Jeg er inneveiarbeidet. Hovedveien like ovenfor huset skal bli miljøgate, og for å få til dette må kommunen sent som bare det, grave og grave og grave. I dager, uker og antagelig år. En stund var det bare en trøttende omkjøring som gjorde det tungvint å dra hjem, nå er det rene hverdagsquizen. Vi har jo en Coop og en Kiwi i umiddelbar nærhet, men å kjøre til Coop over veien er blitt på linje med hjernekirurgi: noe for spesialister. Jeg betrakter igrunnen meg selv som en spesialist på å finne snikveier rundt omkring, det har gått litt sport i dette. Og lenge kunne jeg gasse over parkeringsplassen ved bilverkstedet her, gasse over hovedveien - som forøvrig er enveiskjørt, altså! - inn på parkeringsplassen på butikken, og ut på andre siden. Det var bare mildt irriterende. Men så grov de seg videre, og snart endte denne snarveien opp på parkeringsplassen til Coop, og bare der! Det var nærere irriterende enn mildt irriterende.... Så stengte de avkjørselen! Og da måtte jeg - ikke tull - først 170 meter ned i gata, så en lang vei rundt nabolaget, og SÅ inn på Coop. Det var rett og slett irriterende. Men idag gikk det noen stygge fraser ut da jeg til min store glede kunne se at jeg igjen kunne kjøre INN på Coop! Og oh lykke - klar til å ta snarevei. Men nei. Enveiskjøring. Fra begge veier ut av parkeringsplassen. Og ja: enveiskjøring SAMME VEI! Jeg var, og jeg tuller ikke, femten meter fra der jeg skulle, men nei: kjør rundt. Kjør en full-tanken-og-ring-og-si-du-blir-sen-omvei. Velvel, jeg var ute i god tid. Og vi suste videre. Og siden jeg har gullfiskhukommelse, så husket ikke jeg etter rundturen min at Wesselsgate og er under ombygging. Så jeg kjørte den veien jeg, og overraskelse: stor pil til høyre, omkjøring. Logisk. Men at noen hadde tullet med skiltene, det forsto jeg når jeg stod i enden av en enveiskjøring bak meg og en gravemaskin i drift foran meg. Etter flere minutters meningsløs kjøring på måfå, mens jeg lette etter en vei ut. Frem med Kvikklunsjen og appelsinene, ungene fikk beskjed om å følge med: "...for disse områdene kommer dere ikke til å se igjen på en stund, og det er tross alt byen deres! HELE byen. HVERT MINSTE DRITTHUS får vi med oss på denne turen fra Tasta til Kvadrat" Jeg kjørte ulovlig over en hekk, en hund og muligens et par polakker. Endte opp på en hovedvei, og tjuefire minutt etter avkjørsel fra Tasta var vi på motorveien!!! Hurra. Stemningen steg nå når blodsukkeret var på unaturlig høyt nivå og veibanen lå klar. Til Coca Cola. Der begynte køen. For på motorveien er det VEIARBEID! Selvsagt. Alle gode ting er tre. Kø, førti km timen - la oss endelig legge denne veistrekningen et sted det svir skikkelig: ved Ikea f.eks! Ingen flere hus å se på, Kvikklunsjen og appelsinene var spist opp, og det var for sent å snu.
Vinneren her var først Kvadrat. I pur lykke over å komme frem før midnatt gikk jeg selvsagt bananas med kredittkortet. Vinner nr to var ungene. I pur dårlig samvittighet over ukritisk og særdeles barnslig oppførsel i bilen sa jeg ja og ja og ja til alt de ville ha. Som alternativ til bilfri dag, foreslår jeg nå følgende: bilfri uke. Den uka tar vi alle arbeidsføre arbeidsledige, og setter dem igang med prosjekt hvor det må gjøres en jobb langs veiene - på lønn selvsagt. Vi andre får fri - og når vi kommer tilbake så er veiene ferdige og alle glade? Jeg personlig skal ta på meg rollerblades og rulle den siste dagen, over fersk asfalt. Det er lenge siden, det. :-D
