Et hundeliv

På videregående fikk jeg en god  venninne  av den typen man er venn med så lenge man går på skole sammen, og har noe felles med. Dessverre varte det bare to år - før vi gikk videre hver til vårt, men den dag i dag begynner jeg å le når jeg treffer henne - så alt for sjeldent.

K hadde en egen evne til å fortelle om familien håpløshet - noe som gjorde henne til et herlig, uhøytidelig bekjentskap. Favoritthistorien min er den om da familien hadde funnet ut at rasehunden burde vært utstilt. De var på ingen måte konkurransemennesker, og så til de grader ikke opptatt av medaljer og rosetter. Men en bekjent hadde sagt at det var fornuftig å vise bikkja frem - med tanke på avl og slikt. Javel, de meldte bikkja på, en langhåret, halvstor sak, og reiste så på hyttetur i fjellet. Der  var de til søndagen rant, og litt tidligere enn ellers pakket de bilen og bikkja og satte kurs for utstillingen - som og var en opptreden. Hvilket K ikke hadde fått med seg. Jeg vet ikke om hun trodde bikkja skulle sitte og logre i et bur under hele seansen, men i alle fall møtte de opp - og lydig som hun er - fulgte de instruksjonen som ble gitt. "Vennligst ta bånd på hundene og still opp" - sa en stemme, og noen trødde et nummer i hånda hennes. Bånd, ja... nå hadde jo de vært på hytta, og til vanlig bodde de på ei øy... så bånd, det stod ikke på inventarlista i bilen... men det gjorde jo tau (alltid beredt), så fatteren ruslet bedagelig ut i bilen og fant et rep, som de knyttet (med dårlig samvittighet ovenfor bikkja), rundt nakken på dyret. Og på plass.


Nå begynte det å demre for K at hun kanskje skulle sjekket litt - om hva man gjør på slike utstillinger. For en etter en ble hundene bedt om å gå en runde, og selvsagt var de andre hundene lydige vesen som holdt seg tett til foten på eieren, og som ikke verken siklet eller blinket uten rette tillatelsen. De skulle sirkulere i åttetall, og strengt tatt var det i meste laget for K og - nå når hun forsto at folk skulle se på henne og på det hun gjorde. Den ene bikkja etter den andre danset elegant rundt på banen - og der kom sannhet nummer to til K: det er ikke nødvendigvis bare hundene som er på utstilling. Mulig hun overdrev - faktisk sannsynlig - men ifølge sannhetsvitnet mitt så var De Pene Fruer som førte disse lydige dyrene vel så stelt som hundene. Her snakker vi høyt hår, leppestift, hæler og vesker - og det siste gjør at jeg tenker hun kanskje husker detaljene vel godt...  Hun kikket misbilligende nedover seg selv, og angret et lite minutt på at hun stilte i kjeledressen hun brukte når hun jobbet på hytta, mulig hun spyttet litt forsiktig mot støvlene og prøvde å gni noe dritt av dem og, et øyeblikk hun håpet ingen så på. Mulig det er slik jeg husker det, bare...

Men hun hadde altså til nå ervervet mye kunnskap om hundeutstilling, og forsto at sjansene om premie, eller i det minste en rosett, var på vei bort. Hun så seg selv fra utsiden, og der stod hun - med håret fett til værs, varm og fæl etter en jobbedag på hytta, i en skitten blå kjeledress og skitne gamle høystøvler. Bikkja var bundet med et blått, flisete tau, som til og med var begynt å gå opp i den ene enden. Banen virket endeløs. Og idet hun bøyer seg ned for å klappe bikkja beroligende (antagelig burde hun klappet seg selv), så kjente hun hvordan pelsen på bikkja var full av hytteminner. Det var pinner og mose og lauv. Hun kikket på hunden, og ganske rett. Idet en Finfin Frue med Eieren trippende bak gikk forbi til sammenligning, så innså hun at de andre bikkjene slett ikke hadde badet i Sirdalsvatnet samme morgen, og ei heller rullet seg i løvhaugen utenfor hytta før avreise. Og hvis de HADDE det, så var de definivt innom et spa etterpå, for klør, pels, ører og hale var nyvasket med såpe, nyklippet og striglet. Bikkja til K var ....ikke.

