Følg meg på mail!

torsdag 9. mars 2017

8 mars, 1 mai....hvordan var det nå igjen?

Det har skjedd noe med meg – jeg har sovet. Lenge. Veldig lenge. Jeg la meg syvende mars, og våknet første mai.
Det vil si: det kunne man i alle fall tro. Jeg våknet til Kvinnedagen, dagen da jeg og jentene feirer veien som allerede er trødd opp, og forbereder oss på veien som ligger foran oss, og som må trøs opp. «Dere kan bli hva dere vil uavhengig av kjønn» - sier jeg. Og så snakker vi om vold mot kvinner, sjalu mannfolk og hvorfor menn har bedre lønn enn kvinner.

Fra google
Jeg fant frem pc med parolene, forberedte ungene på stilongs og tog – og datt fullstendig av lasset. Jeg er ikke opptatt av hvem som har laget parolene, hvem som har møtt på møter om paroler, og hvem som vant av venstre- og høyresiden. Og jeg forbeholder meg og retten til å mene noe om det uten å være til stede på parolemøtet. Det jeg derimot er veldig opptatt av er at andre ikke skal få gjøre denne dagen om til sin – ved å overta deler av toget med politiske ikke-kvinnelige saker. Dette er en dag som skal omhandle kvinner – og dette toget bør være forbeholdt kvinnelige fanesaker. Derfor var undringen stor da jeg så at 6 av 14 paroler i Stavanger var politiske paroler – som sikkert har noen undertoner av kvinnealvor i seg – mens kun åtte av dem handlet om reelle kvinnesaker. Jeg er vokst opp i en tid hvor feminismen ble forbundet med rødstrømper – hjemmestrikkede. Kofter og lilla skjerf. Fotformsko. Ikke noe av det jeg som ung på sytti-åttitallet ønsket å bli forbundet med. Å kalle noen feminist var det samme som å kalle dem rødstrømpe, og selv i dag har det en vond klang. Men er jeg feminist? Ja – selvsagt. Jeg er humanist, og aktiv i Humanistforbundet – og i mine øyne er man feminist når man er humanist, det går ganske enkelt hånd i hånd. Så jeg trør ut av komfortsonen en gang i året, og labber i toget – eller ser i minste på det. Klappe meg selv på skulderen og tenker jeg har gjort noe i dag. Men altså ikke i år.
 
Jeg gått igjennom Kvinnefronten sine paroler til 8 mai i går – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger, Drammen. Og spesielt i Stavanger reagerer jeg på at toget er kuppet av politikk. «Norge må følge folkeretten! Forsvar asylretten!» - klart politisk, og handler ikke om kvinner. «Stans Tyrkias terror mot kurderne»: Min fulle sympati – helt enig. Men gjelder det bare kvinner, gjelder det ikke kurderne generelt? Eller er det underparolen «støtt kurdernes kamp for demokratiske rettigheter» som handler spesielt om kvinner? Jeg forstår det kanskje ikke? «Papirløs  - og verdifull» - er det ikke flest menn som er papirløse? «Sekstimersdag», «Forsvar velferdsetaten, privatisering tapper det offentlige»…
 
Dette er i mine øyne klare politiske paroler – og hører hjemme under 1. mai-toget. I Oslo fant jeg bare tre som var klart politiske – herunder «lønnet arbeid til alle – nei til praksisplass som gratis arbeidskraft». Som privatperson – men og som privatperson som jobber i NAV, må jeg si at det er den tristeste av de politiske fanesakene. Praksisplass er vårt aller beste middel for dem med språkproblemer, dårlig tilknytning til arbeidsliv, ingen arbeidserfaring, og når det er sagt: det gjelder minst (!) like mange menn som kvinner – så hva har en slik parole i et kvinne-tog å gjøre? «Barnehageplass til alle, også flyktningbarn» - jeg forstår at det oftest er kvinner som passer de minste, men hvis vi ikke ser at begge (!) foreldrene har rett på tilbud om barnehageplass, så har vi lenger vei å gå enn jeg trodde. Drammen: «Lovfestet rett til heltid – styrk arbeidsmiljøloven», «Ja til faste, nei til midlertidige jobber», «For et fritt Palestina – riv muren»…. Dette har ingenting i et 8 mars-tog å gjøre. Det er gode budskap, men de hører hjemme i 1. mai-toget, og burde IKKE få kuppe 8 mars-toget. Mest irritert ble jeg – som er gift med en (mannlig) sykepleier, av «Sykepleiernes kunnskap gir oss kompetanse på pasientenes behov» i Bergen. Absolutt, full enighet. Men er alle sykepleiere damer? Nei. Jeg kjenner opp til flere mannlige sykepleiere. Trondheim krever reklamefritt byrom, og vil øke integreringstakten.  
 
Jeg er bare en vanlig kvinne i midten av førtiåra, som oppdrar to jenter til å ikke akseptere å bli kladdet på, til ikke å finne seg i å ha lavere lønn enn mannlige kolleger, som skal slippe å ha lyst til å operere kjønnslepper fordi reklamen i byen sier så. Det er en stor jobb å få dem dit. Og da er det at jeg – og mange med meg – kunne funnet på å  gå i tog en dag i året, lage litt bråk, og forlange at jenter blir hørt, tatt på alvor og gitt muligheter på lik linje med kameratene. Men når initiativet blir drept av at politikere har kuppet årets mulighet til å si noe – og vi til slutt sitter igjen med et tog med et politisk, ikke-kvinnelig budskap, da blir det ingen markering for meg. Og jeg tror det gjelder mange. Det er ikke «bare å gå under den parolen som passer» når toget er stappet fullt av faner om fast ansettelse, antibombing-paroler og et krav om frie flyktruter til Europa (er det ikke flest menn som flykter til Europa? Ut over det – vil gjerne høre mer om det, men ikke åttende mars )
 
Når man deltar i et slikt tog, så representerer man hele toget, ikke bare den fanen man går under. Man «har vært med».  Det er i utgangspunktet fremdeles en bit inni meg som sitter og skjems over de røde ullsokkene og det lilla skjerfet jeg har lyst til å gå i – en bit som syns det å gå i toget er et skritt LANGT utenfor komfortsonen. Og da vil jeg ikke bli med i et tog som er kuppet av politikere med alternative motiver.
 
