Følg meg på mail!

onsdag 8. mai 2013

Fri, ferie, planlegging, stengt....

Det er forskjell på arbeidsplasser - og det er forskjell på tid til planlegging. Vi har f.eks ikke tid til planlegging annet enn før ni om morgenene, og etter tre. Etter tre er ingen interessert, så selv om vi ikke har kjernetid før ni om morgenen, så må jeg møte på jobb to-tre dager i uka halv ni. Det er jo til å leve med. Andre på vårt kontor - som ikke bemanner et servicekontor - kan planlegge og ha møter akkurat når de vil. Ok, jeg har innfunnet meg med at det er forskjeller.




Men det jeg sliter mer med - er skoleruta. Først og fremst henger den fast i fordums somre, da vi hadde nærmere tjue grader opp til flere dager i juni. Nå svetter barna seg gjennom de varmeste dagene i august i nye klasserom. Mulig det burde vært tenkt annerledes, at sommerferien kanskje var juli og august?

Et skoleår er fra august til august. Mitt arbeidsår er fra januar til ut desember. Det vil si at jeg i 2013 må ta fri planleggingsdagene, og i år er det MANGE. Selv om det på Stavanger kommune sine hjemmesider står at det skal være fem i året. Regner de skoleår??? I 2013 er det 7....

Andre og tredje mai er SFO stengt. Jeg forstår at skolen skal på "studietur" til Barcelona, og at de kanskje skal gjøre noe studieaktig noen timer innimellom og. Andre og tredje mai er torsdag og fredag. Uka etter er det en FRIDAG, tiende mai. Det passer jo bra, i og med at niende mai er Kristi himmelfartsdag - slik at folk kan få langhelg. Ja, jeg tror jo ikke at SFO har planlegging denne dagen - det har de ansatte hatt på kvelder og ettermiddag, og så avspaserer de på "planleggingsdager". Vel fortjent, uten tvil, og jeg har nå brukt opp tre dager av ferien.

Skolen stenger ca tyvende juni, og de går da ti dager på SFO. Så stenger de hele juli. Det åpner igjen femte august i 2013. Første og andre august er nemlig PLANLEGGINGSDAGER. Jeg regner ikke med å få avslag i prisen for disse to dagene. Ei heller for SEKSTENDE august, da neste planleggingsdag er satt opp.

Heldigvis er det åpent på SFO i høstferien (hvorfor høstferie? De har jo nettopp begynt på skolen!).

15 november har vi noe så artig som nok  en FRIDAG. Det er og planleggingsdag for SFO. Fridagene forstår jeg ikke noe av. Hvorfor står det fridager sånn midt inni? For de har jo faktisk både høst- og vinterferie, så hvorfor skal barna ha fridager sånn innimellom? Og pålegge oss foreldrene å gjøre det samme, sånn helt ut av det blå?

Nå jeg nå legger sammen planleggingsdagene for 2013 - så er jeg altså oppe i syv dager. Det er halvannen ferieuke for meg, det. Og skal jeg da ta ut hele den pålagte ferie i hele juli og, som er fire uker og tre dager - for å dekke opp stengt SFO - så er jeg en uke i manko på ferie. I tillegg liker jeg å spre ferien litt, slik at vi ikke BARE må kjøpe de aller dyreste billettene - f.eks ved å reise i juni eller ta en langhelg i april.

Det kan det jo nevnes at Gemalen har pålagt SEN ELLER TIDLIG ferie. Da tar man skoleferien (20 juni - 20 august) og deler i to - og så: vil du ha første eller andre halvdel? Kan man da f.eks foreslå a: å dele den opp slik at man kan ta en uke når sommeren faktisk er der, i august? Nei. B: å ta tre siste ukene i juli? Nei, da er man over på andre halvdel. Og dette må avgjøres før april. Mens på min arbeidsplass avgjøres det innen første mai. Og det er bra, for sjette mai må vi si om vi trenger "Fiks ferigge ferie", en ferieklubb for barna. Det er bare det at det er omtrent INGENTING å velge i for de minste barna, som faktisk trenger det. Det er ferieklubb. Og hvis man velger å ha Fiks Ferigge Ferie i siste uken av juli/begynnelsen av august - da kan man få kunstskole og. Det koster meg snaut 2500 pr uke.

Og mens vi snakker om kostnader - så streiket skolen og SFO i fjor, og tilbudet om SFO måtte erstattes med privat ungdom/barnevakt - som selvsagt skulle ha betalt. Fikk vi penger igjen for det? Nei. Og da alle de ansatte på SFO tok fri for å gå i en kollegas begravelse (selvsagt!!!!), så er det ikke noe samarbeid med andre SFO'er som gjør at vi kan ha barna der allikevel - eller et foreldresamarbeid som gjør at SFO allikevel kan holde åpent. Nei, da er det STENGT. Så der gikk det og med tre dager. Og for min del - en fire/fem hundre kroner ekstra. Velvel, vann under brua og sånn...

