Det "gode" tilbud

Få setter større pris på et godt kjøp enn meg. Jeg elsker å gå på salg. To for en, halv av rød pris... og Fretex. Loppemarked og bruktmarked. Jeg liker å oppsøke salg. Jeg liker ikke å bli påpakket gode tilbud. Halve gleden er å finne et godt kjøp. Halve tabben er å få det servert i fanget.  I det siste er det flere aktører som faller inn under sistnevnte kategori - som har vært pågående, og det er lite som irriterer meg mer:

Det er i de mest hverdagslige situasjoner. Påfylling av bensin: "Vil du ha en bilvask?". NEEEEEEI, jeg vil IKKE ha en bilvask. Hvis jeg ville ha en bilvask, så hadde jeg åpnet munnen og sagt: hei, jeg skulle hatt en bilvask. Hørte du at jeg sa det? Nei. Jeg sa det ikke fordi jeg ikke skal ha den #%#"% bilvasken. Jeg skal betale for bensin. Og så skal jeg ha en pakke tyggis. Stakkar du som jobber der - som må spør om vi skal ha en vask, eller gi oss en gratis. Og som sikkert flere ganger til dagen blir utskjelt for det utrolig tåpelige spørsmålet.

Jeg burde ikke kjøpe EN engang

Neitakk, jeg skal ikke ha en cheeseburger i tillegg til menyen jeg strengt tatt heller ikke burde kjøpt, på McDonalds. Jeg skal heller ikke ha ekstra løkringer - jeg lover at jeg hadde bestilt det om jeg skulle hatt det. Jeg har tross alt stått tjue minutter i kø, i et lite, trangt lokale, vasset i servietter og sugerør, hørt på tåpelige ungdommer som står bak disken og snakker om alt annet enn mat og service - i Stavanger sentrum stort sett lyder som "fuck" og "Yeah!". I løpet av disse tjue minuttene har jeg garantert (!) hatt tid til å tenke på hva jeg skal ha. Jeg kan det så til de grader utenat. Nei, jeg har ikke glemt at jeg burde spørre om to stykker papp med noe farse imellom, fordi jeg ikke skal ha den /%(%/#)# cheesburgeren.


De ekstra sokkene som du prøver å pakke på meg på Dressmann - de kan du stikke så til de grader opp et sted solen aldri skinner. Når jeg krisehandler en t-skjorte for Gemalen, så kan jeg love deg at sokker er det SISTE jeg har tenkt å tenke på. Jeg har antagelig tenkt på polet, på strømpebukser, på noe å ha på meg, på sminke og sko, på mat til barnevakten, på kontanter til barnevakten, kontanter til drosjen, frokost til neste morgen. Midt i krisehandling av en t-skjorte i rett farge, tre kvarter etter at barna burde vært hos barnevakten og jeg burde vært i dusjen - vil jeg IKKE ha tre mannetruser for prisen av to - og jeg vil heller ikke ha sokker. Og mest av alt vil jeg ikke bli spurt om jeg skal ha sokker.

Donaldbladet med spretterten i, Tom og Jerry-bladet med kalenderen med det rare mønsteret, Ponnybladet med smykker i....nei, jentene får ikke kjøpe disse. Jeg kan aldri være sikker på at de kjøper bladet, og ikke de utrolig kjipe lekene som er laget av fem-år-gamle barn i Kina. At det er Donald som fenger, og ikke prompeputa som er ødelagt om fire minutter. Hvor mange blader har jeg funnet - hvor leken er tatt, og bladet er uåpnet? Nei, det er ikke et godt kjøp, om det ligger en kul leke i. Leken blir ødelagt, plasten blir kastet.

Jeg vil ikke ha guacamole-pulver når jeg kjøper taco. Jeg liker ikke falsk guacamole, jeg bruker ikke pulver til å lage guacamole, og dessforuten skal jeg ikke HA guacamole. Så da blir pulveret liggende i skapet sammen med all den andre dritten som har hengt fast i andre pakker - og som har gått ut på dato og som bare irriterer meg hver gang jeg stikker nesen inn i et stadig fullere skap.