Fra google
For meg er det som om feminismen er på vei til å stoppe helt opp. Kampen følger ikke med i utviklingen. Et slikt tog må ikke være preget av politiske faner, og ei heller om sære, små saker – de må være preget av alvorlige, solide kvinnesaker som «Kvinner forandrer verden»» (Bergen), «Nei til tvangsekteskap» (Drammen) og «Gi vern og solidaritet med kvinner på flykt» (Drammen). Når togene fylles med entusiaster som går bak faner som «Ut med rasistene, inn med feministene» - så lurer jeg på hvem fanen henvender seg til? Er det fordi det rimer, at de to er satt opp mot hverandre?
 
Fra Google.
Hvor er ansvarsfanene – rettet mot dem som gjør oss urett? «Snakk med din sønn om hans kvinnesyn» - «Ekte mannfolk voldtar ikke». Det er faner jeg kunne gått under.  Men når høyre- og venstre-sidens kamp om paroleplass overtar deler av sosiale medier og aviser, når halve toget består av politiske innspill, da kjenner jeg at engasjementet mitt renner ut av meg fortere enn jentene kan si «NAV har ingen fornuftige kurs rettet mot kvinner – hvorfor det?».  Kampen for våre rettigheter er en av våre største kamper. Men den kan ikke utføres av en sosialistisk side som kun klapper i hendene på egne fanesaker, og som står som en murrende ring rundt faneforslags-tavla og snerrer hver gang det kommer innspill fra høyresiden. Den kan heller ikke utføres alene av en rasende mobb fra høyresiden som vil ha plass. Den kan kun utføres hvis vi bruker dagen vi har fått til å levere vårt budskap – og ser på oss selv ikke som politikere og meningsfeller i politikken, men som kvinner og feminister – som ønsker det samme for alle verdens kvinner. En verden hvor vi har samme muligheter som menn, samme rettigheter, og retten til å gå i fred, uten vold og tvang.

Først når vi er enige om at vi skal dra det lasset sammen, kan vi komme i mål.
 
 

onsdag 28. september 2016

Kjøp en kvinne for en kveld!!!

Stage,Woman,Silhouette,wallpaper
Fra google. 
Første lørdag i oktober braser det løs, når Høgskulen på Tasta arrangerer en auksjon uten like! Det blir høstens heiteste arrangement, når universitetets DEILIGSTE disker opp med lettkledd underholdning, det blir show, det blir dans! Finn frem dressen, puss skoene, og ta med deg bankkortet - og unn deg selv en helaften med ti, sexy og lettkledde vakre kvinner!
Reglene: dette er en veldedighetsauksjon - og den som byr mest "får" en av våre selskapsdamer for kvelden!! Pengen går i år til Leger uten Grenser - for målet helliger midlet. *info om prosjektet - trykk her*. I løpet av kvelden kan du og donere penger til dette formålet. 

Billetter selges på nett og i døren.

CC: 100,-/150,- Stu
denter får billigere billetter.
Er du interessert i å være selskapsdame? Send en mail. 


For dere som ikke klarer å lese dere til hva vi byr på: dette er altså en helaften hvor dere kan kjøpe en kvinne for en kveld. Misforstå ikke: det er ikke et sexkjøp. Ja, damene er lettkledde, vi annonserer dem som høyst sexy, og dere får en helaften. Men det er bare for gøy. Kanskje får vi litt stripping? Litt show? Og skulle budene bli for lave, så kan vi kanskje håpe på noe nærkontakt eller vrikking på rumpa? 
______________________________________

Får dette noen til å rasle med Ottar-lenkene? Til å tenke at det er umoralsk? Sammenlignes dette salget med salg av kvinner som i prostituerte - med halliker? Hva om jeg forteller at dette er høyst reelt? Men at jeg har tatt meg en kunstnerisk frihet og endret kjønn på dem som er til salgs? 

Bilderesultat for boytoyTeksten er skrevet om fra Facebook-siden til Boy Toy auksjonen til Petroil - Petroleumsingeniørenes linje (UIS). Det er femte året Petroil kjører igang stor BoyToy-auksjon. Og jeg har bismak i munnen, uten helt å klare å finne ut hvorfor jeg har så mye imot det. Jeg er - tro det eller ei - ikke veldig prippen. Jeg tåler godt vitser og finner svært mange på-kanten-vitser mer enn morsomme. Men det er noe....litt kleint, tror jeg, når vi stadig prøver å få respekt for kvinner, likestilling og likeverd, og går ett skritt tilbake hver gang vi beveger oss i rett retning. Og da ender jeg opp med tanker for å prøve å finne ut hva det er jeg ikke liker. Jeg liker ikke tanken på å selge kropp/mennesker. Men hvis det var til hagearbeid eller bilvasking, så syns jeg det er mer enn greit. Så hvorfor sliter jeg med at noen kjøper seg selskap for en kveld? Først og fremst er det gamle tanker - jeg forbinder det med prostitusjon, gledespiker, ulykkelige prostituerte. Det er fordi det et visuelt salg, og da blir modellen/varen solgt på grunn av utseende. Det blir jo modeller og, men så har jeg ikke så mye til overs for det heller. Hvis det var arbeidskraft som ble solgt, så var det uavhengig av utseende, og mer basert på innsats og evner. Det liker jeg bedre. Men mest av alt er det salg av menneskekropp, og at jeg syns det undergraver vår innsats for å få likestilling. Det er og noe kvalmt over tanken på hvor morsomt det fremstilles - at det å sitte med fire hundre andre kvinner, skrike og brøle og sikle på disse modellene som skal vrikke på rumpa og vise frem musklene er morsomt. Hvis det var så morsomt, hvorfor var det ikke det hvis fire hundre menn satt og ropte at ti sexy kvinner skal vri på rumpene, og vifte med stussen? Burde det ikke være likt? 

Til orientering så er dette definisjon på BoyToy:
boy toy
A male used specifically by females for pleasure and fun when their husband or boy friend is not giving them enough attention or in case of break up or divorce.
Men ville vi syns det var like om det ikke var en BoyToy - men derimot en GirlToy? Til glede og morro for menn når deres kone ikke gir dem nok oppmersomhet eller i tilfelle brudd eller skilsmisse? 

søndag 25. september 2016

Sammen for en levende by

Dette er slagordet til Stavanger kommune. Jeg lurer på om jeg kanskje har en annen tilnærming til ordspråket, for meg er liv mer enn liv i gatene, det er og liv i mark og på eng, insekter, fulger og dyreliv. 

