To mobb or not to mobb.

Da yngstebarnet ble fem år - skulle det feires med jentene i barnehagen. Jeg spurte om hun ville ha alle, eller bare noen få - det er så langt jeg er villig til å gå. Man inviterer IKKE alle utenom to-tre. Alt eller få. Hun ville ha alle utenom ....la oss kalle henne Jasmin, bare for å anonymisere henne. Jeg ble veldig overrasket, jeg hadde ikke engang hørt om dette barnet i en svær barnehage på nærmere hundre barn. Og når jeg spurte hvorfor, så var det "fordi hun er svart".
Reaksjonen min..... jeg husker ikke så mye, men etter det har Jasmin vært opplest og vedtatt som bestevennen til S. Hun vågde ikke annet. Neste dag befant jeg meg, oppløst i tårer, på kontoret til ped.leder i barnehagen, hvor jeg lurte på hvor jeg hadde gjort feil, som hadde oppdratt en rasist? God veilledning fra en korrekt tilbakeholden ped.leder gjorde at jeg innså at venneflokken (ingen helt norske i den gjengen, nei) var et fargerikt fellesskap, og at det ikke handlet om farge. Men derimot om trivsel, kultur og mangel på forståelse for felles regler og sosial adferd. Jasmin ble invitert, hun kom, og hun sloss fysisk med ALLE unntatt en nevø jeg hadde leid inn som hjelp. Ja, jeg sa ALLE.... Meg inkludert. Jeg var lettet over å ha et barn som bare tok fatt i det eneste hun kunne si noe om fysisk, og Jasmin hadde den beste bursdagen noensinne, hvor hun satt ved bursdagsbarnet hele tiden. Bursdagsbarnet hadde det travelt med å sende lange blikk til de andre, hver gang Jasmin drog henne i håret, sparket henne på leggen, stjal popcornet...

Tema er mobbing. For å ikke gå for langt, så har jeg slått opp definisjonen - og det er på denne siden - hvor du og kan lese statistikken for alle Stavangerskolene.

 "Forskerne påpeker også at mobbingen kan være fysisk så vel som psykisk, i definisjonen av mobbing heter det: «Dette kan f. eks. være ved at han/hun blir sparket, slått eller dyttet. Det er også mobbing når han/hun blir mye ertet eller utestengt fra de andre» ".

Det er lite jeg er så redd for som at bana skal gå gjennom livet og mistrives - at de skal bli mobbet, eller like ille: vise seg å være mobbere.

Vi har snakket MYE om mobbing i heimen. Jeg har ikke monopol på vettet, men jeg tenker at barna har god bagasje hvis de har respekt for andre, og er obs på motivene sine når de har lyst til å slenge en  dum kommentar til noen. "Hvorfor sa du at han hadde en stygg flekk på kinnet? Var det for at han skulle bli lei seg? Glad? Nei? Hvorfor gjorde du det da?".... Så vidt jeg vet er de foreløpig på "eg synge te hu spyr"-plaging. Jeg sier foreløpig, for man vet jo aldri hvordan ting blir. Men det er iallefall et tema. Videre har jeg og prøvd å høre om jentene har det bra, for mange forteller ikke om mobbingen hjemme. Jeg blir glad når jeg hører at dagens største problem er at to vil leke "en veldig veldig fattig frisør", og de andre ikke vil. Når X har vært veldig feig - fordi Y og Å ikke fikk låne det beste viskelæret. Til å leve med!!!! Og jeg har og prøvd å si noe til barna om hva som er mobbing, og hva som er erting. Og jeg har sagt at jeg VIL ha beskjed den dagen de gruer seg til å gå på skolen, den dagen de to ganger har blitt ertet for det samme. Så får vi ta det derfra.

Men for et halvt års tid siden ble den yngste med hjem til ei venninne sin slektning, spiste laks (jøsses, plutselig var det godt med laks alikevel?), før de kom hit hjem etterpå. Jeg ruslet litt i hagen med slektningen, og da jeg sa det var fantastisk kjekt at hun hadde fått være med dem hjem, så sa slektningen: "ja, jeg har forstått at hun går endel alene". WHAT??? HÆ??? KA????

Jeg ble helt perpleks, spilte med, fortalte at det er vanskelig å finne plass i gruppa og blablabla... Generell info. Jeg kikket på jenta, som tilsynelatende hadde hatt det bra, men som jeg nå forsto var en sær raring som ingen ville være med. STAKKAR! Når slektningen var gått, gikk jeg hjem, beit i meg et par negler, og tok kontakt med den vidunderlige SFO-lederen. Ja, hun er forresten naboen min og... Hun kjente IKKE igjen historien. Hun forsto IKKE hvorfor det ryktes at S ikke hadde noen å være med. Men hun tar alt alvorlig, og neste dag da jeg kom for å hente dem så kom halve assistentgruppa og fortalte meg alt hun hadde gjort den dagen, hvem hun hadde vært med, og alle detaljer jeg kunne drømme om. Et par dager etterpå ringte læreren og forsikret meg om at det ikke var tegn til verken mistrivsel, mobbing eller ensomhet. Og jeg hadde jo ikke tenkt å lage en slik sak ut av det - så jeg var litt lattermild og veldig takknemlig. Jeg slo meg til ro med at autoritetene hadde rett.

