Når skal jeg si hei?

Ja, innledningen her har jeg hentet fra et revystykke. Ei dame filosoferer over høflig kontakt mellom folk. Hun undres når det er naturlig å si hei? Er det når man akkurat passerer hverandre, når man ser hverandre på avstand, når man nærmer seg? Dette kommer naturligvis an på hvem man treffer og hvor. Mine døtre roper hei når de ser noen de kjenner i familien som kommer mot dem. Andre ganger går de forbi barn i samme klasse uten en lyd fordi det er flaut å si hei.

Så jeg har filosofert litt over dette. Jeg har noen lange ganger på jobb. Noen ganger går jeg der fordi jeg har et ærend, noen ganger fordi jeg er selskapssyk... stort sett skal jeg noe. Vi er femti personer -ish på jobb. Det er derfor svært vanlig å treffe folk i gangen. Og da lurer jeg på: Hvor mange ganger skal jeg si hei pr dag før det bikker over til galskap? Før folk unngår å gå i gangen når de - om vinteren - hører klakkingen av skoene mine, eller - om sommeren - hører dinglingen fra fotlenka mi, som jeg sympatisk nok tar på for at folk skal være advart? En ting er klokka ni om morgenen. "Gooood morgen" i øst og vest. Små kommentarer som "fine på håret! Fått nye genser? Leste bloggen din i går, lo meg skvett ihjel!" funker bra. Et lite kvarter etterpå passeres samme personer. Og allerede når jeg SER dem, utenfor kjøkkenet, tjue meter nede i gangen, så vet jeg at jeg ikke vet om jeg kan si hei uten å virke helt pockolocko.

Folk flest har vett til å ta med seg papirer. De blafrer i allerede utleste dokument, mumler kanske litt profesjonelt for seg selv, peker og smiler eller legger an bekymrede miner. Andre har med seg veska, for som revystjerna sa: å bruke den aktivt. Leter etter noe i veska, legger ting nedi. Ser himla busy ut rett og slett. Andre igjen sklir opp på siden av noen som og er på hvileløs vandring i korridorene - eller muligens de i motsetning til meg har et ærend. Og så klenger de seg på: "walk with me!". Så har de et fellesskap. Og de ærligste av de ærligste: glor i gulvet.

Men jeg???? Har jeg vett til å ty til noen av disse redningsmetodene? Neeeeeida. Jeg labber optimistisk ut i gangen, runder hjørnet og SÅ tenker jeg på hvordan man nå skal møte sine kollegaer. Rask rekognisering: joda, det er seks og et halvt minutt siden sist vi møttes, da sa jeg hei og god morgen og kommenterte den nye jumperen. Argh, hvorfor sparte jeg ikke det med jumperen til senere??? Hm.... tjue meter igjen. Skal jeg rope hei? Få det overstått? Kikker litt interessert inn alle dørene nedover mens jeg går... femten meter igjen, vedkommende blafrer med dokumenter. Det er fint, da ligger ballen hos ham.... tolv meter - ånei, han ser opp! Skal jeg rope hei? Skal jeg smile? Vinke? Overse ham? Dukke inn i nærmeste kontor? Men det løser da ingenting, må jo forholde meg til vedkommende der i stedenfor da... Ti meter igjen. Han smiler. Jeg smiler - selv om smilet nok fremstår som et glis mer enn et smil, et tåpelig, intenst smil som kan skremme vannet av de fleste.... syv meter igjen.....og da er det at det begynner. Jeg reagerer som om noen har puttet penger på meg. Jeg blir fjollete, tåpelig, idiot. Jeg begynner å plapre. Mer enn normalt - som er mye for folk flest i utgangspunktet. Jeg kommer med tåpelige kommentarer på rekke og rad. "Javel, ja - ute og pynter opp lokalet, ja!" eller "Ska sei, me må slutta å mødas på denne måten!". Og kaster på et - til tider ukontrollert - "HAHAHAHA!". Fryktelig plagsomt å være på rolig vandring i et legitimt ærend, for så å bli overfalt av en hysterisk kollega?

