Jeg kjenner lusa på gangen, dessverre.

Når ble du angrepet av insekter sist? Angrepet som i virkelig plaget? Det er ikke akkurat typisk norsk å ha verken termitter eller taranteller i hus. Det hender det er f.eks en kobraslange som kryper ut av vasken, ei øgle på rømmen...men Norge har stort sett maur og en og annen edderkopp på lista si. Ikke engang en real giftslange kan vi skilte med. Hoggorm. Orm. Jojo... Jeg klager ikke, altså! Men vi må annerkjenne at vi ikke akkurat er plaget av store mengder insekter.

Noen er det alikevel. Det er småkryp som tar seg inn de minste åpninger. Maur, for eksempel. Sukkermaur kan man finne overalt. De ER plagsomme. Ikke i skogen, annet enn når jeg en sjelden gang glemmer å sjekke om tua jeg planlegger en velfortjent hvil på, er invadert. Jeg liker ikke å ha dem på hyttebenken. I senga. Ikke på verandaen og ute på steinene heller. For jeg er jo kontrollfreak, så jeg liker å ha kontroll på hva som beveger seg rundt meg, og hvor. Jeg er heller ikke glad i veps, bier og humler. Ei heller fluer og mygg.

Noen insekt ødelegger hus og heim. Andre slår seg ned på kroppen. Og i andre land leser man skrekkhistorier om orm som kryper ut av øyet til folk, om makk i blodet, om egg i hjernebarken... I Norge har vi flått. Skabb (det er faktisk det vi sier når vi sier vi får fnatt....knis). Og lus. Hodelus. Og det er nok det viktigste.

Vi har vært så til de grader vært spart for hodelus - til tross for invasjon etter invasjon i barnehagen år inn og år ut. Vi har mast og mast på at det er forbudt å bruke luer andre har brukt. Så til de grader at R kom hjem hylende, fordi en på skolen hadde lånt hjelmen hennes, og hun mente den måtte kastes....ehrm.

For noen uker siden hadde vi overnattingsbesøk, og i løpet av kvelden - etter at barna hadde sovnet i samme seng og kranglet om putene i over en time, innså vi at dette barnet hadde lus. Hadde hatt, men det var bare tatt en enkel kur, fjernet et putetrekk, og kryss fingrene. Det holder ikke med kryssede fingre når man har lus - jeg bare nevner det.

Da jeg - forrige søndag - insisterte på å dra håret til jentungen bak ørene slik at jeg kunne få se noe så sjeldent som ansiktet hennes, krøp et insekt i håret. Jeg fikk ristet det ned på et hvitt ark, og googlet lus. Lus viser seg å være ganske lett gjenkjennelige....Og ved nærmere ettersyn så var det ikke en eneboer...

Ennå hadde det ikke gått opp for meg hvor omfattende mye ARBEID det er med lus. I utgangspunktet hadde jeg en plan om å freake ut - finne meg et bord jeg fikk plass under, hvor jeg kunne rugge frem og tilbake - mens jeg sugde på tommelen. I realiteten var det bare å pelle seg til kveldsåpent apotek, og finne seg et lusemiddel.

Det er visstnok ikke flaut å ha lus. Det er visstnok så vanlig og normalt at det nesten er som å ha myggstikk. Det er bare det at jeg syns ikke det. Jeg syns det er skikkelig, skikkelig flaut. Nei, ikke med hodet. Jeg vet (!) at lus trives best i rent hår. Jeg hører dere!! Jeg vet at de vi fikk det fra er skikkelige folk. Rene og pene. Alt dette vet jeg. Men jeg har med meg noen fordommer, noen uttrykk som jeg ikke klarer å fri meg fra. Farmor, født i begynnelsen av forrige århundre, hadde en jobb i dentids hjemmesykepleien i Stavanger. Hun pleide å si at vi aldri måtte flytte til Pedersgata - der var de fulle av lus, sut og sopp.... lusebefengte... I barnehagen ble vi tatt til side, og fikk vite at vi måtte sjekke barna for lus, for en av deres nærmeste venner hadde lus. Når jeg spurte hvem, så fikk jeg ikke vite det. Hvordan er det med og hjelper mot fordommer? Når det dysses ned, ikke skal snakkes om? Det henger i fra ungdommens vår. Men jeg har bestemt meg for at det ikke er flaut å ha fått lus. Det som er flaut er å beholde lus. Jentene syns forøvrig ikke det er flaut. De virker helt upåvirket av hele sirkuset.

