Verb: Å google. Nå googler. Har googlet.

Jeg har googlet meg selv. Google.com. Google.no. Og ikke mindre viktig: Googlad.nu. På googlad.nu kan man se hvor mange som har søkt opp navnet vårt. Nå har riktignok siden vært nede en tid - mulig det er sikkerhetsprogrammet jeg har, men jeg har et lønnlig håp om at jeg får tilgang igjen.  Hvorfor? Har INGEN ide. Et narsissistisk ønske om å finne ut at mange har fattet interesse for min person? Antagelig. Egentlig er jeg ikke så opptatt av det. Sånn stort sett. Men jeg ER nysgjerrig.

Jeg har vært på internett siden -98. Da fikk jeg et treskeverk av en datamaskin som tok halve leiligheten. Targa med Pentium 2. Salikat. Jeg var veldig (!) moderne. Eksen min var på nett fra -92. Da så alt ut som om man var i DOS. Og det kostet en FORMUE i telefon. Men han startet og ett av de første internettleverandør-selskapene i Stavanger - så han forsto vel hva som skjedde tenker jeg.

Jeg ble medlem av både det ene og det andre. Blant annet hadde jeg en hund (!) i USA - ja, elektronisk altså - som lette gjennom konkurranser på nett og meldte meg på automatisk. Jeg vant!!! Hjemmeside, eget domene. Datautstyr. Alt var forbeholdt amerikanere. Hver dag fikk jeg mail som bjeffet - med oversikt over hvor mange konkurranser jeg hadde vært med på. Jeg ble avhengig av den lille karen. Nå innser jeg at han nok delvis er grunnen til at vi nå må skrive alle slags vanskelige ord og tegn for å bekrefte at man ikke er en elektronisk orm som melder folk på automatisk... Den gang syns jeg det var smart.

I løpet av årene jeg har vært internetbruker så har sikkerheten endret seg for min del. Jeg var ikke særlig kritisk før rundt 2004. Da var jeg hjemme med baby, og det var ikke en konkurranse som gikk meg forbi. Det gikk sport i det. Jeg brukte et par timer pr dag på konkurranser. Til å begynne med var det ikke så mange konkurrenter. Og det var ikke lite jeg drog i land. Grill, bleiebøtte, reiser, tannkoster, kopper... det var god tidtrøyte.

Jeg har vært litt med etterpå og. En dag i -06 satt jeg f.eks litt sulten da jeg kom over en konkurranse om påskedrikk (påskens hotteste drikk). Jeg diktet litt. Tenkte høyt. Og komponerte Østens Kakao. En tid etterpå ringte de fra Melk.no og fortalte at jeg hadde vunnet førstepremien - seks kakaokrus fra Figgjo - og reisegavekort på 5 000 kroner. Nice. Bortsett fra at når de ringte så ANTE jeg ikke hva de snakket om. Jeg hadde komponert en drikk som jeg ikke husket NOE om. Det ble en generell samtale, og neste øyeblikk var jeg logget på nærmeste datamaskin for å finne ut hvilke ingredienser drikken inneholdt. Den var sinnsykt god!!! "Juryens begrunnelse: Konkurransens beste varme drikk er en ny og utradisjonell variant av den norske kakaoen. Østens kakao har en flott balanse mellom den fyldige sjokoladen og de spennende smakene av koriander og lime." Narr meg ikke til å fnise!

Jeg vant og en grill på en krabbeoppskrift. Og et reisegavekort på en historie om en gang jeg gikk meg vill i Hellas.

Så idag googlet jeg altså meg selv. På bilder og på nett. Og det var selvsagt ikke noen nyheter, for meg. Det hjelper å hete Gunnhidl på mail og Facebook. Men noe fant jeg jo. Og noen overraskelser - mer av den typen jeg ikke var klar over at man faktisk får opp om man googler noen. Kakao-oppskriften var ikke uventet. Ei heller skattelister fra 2010 og profilen min på Linknit. Men at det skulle være link på link til kommetarer jeg har lagt ut på diskusjonsfora... det var flaut. Jeg står så gjerne for det jeg har kommentert. Men både i jobbsøk og søk ellers så er det ikke mine kommentarer på forskjellige debattfora jeg har lyst at skal representere min person på nett! For mange (!) år siden  var jeg med i en konkurranse som het "derfor er jeg vakker" eller noe sånn. Kunne vinne en bil. Og jeg var med. Jeg husker at jeg skrev at jeg hadde "store, ferme bryster som hadde imponert mange og gledet ennå flere". Det er en av de tingene man IKKE vil ha treff på når man blir googlet av en potensiell arbeidsgiver... Det innlegget lå på nett i over ett år. Googlet du navnet mitt så fikk du en avhandling om hvor vakker jeg syns jeg var. *kaster opp*. Fordi jeg var så ukritisk i konkurranser så skrev jeg mye tåpelig. En ting var kommentarer på blogginnlegg og i debattfora. Noe helt annet var tåpelige forslag til kunstbilder - navnekonkurranser f.eks.