Egentlig tror jeg at jeg har rimelig god sosial kompetanse. Men jeg har ennå ikke løst koden helt her. Og jeg er jo på vandring for å treffe folk. Om det er en spesiell kollega eller bare selskap i det hele tatt: ekstremt ekstrovert: vil gjerne ha folk rundt meg ja. Redningen er kjøkkenet, som noen fra oven heldigvis plasserte halvveis. Kjøkkenet er et treffpunkt, et sted hvor folk vil småprate om alt og ingenting. Der kan jeg kaste meg inn i siste sekund, så føler jeg at jeg er reddet fra å blamere meg mer enn det som anses som vanlig.

Det er ikke bedre i butikk og på buss. Jeg føler et antagelig ikke-tilstedeværende samhold med folk jeg har tilbrakt mer enn fire sekunder med. "Du venter på bussen du og, jahaja, da har vi noe FELLES!", tenker jeg. "Den bilen har vært i samme kø som meg i to minutt: vi har noe FELLES!". "Du kjøpte og gulost, ja....aha! Venner for livet!".

Så kjære kollegaer: når dere ser meg vandre rundt med en åpen veske som jeg roter meningsløst i, eller blafrere høylytt med meningsløse dokumenter - så er dette til deres beskyttelse. Og nei: det sleipe smilet som ser ut som en sulten vampyrs er ikke ondskap satt i system - det er meg som prøver å være hyggelig uten å overdrive. Og skulle jeg komme til å vinke - fra tjue meters avstand - så bær over meg. Det går over! Neida. Det gjør det ikke. :D

Nei takk Kiwi, jeg vil ikke ha hvert fjerde truseinnlegg gratis

Kjære Kiwi. Jeg har fulgt den nye reklamen dere har lansert, hvor en overlykkelig kvinne er så glad så glad - for "en gang i måneden koster det litt EKSTRA å være kvinne", og det vi gjerne gjøre noe med!! Man må jo bli lykkelig av slike nyheter! Hver fjerde pakke tamponger, truseinnlegg og bind gratis. Jeg regner med at dere har en sånn stempelsak? Slik som på bleiene da jeg hadde bleiebarn? Ja, jeg vet ikke om andre tenker likt meg, men jeg kan ikke VENTE på å stolt dra frem rabattkupongen, vifte med den mens jeg stolt snur meg rundt og sørger for at alle ser meg, slik at jeg VIRKELIG får fokus på at jeg kjøper bind, knall rosa, supplert med en pakke tamponger med ekstra fantastisk sugeevne. Jeg ser for meg en lykkelig kø, som kanskje til og med klapper når jeg innvilges den fjerde, gratis pakken.
Kampanjen kan du se her:

Sannheten er at jeg ikke er spesielt stolt over å være en menstruerende kvinne. Joda: frisk og sånt, og et tegn på at man er kvinne, kan føde barn og blablabla. Før var det jo døden i gryta om man fikk mensen når man skulle ut på noe - etter 28 år har man ervervet en viss erfaring. Hadde jeg ikke hatt fjorten dager hvor  puppene kryper ut av bh'en, så hadde jeg ikke en gang kommet på at det er den tiden i måneden igjen. Men det er ikke så flott og fantastisk og kjekt å ha mensen. Vi får ørene proppet fulle av hvor fantastisk det er. Libresse har klubb, tamponger har artige mønster på eskene. Forstå meg rett: det er flott med gøye esker. Men hva med anonyme, stilige og ikke så lett gjennkjennelige esker? Jeg erkjenner at jeg handler denne typen varer raskere enn noen andre varer. Grabber eskene i forbifarten, legger dem godt nede i handleposen, og legger dem tilfeldig, litt raskt, på handlebåndet. Det er det jeg putter nederst i posen. Det er et stykke fra Den stolte kvinde som annonserer at hun er frisk og blødende til meg, ja. Men morsomt og flott og fantastisk og til og med vakkert? Nope. Jeg har vonde pupper, kramper, det er upraktisk å passe på. På ingen måte slik at det påvirker meg, men det er BULLSHIT at det er gøy. Det er ikke engang gøy å FÅ LOV TIL Å VÆRE SURE! Jo, for det lanseres og i disse reklamene. Når vi har mensen har vi a: lov til å trene og det syns ikke at man har mensen!!!! Salikat. Og ennå bedre for oss som ikke syns overnevnte er et nevneverdig problem: isspising, sjolokadespising, plagg og tv. Hallo: jeg har mensen i ca fem døgn. Skal jeg, i fem dager, være en gneldrete sjokoladespisede teppelagt hormonbombe? Nei! Det er hverdagen vår! Det må da forventes normal oppførsel? Det er nok av anledninger til "å unne seg noe ekstra" om jeg ikke skal sitte i fem døgn og syns synd på meg selv! C: jeg kan kjefte og gneldre og bitche og være vemmelig. Det er visst normalt. Når denne transformasjonen trør inn, så har jeg lov til å legge til side all fornuft og oppdragelse, og surmule i fem dager. Hvem i helsiken har tid til å legge livet til side denne uka? Ikke jeg! Ungene skal fremdeles hentes og leveres og spise og ha klær og gå i bursdag.... og huset er fremdeles skittent, rotete og forfallent.

Jeg tror ikke at jeg er alene. For var jeg alene så var det ikke noen andre ord for mensen. Det er ofte skam og sjenanse som lager nyord. Tante Rød. Ugå. Den tiå. Hønefoss... det ekleste ordet av dem alle: mensesen. Det var selvsagt min mor som lanserte det ordet, og ikke var det bare umoderne, det var og så LANGT! Stakkar mor, gjorde veldig lite av hele greia, bless her. Det handlet selvsagt ikke bare om mor, det handlet om at min nærmeste sammensvorne: moderen - leverte ordet. Mødre kommer aldri til å formidle dette uten at det blir flaut og feil. Men det handlet og om at jeg ikke var i et miljø hvor dette ble snakket om. Jeg hadde ingen venner som diskuterte dette med meg - ikke søstrene mine engang hadde dette som hverdagstema. Mensen var bare noe vi hadde. Noen hadde ikkke gym og svømming: alle visste hvorfor. Vi snakket ikke om det. Noen ganger sa de mest selvsikre: nei, du ser eg har mensen...så.... Jeg var veldig imponert av disse jentene.

Så kjære Kiwi, jeg har tenkt litt på kampanjen deres. Og kommet frem til at den er UTROLIG trøttende. Og jeg kan ikke VENTE med å høre hva det neste blir. For det koster ikke bare litt ekstra å være kvinne en gang i måneden. Det koster ganske mye! Kropp koster litt ekstra i det hele tatt. Så hva blir det neste? Kondomer? "En gang i uken - for de heldige - koster det litt ekstra å være mann, og det vil gjerne gjøre noe med!" Jeg ser det for meg, en haug med stolte menn som vifter med rabattkortet sitt og snur seg stolt mot køen mens de klapper seg selv på skulderen: Her er gutten som får seg noe i kveld, ja!". Barberskum: "Det koster litt ekstra å være mann når man har sånn tett skjeggvekst - og det vil vi gjøre noe med!". De med forbruk av en flaske skum i året kjøper skum så det holder, klapper seg på skulderen, stryker seg over den tilsynelatende barberte haken, og nikker til seg selv - vel vitende at hele køen følger med. Jepp, her er mannemannen med skikkelig skjeggvekst ja! Hva med Intimsåpe: for svette skritt...? Og: hvis de var så j%#la opptatt av hvor dyrt det er å være kvinne, hvorfor er ikke SJOKOLADE på tilbud???

Hver gang jeg hører den tåpelige reklamen, hvor hu der hyperlykkelige-for-jeg-har-fått-et-reklameoppdrag maser om hvor gøy det er å ha mensesen/tante Rød, Ugå...så blir jeg podden. Og hver gang jeg blir podden så går jeg på Coop. Og sannheten er at jeg ikke kommer til å handle bind og tamponger hos dere mer. Stod det at vi fikk 20% avslag derimot, på hver pakke, så hadde jeg vurdert det.

Nå går jeg heller på Coop, for han unge mannen som sitter i kassen der og som ennå ikke har smilt eller snakket i det hele tatt de to årene han har jobbet der - syns om mulig at det er ennå flauere enn meg. Så på Coop gjør jeg et unntak: jeg legger det demonstrativt på handlebåndet, smiler og sier "og så skal jeg ha disse! Litt av et forbruk, gett!". Hadde han vært blekere, så hadde jeg sett rødmen, det er jeg sikker på.