Min kriminelle fortid

Var egentlig verden så mye større før da den var så mye mindre, egentlig? Eller er den mindre nå? Og alt det som før skjedde i vårt nærmiljø, det er jo iallefall lengre vekke nå?

På det glade syttitallet da det var så bratt, så var det jo rimelig trygt å vokse opp i villastrøket på Madla - eller Malde som noen fremdeles insisterte å si. Fint skal det være, om halve rævva henger ute... jojo. Men det var iallefall trygt og godt, vi kunne campe i hagen, snakke med fremmede, henge på bilene til folk vi ikke kjente eller kjente når det var is, ja - bare ikke far sin, for han gikk bananas når noen hang bak. Vi våget å barrikadere Herlaugsbakken med kjelker og ski slik at strøbilen ikke kom frem, og det fikk ikke noen konsekvens. For min del iallefall.




Men det var kriminalitetens tid. Det var ei skremmende tid å vokse opp i for oss temmelig blåøyde - på mer enn naturlig måte - barna. Vi hadde jo aviser. Og Nyheter på tv. Men det var jo ikke noen annen informasjonsflyt enn dette, bortsett fra de muntlige. Og de muntlige....ja, de var ubetalelige. Det var nyheter, det! Det var fra barnemunn til barnemunn. Og for hver barnemunn som var involvert, ble det mer og mer saft i innholdet. Og som et resultat vil jeg gjerne ramse opp noen av de kriminelle handlinger som jeg absolutt var en del av. Logikken til tross.

En gang i barndommens skolevår sånn ca i skifte sytti/åttitallet skjedde det første kriminelle som jeg kan huske. Ja, jeg husker jo noen små tyverier, noe uskyldig hærverk og noe plommenøst, men sånn av den alvorlige typen: en dame syklet i Madlakrossen, på vei hjem. Hun ble forbisyklet av en gutt, og akkurat da han trødde forbi, så dunket han henne i ryggen. Det var jo dumt. Men etter noen meter ble hun så slakk og elendig, og da hun stoppet opp så var det (fritt etter Gunnhilds hukommelse) en som kom løpende og fortalte at hun hadde en kniv mellom skulderbladene. Og ganske riktig, hun var knivstukket. Mitt første møte med blind vold. Det ble snart nøstet opp knask etter knask i saken. Politiet var på skolen (og derav min begeistring for menn i uniform, antar jeg), folk jeg KJENTE ble forhørt, og til og med hadde noen møtt denne morderiske gutten i en undergrunn. Jo, det var HELT sant. Det var nesten så jeg kunne kjenne kniven. Det ble ikke bedre av at det var en sløydkniv. Men det var jo bedre, fordi det gikk veldig fort å finne HAM da det var konstantert. I min hukommelse var det en kniv fra Hafrsfjord Skole. Mulig Kampen. For der var alle slemme alikevel. Jeg levde som om det var min historie.

Neste gang jeg fikk døden på nært hold, var da jeg lå og solte meg i hagen, ti år-ish. Det kom en mann og ei dame inn i hagen, og kikket og lette. Det viste seg at de gikk manngard etter en savnet mann. Tenke seg til. En mann som var forsvunnet!!! Selv etter at de fant ham død, brukte vi dager og uker på å lete etter ham. Åh, vi skulle bli berømte! Vi skulle være de stakkars ungene som fant liket!

Den historien bleknet fullstendig i forhold til neste. Senere på året fikk vi nemlig høre om "Øksemorderen" i Tyskland. Tyskland - det er jo naboer. Så at denne karen godt kunne befinne seg på Madla, spesielt ved Vannverket på toppen av bakken, det sa seg selv. Jeg aner ikke HVOR mange uskyldige menn vi spionerte på. De så ut som øksemorder. Nei, de hadde ikke øks. Nei, de snakket ikke tysk. Men hvem kan VITE??? Hvem tør å ta sjansen på at akkurat den karen der er uskyldig, for så å finne ut at han har en øks på baklommen som han drar frem et uoppmerksomt øyeblikk, for så å skille hode mitt fra kroppen for alltid???  Jeg har sjeldent vært så redd som da Øksemorderen fra Tyskland var ventet på Madla.

