Følg meg på mail!

lørdag 7. desember 2013

Det store julebrevet.

Ja, da var det denne tiden av året igjen - da postkassen fylles av brev om hvordan folk har hatt det i det siste året. Man skulle jo tro at man i dagens samfunn for eksempel kunne PRATE sammen - faktisk ha kontakt på et vis, igjennom året. Man har tross alt telefoner tilgjengelig 24/7, og twitter, facebook, Google+, linkedin, mail og MSN. Men nei. Tydeligvis ikke. Jeg er i den heldige posisjon at jeg får julebrev fra nær og kjær. De nære kjenner jeg jo, så jeg vet jo hvordan det går med den første kjæresten til sønnen i huset, med kvisene til jentungen, med leksene som aldri blir gjort av nr tre... De fjerne - vel, de er det ikke sikkert jeg har fått med meg hvordan har det i det hele tatt. Og trenger jeg da, i tillegg til facebook-oppdatering, bilder og statuser, et masseprodusert brev som forteller meg (og førti andre) noe om gjengen? Egentlig?

Nå står jeg i fare for å fornærme opp til ....veldig mange, men pytt.

Jeg tar høyde for at noen finner disse brevene sjarmerende. Med tanken "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg", så tenker jeg at motivet er at det er kjekt å FÅ og? Jeg kan til og med gå så langt som å innrømme at jeg med glede leser et par av dem. Fra slekt som jeg ikke har hatt kontakt med på mange år. Nå når jeg har forstått hva man skal ha i disse brevene, så vil jo ikke jeg være den som holder tilbake - så her får dere en julehilsen med oppdatering av Familien Indre Tasta, anno 2013 - årets julekort:

"Ja, da var vi der igjen, det er på tide å finne frem pc'en, og skrive noen ord om året som har gått. Vi
har som vanlig hatt det ALT for travelt, og har så mye å ta igjen! Jeg har funnet frem en kartong med rødvin, et melkeglass som jeg har gnidd litt under vann for å få vekk melkerestene fra i går, to gule lysstubber fra påsken, og her sitter jeg i fredagsrotet og nikoser meg mens jeg oppsummerer året som har gått.

Det har vært et LANGT år. Dere lurer nok på hvordan det går med jentene - utvikling, faglig, kroppslig og kognitivt? Dessverre for meg så finner ikke ungene det så sjarmerende at jeg deler med verden at de har mistet tenner, er i trassalder og krangler om hver minste ting, at de bare vil sitte på dataen... Da jeg spurte dem litt forsiktig, så reagerte de med "øøøøh!". Jeg tar det som et nei.

Gemalen var heller ikke særlig sugen på at jeg skulle oppdaterer julekortet med utvikling innenfor snorketerapi, om prosjekter som stadig iverksettes, eller om tørketrommelhel#%!% vi har hatt. Forstå det den som kan.

Så da er det meg, da. Og jeg har jo hatt et flott, aktivt år. Nå når jeg har vrikket ræva ned mellom ransler, leker, julekalenderen til Gemalen, oppvasken fra i forgårs og trettifire enslige sokker og alt det rosa som ble vasket - men aldri brettet sammen - forrige uke, så kjenner jeg julefreden som en fraværende sky. Det er 18 dager til jul. Jeg har ikke kjøpt EN julegave, ei heller bursdagsgave til Gemalen. Julaften ligger som en rød dag i det fjerne, klar til å bite meg i ræva på et uventet tidspunkt.

Jeg jobber fremdeles på samme sted. Intet nytt under solen. Skulle gjerne sagt noe friskt om nye arbeidsoppgaver, nye utfordringer og høyere lønn. ...mer enn gjerne, ja. Men nei.

Bilde
Jentene har fått julekalender. Det henger 48 poser med noe inkjevetta oppi - plukket opp i to billig-butikker på få minutt. Noe har skjedd - de jubler "verdens snilleste mor" og for hver hårklemme og viskelær de mottar - mulig truslene om å avlyse jula har trengt inn. Posene - ferdige fra Nille - er nesten julerøde, mer julerøde enn rosa, i alle fall. De henger i gelenderet - i trappa som fremdeles, etter sju år, ikke er malt, du vet, i nesten gullfarget bånd. De gjør virkelig stas på den trappa, og den ferdigmalte gangen. NOT. Der har det ikke skjedd noe siden i fjor eller årene før det, nei... Men jeg har fått vindu i kjelleren. De kan man ikke se ut, for det er tross alt et svært hull i gulvet, som venter på å bli gravd ut. Men det er tett. Og det er jo ingen grunn til å se ut kjellervinduene heller!?  Den svarte plastikken som har dekket vindushullene på fronten av huset er nå borte vekk! Det var jubel i heimen, og grunn til å overspise julekaker i flere dager!

Etter et langt barneår i fjor, med luseangrep (vask og frys absolutt ALT to ganger), makk i magen (vask og frys absolutt ALT to ganger) og nesten-blindtarmbetennelser (utrolig effektive sykehus vi har! En tur på do - så var hele betennelsen borte! Og det bare etter fire timers venting!!!!) toppet med nesten-brukket-finger (jeg må si det igjen: veldig effektive på sykehuset, når legen bare brettet ut fingeren i røntgenapperatet etter tre timer på venterommet, så var plutselig fingeren bøyelig igjen! Fantastisk!), så har dette året vært preget av ro. Mulig mine trusler om at de selv må sykle til sykehuset med lidelsene hengende på bagasjebrettet hvis noe skjer igjen, har kanskje hjulpet på hvor man legger lista når man er syke...

Selv har jeg hatt noen gode forsett i år som i fjor. Den evige slankekuren har som vanlig blitt iverksatt en gang i måneden-ish. Jeg sluttet å bite negler - det var flott. Både i mars, juni og nå sist i forgårs. Kudos til meg! Og i november la jeg faktisk frem klærne jeg skulle ha på meg på jobb neste dag, og det var til og med på en tirsdag! Ja, jeg vet jeg har grunn til å være stolt.

Vi ser virkelig frem til å pynte i år. I og med at jeg jobber hver dag, også lille julaften og antagelig julaften (joda, man må jo ha åpent på julaften på NAV! BØTT ÅFFKÅRS!), så  har jeg satt av et kvarter til pyntingen fra ti over halv åtte til fem på åtte, 23 desember. Vi kan nesten ikke vente, og hadde vi hatt tid mellom alle klærne som skal vaskes, vannet som skal tørkes opp etter lekkasjen i vaskemaskinen, klærne som skal henges til tørk på et skjevt tørkestativ som truer med, og faktisk faller - siden tørketrommelen er død, så ville vi nok begynt før. Klokken seks kanskje. Men pytt: Jeg liker julepynt. Julepynt kan skjule både manglende lister, hybelkaninener og uferdige stikk-kontakter - og det blir så koselig! Vi ser SÅ frem til juleverkstedet vi skal ha - bare vi velger en litt artig variant, hvor vi sorterer og bretter klær. Vi skal drikke gløgg, eller i alle fall te. Vanlig, siden Gemalen blir kvalm av vanilje-te, og all god julete har vanilje i seg.

Så vi går en finfin tid i møte. Til alle dere som jeg aldri ser, og som syns jeg har for lite oppdateringer på Facebook: Jeg har bare 24 timer i døgnet, og seks-sju oppdateringer må være nok. Jeg håper dere har kost dere med mitt lille julebrev, at julestemningen herfra har bredt ut sine vinger og truffet dere og - rett i denne lune adventstid, med alle de gøye aktivitetene, det deilige vinterværet hvor det er så GODT å komme inn og drikke rødvin og tenne lys og kjenne at haglet rister mot vinduene. Dag ut og dag inn.


Jeg vil gjerne avslutte med et vers - ikke fra bibelen, i og med at jeg ikke leser der så ofte. Men fra Asbjørnsen og Moe:

Men det er artig det en lover; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess.


tirsdag 26. november 2013

Den %&#/(&"% tørketrommelen

Bilde: Endelig fortjente jeg en overskrift i avisa.... riktignok står det at jeg GRINER....men man tar det man kan få...            Vi fikk ny tørketrommel for fire og et halvt år siden. en flott sak - spinndyr og med 8 kg kapasitet. Det var julaften, bursdag og 17 mai på en gang. Det gikk riktignok ikke SÅ lenge før maskinen viste svakhetstegn - blant annet var det slett ikke alltid klærne var helt tørre - men pytt. 8 kilo! Det var veldig bra.

20 måneder etterpå stod trommelen stille. Gemalen begynte en lang ringeprosess - som endte opp hos Rogaland Avis, hvor han ba om å bli oppringt. Det ble han faktisk, og Elkjøp satte oss i kontakt med E-service, som reparerer hvitevarer kjøpt på Elkjøp. Det er nemlig slik, at har du kjøpt noe hos Elkjøp, så er du FERDIG hos Elkjøp. Det er ikke snakk om at de føler ansvar eller tenker at de har noen forpliktelser ovenfor forbruker når varen er kvittert ut. Da er det samarbeidspartner som overtar ansvaret. Til advarsel.

Vi fikk fikset maskinen - det viste seg å være reima som drar trommelen rundt som var røket. Det antok vi, for en glidelås satt fast inni, så det har vel blitt feil der. Men en tørketrommel skal vel tåle varer med glidelås? Velvel - maskinen ble fikset, og vi var igjen happy. Klærne ble ikke alltid tørre, men pytt: fremdeles 8 kg, det er bra, det!

I sommer røyk reima igjen. Det var da to og et halvt år siden den røk første gang. Maskinen er drøy fire år. Vi ringte Elkjøp, som satte oss i kontakt med E-service. Etter en tids venting, med tørketrommelen til pynt i en til vanlig veldig trang gang, og et tørkestativ som måtte flyttes hver gang vi skulle i skap eller til do - kom samme reparatør. Han kom til avtalt tid, løftet lokket opp, flerret ut reima, og sukket og sa at det ikke var lagervare, og at det nok ikke ble dekket av garantien. Han ringte senere, og bekreftet at vi måtte betale (2500,-), så vi ba om å få betenkningstid. Det førte til en regning på 1476,- kroner.  I mellomtiden skrev jeg til Elkjøp - som svarer svada - viser til garanti og at avgjørelsen må tas av autorisert tekniker. Når jeg ber om å få heve kjøpet (det kan man når samme feil er vist tre ganger), så ber Elkjøp meg om "å ta direkte kontakt med forbrukerrådet slik at du får hjelp av en tredjepart med denne saken. Da vi ikke har noen egne autoriserte tekniker er vi nødt til å forholde til avgjørelsen som er tatt. Kundesenteret "

Jeg skriver da til Forbrukerrådet - som igjen og igjen gir generelle råd, stort sett viser de til kjøpsloven. Hvor det står at du har reklamasjonsrett hvis varen er ment å vare mer enn fem år. Hvilket jeg - naivt nok - forventer at reima på en tørketrommel skal vare.

Vi ringer da til E-service og får en avtale 8 oktober. Mellom 11 og 16. Gemalen bytter vakt på jobb, og setter seg til å vente. Når klokken nærmer seg ett tenker han å høre når reparatør er på vei, med håp om å få seg en tur i butikk før han må på jobb. Han får da beskjed om at oida - reparatøren er sykemeldt. Det var aldri aktuelt å gi beskjed til oss. I tillegg forstår Gemalen snart at reima - den er aldri blitt bestilt. Så hva reparatøren skulle hos oss, nei - det er det ingen som vet.