Nei, jeg vil ikke ha rabattkort på bind, på bensin, klippekort på Bodyshop, den femte koppen med kaffe gratis. Jeg vil gå inn i en butikk, si hva jeg skal ha, få det jeg har bestilt, betale og gå ut igjen. Det vil jeg. Jeg vet ikke hva du tenker om meg når jeg står der og sier neitakk til kjøp som jeg burde sagt ja til - fordi de er så utrolig fantastiske, vidunderlige, og jeg kommer til å få et langt liv hvis jeg bare benytter meg av 25% på alle varene fra Revlon. Jeg har til og med kjøpt varer til 25%, etter å ha sett plakat etter plakat over HELE butikken, og så latt som om jeg ble overrasket over prisen! Hvor patetisk er det på en skala???? "Neinei, den kostet 149,- kroner, jeg har bare betalt 75% av det! Hva sier du? Salg? Hå! Nice!". Fordi jeg - i min lille, patetiske verden, tenker at det er pinlig å handle på salg? Jeg ELSKER jo salg! Så hva er det som SKJER med meg når jeg kommer i disse situasjonene??? Hvor splittet personlighet kan man få uten å havne i hvit frakk med armene knyttet på ryggen?

Er det for mye å be om? Er det så mange som gjør dette til god butikk at det lønner seg å risikere det "gode" forholdet mellom kunde og butikk? Er det kanskje bare pasifisten meg som får lyst til å slå trynet inn på ekspeditøren når han vil pakke på meg ekstra hagehansker for tre-for-en når jeg har handlet for to hundre kroner? Eller har de innsett at jeg ikke finnes lojal mot dem, kanskje....?

Hovedproblemet er at jeg ikke kan si nei til noe gratis, omtrent som Gemalen som stadig har vært og levert noe på Byttebua, og kommer hjem med nye bord, skåler og hyller. Det var jo gratis! Trenger man det? Nei. Men det var GRATIS! Det var derfor jeg i går serverte den VONDESTE og mest klamme gele i bursdagen til niåringen. Det var halv pris. Og den var jo så gøy, med appelsin og jordbær. Og så motbydelig!!! Det var sånn jeg kom hjem med tre par sko hvor jeg bare kan bruke ett. Sytti prosent salg. Og derfor har jeg tre tuber med en ansiktskrem som legger seg elegant og blankt utpå huden, og derav aldri kan brukes blant folk. Det var jo tre for prisen av to, må vite! Slik som de stygge juleputene, på salg allerede lille julaften. Hvordan kan de være så uslitelige???? De er så stygge!!!

I går stod jeg FIRE minutter og GLODDE på kyllingkjøttdeig (kan man si det?) til ti kroner for fire hundre gram, på Coop. Det er jo praktisk talt gratis! Men i år har jeg prøvd å IKKE handle. Jeg har prøvd å styre unna impulskjøp. Jeg glodde, og tenkte. Flere ganger kjente jeg lykkefølelse og strakk ut hånden for å håve til meg ti-femten pakker. Like mange ganger drog jeg lanken til meg og tygget videre på NÅR JEG BRUKTE DET SIST??? Jeg LIKER ikke kyllingkjøttdeig. Jeg aner ikke hva som er I kyllingkjøttdeig. Jeg innbiller meg at det er stjert og vinge og hud og i det hele tatt, og derfor bruker jeg det ikke! Men ti kroner... det ER jo praktisk talt gratis.

Til slutt stod jeg med armene fulle av kylling. Kjøpte jeg? Det kunne jeg avslørt, men jeg måtte i såfall drept leseren etterpå. Og kameraten. Og muligens partneren. Tre for en.

Gresk antikvitetsgalskap

Da jeg traff Gemalen, så bodde han midlertidig hjemme - etter at leiligheten han skulle leie viste seg å være en sauna. En kald sauna hvor skrukketroll og mugg trivdes bedre enn Gemalen. De første månedene så jeg derfor ikke noe til tingene hans. Jeg har skrevet om noen av tingene før - i "Teak Takk", men jeg vet ikke om jeg fikk beskrevet episoden hvor jeg innså hvor langt ifra mitt Nille-hjem stemte overens med hans Antikkhjem.

