Alle snakker om været, men hvorfor gjør ingen noe med det?

Jeg bor på vestlandet. I verdens navle, syns jo jeg. Men i år kjenner jeg at det er noe som mangler.

Det begynte som en uro. En sånn evig følelse av ting burde vært gjort. Male huset. Klippe førti cm høy plen. Henge inn hageslangen. Bruke solkremen før den var gått ut på dato.

En sommerkjole hang til spott og spe på skapet - klar til å brukes. Sandalene har stått klare siden mai. Jeg utviklet YR-syndrom. Sjekket yr.no fem-åtte ganger til dagen. Kunne jo være en forskjell fra forrige gang! Meldte de bra, så endret de det dagen før det fine vært skulle komme. Meldte de dårlig så kan du banne på at de fikk rett. Jeg ble syk. Mildt - men dog. Ikke akkurat sånn behov-for-en-lege-syk, men mer sånn selvdiagnostiseringssyk. Sur. Jeg vet hva det er:

Vanlige symptom: Grenseløs pålogging på nettet. Gretten. Litt deppa. Tiltaksløs. Uten vilje til å planlegge. Mindre vanlige symtomer:  Prøvesitting av hagemøbler. Avislesing ute uansett vær hvis opphold. Lesing av reiseblogger.Grenseløs handel av litt for små sommerklær. Sjeldne symptomer: Familieklaustrofobi. Rust. Svømmeføtter på jobb. Facinasjon for regntøy. Kink i nakken - etter å ha sett på himmelen.


Jo - jeg har alle. Jeg kan diagnostisere meg selv: Jeg er værsyk.

Vanlig start i en samtale for tiden: Jeg: "Javel - e du brune, eller har du rusta?". Folk flest har jo vært i syden. Ok, kanskje ikke folk flest. Men blide mennesker har en tendens til å hviske frem et eksotisk reisemål når jeg våger meg på å spørre. Kreta. Santorini. Mallorca. Miami. Hvisker - livredde. Omtrent som om jeg har spurt dem om de har smuglet noe i det siste. "Heroin. Hasj". Og samtalen går lavere og lavere. Jeg prøver å spørre, litt sånn påtatt interessert. "Åh, så fantastisk deilig. Fikk dere badet? Spist noe godt? Sol ? VARMT???". Svarene lavere og lavere, til slutt bare skamfulle nikk... Mulig jeg kunne gjort det litt lettere for dem, men nei. Tvert imot har jeg en sinnarynke som stadig kommer frem, og et stivt smil som er vanskelig å tørke vekk. Det er og upraktisk med alle disse sydenfarerne - jeg prøver jo å holde en viss distanse til disse brune, vakre menneskene. Det er jo, i de fleste tilfeller, sammenligningsgrunnlaget som er utslagsmomentet for hvordan man oppfattes, mener jeg. Så jeg holder meg konsekvent mellom skikkelig feite tyskere og amerikanere når jeg er på stranda. Og det gjør ikke noe om det suppleres med et par blåbleike engelskmenn med ukledelig badetøy. Da blir jeg nøttebrun og slank uten å gjøre noe for det. Likeledes liker jeg å omgås bleike, litt lett sykelig utseende mennesker slik til vanlig, så får jeg et sunt, brunt utrykk, helt gratis. Det er jo ikke så enkelt når åtti prosent av kollegaene mine, muligens ennå mer, jogger rundt og ser nysteikte og lekre ut! Det burde vært HMS-regler for dette, spør du meg.

Alle snakker om været. Det er overskriftene i alle aviser. Det er nyheter på tv. Det påvirker sikkert både olje og bensinpriser. De selger ikke is lenger. Årets musserende hvitvin går snart ut på dato. Folk skriver lange oppdateringer på Facebook om fyr i peisen og rødvin i glasset, om tente lys og krimbøker i sofakroken.

Ok! Jeg har forstått det. Vi har hatt møkkasommer. Den verste på femten år. Jeg annerkjenner symptomene. Jeg forstår at det ikke er den j#"#% idioten som varsler været som er ansvarlig for været. Jeg forstår at ferien er over.
Det var det jeg trengte. En forståelse for at det er sånn. This is it! Det nytter ikke å se mot vest. Solen står opp i øst uansett. Som Gemalen sa da jeg og søsteren min stadig ropte til hverandre at "jeg tror det lysner i horisonten, nå ser det bedre ut!": "-Vi får det været vi får uansett." Og dessuten har det ikke vært så verst. Det har vært godt flere dager. En i mai, blant annet. Ikke syttende, riktignok. Andre juni var suveren. Jeg har fått fire nye fregner. 249 til nå, så er jeg brun. En dag spiste jeg lunsj ute og. Med vanter, øreklokker og pledd, riktignok. Vi kan da ikke ha -97-sommer hvert år!

Nå har yr.no meldt varme et par dager i begynnelsen av uka. Det KAN bety malevær. Det kan og bety at vi ikke trenger å vanne plenen de neste ukene. Det betyr garantert at jeg skal på pent.no på mobilen, der yr.no og storm.no sammenlignes. Men det skal jeg ikke tenkte på nå. Nå skal jeg pakke jentenes regntøy til skolen i morgen til tross for fin værmelding. Så skal jeg vaske kjolen som har hengt siden april, for å ha den klar til en akutt sensommersommerdag. I fjor hadde vi sommer første helgen i oktober. Så skal jeg slutte å klage på været. I USA tørker de bort, her regner vi bort. Måtte jeg velge så ville jeg hatt regn. Så da har jeg jo fått viljen min!

Om 132 dager snur sola. Da går det mot varmere tider. Det blir bra.