Vi får ny time 18 oktober - og Eureka: ny reparatør kommer, han har med reima - men han løfter jo faktisk på lokket, og finner ut at det og er et hjul som er skjevt. Han forteller og at det nok har vært slik siden første gang reparasjon foregikk - og at det kunne være grunn til at maskinen gikk i stå begge gangene. Han trekker det riktignok tilbake ganske snart - men jeg hadde feber og lå til sengs tre meter fra gangen, og dermed tre meter og seksten cm fra maskinen - så jeg hørte det jeg og.

Velvel - han håpet det var lagervare, men nei. Vi fikk en melding, og beskjed om at vi ville bli kontaktet når hjulet kom. 25 oktober ringte vi inn, men nei - den var ikke kommet. Vi fikk og servert litt skyldfølelse, i og med at oppfattelsen var at vi selv hadde valgt å ikke reparere maskinen første gang.
IMAG1539.jpg
Ariston - Hotpoint. Møkkamaskin.


Så ble det dørgende stille. I tre uker. Da ringte vi selv, og fikk beskjed om at joda - de hadde prøvd å nå oss (?), men da vi ikke svarte, regnet de med at vi selv ville kontakte dem. Tørketrommelen var grodd fast i parketten, jeg plukket skruer hver dag, delene var stablet rundt omkring. Og de ventet på OSS???

Vi tygde på det i femten minutter, ringte inn og avlyste all kontakt, fikk tatt en diskusjon om regningen på delene - og det endte med at vi IKKE skulle bli fakturert besøket og/eller reim og hjul.

Nå er maskinen kastet. En fire år gammel tørketrommel. Kjøpt på Elkjøp - vår aller siste kjøp der. Vi har betalt 1500 kroner for ingenting. For en maskin vi aldri kommer til å bruke nye 2500 på å fikse, og kan få kjøpt ny maskin til omtrent det sammen.

Jeg hevder fremdeles at dette er en reklamasjon. En tørketrommel ER ment å vare i mer enn to år. Ingen vil vel ha en maskin med beregnet kostnad på 2500 kroner hvert andre år?

Jeg skal aldri handle hos Elkjøp igjen. Jeg skal forholde meg til forhandlere som betrakter meg som kunde også når varen trenger ettersyn og omsorg. Jeg skal aldri forholde meg til E-service igjen.
 
Vi kan ikke ha besøk, det flyter klær til tørk over alt. Det er fryktelig tidkrevende å henge opp klær til tørk, når vi er fire stykker. Snart skal vi ut på tur, kjempesur, og kjøpe ny maskin igjen. Denne gang hos en forhandler som vedkjenner seg produktet etter salget. Maskinen skal ta åtte kilo - og jeg gleder meg!
 

søndag 24. november 2013

Middag og mord

Jeg elsker temafester. Jeg har innsett at folk har varierende glede av å kle seg ut, og sjokkerende nok er det noen som bare syns det er dumt...

Opp til flere oppmøter i en festkomite hvor folk ikke bare ble med på alle mine syke forslag, men faktisk applauderte dem - gjorde at vi har hatt mang en fest med jobben med tema. Men vi har prøvd å få med alle - også dem som har hatet alt som har med kreativ utkledning å gjøre. Det kan gjøres enkelt.

Vi hadde Titanic-fest. Den fortjener et eget blogginnlegg, og ble holdt hundre år og to dager etter at Titanic gikk ned. Kort sagt tok vi den helt ut. Men invitasjonen var at folk skulle ha noe "maritimt" på seg. Det var STOR variasjon i antrekk den kvelden.

Så hadde vi "Ny på hodet-fest". Det holdt å klippe seg, eller kjøre på ei badehette eller en hatt. Folk stilte opp, og det var alt fra parykker til klemmer, nye frisyrer og sprelske briller.

BildeJeg hoppet av komiteen. Det ble for mye ansvar og for lite gøy for meg - som elsker å planlegge mer enn å fullføre. Men komiteen vi har nå er VEL så kreativ. Og årets julebord ble derfor arrangert i italienske omgivelser, med rødrutete duker og italiensk musikk i bakgrunnen. Folk hadde kledd seg ut som "mafia" - årets tema. Alt fra solbriller til parykker. Kort sagt er konseptet at vi har seks utvalgte kolleger som er skuespillere - og dyktige arrangører gikk gjennom teksten med oss. Vi satt på et bord for oss selv, og jeg var Mama Rosa - enken etter Pepi - som ble myrdet i inngangsscenen. Tre akter - pluss løsningsakten.

Utfordringene stod i kø. "Bo" viste seg å være en habil skuespiller, og ut over kvelden slo rødvin, musserende vin og dermed en dansk-italiensk inn. Til gjengjeld fikk vi se stort spenn i følelseslivet! Min "datter" ble transformert til en opprørsk, sexy og utfordrende kvinne - og dialekten ble virkelig holdt i live - til tross for mange og vanskelige ord. Rocco, broren til Pepi, gled umerkelig inn i rollen som familiens nye overhode - med høy sigarføring og en tilbakelent holdning. Hans "elskerinne" - som jeg digger mer enn jeg kan få sagt, viste seg å bære et hat mot Mama Rosa som jeg til tider trodde på - og i en konfrontasjon med henne måtte jeg lete etter et sinne jeg ikke har for å prøve å møte henne i sinnet hun klarte å legge på bordet. Morsomt. Og min kjære, kjære sønn, Marco - som til vanlig er en arbeidsmaur uten for mange ord, ble en italiensk, fyrrig mann med mang en tanke og vilje innabords.

Bilde
Mama Rosa for one night

Så: hva gjør Mama Rosa når hun hører at det er a: temafest,
og b: en egen rolle å innta?

Da skulle man tro man tenkte seg om - og fant noe i skapet som passer. Nei. Jeg tråler Fretex til jeg finner en kjole til 129,- kroner som ikke bare passer, men som er lang og sort. Og jammen finner jeg ikke sko og. Så prøver jeg frisyrer som skal være litt 20-talls. Første forsøk: se ovenfor. Jeg går til og med til en tidligere nevnt frisør og sminkøse - og får sminketips. Jeg ELSKER temafester - noe som beskrives også her.

Konseptet med Middag og Mord kan man få kjøpt - det er et profesjonelt team som arrangerer. De tar med alt man trenger, til og med klær og smykker til skuespillerne. Ingenting er overlatt til tilfeldigheter, og de stiller med profesjonelle skuespillere som er politi og fortellere. Jeg driver ikke med reklame - men gjerne med folkeopplysning. Så hvis noen vil overraske med en fantastisk krimaften på en firmafest eller en bursdag, så bør dere kontakte Krimkompaniet for en italiensk helaften. Det koster litt - men det setter VIRKELIG prikken over i'en på en fest å huske!

Hilsen Mama Rosa

fredag 15. november 2013

Kontantstøtte eller snarvei til kontanter?

Jeg har prøvd å holde meg borte fra politiske innlegg på bloggen. Jeg mener jo mangt om så mye - men har prøvd å skille det ene fra det andre. Men nå gir jeg meg over. Først så vi tilbake på det trinnet hvor vi valgte å ta staten ut av kirken eller omvendt, og dermed og kristendom ut av skolen. Så går vi TO skritt tilbake, og mens KrF rugger frem og tilbake i pur glede over å ha vunnet hele valget - tilsynelatende, så gjeninnføres kristendom i skolen. Man kan jo undre seg hvorfor KrF nekter å være mer moderne, og ennå mer på hvilke kameler FrP og Høyre har glugget ned når de inngikk den avtalen. Det er IKKE skolen som skal fortelle hvilken religion mine barn skal eller skal ikke, ha. Det er vårt privilegium som familie å selv velge hvilken retning vi vil gå i, og hva barna skal tro på.

Vel, jeg kom over sjokket med en konklusjon på at jeg får være obs på hvor mye kristendom de må igjennom, og at de faktisk får vite om andre religioner og ikke minst etikk i tillegg.

Ikke før håret hadde lagt seg på hodet igjen, så kommer neste "famillievennlige" endring på banen. Kontantstøtten skal utvides til 6000 kroner pr måned. Høyst sannsynlig til barnet er to år.

KrF har vunnet igjen. De tror - naivt nok - selv at det å gi støtte til hjemmeværende er et tilbud for at folk skal få være med barna istedenfor i barnehage. Og for all del: det estimeres at 4100 barn vil la være å gå i barnehage, og heller være hjemme med MOR. Ja, for det er mor som skal være hjemme. Sv har jobbet i årevis for å utjevne kjønnsforskjellene - men det er ikke tvil om at de fleste hjemmeværende foreldre er mødre.

Så hva oppnår staten ved å gjøre det på denne måten?
  • De har avlyst muligheten for foreldre å få to barnehageopptak i året. Det vil si at barn som er født etter første september ikke er garantert barnehage før de nærmer seg to år. Når foreldrene da har maks 56 uker permisjon, så sier det seg selv at noen må være hjemme i ulønnet permisjon. Penger spart.
  • Ulønnet permisjon gjør at mødrene (en sjelden gang pappaen) ikke har noen rettigheter når de blir syke - de har ikke inntektstap, så de får f.eks ikke sykepenger hvis de blir syke. Penger spart.
  • Ulønnet permisjon gjør at mødrene får flere år uten inntekt. Etter siste pensjonsavtale har vi fått en situasjon hvor alle år fra vi er tretten til 75 (70)  år teller i pensjonsutregning. Det vil si at de legger sammen alle årene vi har hatt inntekt, og deler det på alle årene fra vi er tretten. Det er mange år det... Hvert "nullår" teller i minus. Og vi kommer til å få en generasjon med minstepensjonister - kvinner som har jobbet for lite til å få en levelig pensjon. Billig for staten. Veldig dyrt for kvinnene. Nei - de kan ikke satse på fars permisjon, det er ti tusen ekteskap som opphører pr år. Flere og flere kvinner vil være avhengige av egen pensjon når vi blir gamle. Penger spart.
  • Vi skriker etter arbeidskraft, og er rasende over

    reduserte stillinger og korttidsengasjement. Men dette forslaget FREMMER mulighet for akkurat dette. Vi må ha folk inn i disse stillingene - i engasjement - mor skal jo tross alt tilbake til stillingen. Det vil si at det må settes inn vikarer i disse stillingene - og det i lengre vikariat enn før. Det forstår jeg IKKE - for her er ingen penger spart?
  • Det blir vanskelig å satse på unge kvinner for en arbeidsgiver. Kvinner uten barn som høyst sannsynlig skal ha to år ute av arbeidslivet ved hver baby som blir født - det er ikke vanskelig å forstå at det er lite attraktivt å ansette barnløse kvinner.
Og hva blir konsekvensen for kvinner ved å velge denne "gavepakken" fra KrF?