På mange måter tenker jeg at Stavanger Kommune er en SVÆRT god kommune å bo i. Vi er riktignok preget av olje og penger over tid, men innimellom står miljøsiden på barrikadene og freder Nytorget, og så flyttes Almetrærne med den sjeldne, rødlistede butthårstjernemosen 100 meter oppi bakken. På Sola flyttet de sjeldne alger for en formue. Stavanger er en by med mange grønne lunger,  alikevel ligger vi på bunn i grøntareal målt pr by. Mulig det er fordi vi har få store parker - men vi har Ullandhaug, strender, Stokkavannet, Hålandavannet, byøyene... og gress i den ene rundkjøringen etter den andre... 


Spiselige stemorsblomster 
Så blir det bomringer i håp om å få ned trafikken. Timinuttersbyen. Den spiselige byfesten. Energikrav til nye bygninger. Renovasjonen har klimavennlige biler, det er satt opp sykler til utleie i sentrum. Rimelig pris på kompostbinger fra kommunen. Det blir lagt opp til energivennlige hus i Jåtten øst. Byhaugen Frivillighetssentral står i sentrum for Bærekraftige liv på Byhaugen, et prosjekt Stavanger kommune så langt ikke har brukt noe energi på - men det viser iallefall vilje og pågangsmot fra innbyggerne i byen, til å gå sammen om å dra lasset sammen - mot en miljøvennlig by. Det ligger en flott og detaljert Klima- og miljøplan på hjemmesidene til Stavanger kommune - en femtenårsplan. MIn bekymring for en plan som er så langvarig er at vi ikke får endret den når vi ser hvordan det går, og at det ikke tas hensyn til at vi endrer oss, verden endrer seg, og den gjør det fortere enn en femtenårsplan tar hensyn til.  
Og nå sitter jeg - til tross for disse fantastiske tiltakene - igjen med en følelse av at det ikke gjelder meg.  Ikke skal jeg bo i miljøvennlige hus på Jåttå. Ikke bruker jeg kommunens nedgravede bossplasser, ikke ligger de røde veiene til sykler i min rute, og jeg har ikke elbil- så jeg lader ikke gratis ett eneste sted. Alt i alt kan nok kommunen se tilbake på ange vellykkede tiltak, men det er ikke mine tiltak. 




Så, hva gjør jeg da - familiemoderen som ønsker å gjøre en forskjell, men uten å endre livet fullstendig?
kjøkkenhage!
Jeg anlegger grønnsakshage i bakhagen. Fire store pallekasser med poteter, urter, jordbær, jordkokk og et mislykket forsøk på salater (kommer sterke tilbake neste år). Har et lite drivhus med seks agurker og fire tomater i året. To kaniner som får store mengder kløver, løvetann, bjørkekvister og marikåpe gjødsler epletreet og alle de humlevennlige blomstene jeg har prøvd å spre over tomten. Ønsker å være kreativ i matveien slik at jeg ikke bidrar til storfepromp og andre miljøuvennlige produksjonsmetoder. Men det er så lite, så lite.

Svarte overflater suger til seg varme. Det gjelder i Stavanger, det gjelder i havet, det gjeder i New York. En av de store tankene for å få ned global oppvarming er å male alle flater hvite, og redusere mengden av energi som blir absorbert av jorden. Hvite tak vil ha mindre påvirkning i Norge enn i f.eks LA eller New York. Inni byene er temperaturene flere grader høyere enn på landsbygda på samme breddegrad.

Det andre som kan hjelpe er porøs asfalt. Porøs asfalt er lysere enn ordinær asfalt, men den er og mer miljøvennlig å produsere - samt viktigere enn noe i en by som vår: den suger til seg store mengder vann på kort tid. Stavanger kommune har ikke klart å holde målet sitt - om å skifte ut 1% (!) av rørene. 43 % av alle avløpsledningene i Stavanger kommune er fellesledninger hvor avløp og overvann går i samme ledning.. Ett av argumentene for å få ned vannbelastning i disse røreren er altså at kommunen leverer mer vann til rensing enn hva som egentlig trengs. Så vidt meg bekjent er ikke porøs asfalt brukt i Stavanger kommune. Om det er tilgjengelighet eller annet som gjør det, vites ikke (av meg). 
Hvem vil vel ikke ha et slikt tak?

Og som et alternativ til hvite overflater: grønne tak. Grønne planter renser luft, gir mat til insekt, ser bra ut, og ikke minst: sluker vann. Stavanger kommune har selv lagt grønne tak på en del bygninger, f.eks Stavanger Forum. Men grønne tak er foreløpig dyrt å legge. Det er flere varianter, men den enkleste er ofte Sedummatter - omtrent som ferdigplen, til å legge på taket, de er fylt med frø og planter - og stort sett det vi kaller for Takløk. Nydelig grønne på sommeren, lysegrønne på våren, og flotte høstfarger på høsten. Sedum kan og plantes direkte på taket, hvis man selv skufler jord opp og planter frøene.

I 2014 kuttet IVAR ut sine planer om grønt tak på sine bygg - med hovedgrunn at overflatevannet uansett renner ut i sjøen (Sandnes). Bygget var beregnet til 600 milioner kroner, og et slikt tak ville koste 6 milioner. De trenger med andre ord ikke å ha grønne tak. Mens andre byer, som Oslo og København, vurderer påbud for grønne tak på store nye bygg, sier vann- og avløpsgiganten på Forus nei takk.
I Bergen fikk Ikea påbud om grønt tak, da møbelkjeden bygde nytt bygg med flatt tak. Det ble med andre ord ikke tatt hensyn til at kvadratmeter på kvadratmeter med grønne planter gir stort mangfold til insektliv. 11 000 kvadratmeter tak, som kunne vært en boltreplass for bier, humler, sommerfugler... og påfølgende mange fuglearter som lever av insektere. Grønne tak gir og et signal til byens innbyggere - om at kommunen ønsker å satse på miljø, og gjøre noen grep for langsiktige mål. Selv er jeg ikke så opptatt av vann og kloakk, belastning på rør ved store regnskyll. Jeg bor i en bakke, og alt renner forbi. Men jeg er veldig (!) opptatt av insektsliv. Jeg bekymrer meg over at jeg i sommer har sett tre humler, og to av dem var ikke i min hage. Fire sommerfugler gjør ingen sommer - og mangel på insekt gir heller ingen frukthøsting. Jeg er og bekymret for global oppvarming, og at vi ikke kan sitte i (foreløpig) kalde Norge og peke finger på dem som bor i varme land og si at de må male alt hvitt eller satse på grønne tak, men vi selv bor så kaldt og det er så mye grønt rundt oss, at vi ikke trenger å gjøre noe selv.


Vi gikk for en mye billigere løsning, og malte taket svart. Det er estetisk det nest fineste - og kostet omtrent ingenting i forhold til et sedumtak - som jeg virkelig kunne tenke meg. Det var og mye lettere å male taket enn å legge nytt dekke. Før avgjørelsen ble tatt, så forhørte jeg meg hos Stavanger kommune, om det er støtteordninger til grønne tak hos privatpersoner. Stor var min overraskelse når jeg fikk vite at det ikke er det. Det finnes ingen støtteordninger til dem som vil lage et grønt tak, bytte ut taket hvor vannet sildrer ned i fellesrørene, lage et insekthus av dimensjoner, og bidra til et grønnere miljø. Stavanger kommune har en plan om at man i stor grad skal ha grønne tak, men altså ikke i privathus.

Og det er det dette blogginnlegget mitt koker ned til. En utfording til Stavanger kommune:

Kan dere se forbi her-og-nå-pengesekken, og tenke litt lenger? Kan dere se at ved å bidra med støtte til private sedum- (eller andre) tak så sender dere en viktig beskjed til byens innbyggere: vi ønsker å leve miljøvennlig? På sikt vil det føre til mindre pågang av vann i rørene, og i tillegg vil det bidra til en mer levende by. 

Det vil fortelle våre barn at i Stavanger: her komposterer vi (ja, det er jo allerede støtteordninger på dette), her dyrker vi mat og blomster om hverandre, i kasser og i bed og utenfor restauranter. Og vi satser på grøntareal - ved å gå inn på en avtale med leverandører av sedumtak - hvor beboere i Stavanger kan komme på gratis kurs i hvordan man bygger grønne tak, samt kjøpe enten frøene med et godt avslag, eller sedumpakkene med jord og frø.

Og hvis denne avtalen kommer i boks, så skal jeg jammen meg vurdere nytt dekke på garasjen igjen. 







lørdag 5. september 2015

Klem en rasist!

Jeg vil gjerne lansere en helt ny kampanje. 

For mange år siden møtte jeg noen fra Blitz-miljøet i Oslo, den ene hørte til den litt harde kjernen som drog på voldelige demonstrasjoner, den andre hørte til den andre delen som i større grad var fredssøkende. Jeg havnet i diskusjon mellom disse to - som faktisk var brødre - og jeg kan jo forstå at noen har lyst til å dra til en nynazist, men jeg er veldig opptatt av at det som gjør oss til bedre mennesker er at vi ikke synker ned på nivået til dem vi er uenige i. Nynazister er kjente for sine voldsomme demonstrasjoner, og det var da jeg foreslo en løsning på dette første gang. Klem en nynazist! Hvis alle demonstrantene møtte opp - gjerne i hvite klær hvis det ikke blir for alternativt - og trøstet disse uvitende menneskene, så tror jeg det hadde hatt vel så stor virkning som batonger og tåregass.

Jeg ser ikke for meg at kampanjen fikk grogrunn. Men nå syns jeg det er på tide å lansere tanken på nytt, denne gang med "Klem en rasist". Gjerne #klemenrasist som kjennetegn. Og hvorfor?


Fordi jeg i dag har sett videoer fra Tv2 sin tv-serie Hvem bryr seg, mens nyhetssendingen har surret og gått i bakgrunnen. I tillegg ble jeg på Facebook møtt med et - heldigvis - kritisk innlegg med link til  frieord.no - hvor det påstås (helt uten andre referanser enn at en amerikansk avis hevder å ha snakket med søsteren) at far til Aylan Kurdi, som ble funnet druknet på en strand som et offer for flyktningekrisen rundt Middelhavet, ville til Sverige for å få gratis tannbehandling. Det er jo bare til å spy av. 

Så hva er rasisme? Fra "ung.no": Rasisme er rettferdiggjøring av negativ forskjellsbehandling av enkeltpersoner eller grupper med utgangspunkt i deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. 

Og hvem er da rasistene? Er det meg, som blir litt redd når jeg må gå forbi en gruppe med mørke menn i utenlandske klær? Er det mannen som kikker nedlatende på tiggeren fra Romania og lar være å gi noe? Eller er det moren som ønsker at jentene skal finne seg norske kjærester? Eller er det den som lærer barna sine at alle narkomane er tyver? Jeg tenker det er mer holdninger enn uttalt rasisme. 

Uansett hva vi kaller det - så er det er frykt. Frykt for det ukjente, frykt for endring. Når jeg kjenner at jeg har det folk nok vil kalle rasistiske holdninger - så må jeg ta en prat med meg selv og finne ut hva det er, og gjøre noe med det. Og hver gang ender jeg opp med å tenke at ja - det er frykt. Det er frykt for det ukjente, noe jeg ikke forstår. 
Det kan og være at jeg ikke liker det jeg må forholde meg til, jeg trenger jo ikke å like at menn i noen kulturer har lite respekt for kvinner, eller at jenter blir kledd i hijab fra de er seks år. Men da er det konkret kunnskap som gjør at jeg ikke liker det jeg ser og opplever. Det mener jeg ikke er rasisme. 

Rasisme er når noen ikke vil ha hjelp av "utlendinger". Når de mener at hele grupper - ja f.eks 250 000 flykninger - er skjulte IS-sympatisører som svermer inn over Europa for å islamisere Europa - og da er det uvitenhet og frykt som styrer. Når noen tror at foreldre i Syria bruker barna sine for å oppnå sympati - da er det ren uvitenhet. Når noen tror at noen vil reise over hele Europa, med kone og barn og ingenting ellers, for å få gratis tannlege i Sverige - da er det ikke klokt. Når noen tror at vi får et fattigere samfunn ved å ta imot åtte tusen flyktninger, da er det frykt som styrer. 