Han hadde funnet en kjekk leilighet, og vi skulle pakke ut tingene hans. Vi drog ut på hekleduker, nupperiller, små krukker med husfreder, en okse-hodeskalle, små skåler og rare pyntegjenstander fra krigen. På det verste så kikket jeg meg rundt, og prøvde på et positivt innspill: "Du har møje fine ting...!". Han kikket  seg rundt, og så LO vi. Det var så sprøtt!

I årenes løp har han kvittet seg med mye. Jeg har og gjort det, og vi landet på femtitallet-ish. Det går bra.

Men for 12 år siden-ish så var vi på Kreta. I Rethymnon. Vi hadde det storveis, men en dag var det nok sol, strand og "Fanta, CocaCola, water, Biera" - og vi tok en runde i byen, han og jeg. Og fant en antikvitetsbutikk. Så var det gjort.

Det var det mest skitne og mørke salgslokale jeg har vært i. Vi kom inn i et avlangt rom, kanskje fem-syv meter langt, to - to og en halv meter bredt. På høye side kunne vi gå opp et trinn, og så var det et lite, smalt rom som gikk parallelt med hovedrommet, et par meter innerst. Der var det - så vidt jeg husker - et par vindu. Som var så skitne at de knapt slapp inn lys. Rommet var stappfullt av ting. Alt var støvete. Skittent.

Innerst i rommet var det en avslutning på rommet som gjorde at rommet virket som en hammer. Det utvidet seg. Der, bak en vegg, satt en gammel greker og gråt inn i telefonen. Han fikk nok med seg at vi var kommet. Men vi fikk kikke i fred. Jeg rotet meg helt bak, der var det et lite toalett, og en vask som jeg faktisk (!) ikke trodde var hvit. Det var først da jeg kikket ned i den og så at det var en liten hvit flekk der vannet dryppet, at jeg forsto den var skitten - og slettes ikke mørkegrå. Jeg fikk gysninger.

Det var for mye til salgs. Det var for skittent. Men vi lette etter den ene tingen vi skulle ha med som et minne. Og der: stod BYSTEN. En kvinnelig bronsebyste - ca 25 cm høy. Hun skilte seg ut - og jeg forsto at jeg måtte ha den. Jeg og Gemalen ble enige om hva vi var villige til å gi - og endelig fikk vi oppmerksomhet fra Grekeren. Som subbet seg ut til oss. Han snakket litt engelsk. Det var tid for å prute. Jeg liker ikke å prute. Det er det dummeste jeg vet. Så når han sa 1200 kroner, så var jeg klar til å si "pose!", og løpe avgårde. Men av en gammel holdning om at man er uhøflig hvis man ikke pruter - gjorde at jeg la inn et skambud. Grekeren ble betuttet. Og foreslo 1000 kroner. Ca. Jeg sa JATAKK. Og alle hjerter gledet seg. Grekerens mest av alle. Han ble så jublende glad, at han øyeblikkelig løp bak til Klagemuren hvor han tidligere satt og gråt, og hentet tre glass. Tror vi. Det er mulig det var keramikk eller plastikk. Fuglene vet. Glassene var så gravskitne at det er umulig å si. Han subbet seg bort til den muligens hvite vasken, lot vannet renne oppi glassene - og vrei fingen rundt inni. Jeg tror han vasket dem... Så subbet han innover lokalet igjen, og der stanset han ved en SVÆR karaffel. Den hadde vært grønn. Slik jeg husker det så har den garantert inneholdt minst 40 liter. Firkanta glass-sak, med greske mønster. Nederst var det en liten, rusten krane. Inni kunne vi se at det fremdeles var noe sølevann. Han helte ut det grumsete - i glassene. Gav oss hvert vår glass, og smilte tannløst mens han jublet: RAKI!

Raki er hjemmebrent. Gresk hjemmebrent. Liker du tequila, så liker du kanskje raki. Det er ikke det lakris-skvipet som grekere drikke (Ouzo).

Jeg kikket på glasset. På Gemalen. Og han smilte til meg og sa: "Det er ren sprit. Alle bakterier er drept". Grekeren gliste igjen, glugget ned sin "drink", og sa "Drink raki - no need for doctor!". Så sendte jeg en bønn ut i intet, og glugg-glugg.

