Jeg har gjort det før, men jeg blir bare ikke ferdig med det.... Jeg har skrevet om livet før og etter at jeg kjøpte bolig på Tasta. I hjertet har jeg jo alltid vært Madlajente, men jammen har jeg kjent at jeg muligens nå er blitt Tastajente. Jeg kommer tøffende ned gata vår, og kjenner plutselig at jeg er HJEMME. Det er ikke verst. Følelsen har vart noen år. Men med et ALVORLIG avbrudd i mai hvert år. Som Madlajente har jeg - som dere som har lest litt fra bloggen og kanskje kjenner meg og vet - tilbragt årets kjekkeste dag i Madlaleiren. Ja, jeg snakker selvsagt om 17 mai. Dagen da jeg - sterkere enn ellers - kjenner meg på-gråten-takknemlig over å bo i verdens rikeste land, hvor hovedoverskriftene i avisen gjerne kan handle om årets første potet, at syttenåringer ikke får kjøpe paracet til babyen sin pga attenårsgrense, og siste resultat fra Oilers. Fordi det er det som har skjedd. Joda, andre mer alvorlige ting innimellom, men hovedsaklig ufarlige, fredelige episoder. Denne dagen betyr svært mye for meg, som heller tar buss enn drosje hjem fra byen, fordi jeg ikke er redd for å bli voldtatt av en guttegjeng, og deretter forsøkt påkjørt, mens kjæresten min får bank og blir tvunget til å se på. Vi er utrolig priviligert. Så da skal det jo bare mangle at vi feirer dagen som seg hør og bør, og tradisjonen tro: ved å gå i tog og løfte flagget så høyt vi kan.
I år går eldste barn i tredje klasse. Som dere kan lese fra ett tidligere innlegg: Tenk at nå er dagen her som vi blir stresset av - så er ikke lenger denne dagen en gledens dag. Første gang jeg og den yngste stod og blomstret i halvannen time mens vi ventet på første klasse Byfjord skole, var jeg helt i sjokk. Det varte og det rakk. Alle korpsene spilte "Sex bomb" idet de gikk forbi. Og idet hun hadde viftet med flagget forbi oss, så jogget vi avgårde til gml Stadion for å plukke henne opp. Vi nådde det akkurat. Og der oppløste toget seg som dugg for solen, og alle ruslet, kjørte, løp, gråt seg hjemover til sine egne familiebunkerser. Fullstendig trafikk-kaos. Kalde barn. Ingenting felles. I og med at vi er vant med Madlaleiren, hvor alle møtes til Talen og Ja, vi elsker - så var dette fryktelig. Det viste seg å være et godt år sammenlignet med 2012... To barn i toget. Bunader. Ull. Regnkåper. Cherrox på beina. "Husk å komme senest kvart på ti!" Vi var der ti. I et regnvær som var Noah verdig. Ved svømmehallen. Jeg stilte meg opp ved Atlantic. Ti på halv elleve var jeg oppe med paraplyer. Kvart på elleve trøstet jeg iskalde, våte barn. Kvart over elleve - etter offisielt halvannen time i to grader og regn, beveget Byfjord skole seg avgårde. De hadde da en times tur i elendig vær, i sneglefart foran seg. Til Storhaug denne gang. Samme elendigheten der. Toget oppløste seg, skjønt ingen var sikre på hvor. "Vi oppfordrer foreldrene til ikke å ta barna ut av toget før det er ferdig". En engel hadde visket meg i øret - så jeg hadde satt bilen der på forhånd, like ved kirken. Jeg plukket opp fire gråtende, iskalde, våte barn. Og en forelder, som riktignok bare var forbanna. Begge mine barn annonserte at de ALDRI skulle gå i syttendemaitog igjen. Og jeg: med mitt svulmende "du må ikke, du har rett ! til å gå i tog"-slagord, jeg tok meg selv i å tenke at nei - dere har rett. Dette er IKKE måten å feire vårt fagre land på.
Nå er det fire måneder til neste gang. Vi har et dilemma. Byen har ikke fulgt med i timen. Komiteen oppfører seg som om vi er Hovedstaden. Toget er ikke vurdert mot alternativ. Alternativ 1 er som jeg har foreslått før: en heidundrende folkefest i byen. Hvilke andre byer i Norges land kan skilte med folketomt sentrum når toget er ferdig? Vi kunne hatt ordførertale, allsang, leker i byparken og pølseboder. Busser til og fra, gratis. Togene kommer fra hver sine kanter, slår seg sammen på vei mot byen. Et fellesskap, en feiring bursdagsbarnet verdig. Alternativ 2: Tastaskolene danner sitt eget tog, slik Madla og Mariero/omegn-skolene har gjort for lenge siden. Vi samler barna på Vardenes, går hovedveien til Bjerksted. Der blir det fest og baluba, leker og allsang i en-to timer. Så flytter vi folkefesten i Bjerksted enten til byen, eller en time. Alle skal få.
Det skal være kjekt å gå i tog. Ingen kan gjøre noe med været, såklart. Men utgangspunktet må være dårlig vær, og alt annet bonus. Mine barn gleder seg ikke til 17 mai. Toget er blitt en belastning, en bør som må bæres - fordi de har en overentusiastisk mor som elsket å gå i tog. Jeg har snakket med MANGE fra Tasta om dette. Det er jevnt over - bortsett fra noen korpsentusiaster muligens - enighet om at dagens ordning med å samle SÅ mange skoler til avgang for syttendemaitog i sentrum, er gammeldags. Men før syttendemaikomiteen - som går først og ubesværet under paraplyene sine og verken trenger å tenke på lange avbrekk mellom skolene eller halvannen times ventetid - går i første klasses våte syttendemaisko etter å ha ventet og venter på rad og rekke på å få starte, så er jeg redd vi blir stående fast i vårt gammelmodige syttendemaitog.
Hvis toget går sin gang i år som tidligere, så vurderes en-dags-bydelsbytte. Da må vi tenke på å ta barna ut av klassene, og heller være gjester på Madlamoen igjen. De kan lage høytidelig fest, de.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar