Følg meg på mail!

søndag 26. oktober 2014

Nasjonale prøver


Hele konseptet med Nasjonale prøver gir meg vond smak i munnen, men jeg klarer ikke å lande på hvorfor, og hva det er jeg syns gir en dårlig bismak. 

"Formålet med nasjonale prøver er å vurdere i hvilken grad skolen lykkes med å utvikle elevenes ferdigheter i lesing, regning og i deler av faget engelsk."

På skjermen her ser det så fint ut. Stille og rolig så skal elever i femte, åttende og niende klasse testes i faget, og egentlig er det jo en test på hvordan fjoråret gikk. Det vil for eksempel si at åttendeklassinger egentlig testes i det de har lært på barneskolen. Og femteklassingene testes i det de lærte opp mot femte klasse. 
Det høres jo enkelt ut. Men så blir det komplisert. 
Første gang vi hører om dette i skolesammenheng er i fjerde klasse, første foreldremøte, høst. Vi blir informert om at det skal skje neste år, men at det kan være greit om barna er forberedt. Dette fordi det er ganske omfattende prøver - blant annet skal barna sitte i nitti minutter i stillhet. De skal gjøre en del av oppgavene på nett - og tiåringer kan riktignok være som sommerfugler i tankegangen - flakse hit og dit. 
Men kjære Utdanningdepartementet: var det meningen at barna skulle ØVE et år før prøvene???
Det har vært et tema i ett år for femteklassingen, og er et tema det neste året for fjerdeklassingen. Og jeg vet at "vår" skole ikke er et spesielt tilfelle. Av en venninne har jeg hørt at disse prøvene og er et tema på den barneskolen hvor hun er lærer, så dette er visst noe vi driver med i Norge. Og i Oslo har fenomenet et eget navn: Teaching for testing. 
Jeg har spurt. Jeg har protestert. Jeg har latt være å trene på prøvene. De ligger nemlig på nett, og vi kan sette igang ungene hjemme slik at de er bedre rustet til selve DAGEN. Jeg har hørt lærerne forteller hvorfor de endrer fagene og velger kapittel som i læreplanen kommer opp senere på året, "det er derfor de har hatt så mye om gangetabellen de siste månedene". 
Når jeg spør om dette ikke kan betraktes som juks, om det ikke vil gi feil resultat, og hva denne treningen går ut over - så får jeg ikke svar. Da er det ikke så viktig allikevel, det kan bare "være greit, så får barna vist hva de kan uten å måtte tolke programvaren først". Jeg hører det, jeg forstår at det kan være noe i det. Men jeg ville jo anta at prøvene skal prøves uten at man må lære programvaren først. Og: hvilke resultat får man om noen skoler har "øvd" mens andre ikke har? Det vil jo ikke bli reelle resultat om ikke oppvarmingen før prøvene er like for alle?Og hva går denne øvingen egentlig ut over? For noen uker siden hadde femteklasse en runde på fjorårets prøve. De fikk resultatene hjem. Hvorfor? Det ble lagt inn halvannen klokketime til prøven. Antagelig burde man se på prøveresultatene og tenkte "hm....jeg bør kanskje la ungen ta flere, slik at resultatet blir bedre". Men på meg hadde det motsatt effekt. Jeg tenkte at resultatene skal vise hvor langt elevene har kommet - hvor godt skolen gjør det, og det skal vel være en pekepinn for lærerne? Så hvorfor føler jeg et kollektivt ansvar for prøveresultatene på vår skole? Hvem er det jeg hjelper når jeg lar jentungen øve og øve på gangetabellen, på oppgaveløsninger, på sterke verb og gloser? Er det ikke strengt tatt skolen? Resultatene er offentlige - og da tenker jeg Utdanningsdepartementet kan gjenta til det kjedsommelige at "det er ingen konkurranse" - men det er det selvsagt. For all del: jeg har og fokus på å lære disse tingene - på at de skal være gode i matte og engelsk og norsk - men med andre motiv... 









Så året mot Nasjonale prøver arter seg omtrent sånn: i fjerde klasse, september, får foreldrene første informasjon om prøvene. Vi får link til fjorårets prøver. Vi kan sjekke resultatene fra i fjor. Vi blir informert om hva man jobber mot det neste året - og så: øves det. 

