Middag i grisebingen

Velkommen til gards!

Inngangspartiet... trist

 Her kommer en rapport - om et spisested - som ingen har bedt om: Vet dere hvor vanskelig det er å få et skikkelig, norsk måltid på en kafe for tiden? Joda, OBS-kafeen, noen hotell, Madla Handelsslag, Patrioten Bistro - selger kjøttkaker og komler. Det er masseprodusert mat, men for all del: man blir jo mett!
På vei hjem i dag kjørte vi innom Aksdal, der er det ei god, gammeldags veikro, eller mer som en diner, kanskje. Første vi møtte var skiltet til venstre. Et koselig velkommen-skilt. Hjemmelaget tegning og greier.... Men siden vi verken har vogntog eller vogntog med tilhenger, så fant vi en lovlig parkering og ruslet inn. Det var stappfullt! For å si det med syvåringen: "e det bare meg, eller e dette ein plass med bare gamle folk?" Det var ikke bare henne, for å si det sånn. Mange eldre ektepar, det var koselig stemning. Menyen lokket med gode, gammeldagse søndagsmiddager, som man og kunne få i barnestørrelse - og de eldre kjøpte stort sett "små" porsjoner. Veldig bra at barn ikke må ende opp på pølser og pommes frites - selv om det var det vi gjorde alikevel.

Det stod og komle her

Dineren hadde sånne artige røde skaiseter, respertexbord uten duk. Først måtte vi riktignok runde dette bordet (venstre), og forbi "bardisken" hvor bestillingen ble tatt. Det var røde persienner forann vinduene, og det var koselig! Vi var holsultne, og ti-tolv minutter etter betaling var maten på bordet - servert av en høyst effektiv kelner.

Det var god mat. Sosekjøtt....hvor ofte får man det? Mørt og godt. Litt kjedelig saus. Og stor begeistring da vi så på menyen, og så at dte var ertestuing på gang. Men først etter måltidet innså vi at den hadde vi ikke sett noe til..

Kvalitetsreparasjon

matpakke....?

Ti minutter ventetid - akkurat nok til å kikke seg litt grundig rundt. Setene på dineren har tydelig blitt slitt fortere enn det de håpet på, men det har de fikset. Med gaffateip. Store, blanke sølvteippyntede seter. Det var igrunnen greit, for det fikk fokus bort fra sprekkene der setet møter ryggen på sofaene. Der lå det nok mat til å servere en hel familie. Gammel mat. Nok til at jeg - litt lattermild - satte meg litt lenger frem på setet enn det jeg hadde tenkt, for å unngå å få mat i rørleggersprekken. I den grad jeg har en.

skittreim

Men det gav meg jo en anledning til å se meg rundt. Bordene hadde blanke, flotte bein. Metall. Hadde. Nå: hadde tidligere måltid funnet veien ned og rundt beina på bordene, det var matsprut oppover. Det var veldig (!) skittent. Men selv det bleknet i det vidunderlige bordet. Et skikkelig sånn amerikansk bordplate, blank og finfin. Og med dype riller på sidene. Det vil si: tidligere dype riller. Nå: riller med mat. Der lå det mat fra lang, lang tid tilbake. Jeg forstår ikke hvorfor et serveringssted vil ha riller på et bord? Er det til dårlige tider?


Hjørnet vi satt i var det amerikanske hjørnet. Men fem meter bortenfor hang det et spøkelse fra åttitallet. Gardiner. Mønstrete. Et annet skrik fra fortiden var røykeavdelingen - som nå var røykefri, selvsagt - men der var det vanlige kafebord, mørkebrune. Helt greit.

Så summa summarum: knagande god mat. Norsk mat. Effektiv servering og hyggelige ansatte. Masseprodusert pommes frites og pølser. Men ellers helt greit.

Så får vi håpe de overlever et besøk fra Næringsmiddeltilsynet - eller mer interessant: at Næringsmiddeltilsynet kommer en tur, og får fikset de største utfordringene på helse. For slik det står nå: så blir det takeaway neste gang jeg skal innom. Men innom skal jeg nok. :D