Når skal jeg si hei?

Ja, innledningen her har jeg hentet fra et revystykke. Ei dame filosoferer over høflig kontakt mellom folk. Hun undres når det er naturlig å si hei? Er det når man akkurat passerer hverandre, når man ser hverandre på avstand, når man nærmer seg? Dette kommer naturligvis an på hvem man treffer og hvor. Mine døtre roper hei når de ser noen de kjenner i familien som kommer mot dem. Andre ganger går de forbi barn i samme klasse uten en lyd fordi det er flaut å si hei.

Så jeg har filosofert litt over dette. Jeg har noen lange ganger på jobb. Noen ganger går jeg der fordi jeg har et ærend, noen ganger fordi jeg er selskapssyk... stort sett skal jeg noe. Vi er femti personer -ish på jobb. Det er derfor svært vanlig å treffe folk i gangen. Og da lurer jeg på: Hvor mange ganger skal jeg si hei pr dag før det bikker over til galskap? Før folk unngår å gå i gangen når de - om vinteren - hører klakkingen av skoene mine, eller - om sommeren - hører dinglingen fra fotlenka mi, som jeg sympatisk nok tar på for at folk skal være advart? En ting er klokka ni om morgenen. "Gooood morgen" i øst og vest. Små kommentarer som "fine på håret! Fått nye genser? Leste bloggen din i går, lo meg skvett ihjel!" funker bra. Et lite kvarter etterpå passeres samme personer. Og allerede når jeg SER dem, utenfor kjøkkenet, tjue meter nede i gangen, så vet jeg at jeg ikke vet om jeg kan si hei uten å virke helt pockolocko.

Folk flest har vett til å ta med seg papirer. De blafrer i allerede utleste dokument, mumler kanske litt profesjonelt for seg selv, peker og smiler eller legger an bekymrede miner. Andre har med seg veska, for som revystjerna sa: å bruke den aktivt. Leter etter noe i veska, legger ting nedi. Ser himla busy ut rett og slett. Andre igjen sklir opp på siden av noen som og er på hvileløs vandring i korridorene - eller muligens de i motsetning til meg har et ærend. Og så klenger de seg på: "walk with me!". Så har de et fellesskap. Og de ærligste av de ærligste: glor i gulvet.

Men jeg???? Har jeg vett til å ty til noen av disse redningsmetodene? Neeeeeida. Jeg labber optimistisk ut i gangen, runder hjørnet og SÅ tenker jeg på hvordan man nå skal møte sine kollegaer. Rask rekognisering: joda, det er seks og et halvt minutt siden sist vi møttes, da sa jeg hei og god morgen og kommenterte den nye jumperen. Argh, hvorfor sparte jeg ikke det med jumperen til senere??? Hm.... tjue meter igjen. Skal jeg rope hei? Få det overstått? Kikker litt interessert inn alle dørene nedover mens jeg går... femten meter igjen, vedkommende blafrer med dokumenter. Det er fint, da ligger ballen hos ham.... tolv meter - ånei, han ser opp! Skal jeg rope hei? Skal jeg smile? Vinke? Overse ham? Dukke inn i nærmeste kontor? Men det løser da ingenting, må jo forholde meg til vedkommende der i stedenfor da... Ti meter igjen. Han smiler. Jeg smiler - selv om smilet nok fremstår som et glis mer enn et smil, et tåpelig, intenst smil som kan skremme vannet av de fleste.... syv meter igjen.....og da er det at det begynner. Jeg reagerer som om noen har puttet penger på meg. Jeg blir fjollete, tåpelig, idiot. Jeg begynner å plapre. Mer enn normalt - som er mye for folk flest i utgangspunktet. Jeg kommer med tåpelige kommentarer på rekke og rad. "Javel, ja - ute og pynter opp lokalet, ja!" eller "Ska sei, me må slutta å mødas på denne måten!". Og kaster på et - til tider ukontrollert - "HAHAHAHA!". Fryktelig plagsomt å være på rolig vandring i et legitimt ærend, for så å bli overfalt av en hysterisk kollega?

Egentlig tror jeg at jeg har rimelig god sosial kompetanse. Men jeg har ennå ikke løst koden helt her. Og jeg er jo på vandring for å treffe folk. Om det er en spesiell kollega eller bare selskap i det hele tatt: ekstremt ekstrovert: vil gjerne ha folk rundt meg ja. Redningen er kjøkkenet, som noen fra oven heldigvis plasserte halvveis. Kjøkkenet er et treffpunkt, et sted hvor folk vil småprate om alt og ingenting. Der kan jeg kaste meg inn i siste sekund, så føler jeg at jeg er reddet fra å blamere meg mer enn det som anses som vanlig.

Det er ikke bedre i butikk og på buss. Jeg føler et antagelig ikke-tilstedeværende samhold med folk jeg har tilbrakt mer enn fire sekunder med. "Du venter på bussen du og, jahaja, da har vi noe FELLES!", tenker jeg. "Den bilen har vært i samme kø som meg i to minutt: vi har noe FELLES!". "Du kjøpte og gulost, ja....aha! Venner for livet!".

Så kjære kollegaer: når dere ser meg vandre rundt med en åpen veske som jeg roter meningsløst i, eller blafrere høylytt med meningsløse dokumenter - så er dette til deres beskyttelse. Og nei: det sleipe smilet som ser ut som en sulten vampyrs er ikke ondskap satt i system - det er meg som prøver å være hyggelig uten å overdrive. Og skulle jeg komme til å vinke - fra tjue meters avstand - så bær over meg. Det går over! Neida. Det gjør det ikke. :D