Følg meg på mail!

lørdag 5. september 2015

Klem en rasist!

Jeg vil gjerne lansere en helt ny kampanje. 

For mange år siden møtte jeg noen fra Blitz-miljøet i Oslo, den ene hørte til den litt harde kjernen som drog på voldelige demonstrasjoner, den andre hørte til den andre delen som i større grad var fredssøkende. Jeg havnet i diskusjon mellom disse to - som faktisk var brødre - og jeg kan jo forstå at noen har lyst til å dra til en nynazist, men jeg er veldig opptatt av at det som gjør oss til bedre mennesker er at vi ikke synker ned på nivået til dem vi er uenige i. Nynazister er kjente for sine voldsomme demonstrasjoner, og det var da jeg foreslo en løsning på dette første gang. Klem en nynazist! Hvis alle demonstrantene møtte opp - gjerne i hvite klær hvis det ikke blir for alternativt - og trøstet disse uvitende menneskene, så tror jeg det hadde hatt vel så stor virkning som batonger og tåregass.

Jeg ser ikke for meg at kampanjen fikk grogrunn. Men nå syns jeg det er på tide å lansere tanken på nytt, denne gang med "Klem en rasist". Gjerne #klemenrasist som kjennetegn. Og hvorfor?


Fordi jeg i dag har sett videoer fra Tv2 sin tv-serie Hvem bryr seg, mens nyhetssendingen har surret og gått i bakgrunnen. I tillegg ble jeg på Facebook møtt med et - heldigvis - kritisk innlegg med link til  frieord.no - hvor det påstås (helt uten andre referanser enn at en amerikansk avis hevder å ha snakket med søsteren) at far til Aylan Kurdi, som ble funnet druknet på en strand som et offer for flyktningekrisen rundt Middelhavet, ville til Sverige for å få gratis tannbehandling. Det er jo bare til å spy av. 

Så hva er rasisme? Fra "ung.no": Rasisme er rettferdiggjøring av negativ forskjellsbehandling av enkeltpersoner eller grupper med utgangspunkt i deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. 

Og hvem er da rasistene? Er det meg, som blir litt redd når jeg må gå forbi en gruppe med mørke menn i utenlandske klær? Er det mannen som kikker nedlatende på tiggeren fra Romania og lar være å gi noe? Eller er det moren som ønsker at jentene skal finne seg norske kjærester? Eller er det den som lærer barna sine at alle narkomane er tyver? Jeg tenker det er mer holdninger enn uttalt rasisme. 

Uansett hva vi kaller det - så er det er frykt. Frykt for det ukjente, frykt for endring. Når jeg kjenner at jeg har det folk nok vil kalle rasistiske holdninger - så må jeg ta en prat med meg selv og finne ut hva det er, og gjøre noe med det. Og hver gang ender jeg opp med å tenke at ja - det er frykt. Det er frykt for det ukjente, noe jeg ikke forstår. 
Det kan og være at jeg ikke liker det jeg må forholde meg til, jeg trenger jo ikke å like at menn i noen kulturer har lite respekt for kvinner, eller at jenter blir kledd i hijab fra de er seks år. Men da er det konkret kunnskap som gjør at jeg ikke liker det jeg ser og opplever. Det mener jeg ikke er rasisme. 

Rasisme er når noen ikke vil ha hjelp av "utlendinger". Når de mener at hele grupper - ja f.eks 250 000 flykninger - er skjulte IS-sympatisører som svermer inn over Europa for å islamisere Europa - og da er det uvitenhet og frykt som styrer. Når noen tror at foreldre i Syria bruker barna sine for å oppnå sympati - da er det ren uvitenhet. Når noen tror at noen vil reise over hele Europa, med kone og barn og ingenting ellers, for å få gratis tannlege i Sverige - da er det ikke klokt. Når noen tror at vi får et fattigere samfunn ved å ta imot åtte tusen flyktninger, da er det frykt som styrer. 