Det var en ting til den bikkja ikke var. Og det er veloppdratt. Jeg opplevde aldri at den hunden kom hvis man ikke viftet med ei feit pølse foran den. Og K - i kjeledress og sølete støvler, skulle leie den blide, men akk så teite og ustelte, bikkja si i et bestemt mønster over banen. Som spådd, så kunne ikke bikkja vært mindre interessert. Ikke likte den båndet, og ikke hadde den planer om å gå i bane. Nei, her snakker vi om fri vilje og lukt av andre hunder. K drog, bikkja drog, og K var om mulig ennå mer svett. Stemmesurret stilnet mer og mer for hvert skritt hun drog bikkja med seg, og da de var omtrent halvveis - og passerte området hvor  inngangen til banen var - var det blitt dørgende stille på banen. Hun sverget på at selv bikkjene tidde stille. Bortsett fra den hoppende begeistra bikkja hennes, som bjeffet uoppdragent ivei, knurret og glefset etter imaginære pølser. Og da var det at det svarte hullet man så mange ganger kan drømme om at skal sluke en - midt i et forferdelig "håper-jeg-kan-fortrenge-minnet-om-at-dette-noen-gang-har-skjedd"-øyeblikk, åpnet seg. En av dommerne hadde gått ned fra podiet, og - uten et ord - åpnet døren ut av innhengningen.

Og med verdigheten noenlunde intakt, fortsatte hun å dra bikkja bak seg, ikke i svingen hvor det var forventet en vending, men rett ut. Bikkja, som til da hadde hatt det storveis, ville slett ikke ut, men K fant krefter hun verken før eller siden har funnet igjen, og drog den halvstore bikkja ut av innhengningen, selv om bikkja satt på alle fire og strittet imot mens han bjeffet og ulte noen lange sørgelige ul. Hun drog til bikkja innså at den bare måtte labbe etter, og det uten å bli lokket av kokepølsene til Gilde. Ikke en gang snudde hun seg på vei mot bilen.

Det ble ingen premie. Men det var ei lykkelig bikkje, det er det ingen tvil om.

Med blanke ark og fargestifter til

"Årets slutt er verken en slutt eller en begynnelse, men en fortsettelse, med all den visdom som erfaring kan fylle oss med. Hal Borland"


Så var vi her igjen. Nytt år. Nye muligheter. Et hvitt lerret - klart til å fylles med farger og opplevelser. Men var det ikke i går at jeg satt med samme tanke, med et hvitt lerret - klart til å fylles? Er det virkelig et år siden? Og i såfall - hvordan har jeg brukt fargepalletten og mulighetene?

Nyttår  er den dagen i året hvor jeg har høyest forventning, og minst krav. Det er en så til de grader oppskrytt kveld. Det skal være gull, glitter, champagne og fest og gjerne litt høy sigarføring. Jeg tror det kommer av at jeg hadde ungdomstiden på det glade nittitall - og at vi ventet på den STORE kvelden - da vi gikk over til et nytt årtusen. Alle nyttårsaftener før den tid var et langt vorspiel i påvente av FESTEN.

Og festen kom. Vi var invitert til selskap på Holmenkollen, til et hus som lå inntil en skog. Mulig Nord- eller Sørmarka. Vertskapet var islendinger, fantastiske mennesker. Vi hadde med oss Belugakaviar. Den hadde Gemalen fått i gave av ei som var mye i Russland - Belugaen lå på svimlende 50 000 - 80 000 kroner pr kg før denne nyttårsaften.

Så utstyrt med Beluga, smågaver fra Nyttårsørnen (som vi innførte fordi vi syns det var feigt at alle andre høytider har en figur som kommer med gaver: julenissen og påskeharen), og tannkost, inntok vi Det Islandske Selskap - og fra da gikk det bare oppover.