  • Flere kvinner vil få problemer med å komme inn på arbeidslivet i etableringsfasen.
  • Det blir trangt på fødestuer - allerede vises det en klar trend hvor foreldre prøver å time fødsel til sommeren - og det midt i ferietid. Det rapporteres om dårlig bemanning og overfylte fødselsstuer i juli. Nei - jeg tror IKKE disse kvinnene nå vil tenke seg om og velge å føde når som helst (i den grad det kan påvirkes). SÅ attraktiv er ikke kontantstøtten.
  • Kvinner vil ha problemer med å følge med i utvikling i arbeidslivet - mange yrker er avhengige av at det holdes jevnlig kontakt med yrket for å holde seg faglig oppdatert, og det er muligheter man i disse tilfellene går glipp av.
  • Kvinner som allerede har store utfordringer med å etablere seg i norsk miljø, som sliter med integreringsproblematikk, vil velge denne løsningen. Barna vil være eldre når de begynner i barnehage, når de starter sitt liv i norsk miljø og integreres i norsk språk. Er det året så viktig? Mulig ikke - men det utsettes for hvert barn. Det oppfordres til flere fødsler, og kvinnene som burde være i gang med etablering av et arbeidsliv og et arbeidsmiljø, vil velge å være hjemme med barna, etter hvert mange - for å spare penger. Og pengene som skulle vært brukt på barnehage og SFO for å få barna ut i norske miljø, blir brukt til å holde mor hjemme for å ta seg av dette istedenfor. Hvem kan ikke forstå det? Hvem vil bruke store pengesummer på barnehage og SFO når mor allikevel går hjemme?

Dette burde vært et tilbud om kontantstøtte versus barnehage. Ikke et tilbud ISTEDENFOR barnehage. Hvor er valgfriheten? Å ta bort muligheten til to opptak i barnehagene i året er det samme som å erklære barnehageløftene som fallitt - og kanskje er det akkurat det KrF gjør? Innrømmer at det ikke er nok barnehageplasser, at vi ikke har nok førskolelærere, og at kommunene ikke får støtte nok.

Så det vi får da er en illusjon om at vi har så flott familiepolitikk i Norge - at familiene står i fokus. Mens det vi reelt står igjen med er et land styrt av KrF, med mindre og mindre valgmuligheter for småbarnsfamilier, påtvunget hjemmetid med småbarn. Vi får minstepensjonister, kvinner som faller ut av arbeidslivet, og en stor andel kvinner som må starte sin integrering på et mye senere tidspunkt enn de egentlig hadde behøvd. Det er unnskyldning til ikke å tilby reelle barnahageplasser, til å sørge for reelle valgmuligheter for småbarnsfamilier. Jeg er faktisk for at kvinner/familier skal ha muligheten til å velge selv, og være hjemme med barna så lenge de vil. Men er det statens jobb å sørge for at det lønner seg økonomisk? Det syns jeg ikke.

Derfor syns jeg den nye regjeringen dreit i eget rede da de lanserte sin nye "familievennlige" ytelse. Hvorfor ber de oss ikke bare ta på forkledet og innta rollen med en gang?








søndag 13. oktober 2013

Kånå på torget

Kveldskos...
Så var det yrket og prøvd. I mild versjon. Torghandler. Ok, det var ikke grønnsaker, det var ikke fisk. Men det var på et torg - Nytorget - og det var handel.


Her er ti myter - eller ikke - om torghandelbransjen for folk flest:

1. Det er bare å ta med seg det man skal ha med seg i et par poser, og så er man igang. MYTE. Dagen før må det rødvin til, blandet med optimisme. Alt som selges (det ligger og på Finn.no) skulle merkes med rett eier, rett og slett. Det er en liste med venninnen min sine ting. En med alt fra hus og heim, og ....vel, kort sagt en tredje -  og den kan jeg godt snakke om - men da måtte jeg drepe leseren, og det blir fort mye mas... det kommer oppdatering forhåpentlig i desember på den saken der.
Så alt skulle a: være rent, b: merkes med nummer under (tape med tusj), og c: prises. OG: pakkes i esker.
Nei, det er ikke fort gjort. På forhånd hadde jeg skrevet ut lapper med produktnavn. Av typen "Stavanger Flint", og "Håndmalt av Inger Waage". Skal man være skrothandler, så må man gjøre det med stil!

2. Det er bare å sette opp et bord, så er du igang. MYTE. Man må ha bordet ned til bruktmarkedet - det vil si tilhenger. Så må man tenke på at man gjerne vil sitte. Stoler. Og fordi man ikke nødvendigvis kan kjøre rett inn i området, så må man pakke i bærbare esker, som skal stables på en estetisk fin måte under bordet. Der manglet vi litt, ja...

3. Det er lunt og godt på Nytorget. MYTE. I dag var det 8-12 grader, en stund var det sol og. Beste øyeblikk var da frosten i mine - faktisk - godt innpakkede bein, mistet følelsen. Det nestbeste øyeblikket var da Gemalen fant på at jeg skulle ha bobleplast i skoene. Til gjengjeld var øyeblikket da jeg stappet dette oppi skoene det mest ydmykende øyeblikket - så det går opp i opp...

4. Det er ikke flaut. MYTE! Det ER flaut. Ikke fordi vi gjør noe flaut når vi bruker timesvis på å dra inn noen kroner for under minstelønn - men fordi vi bretter ut våre egne, private ting ut over bordet (som strengt tatt og kunne hatt godt av en skrubb og kanskje pussepapir....) Jeg syns ikke at torghandlere har et dårlig eller flaut yrke - hvis jeg var torghandler så kunne jeg gjerne stått med stolthet og solgt grønnsaker og fine produkter. Men jeg er ingen selger! Jeg stinker på salg. Jeg hater å pakke på folk ting de verken vil ha eller trenger - og aller verst er pruting!!! Jeg er på nivået hvor jeg pruter ting opp istedenfor ned. Og i dag ble det omtrent likt - mer enn villig til å gi avslag så det svei!

5. Man kan stå der uten å handle selv. MYTE
Gemalen burde hatt bånd. Et sånn med mulighet for å gi en viss lengde alt etter hva som er ærendet. Jeg passet på å beholde alle pengene... og når jeg da - høylytt - sier at han ikke får lommepengene før etter salget, etter hvor flink han har vært, så får jeg flere typer reaksjoner:

  • Den enige: Det er kvinner, en sjelden gang menn, som nikker.  De har en ektefelle selv som samler på ting, som kjøper alt mulig. Den typen kunder jeg håpet på, egentlig. 
  • Den sjokkerte: begge kjønn - sjokkert over at en 43-åring får lommepenger av kona. Noen av dem fordi han finner seg i å ikke har egne penger. Noen fordi han må ha slik forvaltning antagelig fordi han er til fare for seg selv. 
  • De som forstår at vi tuller, og som ler med. Mine favoritter. 
Det tok fire minutt fra vi hadde rigget oss på plass til han var i fri dressur. Samme hvor jeg så - så dukket hodet hans opp i horisonten, smilende med ett eller annet objekt i sine viftende armer som han ville kjøpe. Glass, klokke, boller... og jeg ristet på hodet og ristet på hodet. Jeg kunne se hodet hans når han ristet på hodet til selgeren: "Nei, kånå seie nei....". Selv forelsket jeg meg i fire skåler - tyske fra sekstiåra...  åh... de var fine. Men jeg gikk uten. *stolt, og full av anger*

6. Man kan bare kjøpe seg noe å spise, man er da tross alt i byen! MYTE
Det er ikke så lett å finne noe å kjøpe. Joda, jeg kunne nok jogget opp i gata og kjøpt meg et par vårruller, take away eller annet. Men når den som skal passe butikken truer med nervesammenbrudd hvis jeg var mer enn ti meter fra "boden", da har man begrenset tilbud. Jeg hadde med kaffe, da. Vet du hva som skjer når man bøtter ned varm kaffe i håp om at det skal renne ned i skoene? Man må på do. Vet du hvor man kan gå på do? Der man kan kjøpe takeaway, f.eks. Men når det er mer enn ti meter fra "boden"....osv.. .

7. God stemning. SANT
Det var utrolig koselig stemning, folk var blide og hyggelig. Det var mange gode samtaler om ting, og herlig at folk stadig ville hjelpe oss og fortelle oss om vi valgte rett pris. Jeg så at de viste kunder til rett plass hvis noen spurte etter noe. De passet på for hverandre. Vekslet penger. Og handlet av hverandre. Også vi ble oppkjøpt, det første vi solgte var faktisk stolene vi selv skulle sitte på. Men på den andre side så fikk vi låne dem resten av dagen - det var jo en god deal. 


8. Det er enkelt å forholde seg til reglene på Nytorget. MYTE
Det viser seg at det er masse uskrevne regler man må forholde seg til. Det er f.eks antagelig grunn til å skrape opp bilen hvis man kjører inn på plassen, og våger man seg å sette opp et bord litt for nærme de andre.... Vi var der før halv ti - og det var allerede fullt. Det åpnet seg to mulige steder. Den ene var i inngangspartiet, hvilket kanskje ville vært strategisk smart plassert. Dessverre hadde en selger som solgte musikk fått samme ide - og det var som å være på en lokal festival i Indre-ettellerannet. HonkyTonkHillbillie.... Så vi slo oss heller ned i andre enden. MINIMUM TO METER (!!!!) fra de to nærmeste. Her var De Gulkledte veldig bestemte - men ingenting mot dama på naboboden. Hun var mer enn bestemt på hvor stor plass vi kunne ta. Det viste seg å være mer enn god nok plass til sommerens horde-rester. Men hun pisset i kroken sin med største selvfølgelighet.

Det var frivillig å gi femten kroner til dem som satte opp stengslene. Kort sagt så FØLTES det ikke særlig frivillig når det plutselig stod et menneske der og sa "det er jeg som skal ha de femten kronene". Pengene var på bordet før "-nene" i "kronene" var sagt. Jeg har ingen ide om hvem hun var. Det kan ha vært en tilfeldig turist for alt jeg vet.

9. Det er et fargerikt fellesskap. SANT
Det er fargerikt, men ikke på den vanlige måten. Det var ikke mye utenlandske - men fargerikt: oh yeah. Det er ikke mange steder jeg har sett mer originale figurer. Det var kort-korte skjørt, det var fotside kjoler, det var høylytte glade figurer - det var tause menn uten øyenkontakt. Det var og masse flotte mennesker i godt humør, med vitser og sjappe kommentarer. En haug med kikkere, som ikke skulle ha noe. En haug med folk som lette etter det spesielle. Det var rett og slett en opplevelse! Og så masse kjente. Kjempekjekt!

10. Du blir bitt av basillen. MYTE
Jeg er IKKE bitt av basillen. Jeg har IKKE lyst til å gjøre det igjen. Jeg har ikke lyst til å bruke evigheter på å ordne ting til, hente vekslepenger, muntre opp min bedre halvdel, brette ut privatlivet mitt i håp om at noen ser syn på mine ting, selge det for minstepris... Det jeg kommer til å bli med på igjen, er Åpen garasje - som er et loppemarked-konsept. Det virker mindre skremmende...


søndag 22. september 2013

Corny sirkel på Jæren

Denne uka dukket det opp en kornsirkel på Jæren. Det er den første, pussig nok - vi har jo en ganske stor andel av kornårkene i Norge her i fylket. Men til nå har altså ikke utenomjordiske hatt behov for å verken besøke oss eller legge igjen signaturen sin i matfatet vårt. Egentlig har jeg vært litt fornærmet på det - vi har da mye som de burde være interessert i? Vi har olje, gass, dyreste boliger i verden, laveste arbeidsledighet... det burde være mange muligheter for aliens her i distriktet.