Jeg kan dessverre ikke nok om pensum fjerde klasse til å si noe om hva dette eventuelt går ut over. Jeg vet at min datter har tatt flere nasjonale prøver i vår og i høst, fra andre år, og hun har faktisk og fått prøve seg på en fra åttende klasse. Prøvene i seg selv går over nitti minutt, og det er dette det hevdes at det øves på. Men: det er ikke lagt opp noen regler eller kjøreregler på hvor mange ganger de skal tas. Det vil si at det kan godt hende at "vår" skole gjør dette ti ganger i løpet av året - og andre skoler kanskje bare en. Hvis hun har tatt fire prøver, så er det seks timer - for de får ikke gå før halvannen time er gått. 



Aftenbladet spurte Eli Gundersen - Skolesjef i Stavanger - om dette i en artikkel fra midten av oktober. Se bildene. Hun sier det er opp til skolene å avgjøre hvor mye tid som skal settes av til dette - og presiserer at det er prøvesituasjonen som skal øves på, og ikke fagene. 

Dette gir skjeve resultat fra første øyeblikk. For når man bare testes i norsk, engelsk og matte - så sier ikke resultatene noe om hvorvidt klassen har fått den gymtimen de skulle ha, RLE, svømmetimen eller Kunst- og håndtverktimen som var satt opp. 

Prøveresultatene sendes hjem - med antall feil/rett. Ikke i lukket konvolutt, til foreldrene. Nei, i hånden på elevene, som får mang en mulighet til å sammenligne sine resultat med sine jevnaldrende. Det er ikke karakterer i barneskolen, men dette er minst like ille. Jentungen forteller hvem i klassen som har færrest poeng, og er tydelig kry over at hun kommer hjem med den ene etter den andre med alt rett på. Det er jo jeg og. Ikke fordi hun har "vunnet over de andre" - men fordi hun gjør det godt på skolen. Hennes fokus ligger på hvem hun har gått forbi - og det fører til mang en prat i heimen om resultat, om at de svakeste kanskje gjør det mye bedre i andre fag.... Dette burde ikke være nødvendig.

Jeg har forstått at nasjonale prøver er kommet for å bli. Og at resultatene legges ut til allmenn forlystelse. Neste år er det årets fjerdeklassing som skal til pers. De er nå igang med å forberede foreldrene på dette - og vi snakker om det på hvert et foreldremøte. Til sammenligning kan jeg ikke huske sist vi snakket om mobbing. 

Dette at det er ulik praksis mellom skolene kunne vært løst kjempeenkelt. Hvis ikke skolene ble overlatt til seg selv, med en D-dag i fremtiden og forventning om at de da er klare - men derimot hadde et strengt program å følge, så ville det bli likt. Det vil si at de nasjonale prøvene kunne komme i en pakkeløsning til skolene - med fullt program. Alle skal øve f.eks en gang pr type prøve. Alle skolene skal gjøre det i mai. Alle skal ha en oppfriskningsdag i september - hvor barna får prøve seg en gang til - på prøveeksempel laget av oppdragsgiver. Og det er det. Først da kan vi få lik forutsentning for prøvene, og først da får vi reelle resultat. 

For skulle det ennå være tvil om hvorvidt skolene opplever dette som en konkurranse, så kan vi jo kaste et blikk på fjorårets kommentar på hjemmesiden til vår skole - og trekke våre egne konklusjoner: 

"Da har resultatene for høstens nasjonale prøver kommet.Som tidligere skrevet oppnådde vi 2,2 i lesing og 2,2 i engelsk. I regning  fikk vi 2,1.
Vi ser at godt arbeid både hjemme og på skolen gir gode resultater. Vi står på videre. Heia *skolens navn!*"


søndag 4. mai 2014

ANARKI?

Akkurat som det trengs lover for å opprettholde en høy moral, trengs det også høy moral for å opprettholde lovene. Niccolò Machiavelli

Trodde du Norge var Norge - og ferdig med det? Nope - det viser seg at vi har minst en - antagelig mange flere - enklaver midt i landet. De har eget styresett, de har egne regler og lover... og kort sagt er det Norges svar på Englands Australia. Det er nemlig her de kriminelle bor. Tror jeg. Mulig de ikke er kriminelle i disse statene - at det er som å røyke hasj i Amsterdam: vi gjør som lovene i landet tillater. Det er forøvrig ikke snakk om narkotika - men om folkevett og lovene som følger med på kjøpet.

