer til bruk av internet:
1. Bruker internet - sender alle søknader og har all dokumentasjon, på nett hvis mulig. Ønsker kun elektronisk post.
2. Bruker internet, syns ikke det er enkelt. Trenger enkel veiledning til å få sendt søknader, endre skattetrekk, hente ut ligning; klarer seg fint online, foretrekker brev i post.
3. Hevder å ikke være internetbrukere - men viser seg å bruke nettbank, dagsaviser, Facebook, Instagram. Viser seg å kunne klare seg på offentlige sider med veiledning.
4. Bruker ikke internet.

Og det er den siste gruppen jeg har tenkt og tenkt på i det siste.

Denne gruppen består oftest av eldre. Da NAV skulle gå over til elektronisk søknad på pensjon, var vi sikre på at det aldri (!) kom til å gå. Men en helt uoffisiell undersøkelse på lokalkontoret identifiserte at det var unge som ikke hadde datatilgang, fordi de ikke hadde noen å spørre, eller råd til datamaskin. Det var i 2009. Nå er omtrent alle unge på smarttelefoner, så de har nå tilgang.

Så da er det gruppe fire, stort sett eldre, som nå står på barrikadene og roper at "hva med oss, som ikke bruker internet?".
Forrige uke traff jeg ei som skulle hatt ut noen offentlige dokument, men hun "bruker ikke internet", og hadde heller ikke mail, Facebook eller nettbank". Hun fortalte at hun bruker telefonbank, og når jeg undret meg over reisemønsteret som hun beskrev at var ganske travelt, så fortalte hun at hun gikk ned til Ticket - og fikk billettene i hånd. Denne dama var drøyt 70 år, har et svært aktivt liv, deltar i sosialt lag, reiser mye, og slo ganske stolt fast at hun "bruker ikke data". Og da er det at jeg hiver inn en brannfakkel i en allerede opphetet debatt: hvorfor ikke? For ni år siden tok vi debatten, og fant det rimelig at folk søkte pensjon online. For ni år siden. Og fremdeles kommer det ferske pensjonister inn og forteller at de ikke bruker internet.

Bildet funnet på Google

Min mor ble nesten åtti år, og hun så begynnelsen på internet med et undrende blikk. Hun deltok ikke i bruk av internet de første ti-femten årene, men min far som ville vært 84 år i år, han deltok aktivt. Han hadde irriterende lite forståelse av hva og hvordan, men etterhvert hadde han slettet så mange viktige filer og harddisker at han begynte å få et bilde av hva som kan gjøres og hva man ikke skal gjøre. Og nå er jo og maskinene laget slik at det strengt tatt ikke er lett å ødelegge noe. Både han og mor brukte internet, hun var ivrig utlåner på "Kiva", hun brukte Google aktivt, hadde Facebook og mail, og leste nyheter. Vi brukte og Messenger når vi satt fast med ungdommenes x og y-akse, med kamera slik at hun kunne se hva vi tegnet og hvordan stykkene i matteboka så ut. Det var det. Og det var akkurat så mye som hun trengte. Svigermor på 82 er like flink, hun er og ivrig tilhenger av nettbank, og det har kommet gjennom å sitte med henne gang på gang og vise og trygge henne på at det går bra, og at hun ikke ødelegger noe.

Hun ville ikke drømt om å stille seg opp på et offentlig kontor med armene i siden og proklamere at hun ikke bruker data. Men som mange andre, ville også hun sagt at hun ikke kan data, fordi hun ville hatt inntrykk av at internet var så mye mer enn det er, og dermed ville hun tenkt at hun ikke kunne. Men hun kan. Og hun gjør det.

Bildet funnet på google

Så da er vi tilbake til spørsmålet om hvorfor vi bare godtar at en liten del av befolkningen ikke kan bruke internet, og ikke har lært seg det? Hvorfor forventer vi ikke at eldre skal lære seg enkelt bruk av internet - når så mye av hverdagen deres er avhengig av det? Det er som om de har forbehold seg retten til å ta et steg til side, og se utviklingen suse forbi, og vi sitter en hel generasjon av barn av disse og gir dem støtte i at det er "for vanskelig". Men de har og levd i perioden fra syttitallet til år to tusen, den perioden hvor man må innse at utviklingen gikk så rivende fort at man kan få åndenød av bare å tenke på det. De har levd gjennom ingen tv til fargetv, fra fargetv til flere kanaler, og snart tre-fire fjernkontroller. De har lært å skru på mikrobølgeovner, trykke på vaskemaskiner og de har digitale kjøkkenvekter. Mange av dem har smarttelefoner. Men de har altså ingen som har satt seg ned med dem og vist dem at på internet, der kan du kjøpe flybilletter, togbilletter, kinobilletter, søke pensjon, endre skattetrekk, se utbetalinger, se hvor lenge det er igjen på resepten, når det er tid for neste time hos legen. Du kan gjøre det selv, du trenger ikke verken en sønn, en svigerdatter eller et barnebarn for å meste dette.