Jeg mener virkelig ikke at det skal være enkelt eller billig å være forelder, men jeg priser meg lykkelig over å komme fra en stor familie hvor jeg kan få hjelp til barna fra bestemødre, tanter og venner - og at vi er to i dette husholdet, som kan dele på å ta fri. Jeg forstår ikke hvordan familier med kun en forelder, eller lite nettverk, kan klare seg igjennom skoleruta. Og aller verst var det året hvor jeg hadde et barn på skolen og et barn i barnehagen - og rutene slett ikke var samkjørte. Jeg kan ikke huske at de noen gang sammenfalt på samme dagene, disse pålagte planleggingsdagene.

Det er MYE fokus på at det fødes for få barn i Norge, at det må legges tilrette for småbarnsforeldre. Det er ikke småbarnsperioden som gjør at jeg har bare to barn. Det er perioden etterpå - fra småskolen og opp. 4500,- pr måned for å ha dem på SFO fra halv to til fire-halv fem (mot omtrent samme pris på barnehage - heldagstilbud) er et temmelig dårlig tilbud fra kommunen. I tillegg er det heller ikke søskenmoderasjon hvis man har ett barn i barnehage og et på SFO. Da er det FULL pris for BEGGE. Selv om det faktisk er to kommunale tiltak. Forstå det den som kan....

Vel, om kort tid er de gamle nok til ikke å gå på SFO - men rett og slett klare seg selv. Men før det - så har jeg to skjønne jenter til utlån 22-26 juli. De kler seg selv, og er bare frekke sånn innimellom. Hørte jeg "første gang, andre gang, solgt"???


fredag 3. mai 2013

Wake me up before I go-go

Jeg har to kule diagnoser. Dette er ikke farlige diagnoser, men mer av typen eksentrisk. Det er spesielt to som går igjen: somnambulisme og Somniloquy.

Jeg var fem da jeg husker at det ble påpekt at jeg har somniloquy. Som er å snakke i søvne. Da kommenterte jeg de taletrengte krokusene i hagen og hvor høyt de sang, og min mors undertøy...

Somnambulisme betyr å gå i søvne. Jeg har alltid gjort det. Jeg var seks da jeg husker det ble kommentert at min mor hadde fulgt meg ned i kjelleren - hvor jeg var gått for å se om søsteren min var der - da hun var flyttet til Amerika. Nei, det er en myte at vi går med armene rett frem. Jeg går og ser ut som jeg gjør til vanlig, og folk som ikke kjenner meg veldig godt klarer ikke å se at jeg ikke er våken. Og mulig det er farlig å vekke folk som går i søvne - men kjære: vær så snill og vekk meg!!! Syng en sang! Det gjør at hjernehalvdelene igjen kommuniserer - slik de gjør når et barn har mareritt og man synger for det!! Trall i vei!!!

Det er nok arvelig, flere av mine nærmeste gjør det og. Det har blitt MYE mindre etter at barna ble født. Omtrent ingenting i forhold til hva det var da jeg var mellom femten og tjuefem.

I ungdomstiden tok det av. Og fordi det arter seg som en slags psykose - så husker jeg mye av det. Og jeg er i en tilstand hvor hjernehalvdelene ikke snakker sammen. Så når jeg tror at Gamle Fru F har mistet perlene sine utover gang-gulvet, så snakker ikke fornuftsdelen med meg slik at jeg innser at det er natt og urimelig at hun er der og i det hele tatt. Da siger jeg ned på gulvet for å plukke opp de perlene - som en hyggelig person ville gjort. Og blir jeg da spurt av min kjære hva i hu#"%ste jeg gjør, naken, på gulvet mens jeg klapper det (leter etter perler), så forstår jeg at han aldri kommer til å forstå. Så da lyver jeg. Det klarer jeg! Men å innse at jeg går i søvne... nei.