Det gikk ned. Vi betalte. Fikk pose og skikkelig innpakning. Grekeren småpratet på gresk, med ett og annet innspill på engelsk: "It is a hundred years old!".

På vei ut av butikken innså jeg at rakien var av ekte vare. Jeg gikk. Jeg klarte å koordinere. Men følelsen i beina var FULLSTENDIG borte. Jeg kikket fortvilet på Gemalen, grabbet armen hans, og mumlet "Jeg kjenner ikke beina mine, få meg inn på en kafe!".

Vi - iallefall jeg - sjanglet inn på nærmeste kafe. Der var det bare grekere. De hadde mat. Og i løpet av den neste timen fikk jeg følelsen tilbake i beina. Jeg ble klar i hodet igjen. Og utrolig fornøyd med kjøpet.

Vel hjemme har bysten stått på hylla i mange, mange år. En god venninne flyttet den ved jevne mellomrom, fordi den stod i "parhjørnet", helt alene. Når vi flyttet hit ble den liggende i en pappeske. Jeg tror den ligger der ennå. Men jeg skal på loftet og hente den ned snart.

Åh, forresten: to måneder etter at vi kom hjem - så fant jeg en identisk byste i gips. På Skeidar. Eller muligens Nille. Jeg kjøpte verken den eller de 60 identiske vennene.  Jeg syns vel jeg hadde brukt penger nok på den. Konklusjon: enten er jeg rundlurt på gresk, men fikk en dram på kjøpet. Ellers så har jeg en veldig verdifull original på loftet. Hvis det siste stemmer, så har jeg garantert brutt noen regler for eksport av antikviteter fra Hellas. Da må jeg tilbake med den. Bytte den mot noe. En øy f.eks.

Jaja, det man ikke vet..... Det jeg VET er at bysten er vakker. Verdifull eller ei.

Sykehuset - for observatører

Jeg var på sykehuset en tur i går, bare som følgesvenn, så jeg hadde observasjonsbrillene ennå nærmere pupillen enn jeg pleier.

Sykehuset er jo et herlig sted – for her er rom og plass for alle personligheter. Folk flest kommer inn døra, går dit de skal, og sier «de var på sykehuset en tur». Jeg???? Jeg kan gå i timesvis og bare glo – helst bak briller, eller i sidekroken av øyet. For et mangfold!!!

I går var jeg der halvannen time. Følgende var verd å legg merke til: Fra parkeringen til inngang 2 (helt ute ved veien for dem som lurer), så jeg ikke så mange denne gang. Mulig den dama som satt i rullestol, kun kledd i blå skjortel og strømpebukse, med intravanøsslangen hengende skremte dem vekk med den sinnsyke hosten sin. Jeg har aldri hørt på makan. Det var HOOOOOOST, pust litt inn, HOOOOOOST, pust litt inn gjennom sigaretten, HOOOOOST, pust litt inn, HOOOOOOST, pust litt inn gjennom sigaretten… Først trodde jeg at jeg måtte repetere førstehjelpskurset jeg hadde for noen år siden – og samtidig fikk jeg nok en gang minnet meg selv om at jeg trenger ny maske til å legge over munnen når jeg eventuelt skal puste dårlig ånde i munnen på et døende menneske (ugg) – men så, på vei bort, forsto jeg at dette var dett. Dama var frivillig der. Jaha, ja. Opprettholdt KOLSen, tenker jeg. Og full av fordommer raste jeg videre og inn.