I fjor fjernet NAV brevutsending av utbetalingsinformasjon til dem som får månedlig utbetalt fra NAV. Vi snakker om en utgift på 90 millioner i året i utsending av disse, men det var selvsagt ikke bare pensjon, det var alle ytelser. Pensjonsforeningene gikk til motangrep. De mente man ikke kan la være å sende dem ut, i og med at SÅ mange pensjonister da ikke vil få vite hvor mye de får i utbetaling. Info om dette ligger online, og selvsagt i nettbank/telefonbank. Du bruker bank-id, går til NAV.no - velger logg inn, og etter å ha logget inn: din pensjon og utbetaling. Det er temmelig enkelt. Du kan og ringe inn og få vite summen, som forøvrig er nokså lik måned for måned med unntak av de måneder hvor det er økning, og mindre skatt.

Men istedenfor å støtte opp om NAV som endelig beveger seg i samme retning som Skattekontorene og andre statsdrevne institusjoner som Lånekassen og helsevesenet, så har de nå klart å få endret det tilbake, til at dem som ønsker å få dem, skal få dem tilsent igjen. Noen av disse pensjonistene er nå fra 67 år. Forventet levealder kvinner i 2016 er 84 år. Menn 81 år. Det vil si at det kan være 17/14 år gjennomsnittlig levetid igjen fra folk får pensjon. For mange er disse årene lenger frem, og hvis noen da nærmer seg nitti år, noe som ikke er så uvanlig, så er det 23 år av livet hvor man ikke deltar i utviklingen. For i de årene, så forventes det ikke at de skal lære seg data? Enkle trykk på det mest elementære? Det er ok at de sitter på sidelinjen og ser utviklingen suse forbi - uten å behøve å delta? Hvis man tenker at dagens 67åring som "ikke bruker data" ble født i 1951, så var de 41 år det internet kom, og under femti da internet fikk den formen det har i dag. Skal ikke dagens femtiåringer være nødt til å bruker internet når de blir pensjonister om 17 år? Skal vi alltid ha alternative løsninger til dem? Papirskjema? Flybilletter på papir? Skattemelding på papir? Og skal bare eldre ha rett til å benytte seg av dataløst samfunn, og unge f.eks få registrert seg på Vigo på papir? Søke om lån i banken på papirskjema? Være fritatt jobbsøkeraktivitet når de er arbeidsledige fordi alle firma ber om elektronisk søknad?

Det er som om internet og data er et unødvendig onde laget for å gjøre det vanskelig for folk. Men faktum er at internet er kommet for å bli - mer og mer av våre praktiske gjøremål løses på nett - enten ved å bestille time hos lege, chatte med tv-selskapet når tv ikke går på, oversette utenlandske tekster via google translate, betale regninger, sende meldinger til folk, kjøpe bolig, endre skatt... utallige gjøremål, som denne gruppen bare har bestemt seg for at de ikke ønsker å delta i.

bildet funnet på google

For all del: jeg vet at det er mange nittiåringer og til og med åttiåringer som aldri har vært på nett, som er for dårlige til å være på nett, som er pleiepasienter og ikke har noen som helst mulighet til å gjøre seg kjent med internet. Det er ikke dem jeg viser til her, og vi må antagelig ha en overgangsperiode hvor disse får hjelp: selv om jeg da mener at en bank-id som verge eller familiemedlem kan bruke ville løst det meste. Jeg viser til de friske, aktive pensjonister - som reiser, går på konserter, som bruker kollektivtrafikk, som vil sende blomster til en slektning, og som til tross for at livet ville vært enklere - hardnakket hevder å ikke behøve å følge med i utviklingen.

Jeg mener vi bør forvente at folk prøver å følge med på det helt enkleste, og jeg mener og at generasjonen under som nå gjør jobben for dem, og gjør det mulig for dem å ikke sette seg inn de aller enkleste grepene på internet - bør ta seg sammen og heller lære bort det de kan. Hjelp til selvhjelp - er det noen som husker det?

Og hvis noen nå har følt seg støtt og er fornærmet fordi jeg ikke vet hvor vanskelig det er: jo, jeg gjør det. Jeg har selv lært opp eldre i å bruke internet - og det er ikke å lære å bruke det som er problemet, det er å kvitte seg med holdninger om at det aldri kommer til å gå. Og holdninger om at da gjør det ingenting, for hvem trenger vel internet?

Hva var vel Facebook uten deg?

