Hair and there

Sist jeg klippet håret var jeg i trettiårene. Det demrer for meg nå. Forrige tiår. De glade trettiårene. Min kjære venn, kollega og frisør fjonget meg til den store dagen. Mai 2012. Akk ja. Visste du at hår vokser ca en cm i måneden? Det er like før jeg kan ta frem slengbuksene, sandalene og marracas'en og henge blomster i håret. Det er så langt! Og tungt! Og hva skjedde egentlig med fargen?

 For en stund siden var vi på kaffibesøk hos noen venner - jeg satt der og innbilte meg at chips er grønnsaker, at kakao er frukt, og hadde det trivelig i matfatet. Så kom snart-ni-åringen bort og hvisket: "jeg skulle sagt noe...ja, det kan jo vente, men....joda, det kan vente...." Jeg ble nok irritert, iallefall ba jeg henne spytte ut! "jo, altså - du har en grå stripe langs hjernen, midt i alt håret."

Ok: det er for det første ikke grått. Det er blondt. Og for det andre, der satt jeg og telte mine daglige fem i form av kakaobønner og poteter, og det var jo ikke som om jeg kunne reise meg og gå og farge håret?

Hjemmefarging....

To dager senere gjorde jeg det. I går kom en kollega og komplimenterte fargen. "...den er nesten sånn rødlig". Gremm... Den er mellomblond ifølge boksen!

På EPA, da Straensenter-bygget var nytt og de serverte grøt i kafeen, var det en frisør som hang opp  svære plakater med "når du selv ser at du trenger en klipp, har andre sett det for lenge siden". Det har gjort inntrykk. Såpass inntrykk at jeg gremmes. Jeg ser det. Jeg vet det.

summerlook

Men hvor går man hen? Frisøren min har problemer med hendene - og her snakker vi operasjon og greier. Og forresten får jeg aldri lov til å betale. Og går derfra med ny sveis, det siste i sladder og treretters middag fra Iran i magen. Det er frisør det! I tillegg er hun fantastisk, jeg drar og haler i "Krøllen" og sier "ja, men....", og "ser du ikke at...." - og hun ser og hun forstår. Klippe-klippe. Hver gang hun sneier av den første hårstubben så sier hun "Gratulerer".

Prøvde meg på lengde..

Man MÅ jo elske slik behandling!

Parykk... lurte noen med den, ja. 

Hvor mange ganger har jeg sittet i frisørstolen i en salong, og hatt et ivrig menneske som sikkert syns jeg burde fornye meg, hengende over meg og "klippeklippefargefarge" for en formue? Og jeg: som et nek - sitter der og kjenner hjertet synke i magen, og tar meg selv i å regne ut når på året jeg vil være tilbake til normal: hvor lenge skal jeg gå og se stygg ut på håret? "Skal vi se..... nå er det februar. Hun skamklipte meg der, ja.... så da har vi februar, mars, april, mai..... bursdag i juni, ja - det burde gå". Sier jeg noe? Neida. Betaler jeg? Jada. Går jeg tilbake? Aldri. Og på den måten får man heller ikke bygget opp et kundeforhold verd å ta vare på. Tvert om er jeg den som surmuler meg ut dørene. Inni meg. Potte sur. Så sur at jeg flere ganger har handlet en haug med klær jeg ikke kan gå i, bare for å døyve smerten ved å vite at jeg er skamklippet. Men til frisørjæ&#%"en smiler jeg og sier "Tusen takk!", mens jeg rasende fortsetter setningen inni meg "din inkompetente, egoistiske, vemmelige, sarkastiske, masete idiot! Penger skal du ha! Men klippe - det kan du fa#"n ikke!". Hvorfor klager vi ikke? Hvorfor går vi derfra med et smil om munnen og et skrik i hjertet, tenker på at livet er midlertidig ødelagt, og hvordan skaffe seg en legeerklæring pronto uten å få diagnose NEVROTIKER skrevet over med STOR skrift? Jeg burde sagt at "- Nei, det var stygt. Dette vil jeg ikke betale for". Men det gjør man jo ikke hos frisører.

EN krøll. Bak der. Alltid. Uansett. 

 Selvsagt ser jeg det bare selv. For folk flest hadde ikke lagt merke til det om jeg hadde hatt ett massivt håravfall over fanget deres. Om jeg kom med håret i en helt annen farge, en helt annen lengde. Men jeg! Jeg ville både visst og fryktet det. Jeg drar i de lokkene jeg har. Og jeg ELSKER at ting er stabile. Jeg elsker når alt er likt. Når ingenting har endret seg. Når jeg kan føne håret likt som i går. Når jeg kan forutsi at jeg nede på min høyre skulder har hår som står rett ut, og det før lunsj. Uansett.

Men så endrer Moder Natur det alikevel. Det kommer blondt hår piplende frem fra hodebunnen. Det bøyer seg i øst og vest. Og det er bare ett menneske som virkelig forstår hvordan jeg har det. Roya. Og Roya har vonde hender, og er sykemeldt, og jeg får ikke betale, og hun lager vidunderlig god mat og spiser Tzatsiki fra egen skål.

Så nå må jeg på jakt. Jeg er invitert på middag UTEN klipp hos Roya i slutten av måneden. Og da kan jeg ikke komme som en hippie. Da er jeg redd hun grabber nærmeste saks og går i gang. Og det har hun ikke hender til. Så nå - nok en gang, skal jeg ut på det åpne frisørmarkedet. Jeg skal til en miljøvennlig, hyggelig men ikke masete, erfaren, billig og utrolig flink frisør, som jobber på en frisørsalong hvor de ansatte trives og blir behandlet bra av sjefen.

Eller jeg skal gjøre som sist: finne kjøkkensaksa og ta nakken selv. Så holder nok lengdene foran noen måneder til...

Ulturkuke

Jeg - Gunnhild: moder, kåna, søster, venn, kollega, datter, kokke, sjåfør, renholder, organisator...har funnet ett smutthull. Det er lite og passer egentlig ikke. Men det er her - og jeg har funnet det. Smutthullet består i et øyeblikks fred. Ingen telefoner, lekser, klesvask, kollegaer, barn, handling. Ingenting. Ingen forventninger. Ingen vet hvor jeg er. Og de som vet hvor jeg er, vet ikke hvem jeg er. Det snakkes ved min side. Men jeg har tatt på meg skylapper - og har ennå ikke hatt øyekontakt med noen. Her er nemlig alle i samme ærend. Det vil si: de har ingen ærend. De bare venter. Som meg. Deres sosiale ønsker varierer. Noen er kjempeglade for å slå av en prat,  de sitter på gulvet, og når vi går forbi så kan jeg formelig føle at de setter klørne i meg. De ser håpefullt opp, jeg kan sverge på at noen av dem sikler litt. Skuffelsen når jeg ser bestemt fremover og nekter å smile - innby til smallchat - er påfallende, og treffer meg i nakken som et stort og varmt langtrukkent sukk. Men jeg er bestemt, og målet er nedi gangen. Andre er som meg, glaner planløst ut vinduet, vifter demonstrativt med en bok. Det piper urent fra diverse strykeinstrument. Det gaules bak stengte dører. Nede i gangen sitter en sur ungdom og klimper på en ustemt gitar. Han har "det lille ekstra" i ryggsekken, men desverre ikke kombinert med musikalitet. Han har ennå til gode å uttrykke spilleglede ovenfor meg, iallefall. Jeg er en ventende mor på Kulturskolen. Og her, i mylderet av ventende foreldre - som kjenner på fellesskapet over at barna får uttrykke seg musikalsk, har jeg funnet smutthullet. En gang i uken sitter jeg på en veldig vond krakk, med samme bok, fremdeles uåpnet, i hendene. Jeg venter. På at korøvelsene på "engelsk og polsk, tror jeg" - eller bare engelsk iflg tekstene - skal bli ferdige. Jeg klager litt i forkant. Det er så kjedelig, så mye annet jeg burde gjøre. Jeg syns det går så lang tid! Eller gjør jeg det? Kan det være at jeg egentlig nyter  hvert sekund, i mitt lille smutthull, fordi jeg vanligvis setter pris på full fart og sosiale treff og kollegaers spørsmål og barnas fortellinger, men en sjelden gang også kjenner på at det er deilig å være - og bare det?  Samtidig som jeg får status som kul mor, barnet får det etterlengtede sangfellesskap. Og da har jeg en hel time alene, uten at noen vet hvor jeg er, og hvor de som vet hvor jeg er: ikke vet hvem jeg er? ...ja.