En som skulle skrives inn falt så lang han var på vei ut. Folk strømmet til. Det er fint med sykehus. Det er lov å falle her! Da jeg var høygravid på julehandel, og sklei ut av en smykkebutikk og landet på det sinnsykt vonde kneet NOK en gang: våget ingen å se på meg. Sikkert for å spare meg for ydmykelsen de innbilte seg at jeg kjente på. Og ydmykende var det: når man er en elefant i glassmagasinet, og faller med sine hundre kilo på de vonde knærne, med en mage stor som en basketball og vel så det – så ikke fortell meg at man ikke ser det! Hele gulvet ristet jo! Det stod en liten gutt og drog i faren som hadde øynene i taket – sjekket han ventilasjonen, tro? – og ropte: «Se Pappa, damen datt!». Jeg smilte så godt jeg kunne, det skulle være beroligende – men økte antagelig faren for panikk. Jeg løy til og med frem ett «det gikk fint, det var ikke vondt!», mens jeg prøvde, uten å vise mer hud enn det man kan akseptere på Kvadrat like før jul, å reise meg. Så vagget jeg inn i nærmeste fotobutikk, gjemte meg bak en reol, ringte til Gemalen og gråt i telefonen: «Du må heeeenta meg, eg ramla, og eg blør på knenå!!!». Han var altså på Kvadrat han og, så han kom og hentet meg. Her snakker vi om julehandel på Kvadrat. Det var stappfullt av folk, og en av dem hadde altså sølt is, vann, piss…hva vet jeg –på gulvet. Og var skyld i mitt fall. Men ikke en kjeft kom for å redde en jomfr…eh, nei, en trengende kvinne i nød! Det var faktisk aller pinligst.

Men på sykehuset! Der kommer de løpende, ektefeller, andre pasienter, pårørende og ikke minst en haug med sykepleier. Neste gang jeg skal falle så skal jeg gjøre det der.

Inne på venterommet for blodprøve er det morsomt å observere. Folk har en lapp. De holder lappen i hånden som om det var en redningsvest på et synkende skip. Den ligger der, og folket SER på den. Igjen, igjen og igjen. Nei, den har ikke endret seg. Ja, det står fremdeles femten på den. Nei, det står ikke sekshundre og femten. Kan den snus? Nei, det er definitivt femten. Og så kommer plingene – og tallet på tavla. Folk ser på tavla, og ned på lappen. Det står åtte på tavla, var det det som stod på lappen og? Nei, der står det fremdeles femten… Igjen, igjen og igjen. Og det er ikke bare en som gjør dette. Hold et øye med en slik forsamling ved anledning. Når det sier pling, så kan man se en haug med ansikter vendt mot tavla, for så å vende seg ned i fanget. Mot lappen. ..nei, det var visst ikke meg alikevel… MORSOMT!

Vi tok den lange korridorers vandring og fant rett vei, rett avdeling. På veien gikk vi forbi en haug med stoler. En temmelig alterert mann stod og bjeffet i ei luke: «Ja, nå har eg satt an der på stolen, han vil sikkert ut og gå igjen, så nå får dokkor passa på at han blir sittande!»… Sykepleieren i skranken protesterte og sa at de ikke hadde kapasitet til å verken holde noen igjen, eller passe på at de ble sittende. «Jaja, sama for meg, eg går!» sa han, snudde seg og gikk… kom den karen seg noen gang inn på et kontor, tro?

Vel oppe fant en skjønn sykepleierstudent en stol til oss, og snart fikk vi komme til en like herlig lege. Som la journalen foran seg , smilte til min andre halvdel av selskapet, og sa: «Javel, da skal vi se på kneet ditt?». I og med at det er hoftene som skal fikses her, så ble vi øyeblikkelig litt betuttet, men hun hadde to saker foran seg, så den andre var rett. Derfra gikk det beine veien mot rett behandling. Jeg måtte dessverre gå i det den andre halvdelen i vårt selskap skulle på undersøkelsesbenken (phu), så jeg jogget innom kiosken for å vurdere å kjøpe meg noe lunsj som ikke har FOR mye karbohydrater og hvitt sukker innabords.

I kiosken var det gode tilstander, der stod to flotte damer og bydde seg, dvs maten deres, frem. De har satset på salater i kiosken der nå. Og hjemmelaget kake. Og jeg tror nok det skulle være sunne greier. Alt var riktignok stappfullt av pasta – pastasalat ditt, pastasalat datt. Og for fire spiseskjeer mat-ish skulle de ha den nette sum av 69 kroner. Pizzastykket til 30 kroner var ikke så godt… Men når folk får gratis mat… da blir det hallelujastemning! «åååh, jeg skulle prøvd en av alt – alt ser godt ut!»…. Lykkelig dame når hjemmebakerkokken tilbød henne en smak av hver – og kort sagt fikk hun mer mat enn dem som kjøpte for 69 kroner… Folk flokket seg rundt disse damene som hadde så mye godt å by på –og glad var nok hun som var på opplæring og dermed ikke hadde så mange kunder.

