Danmark på salg

Jeg har fått et supertilbud, av den typen man ikke KAN overse. Det er er den nye reiseruta til FjordLine - Stavanger/Hirshals.

Det er billigkalender. Tur - hvis man er villig til å reise søndag morgen (eh, ja!) - kroner 249,- for bil og fire personer. Retur - hvis man er villig til å reise ni om kvelden lørdag (eh, ja!) - kroner 249,- for bil og fire personer. FANTASTISK. Skal man endelig komme seg tur/retur Danmark uten å måtte pantsette snorkelmaska? Ser slik ut!

Så jeg tok absolutt nada hensyn til skoleruta, la inn 22 juni - og joda: se det! 249,- pr vei!!! Nice. Videre: og det er der jeg ender opp med å lure på hva i hel"¤"%"te slags tilbud det er jeg har fått. Neste trinn er nemlig der jeg enten velger STOL eller LUGAR. Stol.... en selvfølge. Man MÅ velge minimum stol. Nei, jeg skal ikke ha stol, jeg skal danse, shoppe, sitte i baren, spise.... niks. Må ha stol. En til hver. 700 kroner takk. For å ha en adresse på båten. En stol til hver. Hvorfor? Er det ikke stoler nok der? Blir det kamp om gulvplassen? Javel, jeg velger stol. Hjemover kan man og velge stol. Eller billigst lugar, til snaut tretten hundre kroner. Selvsagt vil vi ha lugar hjem, reisen går på natta. Men tretten hundre kroner for å sove under vannlinja uten vindu - med motoren dunkende rett inn? Neitakkemegtilstol - og jeg er jo da villig til å gå opp to hundre kroner pluss, slik at jeg endre på snaut femten hundre og kan gå ned med utsikt mot havet. Ja, dette er altså I TILLEGG til de 249,- kronene som jeg nå ikke er sikker på hva jeg har brukt på. Parkering for bilen, kanskje? Hvorfor må vi da si hvor mange vi er i bilen? Åh, skal du på julehandel og vil stå på Arkaden parkering?? Hvoooor mange er det i bilen? Fem? Oioioi, det blir dyrt. Bare en? Thththt....kollektivt, du må tenke kollektivt!

Velvel, 1500 krone til. Så nå er superdupertilbudet vårt kommet opp i 950 pluss 2250 - det blir i mitt regnestykke drøyt tre tusen kroner? For supertilbudet på fem hundre tur/retur. What????? Jeg prøvde da å legge inn en person og bil, for å sjekke om jeg kunne leve litt kummerlig på en tomannslugar, f.eks. Plutselig var det snaut syv hundre som var prisen, der det tidligere var to femti. ????

Jeg gir opp. Et øyeblikk hadde jeg et lønnlig håp om en fantastisk billig tur til Danmark, jeg skulle kjøpe røde pølser, manipulere jentene til å si "Lenge leve Dronning Margrethe", og helle utrolig billig snaps og øl i maen. Det var planen. Nå er planen endret dramatisk. Det vil si: jeg har ingen plan lenger. Ellers takke meg til Norgesferie i 2013 og. Omtrent samme pris. Til sammen.

Det eneste jeg bekymrer meg for der, er at maen mumlet noe om bobil. Hvor fantastisk det ville være å drakse rundt på en bobil. Eller i en - rettere sagt. Det bekymrer meg. For å leie bobil koster 249 kroner. Men det er før man leier ratt og hjul, seter og tak. Så da er vi oppe i samme pris. Omtrent. Fordelen er at vi da kan både sitte og ligge.

Argh.

Med livet som innsats, flystevne -87

Året var 1987. Det var heidundrande flystevne på Sola Flyplass. Det var Red Arrows i vakker formasjon. Det var hørselskader og grinende barn. Det var siklende mannfolk som snakket i bokstaver istedenfor ord. Kvinnfolk var glemt. Det var utkommandert personal fra Luftfartsverket - som dirrigerte trafikk og holdt menneskehavet i ro og orden. Og det var en liten, grå Honda Civic -72 som aldri hadde gått fortere enn 70 km/t. Det var forresten og to vettskremte ungdommer og en handlingskraftig kvinne der denne dagen.

