Oh jul med din vrede

Jeg har vært på shopping. Impulsivt, som et resultat av at jeg fant ut at det er fire dager til julebordet, forrige januars mål om å komme inn i drømmekjolen er like fjernt som det var da, og Kvadrat i november må jo være bedre enn Kvadrat i desember? Så jeg ringte min Gode Moder, spurte om barna kunne gjøre leksene hos henne, og avgårde!

Ikke bare fant jeg parkering sånn nogenlunde i nærheten av døra - det duggregnet litt, men jeg var og motivert! Jeg hadde planen klar i hodet: en lang kjole som holder inn på rett plass, fremhever mine (to) fordeler (kneggknegg - tog du an?), skjuler WillieNelsonarmer, går inn i midjen: alt dette i en fengende flott julefarge. Billig.

Det begynt dårlig. Jeg fant rett butikk, feil klær. Men Kvadrat er jo Norges største handlesenter, og kvelden var ung. Oppe i første etasje stod en gøyal gjeng med korpsentusiaster og spilte julesanger, det var ikke så mye folk, og stemningen høy. I butikkene var det masse blide ansatte som var på tilbudsiden og spurte om jeg trengte hjelp.

Jeg gikk, til nøds, gjennom Hennes&Mauritz - mens jeg skjulte fjeset mitt. Jeg boikotter dem egentlig, men de har klart å legge butikken slik at man omtrent MÅ innom for å komme videre. Jeg skal slutte å boikotte dem når fabrikkene de handler fra i Bangladesh ikke brenner ned med arbeiderne inne - og de har mer enn tre kroner timen. Men så: lå Kvadrat foran mine føtter! Hundrevis av kjoler som jeg skulle velge og helst vrake, i. I hodet satte jeg en pris på hva jeg var villig til å betale - ikke for mye bling - ellers åpen for det meste. Jeg angret litt på at jeg hadde tatt den nye jakken på meg. Det var litt varmt.

De neste fire butikkene hadde ikke fått med seg årets motebilde. De hadde rett og slett ikke fått med seg at årets motebilde er, eller bør være, preget av lange, flotte kjoler. Det var kort, svart del nederst, gøy farge oppe. Det var lang kjole bak, vis trusa foran. Bling, blang, glitter og stas. Toppene veide mer enn jeg drømmer om å gå ned i vekt. Og hadde de armer? Neida. Jeg la merke til en ganske fin gull-bolero, fordi jeg tenkte den kunne være grei å ha når jeg fant Kjolen - som sikkert kom til å være kortarmet. Noterte meg at jeg skulle tilbake. Tok av jakken - begynte å bli kokt i hodet. Skulle ha byttet sko før jeg gikk.

Det sinnsykt store orkesteret som spilte ved inngangen da jeg kom hadde flyttet seg - og nå stod de midt i sentrum av det området jeg nå beveget meg i. "På låven sitter nissen" ble trøttende å høre på i lengden. Og jeg begynte å bli lei av kjoler som rekker akkurat ned til celulittene mine, og ennå verre: det viser seg at årets vinner er en topp som er vid, men som ender opp i et kroppskondom av et skjørt. Som rekker akkurat ned til celulittene mine. Samme hvor jeg gikk så dukket det masete kvinnfolk med små skilt på brystet opp, og spurte om jeg skulle ha hjelp. "Ja, jeg skal ha en lang kjole, som er smal i livet, som gir pushupfeeling på brystene, som har armer og som har en artig farge. Jeg driter i prisen". Neida, beklager meg her og beklager meg der. Yeah, right. Beklager? I think not.

Mas fra høytaleren: må vi vite at det er åpent til ti, hvert annet minutt? Og hva med å bytte ut den skrikende, ekle oslodama med en hyggelig, lav og rolig, mannsstemme? "Miiiiiinnner om at Kvadrrrrraaaaat stenger klokkken tjuetoooooooo hver dag!". Eh: vi er her etter klokken åtte, jeg TROR vi har forstått det!