Drinker. Innen middagen ble servert hadde Gemalen begynt å snakke islandsk med en bror på Island- det vil si at han smilte mellom matbitene mens han mumlet og ropte "Kvitaflekkur" - som antagelig verken skrives eller uttales slik det er skrevet - men det var nå det han sa. Det betyr-ish - isbre... heldigvis snakket vertskapet flytende norsk, så ingen grunn til å kaste meg i fremmedspråk. Etter middag ble det mer drinker, og jeg kastet meg i gin med oliven - hvilket syns å være en god idè omtrent der. På kjøkkenet ble det drukket sherry, og det ble fornuftig å knuse pepperkakehuset. Som husets yngste sønn var hadde fått løfter om å knuse. Huset ble behørlig støttet opp igjen. Bind for øynene på junior, og et kjevle i hånd: inn på kjøkkenet og BANG - han trodde han knuste det, og var mer enn fornøyd.

Midnatt gikk vi til skogs og fikk se tusenvis av raketter pryde himmelen over hovedstaden fra ei glenne i skogen. Vi vasset i snø. Inngangen til det nye året ble behørlig feiret - med sprudlevann. Vel tilbake i huset fant vi frem belugaen. Og Ritzkjeks. Og mer drinker. Gemalen aka Nyttårsørnen, kledde seg ut, og bestemte seg for å ankomme via hagen. Lite visste han at den lange grøfta med snø nedenfor var en bekk. Av den ikke-frosne-typen. Vi har undret oss over hvor lang tid det ville tatt før vi etterlyste ham, og verre: hvor lang tid det ville tatt før vi lette i bekken utenfor. For han falt så sluddet skvatt til alle kanter, og hadde problemer med å komme oppigjen. Når Nyttårsørnen endelig kom - var han kliss våt, hadde vondt, og det kalde badet hadde på ingen måte gjort ham edru. Barna fikk gaver, gikk til sengs, og så spiste vi voksne Beluga på Ritz-kjeks. Supplert med mer sprudlevann. Og mer oliven. I gin.

Det siste jeg så da jeg la meg i tre-fire-tiden var fulle glass med gin - fargesatt av seigemenn. En gitar var kommet frem. Jeg innså at hvis noen skulle kjøre bilen hjem en gang neste dag, så måtte det bli meg.

Det var en heidundrende feiring. En saftig inngang til Herrens år 2000. Min nitti år gamle bestemor tok feil: verden stanset ikke opp.

I år skal vi til gode venner. Med barn. Og har på ingen måte verken beluga eller ørnekostyme. Det blir hyggelig. Ungene gleder seg. Det blir - i år som i fjor - en koselig feiring. Verken glitter, gull eller raketter fra vårt selskap. Lerretet 2013 skal fylles på sikt. Foreløpig kun med en Oslotur med Disney on Ice - men mer skal på. Jeg skal lage noen forsetter. Bryte noen forsetter.

Jeg har noen forsetter i år som alle år. Blablavektblablamatblatrene..... og så skal jeg bli snillere. Jeg skal ikke heve stemmen når jeg er sint. Jeg skal ikke kjøpe mer. Ikke mer blader som jeg aldri leser, plagg jeg bruker en gang. Ikke små gøye ting til barna som er ødelagt etter fire minutter. Jeg skal slutte å ty til kafemat når jeg skal ut på noen ærend. I stedenfor skal jeg lage mat med barna hjemme. Jeg skal ha med matpakke på jobb. Og så skal jeg fullføre noe. Hva som helst. Noe skal fullføres. I år 2013. Det blir bra.


Og med det så sier jeg "takk for det gamla", og ønsker dere alle et godt nytt år!

Jeg kjenner lusa på gangen, dessverre.