Velvel - det var en morrosam kornsirkel. Ikke spesielt forseggjort - men magiske krefter har den nok. Bonden selv opplevde at mobilen stanset i midten - og med et slikt oppriktig og litt matt ansiktsuttrykk som han satte opp - så har jeg ikke andre valg enn å kjøpe den sannheten. En rolig, staut kar, uten dramafaktor i det hele tatt.

Vi kan ta utgangspunkt i flere muligheter:
1. Aliens finnes - og de lager alle kornsirkler. Det er høyst usannsynlig. Mange er skjeve, dårlig lagde.
2. Aliens finnes - de lager kornsirkler, men slettes ikke alle. Noen er nemlig mer i grenseland mellom gode og veldig gode. De er matematisk svært gode, og stråene ligger ivrig i rett retning. De tredje er dem hvor man ser at stråene skal være bøyde i leddet, samtlige. Ikke vilkårlige steder etter hvor høye de er, men rett og slett på samme sted, individuelt. Og i de tilfellene skal det visstnok være dryss med mikromengder med bly der og.
3. Aliens finnes ikke - alle kornsirkler er menneskeskapte. Det betyr i såfall at det finnes en mengde tause mennesker som har vært med å lage hundrevis av kornsirkler - uten å fortelle det til noen, over flere tiår. Det betyr og at alle forstyrrelser på signal av elektriske instrument er tilfeldig.

Men hvis nummer en og to er rett - så undrer jeg meg: hvorfor legger aliens igjen signaturen sin? Hvorfor kun et sted - og ikke på flere steder som i at de har landet flere ganger i kornåkre? Det er jo stadig ulike mønster som vises. Og hvorfor - hvorfor - hvorfor (!) kun når kornet er modent? Det siste forstår jeg ikke. Er det kun i september det er interessant å besøke landet vårt? Er det alien-høstferien som syns igjen i åkrene? Har de ikke fått med seg Gladmat, Hove-festivalen og SildaJazz? Noen må opplyse dem!!

Hvis derimot nr 3 stemmer - så er alle slike kornsirkler laget av mennesker. Hvorfor? Jo - jeg kan se gleden av å lure et samfunn - særlig med et mesterverk av en kornsirkel. Absolutt. Men hvordan kan folk tenke at det er GREIT å ødelegge så store mengder med korn? Det er jo hærverk av verste sort, syns jeg.

Velvel - det vil aldri bli unison enighet om dette - og hvorfor skulle det? Selv er jeg dypt skeptisk. Men veldig sjarmert. Og så langt så er det ikke rapportert om noen nye tilfeller av kidnapping - så da har de kanskje bare vært på besøk her denne gang. Kanskje de har hørt om den nye ertetypen som har gjenoppstått fra gamle Jæren - eller deltatt på potetfestivalen?
Uansett så ønsker jeg dem velkommen - men fint om de kunne lande på en strand, eller asfalt neste gang. Jeg liker ikke sløsing med mat for underholdningens skyld

søndag 30. juni 2013

Orlotan, Ikizukuri, FoisGras.... no - no - no

Jeg sliter littegrann med å koke krabbe. De lever tross alt når jeg pælmer dem i kokende vann, og det er ikke fritt for at jeg tenker de kanskje skulle hatt seg en i knollen FØR jeg koker dem.... Men jeg gjør iallefall det jeg kan for at det skal gå fort - og så langt så har det ikke stoppet meg fra å nyte krabben med brød og sitron og smør og salat og egg og....

Det er det nærmeste jeg kommer barbarisk tilberedning av mat. Ja, jeg spiser en del - for mange - uforståelig mat. Jeg spiser lutefisk! Ja, med stor glede til og med! Og reker - som noen betrakter som insekter - og som forøvrig og er kokt levende...

Men nå har jeg hørt om noe helt annet. For sarte sjeler: skroll HELT ned og avslutt. For dere andre: lykke til.
 Hørt om fuglen Hortulan/Orlotan? Nei? Det er en liten spurvefugl som var ganske vanlig her før (nå utrydningstruet), men som nå hovedsaklig lever i Sør-Frankrike. Den veier 20-25 gram, og er brun og grønn. Det er forbudt å jakte på denne fuglen. Det stopper selvsagt ikke dem som vil ha den - så det er nokså vanlig å smøre inn kliss/lim på aktuelle greiner, slik at når fuglen kommer og setter seg, så blir den sittende fast. Og det er jo som tatt ut av boka "Dustene" av Roald Dahl, og vi vet jo alle hva vi mener om dem!  Allerede der mistet jeg appetitten.

Så tar de den lille grønnkledte og stikker øynene ut på den. Ja, du leste rett. Og så setter de den i en mørk kasse, hvor den fores med nøtter, fiken og annen digg. Når fuglen er blitt to-tre ganger så stor som den var da den ble fanget, så druknes den i Armagnac - før den grilles i seks-åtte minutter.

Kunsten er å få den i seg på rett måte: man tager en hel fugl, putter den i munnen med hode ut av munnen (vår), biter hodet av, og knasker i seg hele fuglen med armagnac-lunger og hele dritten. Først: en deilig, saftig smak av fugl, kjøtt og i det hele tatt, så blodsmak, så til slutt suppleres hele opplevelsen av en deilig nøttete smak av beina som knaser så herlig i munnen. Og: mens man fortærer denne delikatessen, så skal man ha en serviett over hodet! Det var visst en munk som startet den tradisjonen, fordi han håpet Gud ikke skulle se hva han gjorde da...

Akkurat. Litt info får du her.

Når man har behov for å skjule for Gud hva man gjør, så tenker jeg litt naivt at man kanskje ikke skulle gjøre det....? Og hvem i huleste fant ut at man skulle prøve noe slikt???? Første gang??

Javel, i min jakt på litt info om denne grufulle metoden å tilberede fugl, kom jeg over flere andre fryktelige ting og. Nå er ikke mitt syn på mat det samme lenger. Jeg har ELSKET fois gras/gåselever. Det er så GODT! Har vært, mener jeg. Nå vet jeg at gjessene tvangsfores i spesielle kasser med spesiell mat for å få størst mulig lever. Til meg. Over og ut!!! Ikke rart Peppes Pizza måtte avbryte sin nye meny med gåselever på pizzaen etter heftig kritikk fra dyrevernsforkjempere verden rundt!

Men heller ikke det er det verste jeg har hørt. Og nå MÅ dere ha sterk mage for å lese videre... I Japan kan du få kjøpt Ikizukuri - som betyr "preparert levende". Man tager en fisk rett ut av akvariet sitt, skjærer av noen slaiser med sushi fra den ene siden av fisken, og danderer den vakkert tilbake der den kom fra. Oi, glemte visst å legge til: fisken dreper man ikke, den dør av seg selv et stykke ut i måltidet... For å vise hva jeg mener - så legger jeg ved en artig liten filmsnutt.

Jeg må stille spørsmålet: HVA FEILER DET FOLK????

Jeg sier som ei venninne en gang: fra nå av skal jeg ikke spise fisk som er fisket.

onsdag 8. mai 2013

Fri, ferie, planlegging, stengt....

Det er forskjell på arbeidsplasser - og det er forskjell på tid til planlegging. Vi har f.eks ikke tid til planlegging annet enn før ni om morgenene, og etter tre. Etter tre er ingen interessert, så selv om vi ikke har kjernetid før ni om morgenen, så må jeg møte på jobb to-tre dager i uka halv ni. Det er jo til å leve med. Andre på vårt kontor - som ikke bemanner et servicekontor - kan planlegge og ha møter akkurat når de vil. Ok, jeg har innfunnet meg med at det er forskjeller.




Men det jeg sliter mer med - er skoleruta. Først og fremst henger den fast i fordums somre, da vi hadde nærmere tjue grader opp til flere dager i juni. Nå svetter barna seg gjennom de varmeste dagene i august i nye klasserom. Mulig det burde vært tenkt annerledes, at sommerferien kanskje var juli og august?

Et skoleår er fra august til august. Mitt arbeidsår er fra januar til ut desember. Det vil si at jeg i 2013 må ta fri planleggingsdagene, og i år er det MANGE. Selv om det på Stavanger kommune sine hjemmesider står at det skal være fem i året. Regner de skoleår??? I 2013 er det 7....

Andre og tredje mai er SFO stengt. Jeg forstår at skolen skal på "studietur" til Barcelona, og at de kanskje skal gjøre noe studieaktig noen timer innimellom og. Andre og tredje mai er torsdag og fredag. Uka etter er det en FRIDAG, tiende mai. Det passer jo bra, i og med at niende mai er Kristi himmelfartsdag - slik at folk kan få langhelg. Ja, jeg tror jo ikke at SFO har planlegging denne dagen - det har de ansatte hatt på kvelder og ettermiddag, og så avspaserer de på "planleggingsdager". Vel fortjent, uten tvil, og jeg har nå brukt opp tre dager av ferien.

Skolen stenger ca tyvende juni, og de går da ti dager på SFO. Så stenger de hele juli. Det åpner igjen femte august i 2013. Første og andre august er nemlig PLANLEGGINGSDAGER. Jeg regner ikke med å få avslag i prisen for disse to dagene. Ei heller for SEKSTENDE august, da neste planleggingsdag er satt opp.

Heldigvis er det åpent på SFO i høstferien (hvorfor høstferie? De har jo nettopp begynt på skolen!).

15 november har vi noe så artig som nok  en FRIDAG. Det er og planleggingsdag for SFO. Fridagene forstår jeg ikke noe av. Hvorfor står det fridager sånn midt inni? For de har jo faktisk både høst- og vinterferie, så hvorfor skal barna ha fridager sånn innimellom? Og pålegge oss foreldrene å gjøre det samme, sånn helt ut av det blå?

Nå jeg nå legger sammen planleggingsdagene for 2013 - så er jeg altså oppe i syv dager. Det er halvannen ferieuke for meg, det. Og skal jeg da ta ut hele den pålagte ferie i hele juli og, som er fire uker og tre dager - for å dekke opp stengt SFO - så er jeg en uke i manko på ferie. I tillegg liker jeg å spre ferien litt, slik at vi ikke BARE må kjøpe de aller dyreste billettene - f.eks ved å reise i juni eller ta en langhelg i april.

Det kan det jo nevnes at Gemalen har pålagt SEN ELLER TIDLIG ferie. Da tar man skoleferien (20 juni - 20 august) og deler i to - og så: vil du ha første eller andre halvdel? Kan man da f.eks foreslå a: å dele den opp slik at man kan ta en uke når sommeren faktisk er der, i august? Nei. B: å ta tre siste ukene i juli? Nei, da er man over på andre halvdel. Og dette må avgjøres før april. Mens på min arbeidsplass avgjøres det innen første mai. Og det er bra, for sjette mai må vi si om vi trenger "Fiks ferigge ferie", en ferieklubb for barna. Det er bare det at det er omtrent INGENTING å velge i for de minste barna, som faktisk trenger det. Det er ferieklubb. Og hvis man velger å ha Fiks Ferigge Ferie i siste uken av juli/begynnelsen av august - da kan man få kunstskole og. Det koster meg snaut 2500 pr uke.