Så: her lanseres altså min fredstanke. Klem en rasist. Klem kvinnen som ikke vil ha hjelp fordi ekspeditøren har hodeplagg. Klem arbeidsgiveren som ikke ansetter ungdom med utenlandske navn, og som kanskje ikke engang svarer på søknaden. Klem redaktøren i Frieord.no - gi vedkommende en god klem og spør om han har det bra? For uttalte rasister er redde mennesker. Det er mennesker som har masse frykt i seg, som er redde for at de skal bli påvirket av endring, at det skal bli vanskelig å bo i Norge, at vi ikke lenger får velferdsordningene våre, at det skal gå ut over pensjonen. Rasister er og kunnskapsløse mennesker, mangel på kunnskap skaper frykt. 
Bildet fra Ilovetotrainmydog.com

Tidligere har jeg bedt folk la være å møte opp når de er demonstrasjoner "mot utlendinger" og fuglene vet hva de kan finne på å protestere på. Jeg har tenkt at de kan stå der og predikerer for sine egne, uten motstand. Da får de verken publisitet eller nye tilhørere. Nå har jeg endret mening. Nå mener jeg flest mulig skal møte opp - og gi dem en god bamseklem. En trøsteklem. Og samtidig fortelle dem at det går bra, eller gi dem informasjon om det de er så redde for. Ta med en blomst, kle dere i lyse farger. Gi dem en drops, trøst dem! 

Jeg tror en demonstrasjon hvor en haug med hvitkledde - eller ikke -  mennesker bare lar være å protestere mot det vrøvlet som velter frem, og heller omfavner dem og trøster dem, og sier "stakkar deg - jeg skal hjelpe deg!" vil kunne ta piften av det hatet som nå velter frem i kommentarfelt og hverdagslivet vårt. 

Det er pinlig lite jeg kan gjøre. Gi barnas leker eller klær til dem som trenger det. Sende penger. Sukke på de rette stedene. Det er jo ingenting i det store bildet. Men treffer jeg en gang til en stakkar villfaren sjel som tror at vi kan hjelpe folk "der de er" og så bli ferdige med krisen og dermed "slippe unna muslimene", så skal jeg fortelle dem at "der de er" ikke lenger finnes, at det ikke er flere hele hus, at kvinner ikke kan gå ut, at det ikke er mat, at familiene er drept. Og så skal jeg gi dem en stor og god klem, og si at jeg skal hjelpe dem. 

Så: gå ut, klem din neste rasist - og ta gjerne bilde av det. 


 #klemenrasist 








søndag 1. mars 2015

Å Knokse

Å knokse. Har knokset. Skal eller vil (ikke) knokse.



Et godt og innarbeidet ord i Rogaland. Som rett og slett betyr å knuse noe. Oftest bilen. Av og til hørte jeg barna i barnehagen rope "knoks an", mens de ivrig rettet en skitten finger mot sandslottet - mot legotårnet - eller en sjelden gang - en kamerat. Men stort sett så er ordet fremdeles, iallefall i min krets, et ordspill på det faktum at Knoks var der man leverte (og fremdeles leverer) biler. Som elefantenes kirkegård. Bare mindre hemmelig. Ellers stort sett likt.

Jane har vært skjelven i dekka hver gang vi har kjørt til Kvadrat det siste året, etter at vår bilkyndige venn Robert mumlet noe om at jeg ikke burde kjøre den mer enn 50 km/timen - og helst ikke i humper. Robert overdriver. Han var bare sur fordi han ikke var sikker på hvor han skulle sette jekken da han skiftet dekk. Var visst ikke så mye å velge i, mellom rusthullene under der. Forresten snakker han ikke så godt norsk heller - så jeg har tenkt å henge det på språkforvirring. Forøvrig absolutt en av mine favorittpersoner i livet - men dog. Dere som kjenner meg vet at jeg tyr til den sannheten jeg liker best - er det meldt sol på Storm.no og regn på yr.no - så stoler jeg på storm. Sier seg sjæl. Og hadde Robert vært ekstatisk over den fine bilen min, så hadde jeg hatt større tillit til hans vurderinger som bilmekaniker.

Det er noe med det man bruker og har nærhet til daglig. En annen favorittperson i livet mitt kaller det å bli "husblind". I mitt tilfelle er dette helt uforenelig med å kalle det husnærsynt, eller huståkete. Blind passer godt.

Da jeg kjøpte en - allerede da - gammel bil, så visste jeg at jeg ikke kunne forvente verken fem dører eller stereoanlegg som virker. Så da hadde jeg heller ikke forventninger til slik luksus. Jeg klarte meg svært godt uten. Bilen var lilla, og dere som har fulgt med en tid, har og fått med seg at jeg fokuserer på det ytre mer enn det indre.... Her snakker vi blomster, øyenvipper, bling og plaster på skadene.

Her hin dagen skulle jeg låne henne ut. En kollega som skulle kjøre fire km to ganger. I bytte mot store mengder hjemmeproduserte hønseegg, viste det seg etterpå... (ska du kjøpa an?) og i den prosessen skulle jeg forklare "ting" til henne. Og det var da det gikk opp for meg: jeg er blitt helt og fullstendig blind.

En av grunnene til blindsonen er rett og slett at jeg digger den bilen. Den starter på et blunk, og gjør akkurat som jeg vil. I tillegg har den - av ukjente grunner -  blitt akseptert som et innslag på parkeringsplassen på jobb, hvor jeg strengt tatt ikke har lov til å stå....  Og ungene i nabolaget vinker når jeg kommer - mens de kniser over at den har seter som må legges frem for å komme inn i bilen.

Vel, tilbake til min kjære - svært lett å glede - kollega. Jeg måtte jo rydde bilen først. Det var to års "kjekt å ha" som ble samlet opp - og jammen gikk ikke mye i bosset og. Ristet matter, og klar. Men så skulle jeg instruere sjåføren om særegenheter - og det var da jeg forsto jeg har vært blind:

Jeg låser aldri bilen. Ingen stjeler den. Så å stå med nøkkelen og knote fører til kun en ting: stor irritasjon - fordi jeg alltid låser bilen da, istedenfor å låse den opp. Og pussig nok så regner det ALLTID når jeg står på utsiden og knoter med nøkkel - og håndtakene er brukket og knirker når man drar i det. Men det var jo det minste. For så: fremme er det kun ett bilbelte som kan festes, og det kan bare festes på passasjersiden. Men beltet fra sjåførsiden kan og festes der - så det er jo belte å ta på! Unngå vinduet på passasjersiden. Det faller ned og er umulig å få opp igjen hvis man prøver å åpne det. Men siden man ikke kan ha to foran uansett, så er det jo ikke et problem? Vifte, vindusviskere og kassettspilleren virker. Men sikringen går hele tiden, og da må man lirke litt på nøkkelen - som om man vil skru av bilen uten å gjøre det (ikke skru av, sa jeg! Og iallefall ikke på vei ut av ferja...! Må jeg kjøre sjøl, eller? F.eks.). Det er kun et problem når det regner. Så ti prosent av tiden er det altså ikke noe problem. Forresten har kassettspilleren aldri virket på annet enn at det er lys i den - så da er vi nede til viften - som forøvrig bare virker på full gass og alltid har gjort det: og det kan jeg si: det er derfor bilen er full av servietter. Tørk i vei.