For meg er øylivet litt vanskelig å forstå. Jeg kjører ombord på ferja, og vips: så er det akseptert å drikke alkohol selv om jeg kjører iland på andre siden. Neida - det er ikke LOV. Men det blir gjort. Det er lite vei i "vår" enklave. Halvannen kilometer. Smal, smal vei. Svinger. Ingen fortau. Og jeg tror ikke det har vært politi der på årevis.

I Enklaven er det ingen hemmelighet at noen drikker før de kjører. Eller mens de kjører. Og vi har selv fått hjelp av sjåfører som på ingen måte burde kjørt bil - til og med har vi bedt barna om å vente med å gå til hytta fordi vi ikke ønsker at sjåføren skal kjøre forbi dem på vei til vår hytte, med våre varer....sukk. Det kjøres traktor og. Av og til er sjåføren så full at han kjører traktoren ut på et jorde før han sovner. Og det er opplest og vedtatt at det er "dumt". Huff ja. Det er jo ikke GREIT! ...menmen... alt for fred og ro og at alle skal være venner.

I Enklaven er det visst og lov å kjøre traktor når du er tolv, og for ikke å snakke om firhjulinger. Det er visst ingen grenser for hvor unge sjåførene kan være hvis kjøretøyet kan kjøre over hauger og knauser, kjempefort, uten tak og med for mange passasjerer. På fastlandet er det visstnok noen dumme regler om det - men i Enklaven: nei. Her gjelder ikke regler om at man ikke kan kjøre i utmark, eller at man må ha sertifikat for rett klasse, eller at barn (!) ikke kan kjøre ATV. Neida - her er det et praktisk fremkomstmiddel. Og gøy er det. På de smale veiene med de bratte svingene. Det er ikke særlig betryggende å se naboen la gjestene prøve seg på ATV'en, oppgjennom veien/stien, når barna nettopp har forsvunnet ut en tur. Men mine unger er nå byasser en gang for alle, og har øre for å høre etter når det kommer bil, så de passer seg. Men det er jo ikke veldig greit å lese på instagram om konfirmanten som legger ut bilde av seg selv og to kompiser med teksten "kjører bil alene"- for sist jeg sjekket er det ikke lov å kjøre bil som femtenåring, verken her eller andre steder i Europa. Bortsett fra i disse Enklavene - hvor fastlandsreglene altså ikke gjelder.

Så oppsummert så er det lov å kjøre ATV i fylla i Enklaven. Og skulle jeg føle ubehag - så er det helt greit å sukke litt i fellesskapet - hvor alle er enige i at nei, det er ikke greit. Men samtidig er det og en stilltiende enighet i at man ikke blander seg. Alt for fred og ro og at alle skal være venner...

På Fastlandet må folk ha båtførerprøven for å kjøre båter over en viss størrelse. I Enklaven er det mye enklere. Der trenger man bare en veldig rask båt, og en veldig ivrig ungdom. Det betyr egentlig at vi som faktisk overholder regelverket, og som har sertifikater på plass, er veldig forvirret når det kommer til hva vi kan forvente av båtførerne. Barn kan ikke lese trafikkbilde verken på land eller vann, men vi kan jo bare sette fra oss båten vår, så er vi ikke i umiddelbar fare. Teinene kan settes når ungdommen sover på morgenen/formiddagen, og dessuten har de ulovlige teinene og annet fiskeutstyr som visstnok er lovlige i Enklaven gjort at det omtrent ikke er noe å få allikevel.





På fastlandet har man også andre regler. Det er visst noe som heter helligdagsfred der. Jeg leste at noen arbeidere måtte slutte av arbeidet første påskedag, etter klager til politiet. I Enklaven - der eksisterer ikke slike trivielle regler og lover som lov om helligdagsfred. Der er det omvendt- og en ting man kan være sikre på i påskeferien, er at trær skal sages med motorsag. At ATV'er skal kjøres. At betongblanderen som piper skal igangsettes, og plenklipperne skal surre og gå. Det begynner tidlig. Man kan undre seg om det er helligdag, men ikke lenger enn til at dynen er brettet til side, og vinduet åpnet: inn siger surret fra elektriske maskiner og vips: så kommer man på at det er helligdag. Og hvorfor? Fordi man oftest er på hytta når det helg og helligdager, og man har jo så mye å gjøre! Ting skal spyles, klippes og sages, og da må man jo bruke helligdager og finværsdager hvor man i byen ville dratt frem en hagestol og nytt freden og roen, hvordan skal man ellers få gjort det? SÅ det aksepteres, men det er jo ikke greit! Men alt for fred og ro og at alle skal være venner.

På fastlandet er det og regler for å søke om utbygging av hus/hytter, bygging av vei. I Enklavene satses det ofte på tilgivelse fremfor tillatelse. Der bygges det først, og først når Fastlandet finner det, søkes det om det som allerede er kommet opp - det være kai eller brygge eller veranda. Det påvirker jo ikke naboens opphold i Enklaven, så det blir bare en "det er feigt" - følelse. Det kan man jo leve med, så lenge alle er venner!

Men til tross for at man kan gjøre som man vil i Enklaven vår - at folk tar seg til rette og at det ikke er vanlige regler og normer som er gjeldende når det gjelder, så er det andre fordeler. Bare i Enklaven kan jeg fredag kveld skrive på Facebooksiden at tv-en har røket - og at GrandPrix står i fare...for så å våkne til en hyggelig stemme som roper "yohoooo", hvor vedkommende har med seg en tv til oss. Bare i Enklaven møter vi hyggelige mannfolk som bærer alle varene i hus for en, når man ikke kan kjøre mer enn et stykke, og den eneste voksne må basere seg på tur/retur fire ganger for å få alt i hus. Og bare i Enklaven holder kiosken åpent når man trenger det, og man får hjelp av hyggelige hyttenaboer som hjelper deg når du har kjørt deg fast. Det er magisk - og det jeg nok setter stor pri på, er at det er fred og ro - og alle er venner. Nesten. :D


lørdag 8. mars 2014

Tipser du?

Tipser du? Tipser du på restaurant? I drosjen? Kanskje mer i utland enn i Norge? Hvis det er slik - at du tipser i Norge, så har jeg bare ETT spørsmål: Hvorfor?



   Da tips oppsto var tips eller drikkepenger en hovedinntekt for den som gjorde seg fortjent til det, f.eks ved ekstra god service. I USA er det slik fremdeles - og likeså i svært mange andre land, som f.eks Canada, og ikke minst Tyskland, hvor jeg nå har vært en tur. I Skottland fikk vi ikke gitt tips - der måtte vi si at vi ville kjøpe en drink til servitøren for at han skulle ta imot. Hadde vi glemt det, og bare latt vekslepengene ligge på disken, så kom kelneren bort og gav dem til oss i hånden. Slik er det ikke i Tyskland, og ei heller i Norge lenger. Hvis du er turist og vil på en typisk turistattraksjon - så kunne de på bussen i Berlin opplyse om at tips var lønnen til guiden - og at det vi allerede hadde betalt gikk til buss-selskapet. Turen var allerede ganske dyr - så at vi måtte lønne guiden og kom uventet på meg. Jeg antok selvsagt at lønnen var inkludert. Og det var da jeg forsto at slett ikke alle har ordnede lønnsforhold slik jeg naivt nok har antatt at folk har når de har jobb.


Lille, ordentlige Norge - man skulle jo tro at vi kunne stå på egne bein, og ikke være så avhengige av  innspill fra andre land - fra kontinentet. Man betaler for maten, og så er alt man betaler i tillegg lønn til servitøren eller kelneren eller hvem det så er som ikke har en skikkelig lønn for jobben de gjør. Og det er tipsen den ansatte lever av. Lønnen er forutsigbar, men på ingen måte nok å leve av. Minstelønn i USA er  ...omtrent ingenting. Jeg skjønner hvordan tips oppsto som en inntekt i sin tid. Men i Norge....?

  I Norge er det lovpålagt å gi ansatte skikkelig lønn. Det finnes ikke minstelønn i servicebransjen, og  servitører og kelnere er ofte dårlig betalt, fordi det regnes et visst lønnshopp i reelle inntekter fra tips. Og her er det jeg vil på banen:

Dårlig lønn - med mulighet for god tips. Det er avhengig av de rette vaktene. At du jobber i "beste sendetid". Det er ofte avhengig av ansiennitet. Og av den som setter opp vaktlistene. Av miljøet på jobb. Det er og avhengig av person. En servitør med rette serviceinnstilling kan gjøre det kjempegodt på tips-fronten, mens slett ikke alle servitører drar inn like mye. Det er IKKE nødvendigvis dermed en dårlig kelner/servitør, for et arbeidsmiljø trenger flere typer personligheter. Det trengs og noen som er effektive, som rydder, fyller på vann, og disse personlighetene kan drukne i de mer sjarmerende og utadvente personlighetene som sjarmerer kundene  (og dermed drar inn mer tips) - men som ikke nødvendigvis gjør de oppgavene som gjør at bedriften går rundt. Og som et resultat er det noen serveringssteder som deler tipsen mellom alle som jobber der. Det betyr i praksis at det regnes som en topper av inntekt for alle - en uforutsigbar inntekt som rettferdiggjør lav lønn i serveringsbransjen (med hederlige unntak!).

Så da har jeg konkludert med at tips er en urettferdig økonomisk topping av inntekt, og det alene burde være nok til at man ikke tipset.
Men: det som er mye mer alvorlig - er at tips utgjør en stor del av inntekten - men det blir ikke rapportert inn som inntekt. Det anses ikke som lønn - og dermed blir det heller ikke betalt skatt av det - og nå kommer jeg til kjernen i problemet: det blir faktisk ikke godtgjort når NAV skal betale ut ytelser etter inntekt. Det er ikke pensjonsgivende inntekt - og vil ikke gi uttelling på pensjon. Dette gjelder en gruppe allerede lavtlønnede - som da ikke vil få dette tilbake til tross for hardt arbeid i hele sitt yrkesaktive liv. Det gir ikke rett til foreldrepenger - og dermed vil de det gjelder få lavere inntekt når de har lovpålagt permisjon. Det gir ikke sykepengerettigheter - og vil heller ikke gi uttelling på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd - om noen skulle være så uheldige å havne i den situasjon at de må slutte i arbeidet. Ser du? Ser du hvor utrolig lite samfunnseffektiv på lang sikt tipsen du legger igjen er?

Neida - de betaler ikke skatt av tips. Og hvis det er argumentet for at det ikke "er synd på dem", så sier du bare ja til svart arbeid. Da er det vel heller ikke synd på polakker og litauere som jobber svart, skader seg, og ikke har noen økonomiske rettigheter...

Det siste nå er at det dukker opp skåler med "Tips" uansett hvor vi er i serveringsbransjen. Skal man hente takeaway - så må man legge inn hele beløpet på terminalen - det åpner for å legge inn tips også når man henter en vare. Når jeg bestiller og henter en rull med tapet - så blir det altså ikke forventet at jeg betaler tips. Men hvis jeg bestiller takeaway - en ferdig vare i en pose som tilfeldigvis kommer inn under Mattilsynet - så skal jeg betale ekstra? For hva??

Det tar helt av. Jeg har forventninger til at dette skulle bli mindre vanlig. At jeg kan forholde meg til en pris på en meny/prisliste, og betale for det jeg får, og gå med god samvittighet. Som jeg gjør når jeg har fått hjelp med kjøkkenplanleggeren på Ikea. Gjerne i timesvis. Å tipse vedkommende ville jeg jo ikke drømme om.

Hva blir det neste? Skåler for tips på bensinstasjon hvor de selger pølser? På Coop som selger ferdige smørbrød? På torget - når jeg kjøper en kurv med jordbær? Buss-sjåføren?

Jeg er ikke imot bruk av tips fordi jeg er gjerrig. Jeg er imot tips fordi det er en inntekt - som ikke gir rettigheter og som ikke yter rettferdighet. Jeg vil gå inn på hvilken som helst bedrift, og betale en fast og forventet pris for varen jeg kjøper - jeg vil ikke sitte og regne ut verken fem eller ti prosent, eller dømme vedkommende etter innsats før jeg eventuelt tipser.

Og: jammen har jeg ikke støtte hos lederen for Oslo servitørforening, Tore Skjelstadaune: som i denne artikkelen beskriver det samme som jeg gjør.