Og mens vi snakker om kostnader - så streiket skolen og SFO i fjor, og tilbudet om SFO måtte erstattes med privat ungdom/barnevakt - som selvsagt skulle ha betalt. Fikk vi penger igjen for det? Nei. Og da alle de ansatte på SFO tok fri for å gå i en kollegas begravelse (selvsagt!!!!), så er det ikke noe samarbeid med andre SFO'er som gjør at vi kan ha barna der allikevel - eller et foreldresamarbeid som gjør at SFO allikevel kan holde åpent. Nei, da er det STENGT. Så der gikk det og med tre dager. Og for min del - en fire/fem hundre kroner ekstra. Velvel, vann under brua og sånn...

Jeg mener virkelig ikke at det skal være enkelt eller billig å være forelder, men jeg priser meg lykkelig over å komme fra en stor familie hvor jeg kan få hjelp til barna fra bestemødre, tanter og venner - og at vi er to i dette husholdet, som kan dele på å ta fri. Jeg forstår ikke hvordan familier med kun en forelder, eller lite nettverk, kan klare seg igjennom skoleruta. Og aller verst var det året hvor jeg hadde et barn på skolen og et barn i barnehagen - og rutene slett ikke var samkjørte. Jeg kan ikke huske at de noen gang sammenfalt på samme dagene, disse pålagte planleggingsdagene.

Det er MYE fokus på at det fødes for få barn i Norge, at det må legges tilrette for småbarnsforeldre. Det er ikke småbarnsperioden som gjør at jeg har bare to barn. Det er perioden etterpå - fra småskolen og opp. 4500,- pr måned for å ha dem på SFO fra halv to til fire-halv fem (mot omtrent samme pris på barnehage - heldagstilbud) er et temmelig dårlig tilbud fra kommunen. I tillegg er det heller ikke søskenmoderasjon hvis man har ett barn i barnehage og et på SFO. Da er det FULL pris for BEGGE. Selv om det faktisk er to kommunale tiltak. Forstå det den som kan....

Vel, om kort tid er de gamle nok til ikke å gå på SFO - men rett og slett klare seg selv. Men før det - så har jeg to skjønne jenter til utlån 22-26 juli. De kler seg selv, og er bare frekke sånn innimellom. Hørte jeg "første gang, andre gang, solgt"???


fredag 3. mai 2013

Wake me up before I go-go

Jeg har to kule diagnoser. Dette er ikke farlige diagnoser, men mer av typen eksentrisk. Det er spesielt to som går igjen: somnambulisme og Somniloquy.

Jeg var fem da jeg husker at det ble påpekt at jeg har somniloquy. Som er å snakke i søvne. Da kommenterte jeg de taletrengte krokusene i hagen og hvor høyt de sang, og min mors undertøy...

Somnambulisme betyr å gå i søvne. Jeg har alltid gjort det. Jeg var seks da jeg husker det ble kommentert at min mor hadde fulgt meg ned i kjelleren - hvor jeg var gått for å se om søsteren min var der - da hun var flyttet til Amerika. Nei, det er en myte at vi går med armene rett frem. Jeg går og ser ut som jeg gjør til vanlig, og folk som ikke kjenner meg veldig godt klarer ikke å se at jeg ikke er våken. Og mulig det er farlig å vekke folk som går i søvne - men kjære: vær så snill og vekk meg!!! Syng en sang! Det gjør at hjernehalvdelene igjen kommuniserer - slik de gjør når et barn har mareritt og man synger for det!! Trall i vei!!!

Det er nok arvelig, flere av mine nærmeste gjør det og. Det har blitt MYE mindre etter at barna ble født. Omtrent ingenting i forhold til hva det var da jeg var mellom femten og tjuefem.

I ungdomstiden tok det av. Og fordi det arter seg som en slags psykose - så husker jeg mye av det. Og jeg er i en tilstand hvor hjernehalvdelene ikke snakker sammen. Så når jeg tror at Gamle Fru F har mistet perlene sine utover gang-gulvet, så snakker ikke fornuftsdelen med meg slik at jeg innser at det er natt og urimelig at hun er der og i det hele tatt. Da siger jeg ned på gulvet for å plukke opp de perlene - som en hyggelig person ville gjort. Og blir jeg da spurt av min kjære hva i hu#"%ste jeg gjør, naken, på gulvet mens jeg klapper det (leter etter perler), så forstår jeg at han aldri kommer til å forstå. Så da lyver jeg. Det klarer jeg! Men å innse at jeg går i søvne... nei.

Som sekstenåring våknet jeg på vei til jobb, halv fire om morgenene. Jeg forsto etter hvert at det ikke var folk ute. At bilene var mangelvare. Og snart kikket jeg inn i biler for å finne en klokke som ville si meg om jeg igjen var på tur. Hvilket jeg var. Andre ganger har jeg stått opp og åpnet dører og kokt kaffe - mens jeg venter på folk som skal komme et par uker etterpå. Da våkner jeg til dører og vinduer på vidt gap, gammel kaffe på trakteren. Det syns jeg lite om. Gemalen får gjennomgå. Riktignok har jeg sluttet å spørre ham om han ser det samme som meg - han finner ikke samme facinasjon i nakne fotballspillere som sitter på skittentøydunken som jeg gjør. Han ser heller ikke at det vrimler av marsvin på gulvet, og han har ikke evnen til å hjelpe meg. Hadde han bare fiktivt kastet dem ut - så var jo problemet løst!! Men istedenfor så lyver jeg og sier jeg skal drikke vann eller gå på do - og så slipper jeg dem ut i smug. Jeg får ikke så mye forståelse, dessverre. Venninnen min nektet for eksempel å slippe min mor inn fra balkongen, i Hellas, på øyhopping. Og jeg har våknet noen rare steder etter hvert - på kjøkkengulvet innetullet i en frakk, bak sofaen i egen leilighet, i bilen... men jeg husker hvorfor jeg er der jeg er - det er ikke som om jeg våkner og lurer på hva som har skjedd.

En av ulempene med å gå og snakke i søvne er at jeg også i våken tilstand blir tatt for å gå i søvne. Det vil si at jeg for eksempel ikke blir tatt på alvor når jeg - helt ut av det blå - for eksempel åpner vinduet på natten, river ned ismaskinen (akkurat fått senga på plass i leiligheten - ting og møbler all over) slik at den faller ut, og gjør en innsats for å få tak i den igjen. Javel, så våknet kanskje Gemalen til måneskinnet fra min hviteste kroppsdel - og bare den, mens de to nest-hviteste kroppsdelene hang dinglende på utsiden av vinduet, og jeg hang fast mens jeg prøvde å strekke meg etter ismaskinen - mens jeg muligens mumlet stygge ord på f..., og vi bodde på et bedehus. Jeg innser at det er lett å ta feil når han da spør om "hva jeg gjør", og svaret er at jeg "prøver å få tak i ismaskinen", i den situasjonen, midt på svarteste natta...

Også den gangen en kjær venninne fant ut at hun ville dele ett nattlig bad sånn en gang på morgenkvisten, og derfor ringte på døra - og jeg snakket med henne på dør-høyttaleren, ble jeg mistenkt for å ha stått og vrøvlet ut i intet. Men jeg var faktisk våken, og rimelig adekvat i samtalen! Det var når jeg gjentok den neste dag at det endte med at den måtte kvalitets-sjekkes med venninnen - før jeg ble trodd.


Jeg får lite kreditt for å redde livet til Gemalen - er min eneste innvending. Jeg har jo tidsnok dyttet ham ut av senga fordi det lå våpen under ham, men var det takk å få? Niks. Snarere en rasende mann med blåmerker som måtte ivaretas. Jeg fikk heller ikke ros da jeg byttet, dvs snudde, alle batteriene i røykvarslerne i huset i et klart øyeblikk. Eller alle de gangene jeg har hatt gjester, og etter at jeg har lagt meg har trodd de av en eller annen grunn skulle ha livets første  (og siste) nachspiel på soverommer der jeg sov. Da må det nemlig ryddes. Så da våkner jeg til strøket rom. Og under senga er det STAPPET med ting, bøker, klær, sengetøy. Og det beste er at jeg husker jeg har ryddet FRA SENGA. Naturistiske grunner gjør nemlig at jeg - som da venter besøk any time - må holde meg under dyna når jeg rydder. Slitsomt.

Høyde- eller laveste punkt i "karrieren" var da vi hadde flyttet inn på bedehuset, og hadde bodd der i ca fire sekund, muligens en uke og to. Det var som sagt ting over absolutt alt. Nattbordet mitt var en safe.

Så våknet jeg da - midt på natta, og hva lå på puta ved min side? Verdens største edderkopp. Jeg har ikke snev av aracnofobi - men det var da veldig trøttende å ha denne digre tingen på puta der Gemalen skulle hvile, så jeg kikket meg rundt. Og what do you know: der stod det en spray. Jeg grabbet den, sprayet godt. Og mens jeg ventet på at dødsøyeblikket skulle inntre - så kjente jeg at min egen pute luktet skikkelig vondt, så jeg snudde den. Og sovnet.

Neste morgen våknet jeg og slo opp øynene. Det første jeg så var en skoimpregneringsspray. Og idet jeg så den, så husket jeg edderkoppen. Jeg snudde meg bekymret mot Gemalen. Der lå han, stinkende av skoimpregnering, klissete i skjegg og hår. Jeg vekket ham forsiktig: "Ehrm, du må våkne, jeg kan ha kommet til å spraye deg med skoimpregnering i natt...". Når han ble skikkelig sint, så fortet jeg meg å si at "men jeg trodde det var Radar!!!". Han ble helt rolig, kikket meg inn i øynene og spurte: "Og hvordan tenker du at det var bedre å bli sprayet med Radar, insektspray?".

Det var det kanskje ikke, nei...


tirsdag 16. april 2013

Betale for medlemskap i Kulturskolen???


Bildet er hentet fra http://www.stavangerkulturskole.no/

Kulturskolen er et kommunalt, kjempebra tiltak. Personlig syns jeg det er dyrt, og at det burde være en del av - i det minste - SFO-tilbudet. Men ok, så stiller vi heller opp på ettermiddagen og venter på at Den Håpefulle skal få synge sine sanger på engelsk eller polsk (som vår Håpefulle trodde det var).

De gikk på generell musikkundervisning i første klasse.  Det var ...passelig. En haug med unger som lærte regler og rim og takt og tone. Helt greit. I andre tok jeg dem ut - da jeg ikke syns tilbudet var godt nok i forhold til pris. Det koster 1515,- pr pers - noe som i seg selv er løselig, men ikke på vår prioriteringsliste. Vel, kort sagt ville jeg ikke betale det for at barnet skulle gå på noe jeg ikke syns de hadde utbytte av. De gikk heller på verdens mest kommersielle tilbud: Showskolen. Det ble med det ene halvåret.