Googler jeg "Gunnhidl" så får jeg opp twitter, Facebook og noen spill jentene er med på. Men jeg får og opp FML, Youtubekontoen og min profil på Tripadvisor...Jeg innser at jeg ikke har kontroll på hva som er søkbart og hva som ikke er det.  Googler jeg "Vestlandsembla" så får jeg opp en haug med blogginnlegg, men og nettsteder hvor bloggen blir nenvt! På Hagelivet på Solbakkjen ser jeg at forfatteren har skrevet noen flatterende ord om meg. Jeg ser det blir nevnt i et tweet på min søsters side, og jeg ser jeg dukker opp som kommentator noen få andre steder.

På bilder dukker ikke bare jeg opp, men og venner av meg på Facebook....erhm. Sorry!!! Aner ikke hvordan det skjedde... og bildet av meg med skruer og muttere tytende ut fra alle mulige åpninger - det jeg brukte i bloggen da jeg snekret seng....åh, hjelpes...

Så jeg har prøvd å sette meg ned og lete på nettet som jeg gjør med andre jeg ikke har sett på en stund eller skal finne ut mer om. Fra en arbeidsgiversside. Eller en long lost friend.

Etter bilder og kommentarer så regner jeg nå med at mine long lost friends forblir long lost... Kanskje det er som det er med prikker i sertifikatet: det forsvinner om tre år. Jeg håper det. Og skal sette meg ned og lese manual for nettvett som barna har fått på skolen....

Så trenger du en påminnelse om hvorfor du skal være forsiktig på nett: vær så god. Google Gunnhild Folgerø, Gunnhidl og/eller vestlandsembla. Så forstår du det. :D

Any time! Bare hyggelig. :D

Moviestar Planet - en boltreplass for pedofile?

Jeg prøver å være en ansvarsfull mor. Men balansen mellom å slippe dem løs - skritt for skritt, gjøre dem ansvarlige, beskytte dem og alikevel få dem til å styrke sine behagelige sider - ikke så enkelt! Det lurer farer rundt hver eneste sving...

De får gå til butikken. Til venner i nabolaget. Det er faktisk lettere å la dem gå på skateboard, sykle og bruke hammer og kniv enn å la dem gå alene til skolen bare for gøy. Jeg kan på en måte tåle at de skjærer seg og slår seg på knærne - og av og til hender det at det drypper litt medlidenhet deres vei og i slike tilfeller. Men jeg kan ikke leve med at de blir kidnappet. Og jeg sliter med tanken på at de skal gå seg vill og være redde.

Men jeg prøver iallefall. I tillegg er jeg jo latere enn latest - så jeg syns jo det er behagelig å ha unger som jogger i butikken - og som kommer tilbake med fiskeboller. Og litt humoristisk at eldstejenta har fulgt med i timen i butikken når vi har vist forskjell på kilopris - og kommer tilbake med verdens kjipeste fiskeboller. "For di va sykt billige, altså!".

Det er mye de skal lære. På få år har de lært et helt språk, de har lært hvordan folk reagerer, vanlig høflighet og forventninger. De lærer å telle, synge, danse, spille instrument. Et nytt språk. Å svømme. De skal forstå infrastrukturen - hvorfor vi har buss, og hvordan man bruker det. Hvorfor man ikke bare kan fly til Oslo når man vil, at det koster penger. Og derfor jobber de nå i huset for harde livet - og så tjener de penger som går til en til Oslo i januar - Disney on Ice. Ok, klærne er i beste fall fantasifullt brettet. Og det kan nok være at skoene ikke står parvis. Men innsatsviljen er delvis tilstede. Jeg blir matt på deres vegne! Men de klarer seg pussig nok bedre enn moderen.

En av tingene jentene og har fått prøve seg på fra de faktisk var to år - er data. Selvsagt under sterk mammakontroll. Kjedelig mammakontroll. For jeg anser ikke et spill som trygt før jeg har prøvd det ut. KJEDELIG. Men det finnes noen spill på nett som er både underholdende og gode - og så er det de populære på andre siden.

