Bruksanvisning takk!

Nå har jeg snudd ungen opp/ned. Jeg har kikket bak ører, i knehaser, mellom tærne, under armer og i hårfestet. Nei - ingenting. Nada. Null. Zero. Ikke EN vaskelapp eller bruksanvisning. Jeg mener det! Ungen kom uten! Det er uhørt. Så jeg måtte slå opp i et par manualer. Men de er og av ymse kvalitet, og dere vet hvordan det er: akkurat det problemet man har her og nå - det finnes ingen bruksanvisning som forklarer akkurat den feilmeldingen. Det burde vært i alle manualer. Uæææææ - hva betyr det, f.eks? Hvis trykket ligger på uÆææææ, så pleier det å være vondt. Hvis trykket ligger på U derimot - så pleier det å være urettferdig. Men dette har jeg bare lært meg selv, altså. Jeg er selvlært i barnelyder og andre feilmeldinger. Når trykket ligger på uææææÆ, så vet jeg f.eks at det blir langvarig. Men heldigvis er det lite slike feilmeldinger her i huset. Her går det mest i Åheeeee. Det er lyden av misnøye fordi man er dum. Ja, jeg altså. Som i: "du får smøre matpakken din selv, avtalen er at du skal levere matboksen til meg når du kommer hjem, og her ligger den ennå i sin egen skam i ranselen". "Åheeeee!". På med noen tårer lengst ute i de ytterste øyenvipper - og så oppdager jeg noen minutter etter at jeg klasker pålegget på skivene alikevel.

Noen feilmeldinger må man bare ringe reparatør for å finne ut av. En venninne som er helsesøster, f.eks. Eller en erfaren seksbarnsmor. Eller i verste fall: Gemalen. :D

Barnebøkene burde være fulle av uventede situasjoner. Det burde faktisk vært en egen BOK om uventede hendelser. Ting man ikke er forberedt på. Jeg har ingen ambisjoner om å skrive bok. Og iallefall ingen uventede-ting-man-opplever-som-mor-bok. Men jeg har satt opp noen punkter som er verd noe ettertanke:

1. Prisen på en barnevakt. Hvor i huleste finner man ut hva en barnevakt er verd? Mine har vært gull verd, men jeg har så lite gull at jeg måtte nøye meg med penger. Det ble rett og slett meg, en våt finger i været, et vindkast, og vips: en sum pr time. Åtte år etterpå har det steget med en tier i timen, og jeg har større forventninger til barnevakten enn før - det er ikke blitt bedre lønnet, men arbeidet har blitt vesentlig lettere. Og derfor kastet jeg på noe husarbeid. Av typen: sett inn i maskinen. Rydd opp lekene etter barna.

2. Den første samtalen om hvordan barn blir til. Vi vet at den kommer, og jeg var SÅ forberedt!!!! Skulle jeg gjøre som mine studiekamerater og gi det ekle navn som "Fødehålå", eller skulle vi si "Tissen" eller "Tisserumpen"??? Og hva skjer? Jeg runder Teateret en vanlig tirsdag, og der kommer det fra den eldste (da sju år): "Jeg forstår det med frøet som blir til en baby og alt det. Men det jeg IKKE forstår, er hvordan frøet kommer inn??" *Bråbrems, sving, host*. Jeg: tafatt så det holder. "Du, det forstår jeg godt at du syns er vanskelig å forstå! Da jeg var liten syns jeg og det. Nemmen, se der, dere! Barneteateret har satt opp Mowgli! Hvem vil gå???? Jeg bare ELSKER Mowgli....blablabla". Patetisk. Neste gang: Jeg har yngstebarnet (også syv år) alene i bilen, og i det vi runder Teateret (hva ER det med Teateret?) så hører jeg at hun øver seg på et ord. Ja, det er ikke et fint ord, men det begynner på og slutter på det samme som pepperkakesmule....ehrm. Og så: "Mor - *navn på ei i klassen* sier hun vil kysse, kline og ...pepperkakesmule med Justin Beiber!" *Bråbrems, sving, host*. Litt bedre forberedt, men jeg hadde altså tenkt at klassekamerater skulle tatt seg av denne infoen. "Jahaja. Vet du hva det er, da?" Det visste hun. Riktignok ikke dybdeinfo - mer av den grunne typen. Men sånn nogenlunde. I mitt neste liv skal jeg gjøre som min søster, fortelle dem sannheten når de er to år. Og vedlikeholde det. Så blir det ikke så spennende. For meg.