Det begynte så fint. Far var i Rotary. Og Høyre. Og en av disse, høyst sannsynlig førstnevnte, var utkommanderte frivillige til å hjelpe til under det store Flyshowet. Det var fint vær, og folk var blide og strømmet til Flyplassen i strie strømmer - både til bils og til fots. Pga mangel på kunnskap om at menneskeheten går under uten mobiltelefon, hadde vi gjort noe så gammeldags som å inngå en AVTALE - om at mor skulle kjøre oss jentene til flyplassen, vi skulle se showet, og så skulle far rusle inn og finne oss før vi reiste hjem.

Vi hadde og avtalt at vi kjørte ned dit han sto, for der var det satt opp busser til hovedområdet, slik at de som ville mer enn å se flyene og kunne få prøve å hoppe ut på rutsjebanen i et passasjerfly. Det var følgelig og vårt mål, og mor lo godt da hun så køen for parkering i krysset ved Soma/Sola, i og med at vi visste at det ville være meget enklere å parkere på sørsiden av Flyplassen. Og der traff vi, utrolig nok som avtalt, fatteren. Som gledet seg over stevnet og at vi skulle komme og i det hele tatt. Han pekte på en kjekk kar i uniform et stykke bortenfor, og ba oss kjøre mot ham, så skulle han vise oss parkering. Fine greier, mutteren gasset avgårde, og riktig nok: der fikk vi videre info - det ble pekt og forklart, og vi kjørte videre nedover. Og nedover. Og fin og flat vei var det. Ingen biler i området riktignok. Og heller ikke folk.

Selv forsto jeg ikke alvoret før etterpå. Etter at mor plutselig bråbremset, ba oss om å sjekke at beltene var på, rygget som en gal og knuste to landingslys. Etter at jeg prøvde å gå ut av bilen for å rydde opp glassskåret, og mor mer eller mindre drog meg tilbake i setet. Etter at hun hveste: "Sett deg tilbake, ta på beltet. Vi står midt på rullebanen, og der står det to jagerfly klare til å ta av!" Pekingen avslørte riktignok to fly, klare til takeoff. Vet dere hvordan lyden av en Honda Civic 1972-modell sin gasspedal høres ut når den trøs i gulvet? Det vet vi. Det er ikke pent.

For første gang i sitt elendige bil-liv fant Hondaen krefter. Den halte ut sine siste jammerskrik fra den innerste, burdevært-uføretrygda ventil, og skøyt fart. Jeg kan ikke sverge på at det er sant, men jeg tror det er eneste gangen i livet jeg har kjørt i tredje gir i over hundre km timen. Som ett grått hverdagslyn fòr vi over rullebanen, mor siktet mot en gruppe mennesker med en vakt, og bremset ikke før vakten virkelig stod i veien. Bak oss hørte vi susene fra jagerflyene som tok av.

"Hvor i I¤¤%¤%#  kommer dere fra?" Mor tegnet i luften og forklarte at vi kom fra sørsiden. "Nehei, det går ikke an!" presterte tosken å presse frem. "Det går an, det har nettopp skjedd, og nå får du flytte deg så jeg kan finne en parkeringsplass!" parerte min moder. *stolt*

Vi fant en parkeringsplass, og ruslet innover på området. Det ryktes blant dem vi møtte at far var på leting etter oss. Det som hadde skjedd der han var, var at han kastet et blikk mot bilen for å sjekke hvor familiemedlemmene hadde parkert, med tanke på buss og slikt. Og der ser han et grått lyn med verdilast som suser ivrig avgårde rett inn i gapet på flymonsterne. "Åh, herregud, kånå mi kjøre på rullebanen!" skal han visstnok ha nådd å si. Før han kastet seg på første buss, fant bilen og fikk lagt en beskjed på under vindusviskeren. Før han lette til han fant oss.

På lappen stod det: Marit!!! Ikke kjør samme veien tilbake!

Og denne historien er faktisk helt sann!! :D