I tredje klasse tenkte jeg tiden var inne for å få dem inn på gitar. Og det var da jeg forsto at jeg hadde forkastet MEDLEMSKAPET ved å ikke melde dem på Kulturkarusellen andre klasse. Det står som følger om opptak/ventelister:

"Hvilke kriterier legger skolen til grunn ved opptak?
Elever som har gjennomført våre 1. og 2.klassekurs i generell musikkopplæring/samspillgrupper (fra høsten 2012 kalt "Kulturkarusellen") vil bli prioritert så langt det lar seg gjøre. Hvor mange elever som blir tatt opp vil alltid være avhengig av antall ledige plasser, noe som varierer fra år til år."

Aldri hadde jeg - i mine villeste fantasier - trodd at dette fungerte etter borettslagsregler: jo lenger medlemskap jo større sjanse for å få plass på NOE HELT annet enn det de har gått på til da. Jeg kunne jo kjøpt en plass, og latt være å bruke den, tenker du? Hånei - det kan man ikke. For hvis man har tre ganger fravær, så mister man plassen. Så for å få plass - reell plass - i køen om gitarundervisning, så må barna gå på Kulturkarusellen (generell musikkopplæring) i første og andre klasse. Møteplikt. Yeah, right - det kommer til å skje.... 

I år går en av dem på sang. I kor. Møteplikt. Til HELT vilkårlige tidspunkt. Jo, det begynte først så fint med en vikarlærer som kunne undervise fra fem til seks. Så endret det seg sånn en gang i februar, til å bli seks til sju. Og det var jo ikke så lett, men ok: man får legge om på dagene litt. Men så er det plutselig halv seks, fordi læreren skal ...fuglene vet, noe med et annet kor. Og da må man snu seg litt rundt igjen. Og konserten på fredag, halv FIRE på ettermiddagen (ehrm?) til seks-sju - har man fremmøteplikt på den??? På en fredag? Når jobben skal ha fest...? 

Kulturskolen er et kommunalt tilbud. Det burde være et lavterskeltilbud, med lave priser og opptak deretter. Jeg har forståelse for at ikke alle får plass. Og jeg har forståelse for at de som alt har begynt på et kurs, det f.eks være fiolin eller kunst, skal få fortsette året etterpå. Til og med fremmøteplikten kan jeg støtte. Men jeg har IKKE forståelse for at man må betale og sende barna på noe man ikke ønsker å sende dem på - for å være først i køen på et annet tilbud. Det blir som å stå på venteliste for å få selvbyggerleilighet, men man må først leie seg en leilighet i samme boligbyggerlag et år og to. Det er og blir for dumt. 

Vel, hva kan man gjøre? Eldstemann har ikke fått plass på gitar i år. Den andre har gått på kor, men det er ikke under Kulturkarusellen, så hun er vel heller ikke garantert plass på gitar neste år. Og ikke har jeg tenkt å  bruke tre tusen kroner på å mase ungene inn på et tilbud jeg ikke mener de skal gå på, slik at de senere kan få begynne på gitar. Da står jeg heller på vanlig venteliste. Og krysser det som krysses kan. 

De står forresten og i kø på Rogaland Teater sitt barneteater. Er det noe vi etter hvert er blitt gode til, så er det å stå i kø! 

søndag 7. april 2013

Et hundeliv

På videregående fikk jeg en god  venninne  av den typen man er venn med så lenge man går på skole sammen, og har noe felles med. Dessverre varte det bare to år - før vi gikk videre hver til vårt, men den dag i dag begynner jeg å le når jeg treffer henne - så alt for sjeldent.

K hadde en egen evne til å fortelle om familien håpløshet - noe som gjorde henne til et herlig, uhøytidelig bekjentskap. Favoritthistorien min er den om da familien hadde funnet ut at rasehunden burde vært utstilt. De var på ingen måte konkurransemennesker, og så til de grader ikke opptatt av medaljer og rosetter. Men en bekjent hadde sagt at det var fornuftig å vise bikkja frem - med tanke på avl og slikt. Javel, de meldte bikkja på, en langhåret, halvstor sak, og reiste så på hyttetur i fjellet. Der  var de til søndagen rant, og litt tidligere enn ellers pakket de bilen og bikkja og satte kurs for utstillingen - som og var en opptreden. Hvilket K ikke hadde fått med seg. Jeg vet ikke om hun trodde bikkja skulle sitte og logre i et bur under hele seansen, men i alle fall møtte de opp - og lydig som hun er - fulgte de instruksjonen som ble gitt. "Vennligst ta bånd på hundene og still opp" - sa en stemme, og noen trødde et nummer i hånda hennes. Bånd, ja... nå hadde jo de vært på hytta, og til vanlig bodde de på ei øy... så bånd, det stod ikke på inventarlista i bilen... men det gjorde jo tau (alltid beredt), så fatteren ruslet bedagelig ut i bilen og fant et rep, som de knyttet (med dårlig samvittighet ovenfor bikkja), rundt nakken på dyret. Og på plass.


Nå begynte det å demre for K at hun kanskje skulle sjekket litt - om hva man gjør på slike utstillinger. For en etter en ble hundene bedt om å gå en runde, og selvsagt var de andre hundene lydige vesen som holdt seg tett til foten på eieren, og som ikke verken siklet eller blinket uten rette tillatelsen. De skulle sirkulere i åttetall, og strengt tatt var det i meste laget for K og - nå når hun forsto at folk skulle se på henne og på det hun gjorde. Den ene bikkja etter den andre danset elegant rundt på banen - og der kom sannhet nummer to til K: det er ikke nødvendigvis bare hundene som er på utstilling. Mulig hun overdrev - faktisk sannsynlig - men ifølge sannhetsvitnet mitt så var De Pene Fruer som førte disse lydige dyrene vel så stelt som hundene. Her snakker vi høyt hår, leppestift, hæler og vesker - og det siste gjør at jeg tenker hun kanskje husker detaljene vel godt...  Hun kikket misbilligende nedover seg selv, og angret et lite minutt på at hun stilte i kjeledressen hun brukte når hun jobbet på hytta, mulig hun spyttet litt forsiktig mot støvlene og prøvde å gni noe dritt av dem og, et øyeblikk hun håpet ingen så på. Mulig det er slik jeg husker det, bare...

Men hun hadde altså til nå ervervet mye kunnskap om hundeutstilling, og forsto at sjansene om premie, eller i det minste en rosett, var på vei bort. Hun så seg selv fra utsiden, og der stod hun - med håret fett til værs, varm og fæl etter en jobbedag på hytta, i en skitten blå kjeledress og skitne gamle høystøvler. Bikkja var bundet med et blått, flisete tau, som til og med var begynt å gå opp i den ene enden. Banen virket endeløs. Og idet hun bøyer seg ned for å klappe bikkja beroligende (antagelig burde hun klappet seg selv), så kjente hun hvordan pelsen på bikkja var full av hytteminner. Det var pinner og mose og lauv. Hun kikket på hunden, og ganske rett. Idet en Finfin Frue med Eieren trippende bak gikk forbi til sammenligning, så innså hun at de andre bikkjene slett ikke hadde badet i Sirdalsvatnet samme morgen, og ei heller rullet seg i løvhaugen utenfor hytta før avreise. Og hvis de HADDE det, så var de definivt innom et spa etterpå, for klør, pels, ører og hale var nyvasket med såpe, nyklippet og striglet. Bikkja til K var ....ikke.

Det var en ting til den bikkja ikke var. Og det er veloppdratt. Jeg opplevde aldri at den hunden kom hvis man ikke viftet med ei feit pølse foran den. Og K - i kjeledress og sølete støvler, skulle leie den blide, men akk så teite og ustelte, bikkja si i et bestemt mønster over banen. Som spådd, så kunne ikke bikkja vært mindre interessert. Ikke likte den båndet, og ikke hadde den planer om å gå i bane. Nei, her snakker vi om fri vilje og lukt av andre hunder. K drog, bikkja drog, og K var om mulig ennå mer svett. Stemmesurret stilnet mer og mer for hvert skritt hun drog bikkja med seg, og da de var omtrent halvveis - og passerte området hvor  inngangen til banen var - var det blitt dørgende stille på banen. Hun sverget på at selv bikkjene tidde stille. Bortsett fra den hoppende begeistra bikkja hennes, som bjeffet uoppdragent ivei, knurret og glefset etter imaginære pølser. Og da var det at det svarte hullet man så mange ganger kan drømme om at skal sluke en - midt i et forferdelig "håper-jeg-kan-fortrenge-minnet-om-at-dette-noen-gang-har-skjedd"-øyeblikk, åpnet seg. En av dommerne hadde gått ned fra podiet, og - uten et ord - åpnet døren ut av innhengningen.

Og med verdigheten noenlunde intakt, fortsatte hun å dra bikkja bak seg, ikke i svingen hvor det var forventet en vending, men rett ut. Bikkja, som til da hadde hatt det storveis, ville slett ikke ut, men K fant krefter hun verken før eller siden har funnet igjen, og drog den halvstore bikkja ut av innhengningen, selv om bikkja satt på alle fire og strittet imot mens han bjeffet og ulte noen lange sørgelige ul. Hun drog til bikkja innså at den bare måtte labbe etter, og det uten å bli lokket av kokepølsene til Gilde. Ikke en gang snudde hun seg på vei mot bilen.

Det ble ingen premie. Men det var ei lykkelig bikkje, det er det ingen tvil om.

fredag 5. april 2013

Justin Bieber - en voksen mann

Da jeg var atten - var jeg stolt over å bli tatt for å være tjue. Da jeg ble tjue, var jeg fremdeles stolt over å bli tatt for å være eldre. Når jeg ble 25 år var jeg stolt da noen mente jeg så ung ut. Akk ja.

Nå er ungene her i huset syv og ni år, og gjør det de kan for å se ut som "ungdommer". Niåringen forteller om ei i klassen som har fått seg bh, mens hun håpefullt ser på meg og blinker med øyevippene som formelig skriker etter mascara. Forrige grusomme handletur/skojakt endte i en tjue minutters diskusjon om hvorvidt de kunne få hæler. Eller, om hvorfor de IKKE kan få hæler på finskoene, eller på vinterskoene. Og diskusjonen om bikini.....sukk. Den har vært i gang helt siden de nådde str 118 - det vil si fem/seks år. Nei, ingen bikini - til nød en todelt badedrakt. Eller ei badebukse? Bør man ikke ha noe å putte inn i bikinitoppen før man bruker den?

Jentene elsker discokvelder. Da får de glitter og stas, og mild makeup. Da går de med svak øyenskygge, mascara og kanskje drypper det litt lipgloss med farge deres vei. De tripper stolte avgårde på minimale hæler og føler seg så store, så store. Og jeg: sitter igjen og lurer på om de får være barn i det hele tatt.

Var vi ikke yngre, da vi var ni, før? Jeg fikk ikke hull i ørene før jeg var tolv år og kunne stelle dem selv. Nå viser det seg at Mormor ikke husker hvorfor vi måtte være tolv, så hun spanderte (for all del: etter godkjenning fra moderen og utrolig stor jubel fra barna!) øredobber på dem da de var åtte og snaut sju. To måneder så hadde de ett hull hver. Og der er vi fremdeles.

