Evner og fristelser hører jo som regel sammen.

Jeg har mange kvaliteter. Gode og dårlige. De gode prøver jeg nok å promotere litt - de dårlige prøver jeg å late som om jeg ikke vet om. Med kvaliteter mener jeg ikke holdninger og moral. Noen kan kanskje betrakte meg som umoralsk - for moral kan være så mangt. Vi kan mene noe om mennesker som mener at å snyte på trygdesystemet er greit. Jeg mener det er umoralsk. Etter mine verdier. På den andre side kan det hende at disse menneskene aldri ville danset med andre enn sin egen ektefelle - og dermed opplever meg som umoralsk. Så moral er så mangt, og så mye mer enn man kan diskutere på en kveldstime på en blogg. Men kvaliteter derimot - de opplever jeg som mer konkrete.
Og nå ønsker jeg meg noen nye kvaliteter. Og evner.

Av og til får jeg et spørsmål om hvilke evner jeg ville hatt om jeg kunne ønske meg hvilken som helst i hele verden og universet og tilbake igjen? Å fly. Være usynlig. Tankeleser. Alt jeg tar i blir til gull....

Jeg har tidsnok tenkt på dette. Og jeg har prøvd meg på en slags oversikt over hvilke evner jeg helst ville hatt:

1. Jeg vil ha verdens flotteste sangstemme. Jeg skulle ønske jeg var et naturtalent, at jeg slo Sissel Kyrkjebø ned i støvlene - at jeg sang selv den dårligste Mods-sang slik at håret reiste seg på armene. Hvis jeg sang som den Gudinna jeg syns jeg fortjener å synge som, så skulle jeg leve av å synge. Nå: synger jeg helst ikke i dusjen engang. Sekstende mai i året 1999 - det året det VIRKELIG var bratt, jobbet jeg i en barnehage. Vi skulle synge for et gamlehjem. De gamle satt i solen utenfor, det var så vakkert vær. Barna sang som gudebarn, det var ikke ett tørt øye verken hos oss voksne eller de gamle. Og ruset på suksess, fant jeg på at vi skulle ha et ekstranummer. Og da skulle vi synge "Ja, vi elsker". "Ja, vi elsker" går opp og ned slik fjell og fjorder i Norge. Det er visstnok derfor den går opp og ned, for å illustrere naturen. Men den begynner ikke på Lindesnes, for å si det sånn. Den begynner ca i Sirdalen. Og så går det opp og ned derfra. Et tips når man stemmer i denne sangen er å IKKE begynne første tonen som om man står på Galdhøpiggen. Fra åpningsstrofen går den opp, opp og opp, nemlig. I lykkerus over hvilken suksess vi var - så stemte jeg i med "Ja, vi elsker" på en høy tone. De første som datt av var de voksne. Det var omtrent med en gang. De gjorde seg forskjellig ærend, knyttet jakker, sko og tørket snue. Jeg kunne se at de lo. Barna hadde jeg med meg helt til "den saganatt som senker" første gang.... og det hele endte opp i at jeg stod med skamrødmen i kinnene, ungene stod måpende rundt meg og kikket, de voksne i barnehagen lå forknytt i falske ærend på bakken, og de gamle: åh, horror. De var helt alvorlige. De bare SÅ på meg. Og da jeg - besatt med tanken på å gjøre det ferdig, klorte meg over siste "senker drømmen på vår jord", så var det ikke en kjeft som klappet. Men flere fikk behandling for post-traumatisk stress-syndrom, har jeg hørt...

2. Jeg vil komme meg gjennom begravelser på en verdig måte. Jeg er veldig følelsesladd. To uker i måneden er jeg VELDIG følelsesladd. De to andre: mer enn normalt. Jeg kunne tenke meg å se Harry Potter uten å gråte av glede over at Harry klarer seg. Å høre syttendemaitoget komme uten at sminken renner i strie strømmer nedover kinnene. Å gå i begravelser uten å hulke høylytt og bli trøstet av svigerdatteren til avdøde. Jeg ønsker at jeg hadde evnen til å se alvorstynget ut, med sorg i blikket, og på verdig vis gi de rette klemmene, si de rette trøstende ordene, til de rette folka. Jeg skulle ønske jeg slapp å ta med en torkyrull, og være redd for å gå tom for papir alikevel. At jeg kunne høre på talen fra presten uten å tenke på barndommens campingturer, på svidde poteter og nye oppfinnelser. Alt for å unngå hulkene som fremkalles av synet av kirken. Av blomster. Av kisten. Av pårørende. Av presten. Av mer blomster. Av kisten som senkes i jorden. Av de pårørende som gråter. Jeg skulle ønske jeg hadde evnen til å holde verdige, gode taler i kirken. Og hvis ønske nr en gikk i oppfyllelse - kanskje synge en trall i tillegg.

3. Jeg skulle gjerne hatt gjennomføringsevner. Fullført et prosjekt, en utdanning, et kurs! Men hva fikk jeg da envnene ble delt ut? Jo - igangsetterevner. Jeg elsker simpelthen å sette i gang ting. Ingen fest er som de som må planlegges! Ingen bok er så velskrevet som dem jeg har i hodet! Og ingen hus har så fine lister og karmer som mitt fantasihus. Men å fullføre... nei. Jeg har flere påbegynte blogginnlegg (dette f.eks - ble påbegynt i juni....) enn ferdige. Jeg er midt i en utdanning. Har sytten påbegynte prosjekt i huset. Takke meg til null fantasi og gjennomføringsevner fremfor den blomstrende fantasien min sammen med pågangsmot! Oioioi. Men når jeg kommer til situasjoner hvor det hadde lønt seg å se hvordan ting blir - neida, da er det full stans. "Åh, kommer det et kjøkken her? ...hvorfor? Åh, mangler kjøkken pr dags dato, ja....nettopp" og "En blå vegg? Og de andre ikke? Åh, er ikke det uprakisk....? Nei? Fint? Åh, jahaja....". Null evner til å se det for meg.

4. Dybdeinteresse. Jeg ønsker meg en interesse. Å bli oppsluket i en interesse, slik at jeg faktisk vet noe om den interessen. At jeg har lyst til å vite ALT som er verd å vite om akkurat det temaet! Ikke som nå, når jeg kan mye om litt og litt om alt. Jeg vet for eksempel alt om butikkene på alle handlesenterne. Jeg vet hvor Princess har lokaler, hvor KID har lokaler, hvilke lekebutikker som er på Kvadrat... spisesteder og klær, kopper og kar...  Tenk om jeg kunne tatt den kunnskapen og brukt det til noe nevenyttig! Hva som helst!!! Hatt nerde-kunnskap om stjerner og planeter. Om bil. Om mat og politikk.  Ikke bare om Se-og-Hør-emner, om tv-program (som jeg ikke engang ser mer enn fire minutter av!!!) og folk. Jeg er veldig interessert i mennesker. Den skal jeg ha. Ikke så nysgjerrig - men interessert i humør, i sinnstemninger, i deres evner. Folk er gøy. Men bortsett fra det, så kan jeg altså nok til å holde en temmelig lang samtale om ganske mye. Og jeg har skumlest sammendraget i alle lærebøker jeg noensinne har vært borti. Stilt på franskeksamen uten å ha kjøpt boka jeg skulle opp i. Det går på et vis. Men jeg har altså selv ingen interesser. Neida, jeg er ikke lei meg! Men det står på ønskelista. Nå kan jeg (faktisk) følge fire program på tv samtidig som jeg blogger. Tenk deg den arbeidssituasjonen om jeg hadde klart å overføre det til jobb! Åhoi! Så: evnen til å gå i dybden. Og interessere meg for dybdeinnholdet. Over tid.

5. Evnen til å lese Rosens Navn. Og for dere som har lest Rosens Navn, så vet dere at jeg snakker om de første 100 sidene... jeg er leseren han sier han ikke vil ha - da forfatteren ønsket seg lesere som orket å lese de første hundre sidene. Det skjer visst noe magisk der et sted. Ja, ikke vet jeg. Jeg sovner lenge før den tid. Jeg ønsker meg evnen til å stå i noe kjedelig over tid. Noen mennesker har Rosens Navn-effekt på meg. Det er helt umulig å forutse når det kommer til å skje. Om det er monoton stemme, om det er lang innledning...noen mennesker hører jeg bare ikke! Vi kan begynne på en koselig prat (dette kan f.eks være foreldre i klassene til jentene), og så forteller de noe. Fem setninger inn i fortellingen oppdager jeg at jeg har begynt å taste på telefonen, smile til noen andre, rope på barna... jeg har rett og slett glemt at et menneske står og prater med meg! Umulig, tror du? Nei - det skjer rett som det er!!! Og det er hyggelige, snille mennesker, med lun humor, intelligente så det holder - og historiene er og gode. Det er bare JEG som faller fullstendig av underveis. Og som sagt: så klarer jeg ikke å fatte interesse for hva de har å si. Av og til ser jeg at munnen går opp og igjen, slår fast at de ikke tygger - men prater - og klarer å hale inn en slags oppsummering av de siste setningene jeg har hørt. Andre ganger er jeg redd jeg bare ikke fullfører....en beklagelse deres vei her og nå: det er ikke deg, det er meg!!! Men hvorfor det skjer... ingen ide....gjesp.
_________________________________________
Superevner: det vil jeg og ha. Alle skulle vel hatt superevner noen ganger. Mine barn tror for eksempel at jeg har en evne til å se og høre alt de gjør. Og det har jeg fyrt opp under. Men siden det ikke er sant, så må jeg innrømme at det er noen evner jeg skulle likt å hatt:

6. Jeg vil fly. Jeg kunne tenke meg evnen til å fly - med bagasje og passasjerer. Til jobb, på hytta... men ennå mer skulle jeg ønske meg en bil som kunne fly...ut av kø. En flyvende, lilla bil med øyenvipper...og blomster på hekken.... det hadde vært bilen sin det. Er det parkering om bilen står tretti cv over bakken? Hvis den står iveien for andre biler? Eller må bilen ha asfaltkontakt for å være parkert? Hm... verd å diskutere!

7. Lese tanker. Jeg kunne tenke meg å lese tanker. Ikke private tanker eller tanker om meg. Men andre tanker. Antagelig slik at historiene som blir presentert (se 5) raskere hadde kommet min vei... men jeg kunne og tenke meg å sitte og plukke løgn av folk. "Neida, du - du var slett ikke på rommet ditt da skolen brant ned, du stod derimot bak en busk og nøt synet av flammene!". Eller når husets til tider ikke helt sannferdige små forteller at de iallefall ikke har noe med at Elefantfotplantens lange, stive bust nå er en cm og klart klippet over... Da skulle jeg ønske at jeg kunne konfrontert dem med at "jammen, du brukte jo den røde saksen, og kastet busta i buskene på lekeplassen!", og ikke måtte vente mange måneder før jeg fikk den sanne historien frem: "Hvilken saks var det du brukte da du klippet planten egentlig? Åh, den røde, ja! Og busta, det kan ikke ha vært lett å kaste den, for en femåring som forstår hun har gjort noe galt? Hm? På lekeplassen, ja..." Mye mageverk for den lille som grudde seg til vi fant busta kunne vært unngått på det viset. Og mange kriminelle kunne vært tatt! Det er kul evne.

8. Superhukommelse. Alle fjes, alt som er blitt sagt, alt som er blitt gjort, alle språk, alt fag, alle sangtekster... Det hadde vært så mye enklere å være meg om jeg husket alt. Da var det ikke noe å diskutere, noe å lete etter, noen runder med quiz å tape... men jeg innser at hodet mitt ikke er laget for superhukommelse. Det hadde vært temmelig mye å ha på plass. Så jeg er villig til å ha arkivskuffesuperhukommelse - at det kommer frem når det trengs, bare! Kanskje det hadde blitt kjedelig i lengden. Jeg liker jo å resonnere, og det hadde kanskje ikke vært behov for det da... Men jeg hadde vært suveren i diskusjoner!!

9. Snakke med døde. Men ikke fordi jeg vil snakke med døde. Jeg mener at når noen dør så er de ferdige her, uansett hva som skjer etterpå. Hvis jeg åpner for at det er en mulighet å snakke med døde (jeg sa hvis!), så lurer jeg veldig på hvorfor? Lisa Williams hevder jo å kunne snakke med døde. Men hun tar det ekstremt langt. Hvis (igjen) man antar at hun har rett, så må jeg si meg mer enn skeptisk til den byturen hun tar hvor hun konfronterer folk med følgesvennene deres. Hun går altså rundt i gatene, på en kafe, på en butikk... og så treffer hun et menneske hvor hun ser det står en person eller to ved vedkommende, og så forteller hun at personen har noen med seg. Og de blir så glade, så glade. Her er min reaksjon hvis noen fortalte meg at jeg har med meg noen: "HÆ? ØøøøH!" Jeg vil gjerne gå i fred, jeg. Alene. I dusjen og på do. Jeg er ikke alltid like stolt over handlingene mine, fobier og redsler. Jeg vil gjerne ha dem helt for meg selv, og ikke at en person jeg potensielt skal treffe på den andre siden skal vite noe om det! Hvis jeg har en ånd ved min side: så ikke si det til meg! Jeg vil ikke vite det! Med mindre jeg kan snakke med vedkommende. Og be vedkommende om å suse avgårde til den andre side og vente der.

10. Min siste superevne: jeg vil gjerne være flinkest i verden i en sport. Få masse sponsoravtaler. Kule klær. Spille sjakk og slå Magnus Karlson. Hive dartpiler og treffe i midten hver gang. Få morsomme tilnavn. Bli kjent som Bueskytteren fra Tasta. Dansedronninga fra Stavanger. Madlajenta som hoppet lenger enn Wirkola. Det kunne jeg tenke meg. Men det må jo komme enkelt. Det må være en medfødt evne! For er det en evne/egenskap jeg har som virkelig krasjer med det meste her, så er det det faktum at jeg faktisk er pur, pur lat.