Vel ute var kolspasientene trillet inn, og erstattet av to unge jenter på iallefallikkevarfyltattenår som slett ikke hostet i det hele tatt der de røykte sneipende etter kolspasienten… det er vemmelige greier, god det så jeg ofte i barnevernet og: at ungdommene samlet sammen sneiper og rullet seg sigaretter av røykrestene til andre… Og av alle steder i verden så er det noen jeg aldri hadde vurdert å plukke opp asken/sneiper etter folk. Utenfor NAVkontor. Utenfor Varmestuens Venner. Arneageren. Og definitivt utenfor sykehuset… æsj.

Velvel, jeg plukket opp bilen, og bortsett fra ei som stoppet og spurte om jeg hadde sett bilen hennes (ehrm….på en parkeringsplass… en grå bil. Antagelig har jeg, og neppe), - jeg pekte mot psyk og sa hun kunne spørre der – så skjedde det ikke mer. Men jeg var der som sagt bare i halvannen time. Så litt var det jo. :D

Nå er det så sykt dyrt å kjøre til flyplassen og spise lunsj der, at jeg tenker sykehuset kan bli det neste reisemålet. Ut og se på mennesker. Spise dyr pastasalat.

Eller ikke. : D

Nei takk Kiwi, jeg vil ikke ha hvert fjerde truseinnlegg gratis

Kjære Kiwi. Jeg har fulgt den nye reklamen dere har lansert, hvor en overlykkelig kvinne er så glad så glad - for "en gang i måneden koster det litt EKSTRA å være kvinne", og det vi gjerne gjøre noe med!! Man må jo bli lykkelig av slike nyheter! Hver fjerde pakke tamponger, truseinnlegg og bind gratis. Jeg regner med at dere har en sånn stempelsak? Slik som på bleiene da jeg hadde bleiebarn? Ja, jeg vet ikke om andre tenker likt meg, men jeg kan ikke VENTE på å stolt dra frem rabattkupongen, vifte med den mens jeg stolt snur meg rundt og sørger for at alle ser meg, slik at jeg VIRKELIG får fokus på at jeg kjøper bind, knall rosa, supplert med en pakke tamponger med ekstra fantastisk sugeevne. Jeg ser for meg en lykkelig kø, som kanskje til og med klapper når jeg innvilges den fjerde, gratis pakken.
Kampanjen kan du se her:

Sannheten er at jeg ikke er spesielt stolt over å være en menstruerende kvinne. Joda: frisk og sånt, og et tegn på at man er kvinne, kan føde barn og blablabla. Før var det jo døden i gryta om man fikk mensen når man skulle ut på noe - etter 28 år har man ervervet en viss erfaring. Hadde jeg ikke hatt fjorten dager hvor  puppene kryper ut av bh'en, så hadde jeg ikke en gang kommet på at det er den tiden i måneden igjen. Men det er ikke så flott og fantastisk og kjekt å ha mensen. Vi får ørene proppet fulle av hvor fantastisk det er. Libresse har klubb, tamponger har artige mønster på eskene. Forstå meg rett: det er flott med gøye esker. Men hva med anonyme, stilige og ikke så lett gjennkjennelige esker? Jeg erkjenner at jeg handler denne typen varer raskere enn noen andre varer. Grabber eskene i forbifarten, legger dem godt nede i handleposen, og legger dem tilfeldig, litt raskt, på handlebåndet. Det er det jeg putter nederst i posen. Det er et stykke fra Den stolte kvinde som annonserer at hun er frisk og blødende til meg, ja. Men morsomt og flott og fantastisk og til og med vakkert? Nope. Jeg har vonde pupper, kramper, det er upraktisk å passe på. På ingen måte slik at det påvirker meg, men det er BULLSHIT at det er gøy. Det er ikke engang gøy å FÅ LOV TIL Å VÆRE SURE! Jo, for det lanseres og i disse reklamene. Når vi har mensen har vi a: lov til å trene og det syns ikke at man har mensen!!!! Salikat. Og ennå bedre for oss som ikke syns overnevnte er et nevneverdig problem: isspising, sjolokadespising, plagg og tv. Hallo: jeg har mensen i ca fem døgn. Skal jeg, i fem dager, være en gneldrete sjokoladespisede teppelagt hormonbombe? Nei! Det er hverdagen vår! Det må da forventes normal oppførsel? Det er nok av anledninger til "å unne seg noe ekstra" om jeg ikke skal sitte i fem døgn og syns synd på meg selv! C: jeg kan kjefte og gneldre og bitche og være vemmelig. Det er visst normalt. Når denne transformasjonen trør inn, så har jeg lov til å legge til side all fornuft og oppdragelse, og surmule i fem dager. Hvem i helsiken har tid til å legge livet til side denne uka? Ikke jeg! Ungene skal fremdeles hentes og leveres og spise og ha klær og gå i bursdag.... og huset er fremdeles skittent, rotete og forfallent.