Da jeg var sju år var det kampanjer på skolen, politiet var innom og instruerte foreldre, lærere og barn om farene ved å sykle før man er ti år. Tydeligvis har barnas evner endret seg - for nå er det ingen som står med Trygg Trafikk sine kjøreregler og pekefinger, tvert imot sykler barna fra de er seks-sju år. Det er mange år siden vi neide til takk da bilene stoppet for oss - før vi løp rødmende og knisende bort.

Vi sliter med hver vår alder, her i huset. Men jeg vil ha barna tilbake. Jeg vil ha unger som ler av folk som detter og fiser, som liker rosa bukser og bilder av Hello Kitty. Jeg var ikke fullt så begeistret over julegaveønsket fra den Yngste - da hun ønsket seg mest av alt en skinnjakke, svart tights og knall rød leppestift. Ja, selvsagt med høyhælede støveletter. Hvor kom det fra???

Det siste nå er interessen for Justin Bieber. Allerede i første klasse kom Eldste hjem med musikk og dansetrinn fra "Baby, baby" av Justin - til "Stjerner i sikte" på SFO  (....og når det er sagt - så kan jeg ikke fordra ordet "baby" om jenter. Det gjør dem til svake personer som trenger en omsorgsperson, og i mine øyne er det nedverdigende....nok om det). Han var da sytten år. Etter det har det vært stor interesse for sengetøy (nei!), klær (nei!) og plakater av ham (Nei, nei, nei). Mest av alt opplever jeg at det blir tatt veldig lett på at jeg sier nei. Det er ingen interesse for verken konserter eller musikken. Men det er tydelig at de andre barna i kretsen har en interesse for ham som mine jenter (og venninnene deres) har adoptert. Det er bursdagsfeiring på dagen hans, og jentungene kommer hjem og viser meg bilder av huset hans på google. Og det er ikke lite den ene venninna i første klasse kunne fortelle at hun ville gjøre med ham - kort sagt var det inngangsbilletten til seksuallære her i huset... (åh, øøøøøh!)

Jeg pleier å sammenligne Justin med søskenbarnet her i huset. De er omtrent jevnaldrende. Og han er definitivt en voksen mann. "Liker dere voksne menn?". Det gjør de selvsagt ikke. Så da forstår de og hvorfor Justin er no-no på sengetøy, åtteåringer skal ikke ha sengetøy med bilde av voksne menn. Unnskyld meg - men jeg syns det er ganske kleint! Mulig han kunne forsvares da han var femten år og ungpikenes drøm. Men fansen har ikke blitt eldre selv om han ble. Og hvordan vet jeg det? Jo - det kan Cubus fortelle meg alt om.

Cubus har nå lansert en Cubus loves Justin Bieber - kampanje. Gulvene på Cubus er pyntet med stjerner med bildet av Justin. Det henger plakater og klær over alt - med bilder av Justin. Og hvis det var som det burde være - så gikk klærne fra størrelse fjorten år og opp. Men gjør de det? Nei. Klærne går fra størrelse 134 - som er ni år. De slutter på 164 - som er 13-14 år. Denne spekulative (ja, det mener jeg!) kampanjen er altså laget for å selge produktet "Justin" - en mann, til barn.

Jeg tror foreldre syns det er søtt. Litt slik som da vi elsket Michael Jackson - den orginale versjonen. Og vi kjenner det kanskje igjen fra da Elvis ble populær - og da jenter gråt og skulket skolen for å få et glimt av New Kids on the Block på åttitallet.

Av alle artister så kan man ikke beskylde Bieber for å være seksualisert. Han har klær på seg. Han danser riktignok, men er en ganske habil danser etter hvert - noe som og har økt gutters interesse for dans. Det er bra. Men det ER noe som skurrer når åtteåringer hyler slik at jeg ikke når frem med en beskjed - i niårsdagen til Eldste når dj'en lyver og sier han kjenner Justin. Når suggesjonen på discorommet overtar slik at flere av barna ender opp med autografen "Justin Bieber" på armen, og påstår det er Justin selv som har skrevet den - ennå dj'en vitterlig har et opphav som kommer fra et område hvor folk tåler en del mer sol enn vi har her. Det er noe som skurrer når håndklær og undertøy har bilde av en voksen mann - og når kjøpegruppen er barn.

Jeg vet ikke hva Justin selv mener om dette - jeg vet han twitret litt halvbegeistret over at tentamen flyttes på en ungdomsskole i Norge - fordi jentene skal på konsert. Men hvor begeistret han er over at hovedmålsgruppen til klessalget i Norge konsentrerer seg om ni-fjortenåringer - det kunne jeg tenke meg å vite mer om.

Og Cubus: dere har lenge solgt voksenklær til barn. Jeg forstår at det selger. Men at dere velger Justin Bieber som merkevarebygger - og det ovenfor barn - det syns jeg er ansvarsløst og rett og slett - for å si det på stavangersk - lite vett. Dere er herved boikottet til hysteriet er over. Vel, når jeg tenker på det - frem til dere igjen selger barnetøy til barn, og voksentøy til voksne. Men før det skjer så skal vel mine ha voksenklær. Så da blir det jo ikke et problem.




Bildene av klærne er forresten hentet fra Cubus sine hjemmesider.








mandag 11. mars 2013

Ungdomstiden - oh skrekk og gru

De bekymrer meg litt, disse små. Disse små individene som ønsker å se så voksne ut som mulig. Men som fremdeles leker med Barbie og Petshop og hopper i hoppetau og sover med bamsen. Som ene dagen ønsker seg en babyleke mer enn noe annet, og neste dag vil ha bh-topp - fordi en i klassen har det. Som spør om sex, og ler av at folk detter.

En svært klok kone (min mor) sa en gang at jeg bare måtte få barna gjennom videregående, så kunne jeg trekke pusten.


De er ni og sju år...Jeg holder allerede pusten! Så hvordan skal jeg være rustet til ungdomsårene? Jeg har lenge tenkt at jeg skulle låse dem inne, og slippe dem ut sånn i trettiåra en gang. Men innser at Fritzl allerede har gjort det - så jeg får finne på noe nytt. Og i dag, da Gemalen drog ut et trekkspill han har kjøpt, ut av kofferten sin: så fant jeg løsningen.

Jeg har lenge visst hva jeg skal gjøre med klærne. Når magene titter frem, klærne har mer hull enn stoff, og sminken får sjatteringer jeg aldri har sett før: så kan jeg gjøre likedan. På med samme typen klær. På med sminken. Vil en femtenåring se ut som mora? Nei. Da spiller det ingen rolle om det var hun eller mora som først var ute med trenden.

Men jeg har bekymret meg for utelivet. Vi bor i gåavstand til både handlesenter og byen. Og jeg vil ikke at jentene skal henge rundt i byen og snakke med fremmede og begynne å røyke og ta en pils og en joint og kanskje et heroinskudd... (the dramaqueen talking).

Spille litt på offentlig sted
Så nå er planen klar: vi har fått trekkspill i hus. Når ungene begynner å gå på byen, skal vi sette inn første nådestøt. Da setter Gemalen seg på en krakk der de går oftest, og spiller gamle salmer og kanskje en og annen coverlåt. Hvis de benekter hans eksistens, skal jeg komme. Først skal jeg finne meg en gitar (vi har åtte, så det bør være mulig), og lære meg "Buffalo soldier". Dernest planter jeg meg ned på det andre stedet hvor det er aktuelt å samles, og åpner kofferten. "Buffalo solider" så det ljomer i gatene, og jeg fletter nok inn  jentene sine navn om behov. Jeg skal gi dem comfort-soner - love at jeg og faren aldri dukker opp på arenaer jeg godkjenner. Det vil si på trening. I kjellerstua her. Stort sett bare der.

Så skal vi montere ei hagle - lade den med salt (og la saltet stå VELDIG synlig), og invitere potensielle drittsekker som de finner ut at de liker (som jeg likte Bruce Willis i sin tid) på noe godt. Like ved. Og spør de hva vi bruker den til - så skal jeg mer enn gjerne dele med dem at det er til beskyttelse av barna. Så skal jeg sende dem laaaaange blikk, vekselvis på hagla, vekselvis til dem. Muligens klappe litt på hagla. Riste litt på saltposen ved behov.

Og finner jeg ut at det ligger bilder av dem på nett - så skal jeg ringe alle jeg kjenner og be dem kle seg i svart. Så skal vi - hele bøtteballetten - stille opp utenfor huset, ringe på, og fortelle Drittsekken at vi alle vet at det var ham som la ut bildene. Og at vi - på en særdeles høflig måte - forventer at de forsvinner før sola har stått opp. Og forresten, at vi vet hvor han bor. Og så skal pc'ene ut fra heimen.

Jeg skal gå tur i området der nye venner bor. Titt og ofte. Flere ganger til dagen ved behov. Bare vise meg der. Smile. Nikke. Bli kjent med foreldrene.

Og får jeg lyst, så tar jeg med trekkspillet og en grønn pappkopp. Og slår meg ned i nabolaget. Til ungen er vel hjemme igjen, i trygge omgivelser.

Skulle alt dette gå galt, så får jeg ty til nødplanen: og gi jentene verdier og holdninger som gjør at jeg kan stole på dem. Men til det: så øves det iallefall på trekkspill, og jeg øver på å holde koppen beint.

onsdag 20. februar 2013

Det "gode" tilbud

Få setter større pris på et godt kjøp enn meg. Jeg elsker å gå på salg. To for en, halv av rød pris... og Fretex. Loppemarked og bruktmarked. Jeg liker å oppsøke salg. Jeg liker ikke å bli påpakket gode tilbud. Halve gleden er å finne et godt kjøp. Halve tabben er å få det servert i fanget.  I det siste er det flere aktører som faller inn under sistnevnte kategori - som har vært pågående, og det er lite som irriterer meg mer:

Det er i de mest hverdagslige situasjoner. Påfylling av bensin: "Vil du ha en bilvask?". NEEEEEEI, jeg vil IKKE ha en bilvask. Hvis jeg ville ha en bilvask, så hadde jeg åpnet munnen og sagt: hei, jeg skulle hatt en bilvask. Hørte du at jeg sa det? Nei. Jeg sa det ikke fordi jeg ikke skal ha den #%#"% bilvasken. Jeg skal betale for bensin. Og så skal jeg ha en pakke tyggis. Stakkar du som jobber der - som må spør om vi skal ha en vask, eller gi oss en gratis. Og som sikkert flere ganger til dagen blir utskjelt for det utrolig tåpelige spørsmålet.

Jeg burde ikke kjøpe EN engang
Neitakk, jeg skal ikke ha en cheeseburger i tillegg til menyen jeg strengt tatt heller ikke burde kjøpt, på McDonalds. Jeg skal heller ikke ha ekstra løkringer - jeg lover at jeg hadde bestilt det om jeg skulle hatt det. Jeg har tross alt stått tjue minutter i kø, i et lite, trangt lokale, vasset i servietter og sugerør, hørt på tåpelige ungdommer som står bak disken og snakker om alt annet enn mat og service - i Stavanger sentrum stort sett lyder som "fuck" og "Yeah!". I løpet av disse tjue minuttene har jeg garantert (!) hatt tid til å tenke på hva jeg skal ha. Jeg kan det så til de grader utenat. Nei, jeg har ikke glemt at jeg burde spørre om to stykker papp med noe farse imellom, fordi jeg ikke skal ha den /%(%/#)# cheesburgeren.