3. Klær. Valg av klær. Det EVIGE maset om hva man skal ha på seg. Og endelig har jeg skjønt hva mor mente da hun sa: "Nå var du fin!" når jeg så ut som et takras. Det er akkurat det jeg gjør. Jeg sier "du var fin i den!", og får "Hrmf!" tilbake. What? Hun ER fin i den! Kjempefin! Men så er det noe galt med den. Den er ikke lang nok. For lang. Ikke svart nok. For svart. Den krøller ikke sjarmerende, men plagsomt. Den passer IKKE til resten, og forresten så har en eller annen i klassen lik, og akkurat hun er denne uka veldig teit, for hun fortalte om den hemmelige forelskelsen i Magnus. Eller Jacob. Eller the Boy of the week.




Finn fem feil...

4. Bokbinderi. Det er ikke mange i NAV-systemet som får omskolering pga utgått utdanning, men det hender det svinger innom en bokbinder. Og typograf. Men det er en annen historie.... Men at jeg skulle bli bokbinder, det var uventet. Jeg husker at min mor lærte meg å legge bind på bøker. Men først fniste jeg av ordet "bind" - som jeg fant hysterisk morsomt langt opp i tredveåra.... *knis*, og så er det svart. Jeg har INGEN minner etter fnisingen. Var det teip involvert? Skulle det brettes rundt boka? Var det ikke noe med ei saks...? *HYL*. Hver høst går jeg på med teip, papir og saks. Etter at ungene har lagt seg, takk. De er for små til å lære DE banneorda! I dag har jeg lagt bind *knis* på TO bøker. Der var den kvelden gått... Og skulle de ha likt bokbind? Neida, frem med to ruller. Men det jeg ikke helt forstår er hvorfor de skal ha bokbind på ei arbeidsbok? For det er ei bok de skriver i, dette. Og i dag har jeg og, ett par ganger, lært på den harde måten at det kreves større stykke papir når man har boka igjen enn når den er åpen...

Og: på bildet: Finn fem feil. Eller iallefall en. En utenom det vanlige, da. Nei, ikke at det var stygt. Men muffinsen går opp/ned. JEG DRITER I DET! Det detter av før jul uansett.

 5. Bursdagsgaver. Da eldsteprinsessa begynte i første TRINN (det er forbud mot å si klasse på denne skolen. Skal ikke nevne navnet på skolen. Men den ligger ved BYFJORDen. Tog du an?), var det 19 jenter i hennes kl..nei, eh....gruppe. Nitten. Så vi prøvde å få en sånn fellesforståelse for hvordan disse bursdagene skulle organiseres. Selv ville jeg ha fire klassefester i året - foreldrene for desember, januar og februar tar ansvaret for en fest, de som har barn født i mars, april, mai tar for neste fest.. og en dyr gave fra klassen til alle. Nei. Det var visst en dårlig ide. For det er da ikke problemer å ha nitten jenter pluss nabojenter og alle i slekta på besøk! Jeg insisterte på at det blir coctailparty hos meg, for jeg har ikke plass til tjue jenter! Og i tillegg har jeg ikke tenkt  å kjøre jentene i tjue bursdager i året. Velvel, jeg bøyer meg selvsagt for Flertallet, og Flertallet syns at vi skulle kjøre alle eller få i hver bursdag, og at gavene kunne være femti kroner cash, eller gave på femti til hundre kroner. Akkurat ja. Jeg vet forresten at noen av jentene lar være å gå i bursdager i det hele tatt fordi de ikke har råd til det. Men ok - jeg kan ikke skylde på det. Så i dag har vi vært på gavehandel. Eldstejenta skal i bursdag til to (hurra, slått sammen!!!!), og vi har tre sommerbarn som skal ha gave som ennå ikke har fått. Har dere vært på Søstrene Grene? Jeg skal ikke reklamere for butikker, jeg skal ikke det. MEN LØP OG KJØP!!! Før lå Søstrene Grene bare midt i hovedgata i Kjøben. Jeg MÅTTE innom. Nå har vi en her i byen og. Jeg handler ALLTID servietter når jeg er innom. Og jentene kjøper billig Kina-dritt som virker i beste fall til vi er ute av butikken. Men de har mye gøy og!! Og i dag har jentene handlet jentegaver. Det tok to timer. Ja, TO timer. 120 minutter. Mulig 118. De fant hver sin eske. Og fylte dem med gøye effekter. Det er billige greier. Full boks og ennå ikke nådd pristaket. Jeg prøver å involvere meg. Men jeg har blitt teit over uka. Jeg er så teit, som foreslår at de kan kjøpe hårting! Eller praktiske esker! Eller perler! "Moooooor, då!"... Det er teit, det. Det var jentegaven. Hvordan guttegaven kjøpes inn er ennå verre. Men nå har jeg fått en ide. De skal få være med meg på Birkemo neste gang. Stavanger eldste butikk, som selger ALT innen ramp og gøy og utkledning. Jeg får ta med en avis og prøve å ikke foreslå noe... Teita.

6. Hormonstoff i kremer. Jeg har fått meg en app. Det er hormonsjekken til Forbrukerrådet. Den scanner koden på varen, og forteller meg enten at alt er ok, eller at det er GALSKAP. I galskapstilfellene ser det slik ut:

Da er det farlige produkter som kan ødelegge...antagelig muligheten til å få barn, og øke sjansen for skjeggvekst og stramme lår - hva vet jeg. Men det vil jeg jo ikke at barna mine skal ha! Vel, stramme lår er greit. Hvordan kan man leve? Jeg ser Natusan selger kremer til rumpene til små barn - og jeg tenker jo ikke at det kan være farlig! At spritservietten man vasker den søte stumpen med inneholder HORMONER! Jeg stoler på produsenten! På at det er lov å markedsføre fordi det er ufarlig! Ta Spenol foreksempel. OIOIOI! Det er FULLT av hormoner. Den som er så god på en ellers tørr arm! Ikke kladder den. Ikke lukter den dritt. Men den gir meg altså hormonell ubalanse. Jeg måtte sporenstreks kaste halvparten av alle produktene jeg hadde, og kjøpe nye. Men det er heller ikke lett, der jeg står med mobilen i butikken og rister ulykkelig på hodet hver gang et favorittprodukt er livsfarlig-ish. Hekkan.

7. Kjøp av ransel. Jeg har jo jobbet med akkurat det, og demonstrert hvor viktig det er med god støtte i ryggen, over skuldrene, og at det er meningsløst med en anatomisk riktig sekk hvis man ikke har alle stropper og belter på. To ting jeg har lært i første og andre klasse på denne skolen ved Byfjorden...: Det er ikke tungt det de har i sekken. Det veier nesten ingenting. Og sekken kan bare vaskes "to til tre ganger". Når vasker man noe "til tre"?  Etter et år var den så skitten at jeg rett og slett tenkte "to be or not to be", og pælma den i maskinen. Det gikk, gitt! God som ny! Nå ønsker hun seg ny sekk.... yeah, right, det kommer til å skje! Pføyt.