Ja - den er fuktig. En av kidsa lot være å lukke du-har-å-lukke-det-vinduet!-vinduet. Burde jeg sjekket? Ja. Gjorde jeg det? Nei. Lukter det nå fuktig spy av bilbeltet høyre side, bak? Jepp. Men vi har stort sett bare to barn i bilen, og de rykker fort frem til midt- og venstre side.

Kollegaen min fikk det til. Hun har selv hatt en Nissan Micra, og det var som å komme hjem.

Jane har vært dødsdømt ganske lenge. Da jeg fikk kjøpt henne så var det en klirrende lyd fra under bilen. Jeg fikk beskjed om at det ville koste 25 000 kroner å kikke på det, uten at det kunne komme konklusjon på at det kunne fikses. Jeg tror det som klirret har rustet fast. Vi gjorde selvfølgelig ikke det. For å få henne EU-godkjent i august -13 så måtte jeg ut med 13 laken. Men bank i bordet: etter dette har hun gått som ei klokke. Og det er billig bil, det. Før jul fikk jeg tilbud om å kjøre tilbake min tidligere bil - nå oppfikset. Jeg gjorde det, vel vitende at Jane skal til Knoks snart. I det Biltutå Grå var i hus, gikk den grønne i stå. Så da beholdt jeg Jane. Maen kjørere Biltutå Grå, og Den Grønne.... don't get me started....

Javel - så kom vinterferien. Kidsa avgårde for å varme opp hytta - jeg og maen inn i Jane - sammen med store mengder bagasje. Som sagt: hun er så lydig og fantastisk hyggelig!! Til vi kom ned i bunn av Rennfast. Ja, i bunn. Helt nede. Der trykket jeg gassen i bånn for å dra oss opp forbi lastebiler, Mercedeser og Ford. Null effekt. Nada. Helt på linje med ingenting. Bilen sveiv. Gassen gikk. Bilen gikk ikke. Jeg fikk bruk for et buss-stopp - selvsagt ikke for busser men for oss i Nissan Micraer som er 17 år og som har to idioter inni seg som ikke har peiling på hverken kardong eller fustasjoppheng -  i bånn av tunellen. Stoppet bilen, startet den opp - og joda, litt tregt, men vi kom oss opp. Jeg kikket etter manualen, men kom på at jeg hadde kastet den - jeg hadde et gravlys i hanskerommet i sommer, og etter fire dager med 31 grader så var lyset rent ut og inn i boken. Jeg hadde jo heller ikke hatt bruk for denne boka - så jeg kastet den. Men Maen drog opp ermene - og jammen fikset han ikke noe på batteriet. *maen min!*

Og glad var jeg da vi kom frem til hytta. Bilen gikk som ei kule over stokk og stein - og for å være ærlig, så valgte vi den bilen fordi den skal til Knoks, og dermed gjorde det ikke noe om den knakk midt i bakken.... Det gjorde den forøvrig ikke - og nå har jeg et valg å ta:

Innen 20 mars må jeg ha knokset den hvis jeg ønsker å slippe bilavgiften. Hvis jeg betaler så har jeg antagelig en svært lydig, hyggelig og morsom bil til august, da den igjen skal EU-godkjennes. Alternativt så sparer jeg de pengene - og satser på at jeg igjen skal få kjøre Biltutå Grå. Og det er det ikke noe galt med - men Biltutå Grå er omtrent som å låne bikkja til naboen: Hyggelig, men ....min er jo bedre!

Det er ikke en lett avgjørelse å ta. Husblind eller ei: Jane har vært en trofast følgevenn, som har ført til mang et smil fra medborgere og faktisk ikke minst turister.

Og etter å ha fraktet bagasje for fem, fullstappa av folk, helt fra Nedstrand og rundt fjorden, og kun daua da vi skulle ut av ferja og vindusviskerne ikke virket pga feil posisjon på nøkkelen, så sjåføren (nei, ikke jeg) daua bilen i iveren etter å få nøkkelen i posisjon, så var vi både lettet og overrasket. Og hva skjer neste morgen?

Radioen gikk på. Full guffe. Gode høytalere viser det seg. For første gang på to og et halvt år så virket volumknappen igjen. Men kun ned. Så det var bare fire minutter med musikk før jeg i vanvare hadde skrudd ned lyden nok til at jeg igjen er i en situasjon hvor jeg ikke har musikk i bilen. Men den virket! Og det gjør at jeg nå teller på knappene og lurer på om jeg skal beholde henne til august. Skal vi ha en sommer til?

søndag 26. oktober 2014

Nasjonale prøver


Hele konseptet med Nasjonale prøver gir meg vond smak i munnen, men jeg klarer ikke å lande på hvorfor, og hva det er jeg syns gir en dårlig bismak. 

"Formålet med nasjonale prøver er å vurdere i hvilken grad skolen lykkes med å utvikle elevenes ferdigheter i lesing, regning og i deler av faget engelsk."