De ekstra sokkene som du prøver å pakke på meg på Dressmann - de kan du stikke så til de grader opp et sted solen aldri skinner. Når jeg krisehandler en t-skjorte for Gemalen, så kan jeg love deg at sokker er det SISTE jeg har tenkt å tenke på. Jeg har antagelig tenkt på polet, på strømpebukser, på noe å ha på meg, på sminke og sko, på mat til barnevakten, på kontanter til barnevakten, kontanter til drosjen, frokost til neste morgen. Midt i krisehandling av en t-skjorte i rett farge, tre kvarter etter at barna burde vært hos barnevakten og jeg burde vært i dusjen - vil jeg IKKE ha tre mannetruser for prisen av to - og jeg vil heller ikke ha sokker. Og mest av alt vil jeg ikke bli spurt om jeg skal ha sokker.

Donaldbladet med spretterten i, Tom og Jerry-bladet med kalenderen med det rare mønsteret, Ponnybladet med smykker i....nei, jentene får ikke kjøpe disse. Jeg kan aldri være sikker på at de kjøper bladet, og ikke de utrolig kjipe lekene som er laget av fem-år-gamle barn i Kina. At det er Donald som fenger, og ikke prompeputa som er ødelagt om fire minutter. Hvor mange blader har jeg funnet - hvor leken er tatt, og bladet er uåpnet? Nei, det er ikke et godt kjøp, om det ligger en kul leke i. Leken blir ødelagt, plasten blir kastet.

Jeg vil ikke ha guacamole-pulver når jeg kjøper taco. Jeg liker ikke falsk guacamole, jeg bruker ikke pulver til å lage guacamole, og dessforuten skal jeg ikke HA guacamole. Så da blir pulveret liggende i skapet sammen med all den andre dritten som har hengt fast i andre pakker - og som har gått ut på dato og som bare irriterer meg hver gang jeg stikker nesen inn i et stadig fullere skap.

Nei, jeg vil ikke ha rabattkort på bind, på bensin, klippekort på Bodyshop, den femte koppen med kaffe gratis. Jeg vil gå inn i en butikk, si hva jeg skal ha, få det jeg har bestilt, betale og gå ut igjen. Det vil jeg. Jeg vet ikke hva du tenker om meg når jeg står der og sier neitakk til kjøp som jeg burde sagt ja til - fordi de er så utrolig fantastiske, vidunderlige, og jeg kommer til å få et langt liv hvis jeg bare benytter meg av 25% på alle varene fra Revlon. Jeg har til og med kjøpt varer til 25%, etter å ha sett plakat etter plakat over HELE butikken, og så latt som om jeg ble overrasket over prisen! Hvor patetisk er det på en skala???? "Neinei, den kostet 149,- kroner, jeg har bare betalt 75% av det! Hva sier du? Salg? Hå! Nice!". Fordi jeg - i min lille, patetiske verden, tenker at det er pinlig å handle på salg? Jeg ELSKER jo salg! Så hva er det som SKJER med meg når jeg kommer i disse situasjonene??? Hvor splittet personlighet kan man få uten å havne i hvit frakk med armene knyttet på ryggen?

Er det for mye å be om? Er det så mange som gjør dette til god butikk at det lønner seg å risikere det "gode" forholdet mellom kunde og butikk? Er det kanskje bare pasifisten meg som får lyst til å slå trynet inn på ekspeditøren når han vil pakke på meg ekstra hagehansker for tre-for-en når jeg har handlet for to hundre kroner? Eller har de innsett at jeg ikke finnes lojal mot dem, kanskje....?

Hovedproblemet er at jeg ikke kan si nei til noe gratis, omtrent som Gemalen som stadig har vært og levert noe på Byttebua, og kommer hjem med nye bord, skåler og hyller. Det var jo gratis! Trenger man det? Nei. Men det var GRATIS! Det var derfor jeg i går serverte den VONDESTE og mest klamme gele i bursdagen til niåringen. Det var halv pris. Og den var jo så gøy, med appelsin og jordbær. Og så motbydelig!!! Det var sånn jeg kom hjem med tre par sko hvor jeg bare kan bruke ett. Sytti prosent salg. Og derfor har jeg tre tuber med en ansiktskrem som legger seg elegant og blankt utpå huden, og derav aldri kan brukes blant folk. Det var jo tre for prisen av to, må vite! Slik som de stygge juleputene, på salg allerede lille julaften. Hvordan kan de være så uslitelige???? De er så stygge!!!

I går stod jeg FIRE minutter og GLODDE på kyllingkjøttdeig (kan man si det?) til ti kroner for fire hundre gram, på Coop. Det er jo praktisk talt gratis! Men i år har jeg prøvd å IKKE handle. Jeg har prøvd å styre unna impulskjøp. Jeg glodde, og tenkte. Flere ganger kjente jeg lykkefølelse og strakk ut hånden for å håve til meg ti-femten pakker. Like mange ganger drog jeg lanken til meg og tygget videre på NÅR JEG BRUKTE DET SIST??? Jeg LIKER ikke kyllingkjøttdeig. Jeg aner ikke hva som er I kyllingkjøttdeig. Jeg innbiller meg at det er stjert og vinge og hud og i det hele tatt, og derfor bruker jeg det ikke! Men ti kroner... det ER jo praktisk talt gratis.

Til slutt stod jeg med armene fulle av kylling. Kjøpte jeg? Det kunne jeg avslørt, men jeg måtte i såfall drept leseren etterpå. Og kameraten. Og muligens partneren. Tre for en.

























mandag 21. januar 2013

Hair and there

Sist jeg klippet håret var jeg i trettiårene. Det demrer for meg nå. Forrige tiår. De glade trettiårene. Min kjære venn, kollega og frisør fjonget meg til den store dagen. Mai 2012. Akk ja. Visste du at hår vokser ca en cm i måneden? Det er like før jeg kan ta frem slengbuksene, sandalene og marracas'en og henge blomster i håret. Det er så langt! Og tungt! Og hva skjedde egentlig med fargen?

 For en stund siden var vi på kaffibesøk hos noen venner - jeg satt der og innbilte meg at chips er grønnsaker, at kakao er frukt, og hadde det trivelig i matfatet. Så kom snart-ni-åringen bort og hvisket: "jeg skulle sagt noe...ja, det kan jo vente, men....joda, det kan vente...." Jeg ble nok irritert, iallefall ba jeg henne spytte ut! "jo, altså - du har en grå stripe langs hjernen, midt i alt håret."

Ok: det er for det første ikke grått. Det er blondt. Og for det andre, der satt jeg og telte mine daglige fem i form av kakaobønner og poteter, og det var jo ikke som om jeg kunne reise meg og gå og farge håret?
Hjemmefarging....
To dager senere gjorde jeg det. I går kom en kollega og komplimenterte fargen. "...den er nesten sånn rødlig". Gremm... Den er mellomblond ifølge boksen!

På EPA, da Straensenter-bygget var nytt og de serverte grøt i kafeen, var det en frisør som hang opp  svære plakater med "når du selv ser at du trenger en klipp, har andre sett det for lenge siden". Det har gjort inntrykk. Såpass inntrykk at jeg gremmes. Jeg ser det. Jeg vet det.

summerlook
Men hvor går man hen? Frisøren min har problemer med hendene - og her snakker vi operasjon og greier. Og forresten får jeg aldri lov til å betale. Og går derfra med ny sveis, det siste i sladder og treretters middag fra Iran i magen. Det er frisør det! I tillegg er hun fantastisk, jeg drar og haler i "Krøllen" og sier "ja, men....", og "ser du ikke at...." - og hun ser og hun forstår. Klippe-klippe. Hver gang hun sneier av den første hårstubben så sier hun "Gratulerer".
Prøvde meg på lengde..


Man MÅ jo elske slik behandling!



Parykk... lurte noen med den, ja. 
Hvor mange ganger har jeg sittet i frisørstolen i en salong, og hatt et ivrig menneske som sikkert syns jeg burde fornye meg, hengende over meg og "klippeklippefargefarge" for en formue? Og jeg: som et nek - sitter der og kjenner hjertet synke i magen, og tar meg selv i å regne ut når på året jeg vil være tilbake til normal: hvor lenge skal jeg gå og se stygg ut på håret? "Skal vi se..... nå er det februar. Hun skamklipte meg der, ja.... så da har vi februar, mars, april, mai..... bursdag i juni, ja - det burde gå". Sier jeg noe? Neida. Betaler jeg? Jada. Går jeg tilbake? Aldri. Og på den måten får man heller ikke bygget opp et kundeforhold verd å ta vare på. Tvert om er jeg den som surmuler meg ut dørene. Inni meg. Potte sur. Så sur at jeg flere ganger har handlet en haug med klær jeg ikke kan gå i, bare for å døyve smerten ved å vite at jeg er skamklippet. Men til frisørjæ&#%"en smiler jeg og sier "Tusen takk!", mens jeg rasende fortsetter setningen inni meg "din inkompetente, egoistiske, vemmelige, sarkastiske, masete idiot! Penger skal du ha! Men klippe - det kan du fa#"n ikke!". Hvorfor klager vi ikke? Hvorfor går vi derfra med et smil om munnen og et skrik i hjertet, tenker på at livet er midlertidig ødelagt, og hvordan skaffe seg en legeerklæring pronto uten å få diagnose NEVROTIKER skrevet over med STOR skrift? Jeg burde sagt at "- Nei, det var stygt. Dette vil jeg ikke betale for". Men det gjør man jo ikke hos frisører.
EN krøll. Bak der. Alltid. Uansett. 

 Selvsagt ser jeg det bare selv. For folk flest hadde ikke lagt merke til det om jeg hadde hatt ett massivt håravfall over fanget deres. Om jeg kom med håret i en helt annen farge, en helt annen lengde. Men jeg! Jeg ville både visst og fryktet det. Jeg drar i de lokkene jeg har. Og jeg ELSKER at ting er stabile. Jeg elsker når alt er likt. Når ingenting har endret seg. Når jeg kan føne håret likt som i går. Når jeg kan forutsi at jeg nede på min høyre skulder har hår som står rett ut, og det før lunsj. Uansett.

Men så endrer Moder Natur det alikevel. Det kommer blondt hår piplende frem fra hodebunnen. Det bøyer seg i øst og vest. Og det er bare ett menneske som virkelig forstår hvordan jeg har det. Roya. Og Roya har vonde hender, og er sykemeldt, og jeg får ikke betale, og hun lager vidunderlig god mat og spiser Tzatsiki fra egen skål.

Så nå må jeg på jakt. Jeg er invitert på middag UTEN klipp hos Roya i slutten av måneden. Og da kan jeg ikke komme som en hippie. Da er jeg redd hun grabber nærmeste saks og går i gang. Og det har hun ikke hender til. Så nå - nok en gang, skal jeg ut på det åpne frisørmarkedet. Jeg skal til en miljøvennlig, hyggelig men ikke masete, erfaren, billig og utrolig flink frisør, som jobber på en frisørsalong hvor de ansatte trives og blir behandlet bra av sjefen.

Eller jeg skal gjøre som sist: finne kjøkkensaksa og ta nakken selv. Så holder nok lengdene foran noen måneder til...