8. Pynteting. Noen er givere i livet. Andre har kjærlighetsspråk hvor de gir av tiden sin. Mine vidunderlige små gjør små tjenester for meg - og så lager de ting. Hvor mange ganger har jeg gått på jobb med hyssingarmbånd rundt armen? Med hjemmesurrede klemmer i håret? Og hvor mange tegninger har jeg fått, smilt til og sagt: "tusen, tusen takk! Så fantastisk! Den var fin - nydelige farger og blablabla - DEN kan jeg ha med på jobben!". Det gikk fint i flere år, det. Helt til de begynte å etterlyse ting. "Hvor er den orange lysestaken i keramikk som jeg lagte i første klasse?" og "Hvor er alle de seks små malerien jeg har laget i barnehagen?". Verst: "Hvorfor ligger hylla som jeg lagte, malte i alle verdens farger og gav deg til jul så du hadde noe å ha astmamedisinene på, på loftet, far?". Da må vi alle trø til og fortelle at det ikke er bra å ta den ned nå når man snart skal pusse opp soverommet, for da måtte man tatt det ned igjen og kanskje ødelagt noe, og det er jo mye bedre å spare den til da, slik at man virkelig kan henge den midt på veggen til heder og ære! *gremm* Men av og til er gavene prisløse - uvurderlige skatter, og da smaker selv mest brente, kalde kaffe og den tørreste, eldste skive godt til frokost.

Nei, det er mye mer som burde vært oppe i en oppdragelsesbok. Hvordan takle barnas frekke venner, hvordan minske drapslysten når yngstebarnet ser en snegle, hvor lenge skal barna få lese på senga.. Det får bli en annen gang. Nå skal jeg opp og fylle en sekk med leker de aldri bruker, sette den på loftet, og hvis de noengang spør etter dem, så får de dem tilbake. De merker nok ikke at det er borte engang. Det står fire sekker fra før... Hvordan lure egne barn - det burde vært viet et helt kapittel.

Teak-takk

Det er mye møkkaprogram på tv. Som sendes i beste sendetid. Uansett når jeg slår på tv'en så får jeg glimt av gråtende mennesker som enten har gått konk (Luksusfellen), som er fete, stygge og ulykkelige på vei inn i fete, ikke fullt så stygge og lykkelige (Bli ny, Bli ti år yngre på ti dager, Homsepatruljen....), eller noen som samler på noe. (Sykelig samlere). Jeg kaller det sosialpornografi - og det er ikke helt stuerent å kose seg med et slikt program. Å drikke rødvin, spise biff og kose seg med den siste episoden av Luksusfellen... eller sitte i min egen haug med rot og støv og ting og kjenne skadefryd over at folk har hus så fulle av dritt og spetakkel og vemmelige ting.. Det kjennes som en bismak i munnen. Så jeg unngår slike program. Jeg blir i dårlig humør. Biffen smaker ikke godt. Rødvinen vokser i munnen - og ikke på den gode berusende måten.

Det handler jo om meg - også denne gang. Det handler om å kjenne seg igjen - for min del. Jeg får ikke verken den ene eller den andre smaken i munnen når jeg ser på program hvor de gir en ulykkelig familie i USA et nytt hus, river det gamle og gir dem et hus de ikke har råd til å betjene. Det handler ikke om meg. Luksusfellen handler heller ikke om meg - men jeg syns de burde få hjelp uten å skrive under på en kontrakt om at de skal blamere seg på tv - og så kjenner jeg det igjen fra jobb. Syke samlere derimot: det kunne ha handlet om meg. Om oss, forsåvidt.

Ryktene sier at min kjære mor - tidlig på syttitallet, pakket alt i leiligheten i esker og flyttet alt til den nye, store eneboligen. Da det meste var pakket ut, var det en eske igjen. Den var ikke merket. Uansett hvor mye hun tenkte, hvor mye hun grublet, så kunne hun ikke huske hva som var i esken. Tanken hennes var at hvis hun åpnet den, så beholdt hun alt som var inni. Og at hun tydelig ikke behøvde det som var inni når hun ikke engang kunne huske hva som manglet. Så hun kastet esken uten å åpne den. *hyl*