Flammen i Hafrsfjord, på oljeraffeneriet: det var og tyskere. I andre etasje, fra køyesenga der jeg og min kjære tvilling kranglet om beste seng, kunne man se flammen i Hafrsfjord. I tillegg kunne man se blinkene fra et fyrtårn. Blink, blink, blink.....pause.....blink....pause....blinkblinkblink. Morse. Tysk morse. Og flammene fra faklene kunne vi og se. Kveld etter kveld etter kveld trodde vi krigen var på gang igjen, og at det var tyskere som kom. Jeg skylder på fantasien til min kjære søster. Hun leste alvorlig krim fra den dagen jeg plukket opp Bobseybarna, og fantasien var deretter. Kanskje derfor skrev hun testamentet sitt -  hvor jeg ikke fikk NOE - den dagen jeg hadde vært snill for en gangs skyld og laget kakao. Fordi hun var overbevist om at jeg drepte henne med gift, og skulle partere henne og legge henne i fryseren. Men drakk hun kakaoen? Ja.

Jeg undres om barn kanskje er mer vant med annerledes nå. Da jeg vokste opp var "Den grønne mannen" ren underholdning. Et glimt av den grønne mannen, som kun gikk i grønne klær, betalte med grønne sedler, kjøpte mat med grønt på.... man kunne få heltestatus av mindre. Det var en evig rundgang på hva han hadde kjøpt, spist, sagt. Han SA aldri noe. Og betalte ALLTID med femtilapp. Og spiste rømme med grønn firkløver på. Og agurk. Og salat. Sikkert frisk som en fole etter alt folat som han fikk i seg. Jeg finner ikke noe om ham på nettet, annet enn at han er nevnt her.  Han var selvsagt ikke kriminell. Han var vel en original tenker jeg. Og nå, tretti år etter at jeg så ham, kan jeg fortelle at han kjøpte brød og. Og det var ikke myglet. Det var brunt, og han beholdt vekslepengene. Men han var kledd i grønt, og betalte med femitilapper. Det skal han ha. Kriminell? Neppe.

I innkjørselsen vår var det egentlig tegnet inn en vei. Det vet vi, fordi kommunen prøvde å åpne den igjen, men måtte tatt et par meter tomt både her og der for å gjøre det, og dessuten var det meningsløst i og med at veien går tre hus lenger nede. Men en natt, kom det en biltyv kjørende inn der. I full fart, bånn gass. Og der hadde jo Børresen satt opp gjerdet sitt, han. Han var jo så drita lei av å banke hissig i vinduet hver gang vi snek oss igjennom hekken, at han like godt satte opp et gjerde. Som biltyven, mulig han hadde drept noen og, eller i allefall tenkt tanken, kjørte rett i. Og tyven la til skogs. I skogholtet bortenfor huset. Og politiet etter. Og ja: de tok ham. Phu! Kan man våge å tenke hva som kunne skjedd med oss hvis ikke? Han ville nok drept hver og en!

Det var skummelt å bo og vokse opp såpass isolert som vi egentlig gjorde. Beskyttet, men isolert. Det kan godt være at det ikke er bedre nå. At barn nå fores med vold og mord og spetakkel fra morgen til kveld, og at de enten blir avstumpet eller livredde. Men jeg våger alikevel å si at det er mer åpent nå. At man tør å snakke om ting, og at man gjør det. At barna nå forstår at noe er langt borte. Og at man sier til barna at man er trygg fordi om det på Kampen var en som ble slått ihjel av sine kamerater over langlang tid.

Vi adopterte hver en nyhet, hver en tragedie og hvert skumle øyeblikk og lagde det til vårt eget. Vi trakk paraleller, likheter og auste hverandre opp. I ettertid var det underholdende. Det var ikke fullt så underholdende å sitte på kjøkkenet, redde for å bli sett fra vinduer av massemordere fra Italia. Å ikke våge å spise blodappelsiner fordi narkomane visstnok renset sine blodbefengte, AIDS-smittede sprøyter i dem. Men det går over.

Og når barnebarna spør meg om jeg kan fortelle om gamledager, så har jeg iallefall noen historier å slå rundt meg!