Gresk antikvitetsgalskap

Da jeg traff Gemalen, så bodde han midlertidig hjemme - etter at leiligheten han skulle leie viste seg å være en sauna. En kald sauna hvor skrukketroll og mugg trivdes bedre enn Gemalen. De første månedene så jeg derfor ikke noe til tingene hans. Jeg har skrevet om noen av tingene før - i "Teak Takk", men jeg vet ikke om jeg fikk beskrevet episoden hvor jeg innså hvor langt ifra mitt Nille-hjem stemte overens med hans Antikkhjem.

Han hadde funnet en kjekk leilighet, og vi skulle pakke ut tingene hans. Vi drog ut på hekleduker, nupperiller, små krukker med husfreder, en okse-hodeskalle, små skåler og rare pyntegjenstander fra krigen. På det verste så kikket jeg meg rundt, og prøvde på et positivt innspill: "Du har møje fine ting...!". Han kikket  seg rundt, og så LO vi. Det var så sprøtt!

I årenes løp har han kvittet seg med mye. Jeg har og gjort det, og vi landet på femtitallet-ish. Det går bra.

Men for 12 år siden-ish så var vi på Kreta. I Rethymnon. Vi hadde det storveis, men en dag var det nok sol, strand og "Fanta, CocaCola, water, Biera" - og vi tok en runde i byen, han og jeg. Og fant en antikvitetsbutikk. Så var det gjort.

Det var det mest skitne og mørke salgslokale jeg har vært i. Vi kom inn i et avlangt rom, kanskje fem-syv meter langt, to - to og en halv meter bredt. På høye side kunne vi gå opp et trinn, og så var det et lite, smalt rom som gikk parallelt med hovedrommet, et par meter innerst. Der var det - så vidt jeg husker - et par vindu. Som var så skitne at de knapt slapp inn lys. Rommet var stappfullt av ting. Alt var støvete. Skittent.

Innerst i rommet var det en avslutning på rommet som gjorde at rommet virket som en hammer. Det utvidet seg. Der, bak en vegg, satt en gammel greker og gråt inn i telefonen. Han fikk nok med seg at vi var kommet. Men vi fikk kikke i fred. Jeg rotet meg helt bak, der var det et lite toalett, og en vask som jeg faktisk (!) ikke trodde var hvit. Det var først da jeg kikket ned i den og så at det var en liten hvit flekk der vannet dryppet, at jeg forsto den var skitten - og slettes ikke mørkegrå. Jeg fikk gysninger.

Det var for mye til salgs. Det var for skittent. Men vi lette etter den ene tingen vi skulle ha med som et minne. Og der: stod BYSTEN. En kvinnelig bronsebyste - ca 25 cm høy. Hun skilte seg ut - og jeg forsto at jeg måtte ha den. Jeg og Gemalen ble enige om hva vi var villige til å gi - og endelig fikk vi oppmerksomhet fra Grekeren. Som subbet seg ut til oss. Han snakket litt engelsk. Det var tid for å prute. Jeg liker ikke å prute. Det er det dummeste jeg vet. Så når han sa 1200 kroner, så var jeg klar til å si "pose!", og løpe avgårde. Men av en gammel holdning om at man er uhøflig hvis man ikke pruter - gjorde at jeg la inn et skambud. Grekeren ble betuttet. Og foreslo 1000 kroner. Ca. Jeg sa JATAKK. Og alle hjerter gledet seg. Grekerens mest av alle. Han ble så jublende glad, at han øyeblikkelig løp bak til Klagemuren hvor han tidligere satt og gråt, og hentet tre glass. Tror vi. Det er mulig det var keramikk eller plastikk. Fuglene vet. Glassene var så gravskitne at det er umulig å si. Han subbet seg bort til den muligens hvite vasken, lot vannet renne oppi glassene - og vrei fingen rundt inni. Jeg tror han vasket dem... Så subbet han innover lokalet igjen, og der stanset han ved en SVÆR karaffel. Den hadde vært grønn. Slik jeg husker det så har den garantert inneholdt minst 40 liter. Firkanta glass-sak, med greske mønster. Nederst var det en liten, rusten krane. Inni kunne vi se at det fremdeles var noe sølevann. Han helte ut det grumsete - i glassene. Gav oss hvert vår glass, og smilte tannløst mens han jublet: RAKI!

Raki er hjemmebrent. Gresk hjemmebrent. Liker du tequila, så liker du kanskje raki. Det er ikke det lakris-skvipet som grekere drikke (Ouzo).

Jeg kikket på glasset. På Gemalen. Og han smilte til meg og sa: "Det er ren sprit. Alle bakterier er drept". Grekeren gliste igjen, glugget ned sin "drink", og sa "Drink raki - no need for doctor!". Så sendte jeg en bønn ut i intet, og glugg-glugg.

Det gikk ned. Vi betalte. Fikk pose og skikkelig innpakning. Grekeren småpratet på gresk, med ett og annet innspill på engelsk: "It is a hundred years old!".

På vei ut av butikken innså jeg at rakien var av ekte vare. Jeg gikk. Jeg klarte å koordinere. Men følelsen i beina var FULLSTENDIG borte. Jeg kikket fortvilet på Gemalen, grabbet armen hans, og mumlet "Jeg kjenner ikke beina mine, få meg inn på en kafe!".

Vi - iallefall jeg - sjanglet inn på nærmeste kafe. Der var det bare grekere. De hadde mat. Og i løpet av den neste timen fikk jeg følelsen tilbake i beina. Jeg ble klar i hodet igjen. Og utrolig fornøyd med kjøpet.

Vel hjemme har bysten stått på hylla i mange, mange år. En god venninne flyttet den ved jevne mellomrom, fordi den stod i "parhjørnet", helt alene. Når vi flyttet hit ble den liggende i en pappeske. Jeg tror den ligger der ennå. Men jeg skal på loftet og hente den ned snart.

Åh, forresten: to måneder etter at vi kom hjem - så fant jeg en identisk byste i gips. På Skeidar. Eller muligens Nille. Jeg kjøpte verken den eller de 60 identiske vennene.  Jeg syns vel jeg hadde brukt penger nok på den. Konklusjon: enten er jeg rundlurt på gresk, men fikk en dram på kjøpet. Ellers så har jeg en veldig verdifull original på loftet. Hvis det siste stemmer, så har jeg garantert brutt noen regler for eksport av antikviteter fra Hellas. Da må jeg tilbake med den. Bytte den mot noe. En øy f.eks.

Jaja, det man ikke vet..... Det jeg VET er at bysten er vakker. Verdifull eller ei.