På skjermen her ser det så fint ut. Stille og rolig så skal elever i femte, åttende og niende klasse testes i faget, og egentlig er det jo en test på hvordan fjoråret gikk. Det vil for eksempel si at åttendeklassinger egentlig testes i det de har lært på barneskolen. Og femteklassingene testes i det de lærte opp mot femte klasse. 
Det høres jo enkelt ut. Men så blir det komplisert. 
Første gang vi hører om dette i skolesammenheng er i fjerde klasse, første foreldremøte, høst. Vi blir informert om at det skal skje neste år, men at det kan være greit om barna er forberedt. Dette fordi det er ganske omfattende prøver - blant annet skal barna sitte i nitti minutter i stillhet. De skal gjøre en del av oppgavene på nett - og tiåringer kan riktignok være som sommerfugler i tankegangen - flakse hit og dit. 
Men kjære Utdanningdepartementet: var det meningen at barna skulle ØVE et år før prøvene???
Det har vært et tema i ett år for femteklassingen, og er et tema det neste året for fjerdeklassingen. Og jeg vet at "vår" skole ikke er et spesielt tilfelle. Av en venninne har jeg hørt at disse prøvene og er et tema på den barneskolen hvor hun er lærer, så dette er visst noe vi driver med i Norge. Og i Oslo har fenomenet et eget navn: Teaching for testing. 
Jeg har spurt. Jeg har protestert. Jeg har latt være å trene på prøvene. De ligger nemlig på nett, og vi kan sette igang ungene hjemme slik at de er bedre rustet til selve DAGEN. Jeg har hørt lærerne forteller hvorfor de endrer fagene og velger kapittel som i læreplanen kommer opp senere på året, "det er derfor de har hatt så mye om gangetabellen de siste månedene". 
Når jeg spør om dette ikke kan betraktes som juks, om det ikke vil gi feil resultat, og hva denne treningen går ut over - så får jeg ikke svar. Da er det ikke så viktig allikevel, det kan bare "være greit, så får barna vist hva de kan uten å måtte tolke programvaren først". Jeg hører det, jeg forstår at det kan være noe i det. Men jeg ville jo anta at prøvene skal prøves uten at man må lære programvaren først. Og: hvilke resultat får man om noen skoler har "øvd" mens andre ikke har? Det vil jo ikke bli reelle resultat om ikke oppvarmingen før prøvene er like for alle?Og hva går denne øvingen egentlig ut over? For noen uker siden hadde femteklasse en runde på fjorårets prøve. De fikk resultatene hjem. Hvorfor? Det ble lagt inn halvannen klokketime til prøven. Antagelig burde man se på prøveresultatene og tenkte "hm....jeg bør kanskje la ungen ta flere, slik at resultatet blir bedre". Men på meg hadde det motsatt effekt. Jeg tenkte at resultatene skal vise hvor langt elevene har kommet - hvor godt skolen gjør det, og det skal vel være en pekepinn for lærerne? Så hvorfor føler jeg et kollektivt ansvar for prøveresultatene på vår skole? Hvem er det jeg hjelper når jeg lar jentungen øve og øve på gangetabellen, på oppgaveløsninger, på sterke verb og gloser? Er det ikke strengt tatt skolen? Resultatene er offentlige - og da tenker jeg Utdanningsdepartementet kan gjenta til det kjedsommelige at "det er ingen konkurranse" - men det er det selvsagt. For all del: jeg har og fokus på å lære disse tingene - på at de skal være gode i matte og engelsk og norsk - men med andre motiv... 









Så året mot Nasjonale prøver arter seg omtrent sånn: i fjerde klasse, september, får foreldrene første informasjon om prøvene. Vi får link til fjorårets prøver. Vi kan sjekke resultatene fra i fjor. Vi blir informert om hva man jobber mot det neste året - og så: øves det. 

Jeg kan dessverre ikke nok om pensum fjerde klasse til å si noe om hva dette eventuelt går ut over. Jeg vet at min datter har tatt flere nasjonale prøver i vår og i høst, fra andre år, og hun har faktisk og fått prøve seg på en fra åttende klasse. Prøvene i seg selv går over nitti minutt, og det er dette det hevdes at det øves på. Men: det er ikke lagt opp noen regler eller kjøreregler på hvor mange ganger de skal tas. Det vil si at det kan godt hende at "vår" skole gjør dette ti ganger i løpet av året - og andre skoler kanskje bare en. Hvis hun har tatt fire prøver, så er det seks timer - for de får ikke gå før halvannen time er gått. 



Aftenbladet spurte Eli Gundersen - Skolesjef i Stavanger - om dette i en artikkel fra midten av oktober. Se bildene. Hun sier det er opp til skolene å avgjøre hvor mye tid som skal settes av til dette - og presiserer at det er prøvesituasjonen som skal øves på, og ikke fagene. 

Dette gir skjeve resultat fra første øyeblikk. For når man bare testes i norsk, engelsk og matte - så sier ikke resultatene noe om hvorvidt klassen har fått den gymtimen de skulle ha, RLE, svømmetimen eller Kunst- og håndtverktimen som var satt opp. 

Prøveresultatene sendes hjem - med antall feil/rett. Ikke i lukket konvolutt, til foreldrene. Nei, i hånden på elevene, som får mang en mulighet til å sammenligne sine resultat med sine jevnaldrende. Det er ikke karakterer i barneskolen, men dette er minst like ille. Jentungen forteller hvem i klassen som har færrest poeng, og er tydelig kry over at hun kommer hjem med den ene etter den andre med alt rett på. Det er jo jeg og. Ikke fordi hun har "vunnet over de andre" - men fordi hun gjør det godt på skolen. Hennes fokus ligger på hvem hun har gått forbi - og det fører til mang en prat i heimen om resultat, om at de svakeste kanskje gjør det mye bedre i andre fag.... Dette burde ikke være nødvendig.

Jeg har forstått at nasjonale prøver er kommet for å bli. Og at resultatene legges ut til allmenn forlystelse. Neste år er det årets fjerdeklassing som skal til pers. De er nå igang med å forberede foreldrene på dette - og vi snakker om det på hvert et foreldremøte. Til sammenligning kan jeg ikke huske sist vi snakket om mobbing. 

Dette at det er ulik praksis mellom skolene kunne vært løst kjempeenkelt. Hvis ikke skolene ble overlatt til seg selv, med en D-dag i fremtiden og forventning om at de da er klare - men derimot hadde et strengt program å følge, så ville det bli likt. Det vil si at de nasjonale prøvene kunne komme i en pakkeløsning til skolene - med fullt program. Alle skal øve f.eks en gang pr type prøve. Alle skolene skal gjøre det i mai. Alle skal ha en oppfriskningsdag i september - hvor barna får prøve seg en gang til - på prøveeksempel laget av oppdragsgiver. Og det er det. Først da kan vi få lik forutsentning for prøvene, og først da får vi reelle resultat. 

For skulle det ennå være tvil om hvorvidt skolene opplever dette som en konkurranse, så kan vi jo kaste et blikk på fjorårets kommentar på hjemmesiden til vår skole - og trekke våre egne konklusjoner: 

"Da har resultatene for høstens nasjonale prøver kommet.Som tidligere skrevet oppnådde vi 2,2 i lesing og 2,2 i engelsk. I regning  fikk vi 2,1.
Vi ser at godt arbeid både hjemme og på skolen gir gode resultater. Vi står på videre. Heia *skolens navn!*"


søndag 4. mai 2014

ANARKI?