Jeg har noen år bak meg som Facer, ja. Medlem siden syttende mai, 2007. En skrivefeil gav meg et originalt navn, og glad var jeg da jeg hadde lest rettighetene som Mark har satt som inngangsvilkår. Facebook har alle rettigheter til bilder, mail, chat.... og lagrer alt en gang i timen - har jeg hørt. De har ni hundre millioner brukere. Les det på nytt. 900 000 000 brukere. Det er mange....og nei - jeg tror ikke Mark kommer til å bruke alle bilder og chat og i det hele tatt til noe spennende, jeg er bare imot at noen skal ha tilgang til alt mitt...

Jeg var den første jeg vet som ble medlem av Facebook. Vel, jeg fant jo fort noen andre, så noen var tydelig på fb før meg. Men folk flest var ikke på Facebook i mai 2007. Det var nytt, fremmed og spennende. Og det hadde en HELT annen funksjon enn dagens Facebook. Jeg syns Facebook har endret seg radikalt. Iallefall for min del. Når ble du medlem av en gruppe sist? Før kunne man lese side opp og side ned om alle gruppene man var medlem i. "Oss som hater når noen sier de hater noen". "Vi som liker grønne ting". "Vi som syns Jacob skal slutte å røyke", "Jacob skal slutte å røyke når denne gruppa får sekstusen medlemmer", "vi som ikke vil betale for facebook" og uslåelig: "vi som hater NAV og alle i NAV og NAV skal bli nedlagt og i det hele tatt". Trettien grupper med lignende navn.

Nå? Jeg aner ikke sist jeg ble medlem av en gruppe. Jeg har trykket "liker" på noen grupper - og slik får jeg oppdateringer på ting jeg gjerne vil vite mer om. Men medlem.... nei. Bare av svært få grupper. En søstergruppe. Bare for oss fire. Praktisk. En matside. Noen rop fra eldre Facebooksider. Skoler og klasser. Men hvor ble det av alle de tåpelige gruppene? Det er lenge siden sist jeg så noen bli medlem av en tåpelig gruppe!

Statusoppdateringer har og endret seg. Til å begynne med var det kanskje ikke så stuerent å ha tekster som beskriver lykke. Da var det nå-statuser som dominerte oppdateringer. "Spiser frokost". "Henter avisen og drikker en kopp kaffe". "Skifter på jentungen". Nå? Med fare for å kaste stein i glasshuset jeg bor i: nå er det lykkemeldinger som råder. "Lykkefølelse! Kaffe og avis". "Det er så deilig å være på shopping med barna". "God vin, gode venner". "Fantastisk på tur!". Selv tenker jeg at lykkefølelsen enten er lav og må promoteres på nett, eller at folk syns det er pinlig å ikke fremstå som medlemmer av Lykkeland. Det er nesten bare lov å enten være mislykket og sur eller lykkelig så det holder. Selv oppdaterer jeg og. Og det kan godt hende folk ser på mine oppdateringer som surmaga oppstøt eller himmelsk lykke. Men heldigvis for oss alle så kan man merke en person med "Skjul hendelser", og så slipper man oppdateringer fra dem som stadig kryper inn i livet med lykke eller lykkepiller eller sykdom eller for mye jobb eller for lite jobb...

Det er noe merkelig ved dette. Man kan gjerne se  noe om at antidepressiva ikke virker. At noen er død. At man har knust serviset. At barna har vært slemme. Men aldri (!) har jeg sett noen fortelle at de ikke har jobb, på Facebook. At de ønsker jobb. Og når man vet at sytti prosent av alle får jobb gjennom bekjente - så er det rart at man ikke kan bruke denne muligheten til å si - til en haug med kjente - at man er arbeidsledig og på jakt etter noe nytt. Når jeg foreslår at "mine" arbeidsledige skal skrive det på Facebook så blir de tydelig brydd. Det ville folk flest aldri gjort. For det å ikke ha jobb er muligens flaut. Men det er altså ikke flaut å være psykisk syk, eller så påtatt lykkelig at folk lurer på hva som egentlig er galt?

Noen peprer oss fremdeles med dikt, bilder av engler med tekst under. Jeg bare gjentar: Skjul hendelser! Ulempen er at man da heller ikke får andre oppdateringer av den personen, så man må huske å sjekke jevnlig.

Morsomme bilder er in. Gøy bilder med skilt, stygge bilder fra Finn. Politiske meninger er in.

Tidslinjen  - den var jeg begeistret for. Var. Det viser seg at jeg ikke finner igjen noe som helst. Jeg forstår det rett og slett ikke helt. Men jeg liker bildene og måten det er delt opp. Jeg liker ikke at folk jeg egentlig ikke er venn med får med seg hva jeg har skrevet på venners kommentarer og innlegg. En uting. Heller ikke det siste nye, at man kan se hvor mange og hvem som har lest oppdateringer i grupper. "Sett av fire". Man får ikke være anonym lenger.

856 nære venner

Når man sitter hjemme og er alene og ikke trenger å møte folks spørsmål og reaksjoner så får folk seg til å si mye mer og helt andre ting enn de ellers ville sagt. Selv syns jeg det er gøy å beskrive trøbbel i hverdagen, små opplevelser. Ting jeg gjerne ville sagt om en venninne ringte. For er det ikke venner man stort sett har på Facebook? Er det ikke folk man ellers ikke har så mye å gjøre med, som man gjerne skulle hatt noe med om man hadde tid og ...tid som er vennene på Facebook? Nei? Neida, det er jo ikke det. Jeg hadde, i sin tid, et tak på 150 personer. Jeg leste at man ikke kan ha en nær relasjon til mer enn 150 personer i livet, og i og med at jeg har det med veldig mange andre som ikke er på Facebook, så syns jeg det var nok. Det tok fire uker før det ble et problem. Jeg slettet, addet, slettet, addet.... noen ble fornærmet. Noen ble fornærmet på andres vegne. Nå: slutt på sletting. Jeg bruker Facebook på en helt annen måte enn før. Det er ikke så personlig lenger. Det er ikke så mye om meg, men mer AV meg. Jeg legger ut nye blogginnlegg. Jeg er kritisk til bilder jeg legger ut. Jeg kommenterer med tanke på at "alle" kan se det. Jeg opplever ikke nødvendigvis at andre tenker som meg. Folk med seks-åtte hundre venner forteller om sykdom, mislykkede eksamensresultat, om barna sine. Ting som før var forbeholdt hjemmets fire vegger og iallefall familien. Det burde være et signal om at man har gått for langt når man ikke får mer enn åtte-ti likes på disse oppdateringene. Når man har fire hundre venner og bare åtte kommenterer at man er ulykkelig - godt mulig det ikke er rette forum å formidle verden sin persons spesielle sider.

Og selv fant jeg nettopp ut at en bekjent var død - jeg sjekket siden hans, og se det ja: han døde i februar. Det fant jeg ut av kjærlighetsmeldinger lagt på hans side. Etter hans død.

Så Facebook er i endring. Hele tiden. Det er fremdeles et formidlingsverktøy. En plass å treffe andre. Men det  er ikke lenger privat. Det er heller ikke frivillig. En venninne fortalte at hun fikk en kar på døra, en lørdagskveld. En kar som lurte på om ikke HUN skulle på reunion med ungdomsskolen? Hun var ikke invitert, fordi hun ikke hadde profil på Facebook, og dermed ikke ble funnet/involvert. Nav Foreldrepenger er på Facebook. Men er alle mennesker på Facebook? Nei. Det er ennå ca fem milliarder mennesker som ikke er på Facebook. Hva med dem? Hvor skal de finne infoen? De må stole på kona, på venner. At bursdager blir husket. At de blir påminnet når noen skal begynne i ny jobb, flytte, inviterer til dugnad. For vi har helt glemt bursdager og andre merkedager. Det kommer jo av seg selv, oppe til høyre. Folk unnskylder at de har glemt bursdagen "fordi de ikke har logget seg inn på facebook på en stund". Vi har ikke lenger ansvar for å huske noe. Vi starter samtaler med "eg såg på Facebook at....".

Jeg tror Facebook er kommet for å bli. At Google+ aldri kommer til å oppnå samme popularitet. Jeg har forresten det og. Jeg tror kanskje vi blir mette på denne typen kommunikasjon en vakker dag. Twitter (check), Linknit (Jepp).... Det er grenser for hvor mye tid vi kan bruke på denne typen kommunikasjon. I går sa yngstejenta - uten baktanker - at jeg "alltid går med nesen nedi telefonen - enten for å sjekke noe eller sende meldinger eller være på Facebook". Hun har ingen forutsetning for å forstå hvorfor jeg stadig leser nyheter og sjekker bloggen og leser oppdateringer. Men jeg forsto at det har blitt en del av HENNES hverdag. Mitt dataforbruk har blitt en del av HENNES liv.

Det tar slutt her. Nei, jeg skal ikke legge ned FB. Jeg er jo nysgjerrig av natur. Men jeg skal legge dataforbruket, den stadige sjekking av vær og nyheter, på hylla på dagtid. Jeg skal rett og slett på rehab. Avvenning. Det blir tøft. Jeg forventer svettetokter, angst og ukontrollert neglebiting. Men jeg skal gjøre det. Jeg tenker verden går videre uten at jeg følger med på hvert minste skritt. Så her er en unnskyldning på forhånd. Glemte jeg bursdagen din? Beklager. Jeg logger ikke så ofte inn på Facebook lenger.

Håper jeg.