Tre uker etterpå var det bursdag i hagen. Og der rusler denne venninnen til S rundt, med 16 andre jenter. Helt alene. I to timer. Alle mine tiltak for å få henne inn i aktivitetene gikk i dass, hun responderte ikke på tilbud om å være med S - og det til tross at S faktisk gjorde en innsats og ofret endel andre venninner som klarte seg bedre, i sin egen bursdag. Da demret det for The Dramaqueen: Slektningen snakket aldri om mitt barn. Hun snakket om sitt eget. Men i min egen navlefiksering så slo det meg aldri at det ikke var mitt barn som var i fokus. *rødme*

Jeg hører at barna finner løsninger. Mottoet "ingen trenger å være med alle, men alle skal ha noen å være med", fungerer. Når elstejenta er møkkalei av yngstejenta som henger med dem i friminuttet, så følger eldstejenta henne bort til noen andre og spør om hun kan få være med dem. Sosial dumping, funker som bare det. De får heller ikke lov til å ha leker med seg som bare kan deles på to, det må være felles ting (hoppetau, spill, ball), og ikke private ting som krever få. Det går og greit. Mobbing er og blir et viktig tema.

Nå påroper Stavanger Aftenblad seg æren for å ha samlet all statistikk om mobbing i Rogalandskolene under ett. Det er vissvass. I fjor var jeg selv inne på sidene og hentet ut statistikk for skolene her i området - i forbindelse med omrokkering av elevene i klassen. "Vår" skole ligger på 25/229 plass. Og kort sagt er det ikke bra å ligge på topp.

Da eldstejenta begynte på skolen for to år siden så kommenterte Rektor mobbetallene. "Vi har høye tall, men vi har hatt et stort fokus på mobbing, så stort at ungene rapporterer mobbing selv ved den minste erting - så det er ikke så ille som det ser ut".

Det er VELDIG merkelig å lese at kritikken mot skolene nå går på AKKURAT det utsagnet. Den gang så satt jeg med en bismak i munnen og tenkte: gjelder ikke det alle skoler? Har ikke alle skoler høyt fokus? Er ikke tallet da reelt, når utgangspunktet er det samme? Og nå får vi altså høre at dette er en unnskyldning som går igjen. Det liker jeg dårlig.

På skolen er det satt igang flere tiltak. Blant annet bytter alle elever i 1-3 klasse "grupper" en gang i året. Det vil si at det er fire grupper på trinnet, og i løpet av de første tre årene (nei, ikke som på andre skoler: i løpet av første klasse) skal "alle ha gått med alle". Dette - angivelig - for å bekjempe mobbing. Etter at de begynte med dette har tallene bare vært høyere enn noen gang. Noe jeg og påpekte i vår, på møte med ledelse og foreldre. Alikevel så hevder skolen at det er tilfeldig, og at det HAR effekt. I positiv retning, altså. Ville vi vært øverst på lista hvis det ikke stemte?

Vi har vennegrupper, også de på tvers av gruppene, fra første dag. I første klasse har de massasje. De masserer hverandre, litt vilkårlig hvem som masserer hvem. Tanken er at den du masserte i morges ikke vil dra til deg senere på dagen. Det er regler for bursdager. Vi har regler opp og ned i mente, som de må skrive under på at de skal følge. Trusler om at foreldre skal kontaktes hvis de ikke følger reglene. Det er prat, prat, prat. Trusler, trusler, trusler. Mas, mas, mas.

Ikke EN gang har jeg sett at positiv tenkning har vært brukt som middel. Det er "hvis du mobber, så!", og "Hvis det skjer, så!".... Det har ALDRI vært "tusen takk for at dere ikke har mobbet noen i dag", eller "så flott at dere har vært venner hele dagen, og jeg så at du Lina tok tak i Kaia og drog henne med i leken, det var flott!". Ei heller "fordi dere ikke har mobbet noen i dag, så får dere ti minutter ekstra tid ute, alle sammen!", istedenfor "Du var slem, du får ikke ti minutt ekstra".  Premier? Det er jo verdens eldste kunnskap: skal du ha gode resultat, så må du bruke positive virkemidler!!

Nå håper jeg at rektorer og pedagoger på skolene setter nytt fokus på mobbing. Det er alvorlig når fjorten prosent svarer at de blir mobbet. Det er - hvis jeg regner ca 100 pr trinn (mener det må være mer, er 120 på hvert trinn i andre og tredje, iallefall) 700 elever på denne skolen. Hvis 14% føler seg mobbet, så er det snaut hundre elever. Et helt klassetrinn. Selv om det er overrapportering så er det skremmende tall. Hvis en arbeidsplass kom opp med samme tall, ville arbeidstilsynet vært på saken.

Velvel... i denne omgang får vi bare satse på at ens egne holdninger gjenspeiles hos barna, og at vi kan dra lasset sammen. Så får jeg heller håpe at skolene en dag ser verdien i å ta filosofi inn i undervisning, allerede fra første klasse. Jeg har lest en gang, finner ikke artikkelen i farten, at et amerikansk fengsel med svært høy voldsfaktor fikk ned hendelsene til omtrent null ved å innføre obligatorisk filosofi. Det hadde vært noe, det.

Til det: Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Det sa min mor.