Akkurat som det trengs lover for å opprettholde en høy moral, trengs det også høy moral for å opprettholde lovene. Niccolò Machiavelli

Trodde du Norge var Norge - og ferdig med det? Nope - det viser seg at vi har minst en - antagelig mange flere - enklaver midt i landet. De har eget styresett, de har egne regler og lover... og kort sagt er det Norges svar på Englands Australia. Det er nemlig her de kriminelle bor. Tror jeg. Mulig de ikke er kriminelle i disse statene - at det er som å røyke hasj i Amsterdam: vi gjør som lovene i landet tillater. Det er forøvrig ikke snakk om narkotika - men om folkevett og lovene som følger med på kjøpet.

For meg er øylivet litt vanskelig å forstå. Jeg kjører ombord på ferja, og vips: så er det akseptert å drikke alkohol selv om jeg kjører iland på andre siden. Neida - det er ikke LOV. Men det blir gjort. Det er lite vei i "vår" enklave. Halvannen kilometer. Smal, smal vei. Svinger. Ingen fortau. Og jeg tror ikke det har vært politi der på årevis.

I Enklaven er det ingen hemmelighet at noen drikker før de kjører. Eller mens de kjører. Og vi har selv fått hjelp av sjåfører som på ingen måte burde kjørt bil - til og med har vi bedt barna om å vente med å gå til hytta fordi vi ikke ønsker at sjåføren skal kjøre forbi dem på vei til vår hytte, med våre varer....sukk. Det kjøres traktor og. Av og til er sjåføren så full at han kjører traktoren ut på et jorde før han sovner. Og det er opplest og vedtatt at det er "dumt". Huff ja. Det er jo ikke GREIT! ...menmen... alt for fred og ro og at alle skal være venner.

I Enklaven er det visst og lov å kjøre traktor når du er tolv, og for ikke å snakke om firhjulinger. Det er visst ingen grenser for hvor unge sjåførene kan være hvis kjøretøyet kan kjøre over hauger og knauser, kjempefort, uten tak og med for mange passasjerer. På fastlandet er det visstnok noen dumme regler om det - men i Enklaven: nei. Her gjelder ikke regler om at man ikke kan kjøre i utmark, eller at man må ha sertifikat for rett klasse, eller at barn (!) ikke kan kjøre ATV. Neida - her er det et praktisk fremkomstmiddel. Og gøy er det. På de smale veiene med de bratte svingene. Det er ikke særlig betryggende å se naboen la gjestene prøve seg på ATV'en, oppgjennom veien/stien, når barna nettopp har forsvunnet ut en tur. Men mine unger er nå byasser en gang for alle, og har øre for å høre etter når det kommer bil, så de passer seg. Men det er jo ikke veldig greit å lese på instagram om konfirmanten som legger ut bilde av seg selv og to kompiser med teksten "kjører bil alene"- for sist jeg sjekket er det ikke lov å kjøre bil som femtenåring, verken her eller andre steder i Europa. Bortsett fra i disse Enklavene - hvor fastlandsreglene altså ikke gjelder.

Så oppsummert så er det lov å kjøre ATV i fylla i Enklaven. Og skulle jeg føle ubehag - så er det helt greit å sukke litt i fellesskapet - hvor alle er enige i at nei, det er ikke greit. Men samtidig er det og en stilltiende enighet i at man ikke blander seg. Alt for fred og ro og at alle skal være venner...

På Fastlandet må folk ha båtførerprøven for å kjøre båter over en viss størrelse. I Enklaven er det mye enklere. Der trenger man bare en veldig rask båt, og en veldig ivrig ungdom. Det betyr egentlig at vi som faktisk overholder regelverket, og som har sertifikater på plass, er veldig forvirret når det kommer til hva vi kan forvente av båtførerne. Barn kan ikke lese trafikkbilde verken på land eller vann, men vi kan jo bare sette fra oss båten vår, så er vi ikke i umiddelbar fare. Teinene kan settes når ungdommen sover på morgenen/formiddagen, og dessuten har de ulovlige teinene og annet fiskeutstyr som visstnok er lovlige i Enklaven gjort at det omtrent ikke er noe å få allikevel.





På fastlandet har man også andre regler. Det er visst noe som heter helligdagsfred der. Jeg leste at noen arbeidere måtte slutte av arbeidet første påskedag, etter klager til politiet. I Enklaven - der eksisterer ikke slike trivielle regler og lover som lov om helligdagsfred. Der er det omvendt- og en ting man kan være sikre på i påskeferien, er at trær skal sages med motorsag. At ATV'er skal kjøres. At betongblanderen som piper skal igangsettes, og plenklipperne skal surre og gå. Det begynner tidlig. Man kan undre seg om det er helligdag, men ikke lenger enn til at dynen er brettet til side, og vinduet åpnet: inn siger surret fra elektriske maskiner og vips: så kommer man på at det er helligdag. Og hvorfor? Fordi man oftest er på hytta når det helg og helligdager, og man har jo så mye å gjøre! Ting skal spyles, klippes og sages, og da må man jo bruke helligdager og finværsdager hvor man i byen ville dratt frem en hagestol og nytt freden og roen, hvordan skal man ellers få gjort det? SÅ det aksepteres, men det er jo ikke greit! Men alt for fred og ro og at alle skal være venner.

På fastlandet er det og regler for å søke om utbygging av hus/hytter, bygging av vei. I Enklavene satses det ofte på tilgivelse fremfor tillatelse. Der bygges det først, og først når Fastlandet finner det, søkes det om det som allerede er kommet opp - det være kai eller brygge eller veranda. Det påvirker jo ikke naboens opphold i Enklaven, så det blir bare en "det er feigt" - følelse. Det kan man jo leve med, så lenge alle er venner!

Men til tross for at man kan gjøre som man vil i Enklaven vår - at folk tar seg til rette og at det ikke er vanlige regler og normer som er gjeldende når det gjelder, så er det andre fordeler. Bare i Enklaven kan jeg fredag kveld skrive på Facebooksiden at tv-en har røket - og at GrandPrix står i fare...for så å våkne til en hyggelig stemme som roper "yohoooo", hvor vedkommende har med seg en tv til oss. Bare i Enklaven møter vi hyggelige mannfolk som bærer alle varene i hus for en, når man ikke kan kjøre mer enn et stykke, og den eneste voksne må basere seg på tur/retur fire ganger for å få alt i hus. Og bare i Enklaven holder kiosken åpent når man trenger det, og man får hjelp av hyggelige hyttenaboer som hjelper deg når du har kjørt deg fast. Det er magisk - og det jeg nok setter stor pri på, er at det er fred og ro - og alle er venner. Nesten. :D