Så: her lanseres altså min fredstanke. Klem en rasist. Klem kvinnen som ikke vil ha hjelp fordi ekspeditøren har hodeplagg. Klem arbeidsgiveren som ikke ansetter ungdom med utenlandske navn, og som kanskje ikke engang svarer på søknaden. Klem redaktøren i Frieord.no - gi vedkommende en god klem og spør om han har det bra? For uttalte rasister er redde mennesker. Det er mennesker som har masse frykt i seg, som er redde for at de skal bli påvirket av endring, at det skal bli vanskelig å bo i Norge, at vi ikke lenger får velferdsordningene våre, at det skal gå ut over pensjonen. Rasister er og kunnskapsløse mennesker, mangel på kunnskap skaper frykt. 
Bildet fra Ilovetotrainmydog.com

Tidligere har jeg bedt folk la være å møte opp når de er demonstrasjoner "mot utlendinger" og fuglene vet hva de kan finne på å protestere på. Jeg har tenkt at de kan stå der og predikerer for sine egne, uten motstand. Da får de verken publisitet eller nye tilhørere. Nå har jeg endret mening. Nå mener jeg flest mulig skal møte opp - og gi dem en god bamseklem. En trøsteklem. Og samtidig fortelle dem at det går bra, eller gi dem informasjon om det de er så redde for. Ta med en blomst, kle dere i lyse farger. Gi dem en drops, trøst dem! 

Jeg tror en demonstrasjon hvor en haug med hvitkledde - eller ikke -  mennesker bare lar være å protestere mot det vrøvlet som velter frem, og heller omfavner dem og trøster dem, og sier "stakkar deg - jeg skal hjelpe deg!" vil kunne ta piften av det hatet som nå velter frem i kommentarfelt og hverdagslivet vårt. 

Det er pinlig lite jeg kan gjøre. Gi barnas leker eller klær til dem som trenger det. Sende penger. Sukke på de rette stedene. Det er jo ingenting i det store bildet. Men treffer jeg en gang til en stakkar villfaren sjel som tror at vi kan hjelpe folk "der de er" og så bli ferdige med krisen og dermed "slippe unna muslimene", så skal jeg fortelle dem at "der de er" ikke lenger finnes, at det ikke er flere hele hus, at kvinner ikke kan gå ut, at det ikke er mat, at familiene er drept. Og så skal jeg gi dem en stor og god klem, og si at jeg skal hjelpe dem. 

Så: gå ut, klem din neste rasist - og ta gjerne bilde av det. 


 #klemenrasist 








søndag 1. mars 2015

Å Knokse

Å knokse. Har knokset. Skal eller vil (ikke) knokse.



Et godt og innarbeidet ord i Rogaland. Som rett og slett betyr å knuse noe. Oftest bilen. Av og til hørte jeg barna i barnehagen rope "knoks an", mens de ivrig rettet en skitten finger mot sandslottet - mot legotårnet - eller en sjelden gang - en kamerat. Men stort sett så er ordet fremdeles, iallefall i min krets, et ordspill på det faktum at Knoks var der man leverte (og fremdeles leverer) biler. Som elefantenes kirkegård. Bare mindre hemmelig. Ellers stort sett likt.

Jane har vært skjelven i dekka hver gang vi har kjørt til Kvadrat det siste året, etter at vår bilkyndige venn Robert mumlet noe om at jeg ikke burde kjøre den mer enn 50 km/timen - og helst ikke i humper. Robert overdriver. Han var bare sur fordi han ikke var sikker på hvor han skulle sette jekken da han skiftet dekk. Var visst ikke så mye å velge i, mellom rusthullene under der. Forresten snakker han ikke så godt norsk heller - så jeg har tenkt å henge det på språkforvirring. Forøvrig absolutt en av mine favorittpersoner i livet - men dog. Dere som kjenner meg vet at jeg tyr til den sannheten jeg liker best - er det meldt sol på Storm.no og regn på yr.no - så stoler jeg på storm. Sier seg sjæl. Og hadde Robert vært ekstatisk over den fine bilen min, så hadde jeg hatt større tillit til hans vurderinger som bilmekaniker.

Det er noe med det man bruker og har nærhet til daglig. En annen favorittperson i livet mitt kaller det å bli "husblind". I mitt tilfelle er dette helt uforenelig med å kalle det husnærsynt, eller huståkete. Blind passer godt.

Da jeg kjøpte en - allerede da - gammel bil, så visste jeg at jeg ikke kunne forvente verken fem dører eller stereoanlegg som virker. Så da hadde jeg heller ikke forventninger til slik luksus. Jeg klarte meg svært godt uten. Bilen var lilla, og dere som har fulgt med en tid, har og fått med seg at jeg fokuserer på det ytre mer enn det indre.... Her snakker vi blomster, øyenvipper, bling og plaster på skadene.

Her hin dagen skulle jeg låne henne ut. En kollega som skulle kjøre fire km to ganger. I bytte mot store mengder hjemmeproduserte hønseegg, viste det seg etterpå... (ska du kjøpa an?) og i den prosessen skulle jeg forklare "ting" til henne. Og det var da det gikk opp for meg: jeg er blitt helt og fullstendig blind.