For et års tid siden ble jentene introdusert til Moviestar Planet. Det reklameres på tv. Vennene har profil. Og eldstejenta på sju år kom opp en morgen og spurte om hun kunne få mailadressen min. I halvsvime og med en finger stikkende ut fra dyna fikk vi registrert profilen. Og følgende kveld satt jeg og jobbet meg gjennom starcoins, små antrekk og tåpelige frisyrer. Jeg klikket nei til et dusin idiotgutter som ville være kjæreste, fikk noen bestevenner og dumpet noen andre venner. Jeg anså det som et trygt spill - så lenge hun spiller det når jeg er tilstede, og hun vet at jeg er innom og sjekker samtaler og venner.
Hele spillet går på å bygge en verden og en person - som har tre rom i huset sitt: kjøkken, stue, partyrom og hage. Man kan vinne penger (starcoins) som man kan bruke til å kjøpe ting - kjæledyr, møbler, bittesmå skjørt og bikinitopper.... Det er temmelig irriterende at det og finnes en kjøpeversjon, og at de som da blir VIP-kunder får raskere fremgang og kan ses på som vinnere. Jentene har vært veldig på meg for å få meg til å betale - der er til og med villige til å betale selv. Jeg har sagt nei, nei, nei - de kan spille, men ikke bruker penger på det.

Det virker så tilforlatelig koselig og gøy. Det er sterke farger, det er bilde av koselige dyr og drager, det er tivoli. Det er konkurranser. Stort sett urettferdige konkurranser, men alikevel. Det er quiz - akkurat vanskelig nok til at mora sliter litt... og det er chatterom. I disse rommene, som det er MANGE av - kan man være opp til 12-15 personer. Man trenger ikke å chatte, man kan henge rundt og vente på en mulighet til å grabbe penger som ligger rundt plutselig, fange stjerner eller ta en quiz. Ofte ser det ut som en zoombiefest. Spillet er - såvidt jeg kan tenkte meg etter vanskelighetsgrad, regnet opp til tretten-fjorten år. Mulig det er gøy for dem som er litt eldre og.

Jeg er kanskje naiv. Men jeg forventer da ikke at datteren min plutselig skal si "Æsj" midt i spillet. Og når jeg spør hva det er så forventer jeg iallefall ikke at hun har blitt spurt om hun vil slikke på tissen til en av de andre. Og at den visstnok er lilla.

De neste minuttene gikk med til å vise henne hvordan man rapporterer slike utrolig ekle voksenpersoner som later som om de er barn for å komme i posisjon. Og forklare dem begge at de ikke har lov til å gå i prat med disse mennene (som jeg antar det er) - men at de skal øyeblikkelig gi meg beskjed. Moviestar Planet fjernet figuren i løpet av få minutter. Men for å opprette ny figur trengs det bare en mailadresse....

Det har vært stille rundt Moviestar Planet en stund. Men i sommerferien nå så har de igjen fattet interesse for dette. Klassekameratene (jeg gav beskjed til skolen, som tok det opp på foreldremøte) har figurer. De møtes og småprater litt. Mailene jeg leser er helt uskyldige: "kan jeg få en gave av deg, helst ikke julepynt.", "kan du love min movie?" og "skal vi være venner". Men i chat-rommene: der rapporterte jeg senest i dag en som drev med religiøs propaganda. Han fremsto som muslim, og benyttet anledningen til å slenge dritt om kristendom. Språket var ALTFOR godt til at det var et barn.

Jeg har aldri lyd på når jeg er inne og sjekker, men i dag var lyden på. Hver gang jeg feilet en oppgave, eller ikke vant en oppgave, så syns jeg at jeg hørte ordet "fuck". Jeg har hørt og hørt, og jeg kan ikke fatte hva annet det kan være? Antrekkene de har å velge i er tights, minimale topper, svære hårfrisyrer, høye klær, bikinier og bh-er. Riktignok er de ikke - som eldstebadnet i dag påpekte - så tynne som barbiedukker. Men det er pupper og lår. Sjekk ut denne linken her - dette er en film som er laget for å skaffe mer coins. Jo flere treff, jo flere coins. Slik ser figurene - også "vår" figur - ut. Det nyeste "move" jeg så i dag er at de kan kysse. Det løftes kokett på foten, bakover, og kommer høye smaskelyder.

Dette er altså et tilbud til barn mellom åtte og femten år. Jeg er forresten ikke prippen. Ganske så liberal, faktisk.

Nå er klokka halv tolv om natta. Det er fulle rom. Det er mange (!) pålogget. Er det voksne? Stor sannsynlighet. Mange av dem iallefall.

Jeg har allerede lagt inn begrensninger for å beskytte barna. Men nå må jeg gå i tenkeboksen og prate med foreldregruppa, tror jeg. Ønsker jeg at datteren min skal ha en virtuell verden der hun kler seg som en prostituert på jobb - tigger etter gaver og risikerer å prate med voksne, skrudde mennesker? Eller på en annen side: skal jeg ta fra henne muligheten til å lære at langvarig arbeid, samarbeid og taktikk kan gi resultat? Og skal hun få lov fordi "alle andre får lov"?

Jeg skal iallefall sende en mail til Movie-fu#/&¤("-star Planet og spørre hva i huleste som blir sagt når vi feiler en oppgave. Og er det "fuck" så er karrieren som moviestar over her i huset.

Det stod ingenting om dette i småbarnsboka. Sukk.