Jeg var på sykehuset en tur i går, bare som følgesvenn, så jeg hadde observasjonsbrillene ennå nærmere pupillen enn jeg pleier.
Sykehuset er jo et herlig sted – for her er rom og plass for alle personligheter. Folk flest kommer inn døra, går dit de skal, og sier «de var på sykehuset en tur». Jeg???? Jeg kan gå i timesvis og bare glo – helst bak briller, eller i sidekroken av øyet. For et mangfold!!!
I går var jeg der halvannen time. Følgende var verd å legg merke til: Fra parkeringen til inngang 2 (helt ute ved veien for dem som lurer), så jeg ikke så mange denne gang. Mulig den dama som satt i rullestol, kun kledd i blå skjortel og strømpebukse, med intravanøsslangen hengende skremte dem vekk med den sinnsyke hosten sin. Jeg har aldri hørt på makan. Det var HOOOOOOST, pust litt inn, HOOOOOOST, pust litt inn gjennom sigaretten, HOOOOOST, pust litt inn, HOOOOOOST, pust litt inn gjennom sigaretten… Først trodde jeg at jeg måtte repetere førstehjelpskurset jeg hadde for noen år siden – og samtidig fikk jeg nok en gang minnet meg selv om at jeg trenger ny maske til å legge over munnen når jeg eventuelt skal puste dårlig ånde i munnen på et døende menneske (ugg) – men så, på vei bort, forsto jeg at dette var dett. Dama var frivillig der. Jaha, ja. Opprettholdt KOLSen, tenker jeg. Og full av fordommer raste jeg videre og inn.
En som skulle skrives inn falt så lang han var på vei ut. Folk strømmet til. Det er fint med sykehus. Det er lov å falle her! Da jeg var høygravid på julehandel, og sklei ut av en smykkebutikk og landet på det sinnsykt vonde kneet NOK en gang: våget ingen å se på meg. Sikkert for å spare meg for ydmykelsen de innbilte seg at jeg kjente på. Og ydmykende var det: når man er en elefant i glassmagasinet, og faller med sine hundre kilo på de vonde knærne, med en mage stor som en basketball og vel så det – så ikke fortell meg at man ikke ser det! Hele gulvet ristet jo! Det stod en liten gutt og drog i faren som hadde øynene i taket – sjekket han ventilasjonen, tro? – og ropte: «Se Pappa, damen datt!». Jeg smilte så godt jeg kunne, det skulle være beroligende – men økte antagelig faren for panikk. Jeg løy til og med frem ett «det gikk fint, det var ikke vondt!», mens jeg prøvde, uten å vise mer hud enn det man kan akseptere på Kvadrat like før jul, å reise meg. Så vagget jeg inn i nærmeste fotobutikk, gjemte meg bak en reol, ringte til Gemalen og gråt i telefonen: «Du må heeeenta meg, eg ramla, og eg blør på knenå!!!». Han var altså på Kvadrat han og, så han kom og hentet meg. Her snakker vi om julehandel på Kvadrat. Det var stappfullt av folk, og en av dem hadde altså sølt is, vann, piss…hva vet jeg –på gulvet. Og var skyld i mitt fall. Men ikke en kjeft kom for å redde en jomfr…eh, nei, en trengende kvinne i nød! Det var faktisk aller pinligst.
Men på sykehuset! Der kommer de løpende, ektefeller, andre pasienter, pårørende og ikke minst en haug med sykepleier. Neste gang jeg skal falle så skal jeg gjøre det der.