Jeg fikk vondt i beina. Jakken på armen begynte å bli tung. De hadde skrudd opp varmen.

Nei, det er ikke greit at du ikke SÅ meg i verdens trangeste butikk, hvordan kan du IKKE se meg? Det er jeg som har GEDIGEN, kokvarm ulljakke hengende over armen, og som baner meg vei. Som blar tiltaksløst gjennom kjole etter kjole, størrelse small og medium, og som er villig til å prøve dem i TILFELLE, i tillegg til at de koster det samme som bilen min, og blinker og blinker. Som driter i fargen. Selvsagt så du meg! Du gadd bare ikke å flytte den feite - eller iallefall stygge - rævva di!

Jeg rømte inn på Hennes igjen. Skulle bare ned i første etasje, men boikotten syns så langt unna, det kunne jo hende jeg fant et plagg som var sydd av en dansk kunstner, førti år, av bomull fra frittgående bomullsplanter. Hvordan kunne de ikke høre at det jæ"#"#"la janitsjarkorpset nå spillte RETT utenfor? Hvordan kan de tenke at det kombinert med sinnsykt slitsom ravemusikk dunkende ut av høytalerne er gøy? Den skrikende musikken kombinert med mer messing enn jeg noensinne har sett noen gang i livet - en haug med overentusiastiske korpsmedlemmer som NOK EN GANG peser i vei på sine upussede, høylytte instrument på de dummeste julesanger - det skar i ørene! Hva mener de med "og far hans stod og lo?" Får lyst til å dra til den typen som stod og lo når Maria lå i en stall og fødte!

Kastet jakken i bosset. Tenkte jeg fikk gå tilbake og kjøpe den boleroen jeg skulle ha. Som jeg hadde glemt hvor jeg hadde sett. Og plutselig hadde INGEN gullfarget bolero. Eller kjoler. Eller gøye farger. Og personalet var sure og gretne og sa nei og nei og nei - det har vi ikke, det må ha vært et annet sted.

Korpset fulgte etter meg. De spilte samme sangen omatt og omatt og omatt og omatt og omatt...  Og så hadde butikkene blitt fylt av stygge, høylytte mennesker, som svettet og stod i kø. En beskjed til deg - oh du onde kvinde: når mannen din, på krykker, hinker for livet bak deg i nok en kvinnebutikk: så skal du DRITE i om han har rett eller ei: hvis han mener å finne frem i denne butikken, og hva som er korteste vei til bilen, så sier du JA og HA! Og så dilter du etter Hink-i-Helvete akkurat den veien han vil gå. For har han klart å holde følge med deg så langt, så fortjener han å ha rett! Kjerring!

Dagens høydepunkt skjedde rett før stengetid: mistet følelsen i beina. For så å oppdage at jeg hadde rasket med meg to kjoler i størrelse 170, fuglene vet hvor lenge jeg hadde befunnet meg i barneavdelingen.

Beskjed til personal i klesbutikker: før jul er det ikke nødvendig å ringe til Securitas når man finner noen liggende under et stativ med ytterklær til sytti prosent salg, med tommelen i munn, ruggende frem og tilbake.

Det pisseregner. Parkeringsplassen er uendelig stor, jeg husker ikke hvor jeg har parkert bilen. Men sånn alikevel: er det virkelig lovlig å bannlyse noen fra Kvadrat på livstid?

En enkel kjole modell 1912...

I årevis har jeg hatt lyst til å markere 100-årsdagen for forliset til Titanic, ved å holde en Titanicfest.... Planer klare, her skulle det leies båt, serveres meny fra siste kvelden, og hver gang noen gikk hjem skulle "nærmere deg min Gud" spilles....Men så fikk vi ikke leid båten, og derfor ble jeg ikke lite begeistret når festkomiteen på jobb omfavnet ideen og ble med for  arrangere Titanicfest med Quiz og taco.... Vi forventet bare et maritimt innslag på antrekk, det er litt mye forlangt å forvente full Titanicutrustning... og forslagene har vært mange. Gallionsfigur, havfrue, kaptein... lenge håpet jeg på besøk av Kaptain Sparrow...men det ser ut som om vi får nøye oss med et utvalg kapteiner....

Men så var det min kjole da. Siden Pippi Langstrømpe overtok i hodet mitt, har jeg levd etter "det har jeg aldri gjort før, så kan jeg sikkert". Det er ikke nødvendigvis alltid sant...

Jeg har googlet og googlet, og oppsummert var kjolene fotside, med gjennomsiktige stoff dandert rundt og på og i og over kjolene. Så jeg tuslet til Fretex. Gang på gang. Og til slutt: en grønn fotsid kjole, sydd av privatperson iflg lapp i sømmen, sitter som et skudd. Knall grønn - bildet yter den ikke rettferdighet... Og der begynte reisen:

Jeg vasket kjolen. Da min kjære kom hjem, trodde han vi hadde fått en fuktskade i kjelleren. Den luktet GRUSOMT! Så lenge den var var våt, luktet den så mye mugg at de fleste museum ville vært sjalu. Tørr - ikke stort bedre. Så jeg leste kjerringråd, og vasket den i bakepulver. Det hjalp. Nå lukter den bare når den er våt... så jeg får satse på at ingen søler noe på meg. Neste utfordring: den var feil i halsen - og for trang under armene. Så frem med den førti år gamle symaskinen jeg har "arvet" fra mutteren, og så er vi igang. Jotakk.....

Første trinn gikk forbløffende bra. Jeg fant meg ei sløv saks av den VIRKELIG sløve sorten, og på rent øyemål så klippet jeg ivei. Det viser seg at symaskinen, etter to telefoner til mor og en stk ny nål møysommelig montert, syr både sikksakk og og rett frem! Ja, når dette er sagt, så har jeg muligens avslørt det fortrengte faktum: Jeg kan ikke sy!!! Men i pur glede over en veldig smart symaskin så sydde jeg i vei. Og det tåler nok ikke en kikk på vranga, men sånn sett rett forfra: jaja...why not.
Så var det de gjennomsiktige gevanter som skulle oppå kjolen, da... Oioioi. Hvem kunne ane at den ferdigsydde neglisjeen i sort som jeg satset alle mine kort på ikke lenger er å få kjøpt? Ikke på Fretex, ikke på loppis på Kampen skole, ikke i butikker... dvs: de neglisjeene jeg fant bør ha attenårsgrense... og det blir for kort. For her snakker vi FOTSIDT!

Javel - Kreativ butikk på Kvadrat neste: jentene kjøpt med en tur på MCDonald, toppet med en is. Jeg: i blondehimmelen! Igjen med fare for å blamere meg ved å avsløre min svært manglende kunnskap om håndarbeidsbransjen: det er utrolig mange vakre blonder å få kjøpt!!! Og jeg hadde alt bestemt meg for at blonder dekker alle feil. Så jeg kjøpte meter på meter, og fant til og med sort chiffon (riktig???). Kjolen begynte å bli dyr... men ållrait. Hjemmelagede kaker er jo vinnere, så da er vel hjemmelagede kjoler og.....? Nei...?

Hjemme igjen fant jeg frem tråd, og jeg husket til og med hvordan man fyller på tråd på den lille snella. Det gikk så det kvein. Så tok jeg et øyemål og klippet en del bak. Den ble bra, og jeg fikk og klasket på en haug med bloner rundt kanten. Så orket jeg ikke å forholde meg til de lange lengder - og jeg fant ut at noen kjoler hadde lange, spisse flagrende saker forann. Så jeg klippet til to, sydde på en kant, mer blonder, og sydde det sammen. Voila: et skjørt. I pur glede over å ha tenkt ut dette, sydde jeg på noen blonder på kjolen og.

Så stoppet det opp.... for den toppen jeg allerede har i chiffon (?) var ikke å finne. Jeg hadde den før påske, men selv med pengebelønning til jentene så fant jeg den ikke. Hekkan. Måtte sy topp. Og i den toppen skulle man ha kledelig utringning, armer, ryggstykke... oh, skrekk. Jeg vagget rundt i kjolen, holdt stoffet opp, satte nåler (ja, fant en eske små nåler under den sløve saksa!) i hytt og dynevær. Armene tok nesten knekken på meg. Har man enkearmer, så vil man gjerne at stoffet skal dekke dem... ikke framheve dem! På dette tidspunkt hadde Johan gnidd vantroen ut av sine vakre glugger, og satt og gnegget og lo. "Ja, hvem skulle vel trodd dette, kånå mi syr!". Men når jeg ba om hjelp til å holde noen nåler og slikt: nei. Han skyldte på manglende evner, men det hadde jo ikke stoppet meg, så jeg antar det kan ha vært det svært dårlige lyset som gjorde saken. Ja, for det dårlige lyset førte til at jeg - da det meste var sydd - oppdaget at den svarte tråden jeg sydde med var mørkegrønn... Jeg forholder meg retten til kunstnerisk frihet, og har sydd hele dritten med grønt. Mowhaaaaahaaaa. det er frekk jente!

Dere vet det kanske fra før, men jeg visste ikke at det omtrent er umulig å klippe med en sløv saks i chiffon (?)... Men veien blir til mens man går. I mitt tilfelle: hopper.

Så trinn for trinn ble toppen sydd, på øyemål. Slett ikke verst, når jeg fikk dratt og halt langt nok i alle ender. Ingen fortalte meg at det er en utfordring å sy toppen fast i "bunnen"! Oh my GAD. Den liflige banningen som til nå hadde fylt rommet gjennom to nåleskift, dårlig saksing og klipping av overflødig stoff ble erstattet av dype knurr. SALIKAT. Men: man prøver. Og haler og drar. Tar noen snarveier. Og vips: så henger det nede fast i det oppe. Gøygøygøy. Prøve, prøve.... nye nåler, frem med lommelykt. Man må se hva man gjør!Klipper/haler med den "det var deilig da saksa var sløv, da virket den iallefall"saksa av litt mer overflødig stoff. Og så: belte. Nye blonder. Mer blonder. Og mine gamle ideer om at blonder dekker det meste holder vann - hurra. Så noen hemper her, litt støtte der, noen smertestillende der, og litt bakgrunnsstøy fra Tv - Titanic må vite - så var snart selvtilliten på plass igjen. Bortsett fra noen småting, som at jeg IKKE var premenstruell da jeg kjøpte kjolen, men nå er det, og voila: fra c til d-cup over natta. Noe som gjorde at drittkjolen revnet over pattene. Og måtte sys. For hånd. Men når alt var ferdig, så var jeg jo så fornøyd!!!! Så fornøyd at jeg ikke tok kjolen av meg da jeg skulle smøre maten for jentene - og like godt helte et glass med salsa i fanget på kjolen. Joda. Får håpe at den gigantiske flekken forsvant i vask, det lukter kjeller igjen her, og kjolen er langt fra tørr.  Nå er klokka ett om natta - kjolen er "ferdig", og jeg vurderer å gå på Birkemo og kjøpe et veldig slankende piratantrekk. Eller: stå stille hele kvelden, i posisjonen som vises under, og opprettholde en illusjon av et antrekk nesten litt bittelitt likt en av kjolene, eller flere, jeg fant på google.

En fin ting: neste gang jeg tenker at jeg ikke har gjort det før, så det kan jeg sikkert, så HAR jeg gjort det før. Det er bare det at nytt antrekk nok er ny sjanse, så jeg har vel ikke lært en dritt.

Nå pakker jeg symaskinen ned for denne gang! Litt klokere: Gunnhild