Gresk antikvitetsgalskap

Da jeg traff Gemalen, så bodde han midlertidig hjemme - etter at leiligheten han skulle leie viste seg å være en sauna. En kald sauna hvor skrukketroll og mugg trivdes bedre enn Gemalen. De første månedene så jeg derfor ikke noe til tingene hans. Jeg har skrevet om noen av tingene før - i "Teak Takk", men jeg vet ikke om jeg fikk beskrevet episoden hvor jeg innså hvor langt ifra mitt Nille-hjem stemte overens med hans Antikkhjem.

Han hadde funnet en kjekk leilighet, og vi skulle pakke ut tingene hans. Vi drog ut på hekleduker, nupperiller, små krukker med husfreder, en okse-hodeskalle, små skåler og rare pyntegjenstander fra krigen. På det verste så kikket jeg meg rundt, og prøvde på et positivt innspill: "Du har møje fine ting...!". Han kikket  seg rundt, og så LO vi. Det var så sprøtt!

I årenes løp har han kvittet seg med mye. Jeg har og gjort det, og vi landet på femtitallet-ish. Det går bra.

Men for 12 år siden-ish så var vi på Kreta. I Rethymnon. Vi hadde det storveis, men en dag var det nok sol, strand og "Fanta, CocaCola, water, Biera" - og vi tok en runde i byen, han og jeg. Og fant en antikvitetsbutikk. Så var det gjort.

Det var det mest skitne og mørke salgslokale jeg har vært i. Vi kom inn i et avlangt rom, kanskje fem-syv meter langt, to - to og en halv meter bredt. På høye side kunne vi gå opp et trinn, og så var det et lite, smalt rom som gikk parallelt med hovedrommet, et par meter innerst. Der var det - så vidt jeg husker - et par vindu. Som var så skitne at de knapt slapp inn lys. Rommet var stappfullt av ting. Alt var støvete. Skittent.

Innerst i rommet var det en avslutning på rommet som gjorde at rommet virket som en hammer. Det utvidet seg. Der, bak en vegg, satt en gammel greker og gråt inn i telefonen. Han fikk nok med seg at vi var kommet. Men vi fikk kikke i fred. Jeg rotet meg helt bak, der var det et lite toalett, og en vask som jeg faktisk (!) ikke trodde var hvit. Det var først da jeg kikket ned i den og så at det var en liten hvit flekk der vannet dryppet, at jeg forsto den var skitten - og slettes ikke mørkegrå. Jeg fikk gysninger.

