Jeg trenger ei geit!

Jeg trenger ei geit. Jo, jeg gjør det! Jeg har og lyst på ei geit, men det er en helt annen historie. Jeg trenger, behøver, skulle hatt - ei geit. Av den litt store typen. Helst ei koselig geit, som smådultet vennlig i meg når jeg satte frem vann til den, og koste den litt mellom horna. Men jeg er fornøyd med ei mannevond geit som er villig til å la meg flytte den litt. Og neitakk kjære snille givere - jeg skal ikke ha ei geit hjemme. Jeg skal ha ei feriegeit.

På hytta i Ryfylke hadde vi sauer. Neida, VI hadde aldri sauer. Men det var sauer her. På baksiden av nabben ved siden av hytta. Bak et gjerde. -ish. Det var oppfinnsomme sauer det. De hadde et fantastisk område å boltre seg på. Svære marker, et par små daler, sjø, myr... Veldig fint. Men dette var ikke dresserte, snille Gildesauer. Det var villsau. Villsau er kjent for å være veldig mobile. Ikke sjeldent stod fire på hver side av grinda og brekte - noen ville inn og noen ville ut. Hvor mange ganger traff vi hyttenaboen - hun med plenen, ripsene, morellene, jordbæra og rosene - joggende i området for å finne ut hvor sauene NÅ var, for nå hadde de spist seg gjennom avlingen igjen! Hun var gal på de sauene. Med rette, forsåvidt. Ønsker man en hage rundt hytta, så er ikke sauer de beste gjester...

Vi har ikke hage. Vi har en Rhododendrum. En. Og en rabarbraplante som bare kunne hatt det bedre. Ellers noe mynte, et par epletre, og inni en annen busk står det visst en rips. Bortsett fra dette så har vi naturtomt. Det er Maria Gullsko, strå, prestekrager, blåklokker, kløver... Nydelig. Og om høsten blomstrer lyngen slik at det er lilla over alt. Bare avbrutt av de rødeste rognebær og ennå rødere kristorn. Ispedd blåbær og bjørnebær.

Så vi syns jo sauene var et artig tilskudd, mulig ikke mindre artig i og med at de alltid ble fulgt av flagrende hyttefolk med stokker i hendene og et litt despo uttrykk i ansiktet. Det var et mysterium for øyfolket dette med de sauene. De bare kom. Uventet. Plutselig hadde de bare spist alle tulipantoppene. Glefset i seg de nesten modne jordbærene. Gnafset premiumgresskarene i seg før de var premiumsverdige. Gjerder ble inspisert. Opp og ned i mente. Manngard, flere ganger i året. Men ingen kom på å spørre oss. Jeg kunne godt fortalt dem hvordan sauene kom inn på området. Hvor mange ganger hadde vi ikke sett dem på knausen nede ved båthuset, på en høy knaus som var alt for høy for oss som er født med to føtter, og i mitt tilfelle delvis litt klossete føtter. Det var strake veien ti-femten meter opp i mine øyne. Det var en dans på roser for ledersauen. Det tok to byks, så var de på toppen. Og derfra var det bare å vandre inn i det lekreste matfat. Tilogmed kirsebærene våknet jeg til at de tok, og jo: de sto på to bein! Klatret i trær, slik jeg gjenfortalte det. 

Kort sagt hadde jeg en deilig får-i-kål i fjor vinter. På villsaulår. Det var skikkelig godt, og så var eventyret med sauene over. Det lønte seg ikke. Det var sikkert et ork for eieren å stadig forholde seg til gjerder, sinte hytteeiere og lav avkasting. 

I år merkes det at de ikke er her lenger. Det første som slo meg var denne blomsterenga vi gikk forbi på vei til hytta. En meter høy duvende sommereng. Jentene forsvant nesten, og jeg fikk akutt behov for å vaske håret deres, ta på dem hver sin blomsterkrans og hvite kjoler, og: Kodac Moment! Ikke en sau i sikte. Porten stod åpen, og det var prestekrager og blåklokker langs veien. Fra siste topp og ned var det nesten ufremkommelig - det var tydelig at ingen hadde gått der på lang tid. Det var ren idyll! På hytta hadde de moderne Trifider overtatt stien til båthuset. Det var bjørnebærkratt over alt. Det var så vakkert! Og så mye å gjøre... Det var bare å gå laus, med hagesaks og det som verre var. Selvsagt, blomsterenga får stå. Men bjørnebærkratt på fire meter, med torner som den verste piggtråd - så mye plaster har vi rett og slett ikke. Bort med dem. Små bjørker: jeg tror jeg klippet over førti-femti bare første dagen. Små, søte bjørketrær. Om tre år: null utsikt. Jeg har lest om dette fenomenet, at sauene som før befolket strandlinjene i Norge, nå er på vei til å forsvinne. Og at naturen tar sitt tilbake, at vi gror igjen. Og det er iallefall en sannhet her. 

Jeg savner sauene. Ikke hadde de flått, og ikke lagde de bråk. Ikke spiste de noe de ikke skulle, og gjødslet litt gjorde de. De holdt naturen på plass! De gnafset i seg nye skudd, spiste rent der vi ville. De sparte oss rett og slett for veldig mye arbeid! Så derfor trenger jeg ei geit. Jeg trenger ei hyggelig, eller mannevond, sulten geit som kan gå i bånd i et par uker når vi allikevel er på hytta. En god gammeldags plenklipper. Som kan spise seg feit uten å frykte trollet under brua. Som kan ta utsikten tilbake! Bare noen uker.

De ler av meg, de gamle her på øya, når jeg spør om noen har ei geit til utlåns. Eller til leie. Men de skal ikke le for høyt, for neste sommer er kanskje området rundt hytta her det eneste stedet med utsikt!!! Til da: på med hagehansker og frem med saksa. En god grunn til å drikke en boks med cider på dagtid. :D