Vi har det motsatt. Da jeg traff Gemalen, en gang for femten år siden, og stod bak en butikkreol og rødmet hver gang jeg fikk et glimt av ham - så skulle vi blande to forskjellige stilarter. Begge var ekstreme. Jeg samlet på mus. I alle (!) versjoner. Håndklær, grytekluter, pyntegjenstander, krukker.... mye (!) stygt. I tillegg hadde jeg arvet alt jeg hadde, så stilarten min må ha vært chabby. Kun det. Da jeg skulle hjelpe gemalen med å pakke ut hans esker, fant jeg ting jeg ikke engang hadde ord for. Nuppereller. En oksehodeskalle. Antikk blomsterpotter. Krigsgjenstander, som f.eks en tysk ørn i smijern. Blomster: husfred. Jeg kikket meg til slutt fortvilet rundt. "Du har møje ...fint" presset jeg frem. Vi kikket på hverandre. Og så LO vi. Det var så vanvitttig.
Vi fikk en litt røff start, mulig jeg mer enn ham. Vi likte ikke hverandres ting. Og oppdratt som en av fire døtre... her skulle ingen mann fortelle meg hvordan jeg ville ha det.

Resultatet var en overfullt leilighet med ....kort sagt møje dritt. Dårlig stemning.



SÅ jan. 2012!

Men litt etter litt så fikk vi beveget oss i ...om ikke rett, så iallefall en retning. Og etter ett års tid hadde vi en full, men i mine øyne, trivelig leilighet. Og nå: går vi mot full femtiårsstil. Jeg ønsker meg skai spisestue.

Vi blir eldre. Vi fikk barn. Og jeg fant ut at jeg har en ektefelle med tendenser til samling. På en litt pussig måte, egentlig. Er noe ødelagt, har et lite hakk, er en plante på rehabillitering - UT. Ting jeg hadde tatt vare på om jeg valgte. Er det ikke ødelagt derimot: velkommen hjem. Antikviteter, verktøy, kopper og kar. Fire kaffeservise - mulig fem. Og som folk flest har han dilla på noen spesielle ting. Heldigvis ikke vesker - selv om det kunne kommet meg til gode.

Han har dilla på bord. Ja, du leste rett. Bord. Stuebord. Settebord. Helst i teak eller mahogny. Gjerne opp-pussingsobjekt. Jeg har prøvd å telle stuebord. Hvis jeg tar med det vi begge betalte ti kroner hver for på samme loppedmarket, som mutteren nå har, så vet jeg at vi har hatt ni-ti. Det vi har nå er det fjerde i år. Det ene var et steindyrt mahognybord kjøpt brukt hos ei som hadde leiligheten full av Kjell Pahr Iversen-bilder - bortsett fra i det rommet hvor hun tydeligvis egentlig oppholdt seg. Veldig kult - ble rundt når vi slo opp klaffene. Jeg likte det godt. Men det fikk hard medfart her i huset, så vi forkastet det og satte det på loftet. Det neste var - når "vingene" var slått ut, ett langt teakbord. Det var planen å pusse å det opp. Men det ble stående. Kult at det ble så langt, da. Det fikk vi forresten, på byttebua. Det ble byttet ut da vi fikk nytt bord, fra en gavmildt tante. Standardsetning når familien hans kom på besøk: "Ja, rundt dette bordet har vi sittet mye - både X og Y go Æ og Å". Men det er jo et vakkert bord. Kjempefint. Og det er ikke forenelig med småbarn.

Omtrent her fikk vi piano. Og kvittet oss med et skap i teak som han fikk på byttebua som skulle vært pusset opp innen september. I fjor. Fant et bord på finn.no - et fint teakbord. Kjøpte det på søndag. Ut med det fine, blanke. Det skal på loftet, pakket i plast og tøy. Det nye bordet har ingen klaffer. Men det er fint! Og STORT. Det ser jeg nå. For dere som ikke har insideinfo: jeg bor i et hus hvor stue, gang og kjøkken er på femti kvadrat.

Så oppsummert. Pr dags dato har jeg settebord i teak, tre stk. Tre stuebord. Har ett, ønsker meg et nytt spisebord. Et bord i hjørnet her. Et hjelpebord til kjøkkenet, i boden. Et svært avlastningsbord på loftet til svigermor. To hagebord - store. Tre små. Et lite hjelpebord på loftet.

Så da lurer jeg på: hvordan kan det ha seg at jeg ikke har et bord å sette stereoanlegget på????