Den store massakren

Jeg sittet her i et sjeldent vakkert lykkeland, på hytta i Ryfylke - og det er jo ikke første gang. Det er syvende året vi er her, og opplevelsene står i kø. Fisking, krabbeteiner, spekkhoggere og ørnekikking....og mord.

Jo, du leste riktig. Mord. I utganspunket vil jeg erklære uskyld, og i en eventuell ikke-bare-moralistisk rettsak fikk jeg nok medhold. Men vi kan ikke se bort fra det faktum at det var et blodbad.

Det var en kveldstur ned til sjøen for å dyppe ungene og sjekke båten som vekket minner. Da vi kom over siste knaus flakset ikke mindre enn fjorten ender - ikke andrikker - opp fra knausen og til sjøs. Fjorten! Dette er ikke et sted de legger egg. Hundre meter lengre ute - ja. Men ikke antydning til verken egg eller andunger. Kun denne kånegjengen som snadret i solnedgangen. Hvorfor? Hvorfor ligger de ikke på egg, eller passer sine små?

Det begynte for to år siden, som en hyggelig familietur - en anledning til å undervise barna litt. En død måke: la oss sjekke forråtningsprosessen. Sjøstjerner: se på beina! Osv... Vi drog ut i båten for å dra opp noen kg fisk - med tanke på å sjekke mageinnhold. Hvit båt med påhengs. Mye lyd. Utenfor neset så vi fire andemødre som svømte tett rundt 20-25 små, nyklekkede nøster. Dyreverden er fantastisk - så mye dreier seg om samarbeid og planlegging! Og for en anledning - nå kunne jeg og Gemalen virkelig ta undervisningen til et høyere nivå! Vi snudde båten og tøffet mot dem, mens vi pekte ivrig. Kjenner jeg oss rett så ropte vi og. Sikkert lyder. Som "se" og "det". Vi glemte at andemødre, om de venter til så lenge som mulig, kan fly. Og gjør det. Da vi var tjue-tretti meter borte, var alle fuglene som kunne fly, fløyet. Igjen var en myldrende, vettskremt gruppe med nyklekkede andunger som svømte forvirret rundt og rundt og lette etter den trygge voksne. Det var forferdelig. Gemalen tok alvoret, fikk snudd båten, og i håp om at mødrene skulle returnere, så gasser vi avgårde. Det var da vi innså hvorfor ender passer hverandres barn. Fra oven, som små F16-fly, stupte nå alle de svære, glupske havmåkene i Ryfylke inn i matfatet. De var som nordmenn rundt et tapasbord. I løpet av sekunder hadde de rekognisert, valgt og plukket opp den største, deiligste matbiten, landet på berget med den stakkars ungen hengende etter nakken, og gulpet ungen ned. Borte vekk. Finito. Død.

Ungene måpet. "ka skjedde?" spurte den eldste. Neste trinn i utdanning: hvordan pynte på sannheten. "oidå, se det ja, typisk måker å leke med andunger ja! Drept dem nei! Åh, neidu. Phø, ser du, der slapp måken den tilbake! (mistet ungen). Neida, nå kjører vi bare, så andemor tør å komme tilbake!" Humøret på bunn. Det var flere grupper i området, og hver gang vi så en så var vi overentusiastiske: "se, der er de jo, hele gjengen!" Ungene kjøpte historien. Vi kom ut av det med ett dypt arr på samvittigheten og en lærepenge for livet. Senere den dagen så jeg ei andemor med en unge. Den overlevende....
Det var derfor jeg med bekymring observerte kåneklubben i dag. Jeg håper det er likestillingen som gjør det - at mannfolka passet egg og unger mens damene var på Foldøys takterasse og nøt noen timer fri. At ikke måkene har fått nyte godt av den produktive våren.

Og ironien da kveldens gjest kom etter massakren: da grillet vi det beste vi vet, men for en gangs skyld var det en blant oss som ikke klarte å nyte maten. Det var gemalen. Vanligvis er andeconfit det beste han vet....