Som sekstenåring våknet jeg på vei til jobb, halv fire om morgenene. Jeg forsto etter hvert at det ikke var folk ute. At bilene var mangelvare. Og snart kikket jeg inn i biler for å finne en klokke som ville si meg om jeg igjen var på tur. Hvilket jeg var. Andre ganger har jeg stått opp og åpnet dører og kokt kaffe - mens jeg venter på folk som skal komme et par uker etterpå. Da våkner jeg til dører og vinduer på vidt gap, gammel kaffe på trakteren. Det syns jeg lite om. Gemalen får gjennomgå. Riktignok har jeg sluttet å spørre ham om han ser det samme som meg - han finner ikke samme facinasjon i nakne fotballspillere som sitter på skittentøydunken som jeg gjør. Han ser heller ikke at det vrimler av marsvin på gulvet, og han har ikke evnen til å hjelpe meg. Hadde han bare fiktivt kastet dem ut - så var jo problemet løst!! Men istedenfor så lyver jeg og sier jeg skal drikke vann eller gå på do - og så slipper jeg dem ut i smug. Jeg får ikke så mye forståelse, dessverre. Venninnen min nektet for eksempel å slippe min mor inn fra balkongen, i Hellas, på øyhopping. Og jeg har våknet noen rare steder etter hvert - på kjøkkengulvet innetullet i en frakk, bak sofaen i egen leilighet, i bilen... men jeg husker hvorfor jeg er der jeg er - det er ikke som om jeg våkner og lurer på hva som har skjedd.

En av ulempene med å gå og snakke i søvne er at jeg også i våken tilstand blir tatt for å gå i søvne. Det vil si at jeg for eksempel ikke blir tatt på alvor når jeg - helt ut av det blå - for eksempel åpner vinduet på natten, river ned ismaskinen (akkurat fått senga på plass i leiligheten - ting og møbler all over) slik at den faller ut, og gjør en innsats for å få tak i den igjen. Javel, så våknet kanskje Gemalen til måneskinnet fra min hviteste kroppsdel - og bare den, mens de to nest-hviteste kroppsdelene hang dinglende på utsiden av vinduet, og jeg hang fast mens jeg prøvde å strekke meg etter ismaskinen - mens jeg muligens mumlet stygge ord på f..., og vi bodde på et bedehus. Jeg innser at det er lett å ta feil når han da spør om "hva jeg gjør", og svaret er at jeg "prøver å få tak i ismaskinen", i den situasjonen, midt på svarteste natta...

Også den gangen en kjær venninne fant ut at hun ville dele ett nattlig bad sånn en gang på morgenkvisten, og derfor ringte på døra - og jeg snakket med henne på dør-høyttaleren, ble jeg mistenkt for å ha stått og vrøvlet ut i intet. Men jeg var faktisk våken, og rimelig adekvat i samtalen! Det var når jeg gjentok den neste dag at det endte med at den måtte kvalitets-sjekkes med venninnen - før jeg ble trodd.


Jeg får lite kreditt for å redde livet til Gemalen - er min eneste innvending. Jeg har jo tidsnok dyttet ham ut av senga fordi det lå våpen under ham, men var det takk å få? Niks. Snarere en rasende mann med blåmerker som måtte ivaretas. Jeg fikk heller ikke ros da jeg byttet, dvs snudde, alle batteriene i røykvarslerne i huset i et klart øyeblikk. Eller alle de gangene jeg har hatt gjester, og etter at jeg har lagt meg har trodd de av en eller annen grunn skulle ha livets første  (og siste) nachspiel på soverommer der jeg sov. Da må det nemlig ryddes. Så da våkner jeg til strøket rom. Og under senga er det STAPPET med ting, bøker, klær, sengetøy. Og det beste er at jeg husker jeg har ryddet FRA SENGA. Naturistiske grunner gjør nemlig at jeg - som da venter besøk any time - må holde meg under dyna når jeg rydder. Slitsomt.

Høyde- eller laveste punkt i "karrieren" var da vi hadde flyttet inn på bedehuset, og hadde bodd der i ca fire sekund, muligens en uke og to. Det var som sagt ting over absolutt alt. Nattbordet mitt var en safe.

Så våknet jeg da - midt på natta, og hva lå på puta ved min side? Verdens største edderkopp. Jeg har ikke snev av aracnofobi - men det var da veldig trøttende å ha denne digre tingen på puta der Gemalen skulle hvile, så jeg kikket meg rundt. Og what do you know: der stod det en spray. Jeg grabbet den, sprayet godt. Og mens jeg ventet på at dødsøyeblikket skulle inntre - så kjente jeg at min egen pute luktet skikkelig vondt, så jeg snudde den. Og sovnet.

Neste morgen våknet jeg og slo opp øynene. Det første jeg så var en skoimpregneringsspray. Og idet jeg så den, så husket jeg edderkoppen. Jeg snudde meg bekymret mot Gemalen. Der lå han, stinkende av skoimpregnering, klissete i skjegg og hår. Jeg vekket ham forsiktig: "Ehrm, du må våkne, jeg kan ha kommet til å spraye deg med skoimpregnering i natt...". Når han ble skikkelig sint, så fortet jeg meg å si at "men jeg trodde det var Radar!!!". Han ble helt rolig, kikket meg inn i øynene og spurte: "Og hvordan tenker du at det var bedre å bli sprayet med Radar, insektspray?".

Det var det kanskje ikke, nei...