For en stund siden var vi på kaffibesøk hos noen venner - jeg satt der og innbilte meg at chips er grønnsaker, at kakao er frukt, og hadde det trivelig i matfatet. Så kom snart-ni-åringen bort og hvisket: "jeg skulle sagt noe...ja, det kan jo vente, men....joda, det kan vente...." Jeg ble nok irritert, iallefall ba jeg henne spytte ut! "jo, altså - du har en grå stripe langs hjernen, midt i alt håret."
Ok: det er for det første ikke grått. Det er blondt. Og for det andre, der satt jeg og telte mine daglige fem i form av kakaobønner og poteter, og det var jo ikke som om jeg kunne reise meg og gå og farge håret?
Hjemmefarging.... |
På EPA, da Straensenter-bygget var nytt og de serverte grøt i kafeen, var det en frisør som hang opp svære plakater med "når du selv ser at du trenger en klipp, har andre sett det for lenge siden". Det har gjort inntrykk. Såpass inntrykk at jeg gremmes. Jeg ser det. Jeg vet det.
summerlook |
Prøvde meg på lengde.. |
Man MÅ jo elske slik behandling!
Parykk... lurte noen med den, ja. |
EN krøll. Bak der. Alltid. Uansett. |
Selvsagt ser jeg det bare selv. For folk flest hadde ikke lagt merke til det om jeg hadde hatt ett massivt håravfall over fanget deres. Om jeg kom med håret i en helt annen farge, en helt annen lengde. Men jeg! Jeg ville både visst og fryktet det. Jeg drar i de lokkene jeg har. Og jeg ELSKER at ting er stabile. Jeg elsker når alt er likt. Når ingenting har endret seg. Når jeg kan føne håret likt som i går. Når jeg kan forutsi at jeg nede på min høyre skulder har hår som står rett ut, og det før lunsj. Uansett.
Men så endrer Moder Natur det alikevel. Det kommer blondt hår piplende frem fra hodebunnen. Det bøyer seg i øst og vest. Og det er bare ett menneske som virkelig forstår hvordan jeg har det. Roya. Og Roya har vonde hender, og er sykemeldt, og jeg får ikke betale, og hun lager vidunderlig god mat og spiser Tzatsiki fra egen skål.
Så nå må jeg på jakt. Jeg er invitert på middag UTEN klipp hos Roya i slutten av måneden. Og da kan jeg ikke komme som en hippie. Da er jeg redd hun grabber nærmeste saks og går i gang. Og det har hun ikke hender til. Så nå - nok en gang, skal jeg ut på det åpne frisørmarkedet. Jeg skal til en miljøvennlig, hyggelig men ikke masete, erfaren, billig og utrolig flink frisør, som jobber på en frisørsalong hvor de ansatte trives og blir behandlet bra av sjefen.
Eller jeg skal gjøre som sist: finne kjøkkensaksa og ta nakken selv. Så holder nok lengdene foran noen måneder til...
Åh, som jeg kjenner meg igjen!
SvarSlettHer i huset har tre fjerdedeler av familien egen frisör, og den siste fjerdelen har ingen.
Mannen er grei skuring. Han tar jeg med maskinen. Andre eller tredje hakk (dvs nesten helt barbert) hver annen måned, eller noe sånt.
Prinsessen får tuppene klippet rakt av "ved behov". Prinsen som er ni, pleide også få kort-kort-klipp med maskin, men det siste halve året har det skjedd noe merkelig; nå sparer han til langt, og begynner å bli ganske umulig å klippe.
Og så var det meg, da. Förti pluss med altfor langt, ganske slitt og hjemmefarget hår.
De få gangene jeg går til frisör, er det alltid til en jeg ikke har värt hos för. Og likevel sier de alltid samme sak: "Det var JAMMEN på tide!" Og "HVOR har du värt og klippet deg, det er en halv meter lenger på den ene siden!"
Sukk!
Vi får vel ha lykke til med å finne en snill, flink og ganske taus frisör der ute, forhåpentligvis i närmeste framtid.
Kan tillegge at du ser tusen ganger mer velklippet ut enn meg på alle bildene; kanskje med unntak av det du har langt hår på (men det virket kanskje ikke helt seriöst) =)
Ha en god tirsdag!