Det var for mye til salgs. Det var for skittent. Men vi lette etter den ene tingen vi skulle ha med som et minne. Og der: stod BYSTEN. En kvinnelig bronsebyste - ca 25 cm høy. Hun skilte seg ut - og jeg forsto at jeg måtte ha den. Jeg og Gemalen ble enige om hva vi var villige til å gi - og endelig fikk vi oppmerksomhet fra Grekeren. Som subbet seg ut til oss. Han snakket litt engelsk. Det var tid for å prute. Jeg liker ikke å prute. Det er det dummeste jeg vet. Så når han sa 1200 kroner, så var jeg klar til å si "pose!", og løpe avgårde. Men av en gammel holdning om at man er uhøflig hvis man ikke pruter - gjorde at jeg la inn et skambud. Grekeren ble betuttet. Og foreslo 1000 kroner. Ca. Jeg sa JATAKK. Og alle hjerter gledet seg. Grekerens mest av alle. Han ble så jublende glad, at han øyeblikkelig løp bak til Klagemuren hvor han tidligere satt og gråt, og hentet tre glass. Tror vi. Det er mulig det var keramikk eller plastikk. Fuglene vet. Glassene var så gravskitne at det er umulig å si. Han subbet seg bort til den muligens hvite vasken, lot vannet renne oppi glassene - og vrei fingen rundt inni. Jeg tror han vasket dem... Så subbet han innover lokalet igjen, og der stanset han ved en SVÆR karaffel. Den hadde vært grønn. Slik jeg husker det så har den garantert inneholdt minst 40 liter. Firkanta glass-sak, med greske mønster. Nederst var det en liten, rusten krane. Inni kunne vi se at det fremdeles var noe sølevann. Han helte ut det grumsete - i glassene. Gav oss hvert vår glass, og smilte tannløst mens han jublet: RAKI!

Raki er hjemmebrent. Gresk hjemmebrent. Liker du tequila, så liker du kanskje raki. Det er ikke det lakris-skvipet som grekere drikke (Ouzo).

Jeg kikket på glasset. På Gemalen. Og han smilte til meg og sa: "Det er ren sprit. Alle bakterier er drept". Grekeren gliste igjen, glugget ned sin "drink", og sa "Drink raki - no need for doctor!". Så sendte jeg en bønn ut i intet, og glugg-glugg.

Det gikk ned. Vi betalte. Fikk pose og skikkelig innpakning. Grekeren småpratet på gresk, med ett og annet innspill på engelsk: "It is a hundred years old!".

På vei ut av butikken innså jeg at rakien var av ekte vare. Jeg gikk. Jeg klarte å koordinere. Men følelsen i beina var FULLSTENDIG borte. Jeg kikket fortvilet på Gemalen, grabbet armen hans, og mumlet "Jeg kjenner ikke beina mine, få meg inn på en kafe!".

Vi - iallefall jeg - sjanglet inn på nærmeste kafe. Der var det bare grekere. De hadde mat. Og i løpet av den neste timen fikk jeg følelsen tilbake i beina. Jeg ble klar i hodet igjen. Og utrolig fornøyd med kjøpet.

Vel hjemme har bysten stått på hylla i mange, mange år. En god venninne flyttet den ved jevne mellomrom, fordi den stod i "parhjørnet", helt alene. Når vi flyttet hit ble den liggende i en pappeske. Jeg tror den ligger der ennå. Men jeg skal på loftet og hente den ned snart.

Åh, forresten: to måneder etter at vi kom hjem - så fant jeg en identisk byste i gips. På Skeidar. Eller muligens Nille. Jeg kjøpte verken den eller de 60 identiske vennene.  Jeg syns vel jeg hadde brukt penger nok på den. Konklusjon: enten er jeg rundlurt på gresk, men fikk en dram på kjøpet. Ellers så har jeg en veldig verdifull original på loftet. Hvis det siste stemmer, så har jeg garantert brutt noen regler for eksport av antikviteter fra Hellas. Da må jeg tilbake med den. Bytte den mot noe. En øy f.eks.

Jaja, det man ikke vet..... Det jeg VET er at bysten er vakker. Verdifull eller ei.

Syttendemaitog - bare for kameraene?

Jeg har gjort det før, men jeg blir bare ikke ferdig med det.... Jeg har skrevet om livet før og etter at jeg kjøpte bolig på Tasta. I hjertet har jeg jo alltid vært Madlajente, men jammen har jeg kjent at jeg muligens nå er blitt Tastajente. Jeg kommer tøffende ned gata vår, og kjenner plutselig at jeg er HJEMME. Det er ikke verst. Følelsen har vart noen år. Men med et ALVORLIG avbrudd i mai hvert år. Som Madlajente har jeg - som dere som har lest litt fra bloggen og kanskje kjenner meg og vet - tilbragt årets kjekkeste dag i Madlaleiren. Ja, jeg snakker selvsagt om 17 mai. Dagen da jeg - sterkere enn ellers - kjenner meg på-gråten-takknemlig over å bo i verdens rikeste land, hvor hovedoverskriftene i avisen gjerne kan handle om årets første potet, at syttenåringer ikke får kjøpe paracet til babyen sin pga attenårsgrense, og siste resultat fra Oilers. Fordi det er det som har skjedd. Joda, andre mer alvorlige ting innimellom, men hovedsaklig ufarlige, fredelige episoder. Denne dagen betyr svært mye for meg, som heller tar buss enn drosje hjem fra byen, fordi jeg ikke er redd for å bli voldtatt av en guttegjeng, og deretter forsøkt påkjørt, mens kjæresten min får bank og blir tvunget til å se på. Vi er utrolig priviligert. Så da skal det jo bare mangle at vi feirer dagen som seg hør og bør, og tradisjonen tro: ved å gå i tog og løfte flagget så høyt vi kan.

I år går eldste barn i tredje klasse. Som dere kan lese fra ett tidligere innlegg: Tenk at nå er dagen her som vi blir stresset av - så er ikke lenger denne dagen en gledens dag. Første gang jeg og den yngste stod og blomstret i halvannen time mens vi ventet på første klasse Byfjord skole, var jeg helt i sjokk. Det varte og det rakk. Alle korpsene spilte "Sex bomb" idet de gikk forbi. Og idet hun hadde viftet med flagget forbi oss, så jogget vi avgårde til gml Stadion for å plukke henne opp. Vi nådde det akkurat. Og der oppløste toget seg som dugg for solen, og alle ruslet, kjørte, løp, gråt seg hjemover til sine egne familiebunkerser. Fullstendig trafikk-kaos. Kalde barn. Ingenting felles. I og med at vi er vant med Madlaleiren, hvor alle møtes til Talen og Ja, vi elsker - så var dette fryktelig. Det viste seg å være et godt år sammenlignet med 2012... To barn i toget. Bunader. Ull. Regnkåper. Cherrox på beina. "Husk å komme senest kvart på ti!" Vi var der ti. I et regnvær som var Noah verdig. Ved svømmehallen. Jeg stilte meg opp ved Atlantic. Ti på halv elleve var jeg oppe med paraplyer. Kvart på elleve trøstet jeg iskalde, våte barn. Kvart over elleve - etter offisielt halvannen time i to grader og regn, beveget Byfjord skole seg avgårde. De hadde da en times tur i elendig vær, i sneglefart foran seg. Til Storhaug denne gang. Samme elendigheten der. Toget oppløste seg, skjønt ingen var sikre på hvor. "Vi oppfordrer foreldrene til ikke å ta barna ut av toget før det er ferdig". En engel hadde visket meg i øret - så jeg hadde satt bilen der på forhånd, like ved kirken. Jeg plukket opp fire gråtende, iskalde, våte barn. Og en forelder, som riktignok bare var forbanna. Begge mine barn annonserte at de ALDRI skulle gå i syttendemaitog igjen. Og jeg: med mitt svulmende "du må ikke, du har rett ! til å gå i tog"-slagord, jeg tok meg selv i å tenke at nei - dere har rett. Dette er IKKE måten å feire vårt fagre land på.

Nå er det fire måneder til neste gang. Vi har et dilemma. Byen har ikke fulgt med i timen. Komiteen oppfører seg som om vi er Hovedstaden. Toget er ikke vurdert mot alternativ. Alternativ 1 er som jeg har foreslått før: en heidundrende folkefest i byen. Hvilke andre byer i Norges land kan skilte med folketomt sentrum når toget er ferdig? Vi kunne hatt ordførertale, allsang, leker i byparken og pølseboder. Busser til og fra, gratis. Togene kommer fra hver sine kanter, slår seg sammen på vei mot byen. Et fellesskap, en feiring bursdagsbarnet verdig. Alternativ 2: Tastaskolene danner sitt eget tog, slik Madla og Mariero/omegn-skolene har gjort for lenge siden. Vi samler barna på Vardenes, går hovedveien til Bjerksted. Der blir det fest og baluba, leker og allsang i en-to timer. Så flytter vi folkefesten i Bjerksted enten til byen, eller en time. Alle skal få.

