Det "gode" tilbud

Få setter større pris på et godt kjøp enn meg. Jeg elsker å gå på salg. To for en, halv av rød pris... og Fretex. Loppemarked og bruktmarked. Jeg liker å oppsøke salg. Jeg liker ikke å bli påpakket gode tilbud. Halve gleden er å finne et godt kjøp. Halve tabben er å få det servert i fanget.  I det siste er det flere aktører som faller inn under sistnevnte kategori - som har vært pågående, og det er lite som irriterer meg mer:

Det er i de mest hverdagslige situasjoner. Påfylling av bensin: "Vil du ha en bilvask?". NEEEEEEI, jeg vil IKKE ha en bilvask. Hvis jeg ville ha en bilvask, så hadde jeg åpnet munnen og sagt: hei, jeg skulle hatt en bilvask. Hørte du at jeg sa det? Nei. Jeg sa det ikke fordi jeg ikke skal ha den #%#"% bilvasken. Jeg skal betale for bensin. Og så skal jeg ha en pakke tyggis. Stakkar du som jobber der - som må spør om vi skal ha en vask, eller gi oss en gratis. Og som sikkert flere ganger til dagen blir utskjelt for det utrolig tåpelige spørsmålet.

Jeg burde ikke kjøpe EN engang

Neitakk, jeg skal ikke ha en cheeseburger i tillegg til menyen jeg strengt tatt heller ikke burde kjøpt, på McDonalds. Jeg skal heller ikke ha ekstra løkringer - jeg lover at jeg hadde bestilt det om jeg skulle hatt det. Jeg har tross alt stått tjue minutter i kø, i et lite, trangt lokale, vasset i servietter og sugerør, hørt på tåpelige ungdommer som står bak disken og snakker om alt annet enn mat og service - i Stavanger sentrum stort sett lyder som "fuck" og "Yeah!". I løpet av disse tjue minuttene har jeg garantert (!) hatt tid til å tenke på hva jeg skal ha. Jeg kan det så til de grader utenat. Nei, jeg har ikke glemt at jeg burde spørre om to stykker papp med noe farse imellom, fordi jeg ikke skal ha den /%(%/#)# cheesburgeren.


De ekstra sokkene som du prøver å pakke på meg på Dressmann - de kan du stikke så til de grader opp et sted solen aldri skinner. Når jeg krisehandler en t-skjorte for Gemalen, så kan jeg love deg at sokker er det SISTE jeg har tenkt å tenke på. Jeg har antagelig tenkt på polet, på strømpebukser, på noe å ha på meg, på sminke og sko, på mat til barnevakten, på kontanter til barnevakten, kontanter til drosjen, frokost til neste morgen. Midt i krisehandling av en t-skjorte i rett farge, tre kvarter etter at barna burde vært hos barnevakten og jeg burde vært i dusjen - vil jeg IKKE ha tre mannetruser for prisen av to - og jeg vil heller ikke ha sokker. Og mest av alt vil jeg ikke bli spurt om jeg skal ha sokker.

Donaldbladet med spretterten i, Tom og Jerry-bladet med kalenderen med det rare mønsteret, Ponnybladet med smykker i....nei, jentene får ikke kjøpe disse. Jeg kan aldri være sikker på at de kjøper bladet, og ikke de utrolig kjipe lekene som er laget av fem-år-gamle barn i Kina. At det er Donald som fenger, og ikke prompeputa som er ødelagt om fire minutter. Hvor mange blader har jeg funnet - hvor leken er tatt, og bladet er uåpnet? Nei, det er ikke et godt kjøp, om det ligger en kul leke i. Leken blir ødelagt, plasten blir kastet.

Jeg vil ikke ha guacamole-pulver når jeg kjøper taco. Jeg liker ikke falsk guacamole, jeg bruker ikke pulver til å lage guacamole, og dessforuten skal jeg ikke HA guacamole. Så da blir pulveret liggende i skapet sammen med all den andre dritten som har hengt fast i andre pakker - og som har gått ut på dato og som bare irriterer meg hver gang jeg stikker nesen inn i et stadig fullere skap.

Nei, jeg vil ikke ha rabattkort på bind, på bensin, klippekort på Bodyshop, den femte koppen med kaffe gratis. Jeg vil gå inn i en butikk, si hva jeg skal ha, få det jeg har bestilt, betale og gå ut igjen. Det vil jeg. Jeg vet ikke hva du tenker om meg når jeg står der og sier neitakk til kjøp som jeg burde sagt ja til - fordi de er så utrolig fantastiske, vidunderlige, og jeg kommer til å få et langt liv hvis jeg bare benytter meg av 25% på alle varene fra Revlon. Jeg har til og med kjøpt varer til 25%, etter å ha sett plakat etter plakat over HELE butikken, og så latt som om jeg ble overrasket over prisen! Hvor patetisk er det på en skala???? "Neinei, den kostet 149,- kroner, jeg har bare betalt 75% av det! Hva sier du? Salg? Hå! Nice!". Fordi jeg - i min lille, patetiske verden, tenker at det er pinlig å handle på salg? Jeg ELSKER jo salg! Så hva er det som SKJER med meg når jeg kommer i disse situasjonene??? Hvor splittet personlighet kan man få uten å havne i hvit frakk med armene knyttet på ryggen?

Er det for mye å be om? Er det så mange som gjør dette til god butikk at det lønner seg å risikere det "gode" forholdet mellom kunde og butikk? Er det kanskje bare pasifisten meg som får lyst til å slå trynet inn på ekspeditøren når han vil pakke på meg ekstra hagehansker for tre-for-en når jeg har handlet for to hundre kroner? Eller har de innsett at jeg ikke finnes lojal mot dem, kanskje....?

Hovedproblemet er at jeg ikke kan si nei til noe gratis, omtrent som Gemalen som stadig har vært og levert noe på Byttebua, og kommer hjem med nye bord, skåler og hyller. Det var jo gratis! Trenger man det? Nei. Men det var GRATIS! Det var derfor jeg i går serverte den VONDESTE og mest klamme gele i bursdagen til niåringen. Det var halv pris. Og den var jo så gøy, med appelsin og jordbær. Og så motbydelig!!! Det var sånn jeg kom hjem med tre par sko hvor jeg bare kan bruke ett. Sytti prosent salg. Og derfor har jeg tre tuber med en ansiktskrem som legger seg elegant og blankt utpå huden, og derav aldri kan brukes blant folk. Det var jo tre for prisen av to, må vite! Slik som de stygge juleputene, på salg allerede lille julaften. Hvordan kan de være så uslitelige???? De er så stygge!!!

I går stod jeg FIRE minutter og GLODDE på kyllingkjøttdeig (kan man si det?) til ti kroner for fire hundre gram, på Coop. Det er jo praktisk talt gratis! Men i år har jeg prøvd å IKKE handle. Jeg har prøvd å styre unna impulskjøp. Jeg glodde, og tenkte. Flere ganger kjente jeg lykkefølelse og strakk ut hånden for å håve til meg ti-femten pakker. Like mange ganger drog jeg lanken til meg og tygget videre på NÅR JEG BRUKTE DET SIST??? Jeg LIKER ikke kyllingkjøttdeig. Jeg aner ikke hva som er I kyllingkjøttdeig. Jeg innbiller meg at det er stjert og vinge og hud og i det hele tatt, og derfor bruker jeg det ikke! Men ti kroner... det ER jo praktisk talt gratis.

Til slutt stod jeg med armene fulle av kylling. Kjøpte jeg? Det kunne jeg avslørt, men jeg måtte i såfall drept leseren etterpå. Og kameraten. Og muligens partneren. Tre for en.