Inne på venterommet for blodprøve er det morsomt å observere. Folk har en lapp. De holder lappen i hånden som om det var en redningsvest på et synkende skip. Den ligger der, og folket SER på den. Igjen, igjen og igjen. Nei, den har ikke endret seg. Ja, det står fremdeles femten på den. Nei, det står ikke sekshundre og femten. Kan den snus? Nei, det er definitivt femten. Og så kommer plingene – og tallet på tavla. Folk ser på tavla, og ned på lappen. Det står åtte på tavla, var det det som stod på lappen og? Nei, der står det fremdeles femten… Igjen, igjen og igjen. Og det er ikke bare en som gjør dette. Hold et øye med en slik forsamling ved anledning. Når det sier pling, så kan man se en haug med ansikter vendt mot tavla, for så å vende seg ned i fanget. Mot lappen. ..nei, det var visst ikke meg alikevel… MORSOMT!
Vi tok den lange korridorers vandring og fant rett vei, rett avdeling. På veien gikk vi forbi en haug med stoler. En temmelig alterert mann stod og bjeffet i ei luke: «Ja, nå har eg satt an der på stolen, han vil sikkert ut og gå igjen, så nå får dokkor passa på at han blir sittande!»… Sykepleieren i skranken protesterte og sa at de ikke hadde kapasitet til å verken holde noen igjen, eller passe på at de ble sittende. «Jaja, sama for meg, eg går!» sa han, snudde seg og gikk… kom den karen seg noen gang inn på et kontor, tro?
Vel oppe fant en skjønn sykepleierstudent en stol til oss, og snart fikk vi komme til en like herlig lege. Som la journalen foran seg , smilte til min andre halvdel av selskapet, og sa: «Javel, da skal vi se på kneet ditt?». I og med at det er hoftene som skal fikses her, så ble vi øyeblikkelig litt betuttet, men hun hadde to saker foran seg, så den andre var rett. Derfra gikk det beine veien mot rett behandling. Jeg måtte dessverre gå i det den andre halvdelen i vårt selskap skulle på undersøkelsesbenken (phu), så jeg jogget innom kiosken for å vurdere å kjøpe meg noe lunsj som ikke har FOR mye karbohydrater og hvitt sukker innabords.
I kiosken var det gode tilstander, der stod to flotte damer og bydde seg, dvs maten deres, frem. De har satset på salater i kiosken der nå. Og hjemmelaget kake. Og jeg tror nok det skulle være sunne greier. Alt var riktignok stappfullt av pasta – pastasalat ditt, pastasalat datt. Og for fire spiseskjeer mat-ish skulle de ha den nette sum av 69 kroner. Pizzastykket til 30 kroner var ikke så godt… Men når folk får gratis mat… da blir det hallelujastemning! «åååh, jeg skulle prøvd en av alt – alt ser godt ut!»…. Lykkelig dame når hjemmebakerkokken tilbød henne en smak av hver – og kort sagt fikk hun mer mat enn dem som kjøpte for 69 kroner… Folk flokket seg rundt disse damene som hadde så mye godt å by på –og glad var nok hun som var på opplæring og dermed ikke hadde så mange kunder.
Vel ute var kolspasientene trillet inn, og erstattet av to unge jenter på iallefallikkevarfyltattenår som slett ikke hostet i det hele tatt der de røykte sneipende etter kolspasienten… det er vemmelige greier, god det så jeg ofte i barnevernet og: at ungdommene samlet sammen sneiper og rullet seg sigaretter av røykrestene til andre… Og av alle steder i verden så er det noen jeg aldri hadde vurdert å plukke opp asken/sneiper etter folk. Utenfor NAVkontor. Utenfor Varmestuens Venner. Arneageren. Og definitivt utenfor sykehuset… æsj.
Velvel, jeg plukket opp bilen, og bortsett fra ei som stoppet og spurte om jeg hadde sett bilen hennes (ehrm….på en parkeringsplass… en grå bil. Antagelig har jeg, og neppe), - jeg pekte mot psyk og sa hun kunne spørre der – så skjedde det ikke mer. Men jeg var der som sagt bare i halvannen time. Så litt var det jo. :D
Nå er det så sykt dyrt å kjøre til flyplassen og spise lunsj der, at jeg tenker sykehuset kan bli det neste reisemålet. Ut og se på mennesker. Spise dyr pastasalat.
Eller ikke. : D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar