Hair and there

Sist jeg klippet håret var jeg i trettiårene. Det demrer for meg nå. Forrige tiår. De glade trettiårene. Min kjære venn, kollega og frisør fjonget meg til den store dagen. Mai 2012. Akk ja. Visste du at hår vokser ca en cm i måneden? Det er like før jeg kan ta frem slengbuksene, sandalene og marracas'en og henge blomster i håret. Det er så langt! Og tungt! Og hva skjedde egentlig med fargen?

 For en stund siden var vi på kaffibesøk hos noen venner - jeg satt der og innbilte meg at chips er grønnsaker, at kakao er frukt, og hadde det trivelig i matfatet. Så kom snart-ni-åringen bort og hvisket: "jeg skulle sagt noe...ja, det kan jo vente, men....joda, det kan vente...." Jeg ble nok irritert, iallefall ba jeg henne spytte ut! "jo, altså - du har en grå stripe langs hjernen, midt i alt håret."

Ok: det er for det første ikke grått. Det er blondt. Og for det andre, der satt jeg og telte mine daglige fem i form av kakaobønner og poteter, og det var jo ikke som om jeg kunne reise meg og gå og farge håret?

Hjemmefarging....

To dager senere gjorde jeg det. I går kom en kollega og komplimenterte fargen. "...den er nesten sånn rødlig". Gremm... Den er mellomblond ifølge boksen!

På EPA, da Straensenter-bygget var nytt og de serverte grøt i kafeen, var det en frisør som hang opp  svære plakater med "når du selv ser at du trenger en klipp, har andre sett det for lenge siden". Det har gjort inntrykk. Såpass inntrykk at jeg gremmes. Jeg ser det. Jeg vet det.

summerlook

Men hvor går man hen? Frisøren min har problemer med hendene - og her snakker vi operasjon og greier. Og forresten får jeg aldri lov til å betale. Og går derfra med ny sveis, det siste i sladder og treretters middag fra Iran i magen. Det er frisør det! I tillegg er hun fantastisk, jeg drar og haler i "Krøllen" og sier "ja, men....", og "ser du ikke at...." - og hun ser og hun forstår. Klippe-klippe. Hver gang hun sneier av den første hårstubben så sier hun "Gratulerer".

Prøvde meg på lengde..

Man MÅ jo elske slik behandling!

Parykk... lurte noen med den, ja. 

Hvor mange ganger har jeg sittet i frisørstolen i en salong, og hatt et ivrig menneske som sikkert syns jeg burde fornye meg, hengende over meg og "klippeklippefargefarge" for en formue? Og jeg: som et nek - sitter der og kjenner hjertet synke i magen, og tar meg selv i å regne ut når på året jeg vil være tilbake til normal: hvor lenge skal jeg gå og se stygg ut på håret? "Skal vi se..... nå er det februar. Hun skamklipte meg der, ja.... så da har vi februar, mars, april, mai..... bursdag i juni, ja - det burde gå". Sier jeg noe? Neida. Betaler jeg? Jada. Går jeg tilbake? Aldri. Og på den måten får man heller ikke bygget opp et kundeforhold verd å ta vare på. Tvert om er jeg den som surmuler meg ut dørene. Inni meg. Potte sur. Så sur at jeg flere ganger har handlet en haug med klær jeg ikke kan gå i, bare for å døyve smerten ved å vite at jeg er skamklippet. Men til frisørjæ&#%"en smiler jeg og sier "Tusen takk!", mens jeg rasende fortsetter setningen inni meg "din inkompetente, egoistiske, vemmelige, sarkastiske, masete idiot! Penger skal du ha! Men klippe - det kan du fa#"n ikke!". Hvorfor klager vi ikke? Hvorfor går vi derfra med et smil om munnen og et skrik i hjertet, tenker på at livet er midlertidig ødelagt, og hvordan skaffe seg en legeerklæring pronto uten å få diagnose NEVROTIKER skrevet over med STOR skrift? Jeg burde sagt at "- Nei, det var stygt. Dette vil jeg ikke betale for". Men det gjør man jo ikke hos frisører.

EN krøll. Bak der. Alltid. Uansett. 

 Selvsagt ser jeg det bare selv. For folk flest hadde ikke lagt merke til det om jeg hadde hatt ett massivt håravfall over fanget deres. Om jeg kom med håret i en helt annen farge, en helt annen lengde. Men jeg! Jeg ville både visst og fryktet det. Jeg drar i de lokkene jeg har. Og jeg ELSKER at ting er stabile. Jeg elsker når alt er likt. Når ingenting har endret seg. Når jeg kan føne håret likt som i går. Når jeg kan forutsi at jeg nede på min høyre skulder har hår som står rett ut, og det før lunsj. Uansett.

Men så endrer Moder Natur det alikevel. Det kommer blondt hår piplende frem fra hodebunnen. Det bøyer seg i øst og vest. Og det er bare ett menneske som virkelig forstår hvordan jeg har det. Roya. Og Roya har vonde hender, og er sykemeldt, og jeg får ikke betale, og hun lager vidunderlig god mat og spiser Tzatsiki fra egen skål.

Så nå må jeg på jakt. Jeg er invitert på middag UTEN klipp hos Roya i slutten av måneden. Og da kan jeg ikke komme som en hippie. Da er jeg redd hun grabber nærmeste saks og går i gang. Og det har hun ikke hender til. Så nå - nok en gang, skal jeg ut på det åpne frisørmarkedet. Jeg skal til en miljøvennlig, hyggelig men ikke masete, erfaren, billig og utrolig flink frisør, som jobber på en frisørsalong hvor de ansatte trives og blir behandlet bra av sjefen.

Eller jeg skal gjøre som sist: finne kjøkkensaksa og ta nakken selv. Så holder nok lengdene foran noen måneder til...

Hvilken dag er DIN Dolmio-dag?

Jeg skal ikke nevne navn, jeg driver ikke med reklame. Men jeg har, på vandring med min grønne handlevogn (ehrm...) funnet en leverpostei som butikk-kjeden selv produserer. Den er god! Den er faktisk veldig god. I dag hadde jeg et ubrukelig vent-på-kaffien-øyeblikk, og benyttet anledningen til å lese om innholdet. Det var ikke noe alarmerende, 35% lever, er sikkert mer enn mange andre. Men i det siste har jeg blitt mer og mer opptatt av mat og opprinnelse og virkning og i det hele tatt.

Er det egentlig brød som skal være nederst?

Jeg har et par "alternative" venner. Alternative som i at de prøver ut tofu, helsemat, økologisk mat og studerer virkingsstoffer av mat. Det har mer enn en gang hendt at diskusjoner rundt bordet har gått i lengder på fiber i hvete, på genmodifisert mais, på fiskefòr og sukkerindustri. Jeg har ikke vært så veldig engasjert i denne debatten. Jeg er frisk. Jeg har ikke problemer med mage, helse eller annet enn fedme - så jeg føler meg ikke så truffet av de lidelser som beskrives. Og jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg har fått en wakeupcall i det siste. Men jeg har altså tenkt mer enn normalt på mat i det siste. Delvis fordi jeg har vært litt engasjert i lavkarbodietten.  Mest av alt fordi min gode venninne endelig har nådd inn.

Jeg må bare si noe om hvorfor jeg ikke har engasjert meg så voldsomt før. Det er selvsagt fordi jeg har vært frisk. Men det er og - og det er mer viktig - fordi det er rett og slett feil type folk som har prøvd å engasjere meg i den debatten. Jeg har en teori - som har opprinnelse i den evige tanke om at folk flest er som meg: De som opplever ubehag, tarm/magetrøbbel, hudproblemer og annet - de som skolemedisinen ikke kan hjelpe - de prøver alle alternative metoder for å bli friske. De bestiller ormekurer fra USA, de holder seg borte fra hvete, de holder seg borte fra alle produkter som kan gi candidaproblematikk. I tillegg prøver de ut alternative kosthold, de spiser bare urkorn, søter maten med stevia og filtrerer vannet gjennom kullfilter. De følger blodtypedietten. Tilsetter gode bakterier i maten. Henter råmelk fra kua, helst rett fra juret. Prøver renselsekurer. Saltvannskurer. Og dette varer og varer. Det er stadig en ny ide. Det er alltid noe å ta hensyn til når man inviterer til mat. Og det er et evig tema.

Men fordi det stadig er noe nytt, fordi disse fortvilte menneskene fremdeles har vondt, fremdeles føler ubehag, så oppleves det som mas. Som et irritasjonsmoment. Man lurer på hva det er denne gang, hva man kan servere neste gang man skal ha gjester. Og selv om disse menneskene er skjønne mennesker som tilbyr seg å selv lage mat, og ta med - eller å holde selskapet selv - så blir man litt ....tja, oppgitt, kanskje? Troverdigheten på prosjektet blekner. Dessverre. Og fordi bedreviterne på emnet er mennesker som stadig har gjort nye forsøk på å finne kilden til problemene - så tar man det ikke alvorlig. Og det er da jeg tør å påstå at SAKEN lider av formidlerne. Saken skades av de som formidler den er gått av moten. De oppleves som useriøse, masete. Og det er intet mindre enn triste greier.

Gjennom mange år med godt og nært vennskap har min venninne endelig nådd inn. Jeg har alltid tenkt hun hadde rett, men jeg har ikke brydd meg om det. Det har blitt hennes prosjekt. Jeg har vært tilskueren med det litt hevede øyebryn. Men nå har hun funnet noe som funker for henne - og det er det som har overbevist meg. En unnskyldning må herved hennes vei. I jakten på kilden til problemene har hun lest og lest om mat. Hun har lest om hvor maten kommer fra, hvordan den er behandlet. Hun har lest om hvordan hveten er foredlet til det ugjennkjennelige. Hvordan maisen genmanipuleres. Hvordan denne maisen brukes i dyrefòr. Hvordan man kan gi antibiotika til kuer, men ikke mennesker. Men man kan slakte kua og spise henne - hun er god nok til mat. Fòret er laget for å lage størst mulig avling - enten det er til laks (som forøvrig og forurenser alle vår fjorder) eller kyr. Til kyllinger som står fem i hvert bur, og til svin.

Hun har engasjert mennesker på Facebook - på siden "Norsk Matrevolusjon". Hun har utrolig mye kunnskap! Og når jeg - antagelig på en drepende irriterende måte - klør meg uinteressert på leggen, tvinner håret eller sjekker gmailen min mens hun prater, så har hun sosial intelligens nok til å le litt overbærende, på en svært høflig måte, og skifte emne.

Nå er det in å være interessert i sunn mat. Det er LANGT forbi økologisk mat. Langt! Selv økologisk mat kan være genemanipulert. Foredlet. Men folkebevegelsen for sunn mat har fått et par talspersoner som har autoritære roller i våre liv. Hellstrøm har sagt noe om det. Mattilsynet. Kjente kokker og idrettstjerner. Og hva er det snakk om? I denne omgang, garantert etterfulgt av opprinnelse og egenskap, er det merking av mat som står i fokus. Det er mange år siden champagnebrus måtte gi opp merkevarenavnet og skifte til "brus med champagnesmak (hva nå det er...) - men det var i en krig om merkevare. Nå er det innholdet som står i fokus. Det er tjue år siden jeg ringte til Kims og spurte hvorfor det ikke var antydning til cheddarost i cheddardip'en sin. Det er ca like lenge siden de endret til "Dip med cheddarsmak". Så jeg har vært litt interessert - forstår jeg nå.

Nå er det kylling med salt og vann. Det er blåbærjuice av eple- og drue-juice. Det er fiskepudding med tjue prosent fisk. Det er palmeolje og sukker.

Jeg har prøvd LENGE. Jeg har lest på innholdsfortegnelser, jeg har vært skeptisk til ferdigprodukter og sluttet med det. Jeg kjøper tunge brød heller enn mørke. Jeg vet at kalkunskinke (hva nå DET er????) inneholder høne - antagelig bare besteget av en kalkun. Jeg sjekker kg-pris på kjøttdeig med og uten salt. Jeg kjøper fullkornprodukter, også på pasta. Det er så TIDKREVENDE!!!!  Det ryker snart en sikring!!!! Og det mer og mer nødvendig. Ungene kan snart mer om priser pr kg fisk enn om leketøy. Om innhold av salt og sukker enn om klær.

 

Nei, dette er IKKE ost!

Jeg har to små som skal vokse opp til ansvarlige og sunne borgere. Men jeg trenger hjelp. Ikke bare fra gode venner og engasjerte familievenner. Jeg, og antagelig andre foreldre, trenger en engasjert omgangskrets, og ennå viktigere: en ledelse i landet som tør å ta ansvar for at vi får i oss skikkelig mat, som ikke gir sykdom på sikt. Vi trenger mat som er miljøvennlig å dyrke, som er rettferdig produsert. Og som er sunn, også på lang sikt. Variert og god. Mat har aldri vært billigere - og jeg kan godt betale mer enn ti kroner for mandariner til jul. Jeg kan godt betale en rettferdig pris hvis jeg vet at plukkerne har fått skikkelig betalt. Men jeg kan ikke engasjere meg i hver eneste sving i livet. Jeg skal mene noe om klær, om naturen, om bil, om lekser, om skole, om venner, om kosthold, om trim, om jobben min, om huset, om politikk, om aktuelle saker... Jeg har bare 24 timer i døgnet. Og derfor ber jeg nå myndighetene om å ta ansvar for deler av dette. Dere må (!) ta ansvar for maten. Dere kan ikke fortsette å tillate butikker å sette snop og snacks i barnehøyde like ved kassen på butikken, der hvor foreldre blir stående i kø. Dere kan ikke forvente at foreldre skal si nei, nei, nei gjennom hele avslutningen på handleturen, når handleturen kommer på ettermiddagen etter full jobb og henting i barnehagen. Dere kan ikke la barna huske en i utgangspunktet hyggelig handletur med at foreldrene sa nei til is og brus. Dere kan heller ikke forvente at vi skal ha tid til å se på hvert produkt vi kjøper, slik at vi unngår å komme hjem med et såkalt osteprodukt som ser ut som raspet ost, men som ikke har NOE ost i seg, fordi det ligger i kjøledisken og heter "Revet økonomipakke" og ser ut som raspet ost. Dere må ta affære når kjøtt blir sprøytet fullt av konserveringsmidler, og fisken er foret på antibiotika.Når frukt og krydder blir strålet - og eplet jeg kjøpte til jul i fjor fremdeles er like grønt. Når det koster mindre med cola enn med melk. Det er ikke nok at dere forlanger at maten er merket med "Kake med sitronsmak" istedenfor "Sitronkake", når den kaken vi står med kan tillates å bruke "nøkkelhullmerket" - fordi det produktet SAMMENLIGNET MED ANDRE TILSVARENDE VARER er det sunneste. Da får man en befolkning som spiser Grandiosa i den tro at det er en SUNN pizza. Det er for mye for den enkle forbruker!!!!  Hva er galt med å ta mer for usunn mat, og ha billigere sunn mat? Og det å se bort fra politikk og industri, og innrømme at sukker er helsefarlig? Nå har vi hørt hvor sunt det er med kneipbrød og poteter i så mange år at det snart er på tide å innrømme at vi er feite, late, og burde ha mat som var tilpasset passive liv, og ikke et hardt arbeidende bondeliv.

Det blir en vane. Noe av det. Men det er for mye å tenke på. Så jeg skal være med å dra lasset så godt jeg kan. Men jeg lover ingen revolusjon. Håper er at jeg oppdrar friske barn som stiller kritiske spørsmål. Så får vi ta skritt for skritt. Men en stor takk til dere som faktisk har gjort noe for å få denne bevegelsen i gang! Til Hellstrøm og andre som tør å snakke mot de store produsenter. Til Rema1000 - PR eller ei, som nå skal merke varene skikkelig og lett forståelig. Takk skal dere ha for at dere tar oss på alvor!

Og når det gjelder overskriften: hvilken dag er DIN Dolmio-dag: så kan jeg svare som sant er: veldig mange. Men vi har fullkornspasta og salat til, altså!!! :D