Når ble du angrepet av insekter sist? Angrepet som i virkelig plaget? Det er ikke akkurat typisk norsk å ha verken termitter eller taranteller i hus. Det hender det er f.eks en kobraslange som kryper ut av vasken, ei øgle på rømmen...men Norge har stort sett maur og en og annen edderkopp på lista si. Ikke engang en real giftslange kan vi skilte med. Hoggorm. Orm. Jojo... Jeg klager ikke, altså! Men vi må annerkjenne at vi ikke akkurat er plaget av store mengder insekter.

Noen er det alikevel. Det er småkryp som tar seg inn de minste åpninger. Maur, for eksempel. Sukkermaur kan man finne overalt. De ER plagsomme. Ikke i skogen, annet enn når jeg en sjelden gang glemmer å sjekke om tua jeg planlegger en velfortjent hvil på, er invadert. Jeg liker ikke å ha dem på hyttebenken. I senga. Ikke på verandaen og ute på steinene heller. For jeg er jo kontrollfreak, så jeg liker å ha kontroll på hva som beveger seg rundt meg, og hvor. Jeg er heller ikke glad i veps, bier og humler. Ei heller fluer og mygg.

Noen insekt ødelegger hus og heim. Andre slår seg ned på kroppen. Og i andre land leser man skrekkhistorier om orm som kryper ut av øyet til folk, om makk i blodet, om egg i hjernebarken... I Norge har vi flått. Skabb (det er faktisk det vi sier når vi sier vi får fnatt....knis). Og lus. Hodelus. Og det er nok det viktigste.

Vi har vært så til de grader vært spart for hodelus - til tross for invasjon etter invasjon i barnehagen år inn og år ut. Vi har mast og mast på at det er forbudt å bruke luer andre har brukt. Så til de grader at R kom hjem hylende, fordi en på skolen hadde lånt hjelmen hennes, og hun mente den måtte kastes....ehrm.

For noen uker siden hadde vi overnattingsbesøk, og i løpet av kvelden - etter at barna hadde sovnet i samme seng og kranglet om putene i over en time, innså vi at dette barnet hadde lus. Hadde hatt, men det var bare tatt en enkel kur, fjernet et putetrekk, og kryss fingrene. Det holder ikke med kryssede fingre når man har lus - jeg bare nevner det.

Da jeg - forrige søndag - insisterte på å dra håret til jentungen bak ørene slik at jeg kunne få se noe så sjeldent som ansiktet hennes, krøp et insekt i håret. Jeg fikk ristet det ned på et hvitt ark, og googlet lus. Lus viser seg å være ganske lett gjenkjennelige....Og ved nærmere ettersyn så var det ikke en eneboer...

Ennå hadde det ikke gått opp for meg hvor omfattende mye ARBEID det er med lus. I utgangspunktet hadde jeg en plan om å freake ut - finne meg et bord jeg fikk plass under, hvor jeg kunne rugge frem og tilbake - mens jeg sugde på tommelen. I realiteten var det bare å pelle seg til kveldsåpent apotek, og finne seg et lusemiddel.

Det er visstnok ikke flaut å ha lus. Det er visstnok så vanlig og normalt at det nesten er som å ha myggstikk. Det er bare det at jeg syns ikke det. Jeg syns det er skikkelig, skikkelig flaut. Nei, ikke med hodet. Jeg vet (!) at lus trives best i rent hår. Jeg hører dere!! Jeg vet at de vi fikk det fra er skikkelige folk. Rene og pene. Alt dette vet jeg. Men jeg har med meg noen fordommer, noen uttrykk som jeg ikke klarer å fri meg fra. Farmor, født i begynnelsen av forrige århundre, hadde en jobb i dentids hjemmesykepleien i Stavanger. Hun pleide å si at vi aldri måtte flytte til Pedersgata - der var de fulle av lus, sut og sopp.... lusebefengte... I barnehagen ble vi tatt til side, og fikk vite at vi måtte sjekke barna for lus, for en av deres nærmeste venner hadde lus. Når jeg spurte hvem, så fikk jeg ikke vite det. Hvordan er det med og hjelper mot fordommer? Når det dysses ned, ikke skal snakkes om? Det henger i fra ungdommens vår. Men jeg har bestemt meg for at det ikke er flaut å ha fått lus. Det som er flaut er å beholde lus. Jentene syns forøvrig ikke det er flaut. De virker helt upåvirket av hele sirkuset.

Ja, for det ER et sirkus. En time etter at første lus hadde krøpet ut på papiret - hadde jeg prøvd et nytt produkt, gredd ut ni lus til sammen, og var godt i gang med å kokevaske sengetøy, fryse bh'er og kosebamser, og sende sms'er til alle venner av barna. Jeg klødde selvsagt. Prøvde å få fri fra jobb for å sprite hus og heim, men det var jo like greit at jeg ikke fikk det, for jeg var ferdig med fire senger, full fryseboks og sms'er før midnatt.

Så skrev jeg brev til skolen, forklarte at alle hensyn var tatt, men det var på tide å skrive det vanlige høstbrevet. Og det kom samme ettermiddag.

To ganger i døgnet har vi brukt lusekam. Og bare noen dager etter kuren (som forøvrig skal være FANTASTISK - kyss meg et sted vi ikke har hatt lus...) dukket de første nymfene opp. Jeg har ikke sett noen egg. men jeg har altså funnet mange nyklekkede lus. Det som er fint, er at disse ikke legger egg. Så ved å fjerne dem, så dannes ikke nye. FLOTT DET! Men de kryper. De har mange (!) bein. De er EKLE. Og jeg har prøvd å roe det ned. Vanlige regler: ingen får låne hodeplagg her, ingen låner hårpynt. Og hver dag har vi gått igjennom håret. Det har blitt færre og færre nymfer. Siden fredag har det ikke vært noen.  Og i dag har det vært tid for runde to. Runde to: vi har fått apotek oppe i gata her. Gikk jeg for de fantastiske shampooene som ikke gjør lus immune? NEI. Jeg gikk for noe som hadde så ram lukt at tårene stod ut av øynene våre. Den dyreste. Nå er faktisk lusemiddel uansvarlig dyrt uansett - fra 150 kroner pr pers til 190 kroner pr pers. Pr. runde! Det er jo ikke rart noen blir sittende med lus og smitter området gang på gang med slike priser!

Begge jentene ropte på oksygen, det var ille lukt. Men det gav seg, og nå ligger jentene i hver sin seng med håndkle under - håret lukter rar parfyme, og i morgen er det ny vaskerunde. Av med alt sengetøy, kosebamser og hårpynt i fryseren. Det er ingen enkel jobb! Og: fra nå av er det lusekam en gang og to i uken.

Jeg prøver: Jeg forteller jentene at det IKKE er verken flaut eller ekkelt. Jeg bagatalliserer alt utenom arbeidsmengden, slik at de ikke skal la seg friste til å dra djevelskapen inn i huset igjen... Og mest av alt prøver jeg å snu min egen tankegang, legge gamle, tåpelige fordommer LANGT bort.

Men sannheten er at det er et helvete å ha lus. Det er dyrt, det er MYE arbeid, og det klør noe så inn i hampen! Og det er for oss som IKKE har fått lus (mutteren var skånet - men her tas ingen sjanser: også jeg sitter og glinser med to hundre kroners dårlig parfyme i håret). Ok, så var også det prøvd. Det er jo ikke som om jeg ikke har tørket både snue, ørevoks, svette, bakender og tårer før. Eller smurt kremer på vannkopper og myggstikk, på vorter og sår - før! Så dette var vel bare nok en lekse i å være menneske.

Det er bare en ting som virkelig ergrer meg - bortsett fra prisen, arbeidet, omfanget og renholdet.... og det er det at Dentinista sikkert aldri har hatt lus i hus.. for hun gjør jo bare det som gjør henne lykkelig. Der kunne jeg vært smartere, det ser jeg nå....