Ja, for det ER et sirkus. En time etter at første lus hadde krøpet ut på papiret - hadde jeg prøvd et nytt produkt, gredd ut ni lus til sammen, og var godt i gang med å kokevaske sengetøy, fryse bh'er og kosebamser, og sende sms'er til alle venner av barna. Jeg klødde selvsagt. Prøvde å få fri fra jobb for å sprite hus og heim, men det var jo like greit at jeg ikke fikk det, for jeg var ferdig med fire senger, full fryseboks og sms'er før midnatt.

Så skrev jeg brev til skolen, forklarte at alle hensyn var tatt, men det var på tide å skrive det vanlige høstbrevet. Og det kom samme ettermiddag.

To ganger i døgnet har vi brukt lusekam. Og bare noen dager etter kuren (som forøvrig skal være FANTASTISK - kyss meg et sted vi ikke har hatt lus...) dukket de første nymfene opp. Jeg har ikke sett noen egg. men jeg har altså funnet mange nyklekkede lus. Det som er fint, er at disse ikke legger egg. Så ved å fjerne dem, så dannes ikke nye. FLOTT DET! Men de kryper. De har mange (!) bein. De er EKLE. Og jeg har prøvd å roe det ned. Vanlige regler: ingen får låne hodeplagg her, ingen låner hårpynt. Og hver dag har vi gått igjennom håret. Det har blitt færre og færre nymfer. Siden fredag har det ikke vært noen.  Og i dag har det vært tid for runde to. Runde to: vi har fått apotek oppe i gata her. Gikk jeg for de fantastiske shampooene som ikke gjør lus immune? NEI. Jeg gikk for noe som hadde så ram lukt at tårene stod ut av øynene våre. Den dyreste. Nå er faktisk lusemiddel uansvarlig dyrt uansett - fra 150 kroner pr pers til 190 kroner pr pers. Pr. runde! Det er jo ikke rart noen blir sittende med lus og smitter området gang på gang med slike priser!

Begge jentene ropte på oksygen, det var ille lukt. Men det gav seg, og nå ligger jentene i hver sin seng med håndkle under - håret lukter rar parfyme, og i morgen er det ny vaskerunde. Av med alt sengetøy, kosebamser og hårpynt i fryseren. Det er ingen enkel jobb! Og: fra nå av er det lusekam en gang og to i uken.

Jeg prøver: Jeg forteller jentene at det IKKE er verken flaut eller ekkelt. Jeg bagatalliserer alt utenom arbeidsmengden, slik at de ikke skal la seg friste til å dra djevelskapen inn i huset igjen... Og mest av alt prøver jeg å snu min egen tankegang, legge gamle, tåpelige fordommer LANGT bort.

Men sannheten er at det er et helvete å ha lus. Det er dyrt, det er MYE arbeid, og det klør noe så inn i hampen! Og det er for oss som IKKE har fått lus (mutteren var skånet - men her tas ingen sjanser: også jeg sitter og glinser med to hundre kroners dårlig parfyme i håret). Ok, så var også det prøvd. Det er jo ikke som om jeg ikke har tørket både snue, ørevoks, svette, bakender og tårer før. Eller smurt kremer på vannkopper og myggstikk, på vorter og sår - før! Så dette var vel bare nok en lekse i å være menneske.

Det er bare en ting som virkelig ergrer meg - bortsett fra prisen, arbeidet, omfanget og renholdet.... og det er det at Dentinista sikkert aldri har hatt lus i hus.. for hun gjør jo bare det som gjør henne lykkelig. Der kunne jeg vært smartere, det ser jeg nå....