Jeg tror ikke at jeg er alene. For var jeg alene så var det ikke noen andre ord for mensen. Det er ofte skam og sjenanse som lager nyord. Tante Rød. Ugå. Den tiå. Hønefoss... det ekleste ordet av dem alle: mensesen. Det var selvsagt min mor som lanserte det ordet, og ikke var det bare umoderne, det var og så LANGT! Stakkar mor, gjorde veldig lite av hele greia, bless her. Det handlet selvsagt ikke bare om mor, det handlet om at min nærmeste sammensvorne: moderen - leverte ordet. Mødre kommer aldri til å formidle dette uten at det blir flaut og feil. Men det handlet og om at jeg ikke var i et miljø hvor dette ble snakket om. Jeg hadde ingen venner som diskuterte dette med meg - ikke søstrene mine engang hadde dette som hverdagstema. Mensen var bare noe vi hadde. Noen hadde ikkke gym og svømming: alle visste hvorfor. Vi snakket ikke om det. Noen ganger sa de mest selvsikre: nei, du ser eg har mensen...så.... Jeg var veldig imponert av disse jentene.

Så kjære Kiwi, jeg har tenkt litt på kampanjen deres. Og kommet frem til at den er UTROLIG trøttende. Og jeg kan ikke VENTE med å høre hva det neste blir. For det koster ikke bare litt ekstra å være kvinne en gang i måneden. Det koster ganske mye! Kropp koster litt ekstra i det hele tatt. Så hva blir det neste? Kondomer? "En gang i uken - for de heldige - koster det litt ekstra å være mann, og det vil gjerne gjøre noe med!" Jeg ser det for meg, en haug med stolte menn som vifter med rabattkortet sitt og snur seg stolt mot køen mens de klapper seg selv på skulderen: Her er gutten som får seg noe i kveld, ja!". Barberskum: "Det koster litt ekstra å være mann når man har sånn tett skjeggvekst - og det vil vi gjøre noe med!". De med forbruk av en flaske skum i året kjøper skum så det holder, klapper seg på skulderen, stryker seg over den tilsynelatende barberte haken, og nikker til seg selv - vel vitende at hele køen følger med. Jepp, her er mannemannen med skikkelig skjeggvekst ja! Hva med Intimsåpe: for svette skritt...? Og: hvis de var så j%#la opptatt av hvor dyrt det er å være kvinne, hvorfor er ikke SJOKOLADE på tilbud???

Hver gang jeg hører den tåpelige reklamen, hvor hu der hyperlykkelige-for-jeg-har-fått-et-reklameoppdrag maser om hvor gøy det er å ha mensesen/tante Rød, Ugå...så blir jeg podden. Og hver gang jeg blir podden så går jeg på Coop. Og sannheten er at jeg ikke kommer til å handle bind og tamponger hos dere mer. Stod det at vi fikk 20% avslag derimot, på hver pakke, så hadde jeg vurdert det.

Nå går jeg heller på Coop, for han unge mannen som sitter i kassen der og som ennå ikke har smilt eller snakket i det hele tatt de to årene han har jobbet der - syns om mulig at det er ennå flauere enn meg. Så på Coop gjør jeg et unntak: jeg legger det demonstrativt på handlebåndet, smiler og sier "og så skal jeg ha disse! Litt av et forbruk, gett!". Hadde han vært blekere, så hadde jeg sett rødmen, det er jeg sikker på.