Det skal være kjekt å gå i tog. Ingen kan gjøre noe med været, såklart. Men utgangspunktet må være dårlig vær, og alt annet bonus. Mine barn gleder seg ikke til 17 mai. Toget er blitt en belastning, en bør som må bæres - fordi de har en overentusiastisk mor som elsket å gå i tog. Jeg har snakket med MANGE fra Tasta om dette. Det er jevnt over - bortsett fra noen korpsentusiaster muligens - enighet om at dagens ordning med å samle SÅ mange skoler til avgang for syttendemaitog i sentrum, er gammeldags. Men før syttendemaikomiteen - som går først og ubesværet under paraplyene sine og verken trenger å tenke på lange avbrekk mellom skolene eller halvannen times ventetid - går i første klasses våte syttendemaisko etter å ha ventet og venter på rad og rekke på å få starte, så er jeg redd vi blir stående fast i vårt gammelmodige syttendemaitog.

Hvis toget går sin gang i år som tidligere, så vurderes en-dags-bydelsbytte. Da må vi tenke på å ta barna ut av klassene, og heller være gjester på Madlamoen igjen. De kan lage høytidelig fest, de.

Har du lik? Åh, ellers tusen takk.

Ok - en beskjed til dere som selger klær og sko. Det kommer kanskje som et sjokk - men nei: å reklamere med "bestselgere" er IKKE måten å få denne dama til å handle. Jeg vil ikke ha det som "alle" andre har. Jeg ville heller hatt en oversikt over hva folk sjeldnest har kjøpt - da er det nemlig aktuelt. Og nei - du velmenende ekspeditrise: det er ikke overbevisende når verken du (med din kvalmt lekre rumpe, runde pupper oppe under haka og lange negler) eller din kollega (lunken, usmakelig kledd og som ser billig ut) sier med stor entusiasme at : "den har jeg og, jeg får altså så mye skryt for den!" Da går den uprøvd tilbake på stativet. Jeg kan til nøds kikke litt på bilder av klær på modeller. De er jo fra en annen planet, så forventningene om å ligne er lave. Men å risikere å bli sett i samme topp som ekspeditrisa på Cubus.... Da helst uvitende. Noen måneder tilbake drog jeg frem min nye, vakre topp. Gjesten vår, ei snerten blondine, ble lattermild: "den har jeg og! Skulle ha den i dag. Men ombestemte meg i siste sekund!" God latter. Til jeg traff vertinna. Brunette med lekker bak og fine bein. I samme topp.... Gutter: ja - det betyr noe! Vi blir sammenlignet! Haaaater det!

Jeg skulle i stort selskap til vår beste venn - femtiårsdag må vite! En uke før finner jeg - tilfeldig på vei til hårfargeavdelingen på Sparkjøp - en linkjole. Gøye farger. Kler meg for fest. Klar til å gå da Gemalen (kokkeassistent for kvelden) ringer. "Jeanette mente jeg måtte ringe, ville bare si at Migget har samme kjole som deg". Ja - jeg har en mann som får med seg slikt. Skjønne, skotske Migget - på alle vis. En femti høy tror jeg. Str ekstra small. Jeg er en syttitre. Og i andre enden av str-guiden... Jeg byttet i siste liten. Og glad var jeg, da jeg resten av kvelden kunne høre Migget sin skotske entusiasme: "and I only paid like twenty pound for it!". Det var forresten et røverkjøp. Bortsett fra at jeg aldri har brukt den.....

Nei folkens og klesbransje: jeg vil ikke ha bestselgeren. Ei heller kopiere de ansattes garderoben. De plaggene jeg kjøper - er det bare ett av. Til det motsatte er bevist.