En av grunnene til blindsonen er rett og slett at jeg digger den bilen. Den starter på et blunk, og gjør akkurat som jeg vil. I tillegg har den - av ukjente grunner -  blitt akseptert som et innslag på parkeringsplassen på jobb, hvor jeg strengt tatt ikke har lov til å stå....  Og ungene i nabolaget vinker når jeg kommer - mens de kniser over at den har seter som må legges frem for å komme inn i bilen.

Vel, tilbake til min kjære - svært lett å glede - kollega. Jeg måtte jo rydde bilen først. Det var to års "kjekt å ha" som ble samlet opp - og jammen gikk ikke mye i bosset og. Ristet matter, og klar. Men så skulle jeg instruere sjåføren om særegenheter - og det var da jeg forsto jeg har vært blind:

Jeg låser aldri bilen. Ingen stjeler den. Så å stå med nøkkelen og knote fører til kun en ting: stor irritasjon - fordi jeg alltid låser bilen da, istedenfor å låse den opp. Og pussig nok så regner det ALLTID når jeg står på utsiden og knoter med nøkkel - og håndtakene er brukket og knirker når man drar i det. Men det var jo det minste. For så: fremme er det kun ett bilbelte som kan festes, og det kan bare festes på passasjersiden. Men beltet fra sjåførsiden kan og festes der - så det er jo belte å ta på! Unngå vinduet på passasjersiden. Det faller ned og er umulig å få opp igjen hvis man prøver å åpne det. Men siden man ikke kan ha to foran uansett, så er det jo ikke et problem? Vifte, vindusviskere og kassettspilleren virker. Men sikringen går hele tiden, og da må man lirke litt på nøkkelen - som om man vil skru av bilen uten å gjøre det (ikke skru av, sa jeg! Og iallefall ikke på vei ut av ferja...! Må jeg kjøre sjøl, eller? F.eks.). Det er kun et problem når det regner. Så ti prosent av tiden er det altså ikke noe problem. Forresten har kassettspilleren aldri virket på annet enn at det er lys i den - så da er vi nede til viften - som forøvrig bare virker på full gass og alltid har gjort det: og det kan jeg si: det er derfor bilen er full av servietter. Tørk i vei.

Ja - den er fuktig. En av kidsa lot være å lukke du-har-å-lukke-det-vinduet!-vinduet. Burde jeg sjekket? Ja. Gjorde jeg det? Nei. Lukter det nå fuktig spy av bilbeltet høyre side, bak? Jepp. Men vi har stort sett bare to barn i bilen, og de rykker fort frem til midt- og venstre side.

Kollegaen min fikk det til. Hun har selv hatt en Nissan Micra, og det var som å komme hjem.

Jane har vært dødsdømt ganske lenge. Da jeg fikk kjøpt henne så var det en klirrende lyd fra under bilen. Jeg fikk beskjed om at det ville koste 25 000 kroner å kikke på det, uten at det kunne komme konklusjon på at det kunne fikses. Jeg tror det som klirret har rustet fast. Vi gjorde selvfølgelig ikke det. For å få henne EU-godkjent i august -13 så måtte jeg ut med 13 laken. Men bank i bordet: etter dette har hun gått som ei klokke. Og det er billig bil, det. Før jul fikk jeg tilbud om å kjøre tilbake min tidligere bil - nå oppfikset. Jeg gjorde det, vel vitende at Jane skal til Knoks snart. I det Biltutå Grå var i hus, gikk den grønne i stå. Så da beholdt jeg Jane. Maen kjørere Biltutå Grå, og Den Grønne.... don't get me started....

Javel - så kom vinterferien. Kidsa avgårde for å varme opp hytta - jeg og maen inn i Jane - sammen med store mengder bagasje. Som sagt: hun er så lydig og fantastisk hyggelig!! Til vi kom ned i bunn av Rennfast. Ja, i bunn. Helt nede. Der trykket jeg gassen i bånn for å dra oss opp forbi lastebiler, Mercedeser og Ford. Null effekt. Nada. Helt på linje med ingenting. Bilen sveiv. Gassen gikk. Bilen gikk ikke. Jeg fikk bruk for et buss-stopp - selvsagt ikke for busser men for oss i Nissan Micraer som er 17 år og som har to idioter inni seg som ikke har peiling på hverken kardong eller fustasjoppheng -  i bånn av tunellen. Stoppet bilen, startet den opp - og joda, litt tregt, men vi kom oss opp. Jeg kikket etter manualen, men kom på at jeg hadde kastet den - jeg hadde et gravlys i hanskerommet i sommer, og etter fire dager med 31 grader så var lyset rent ut og inn i boken. Jeg hadde jo heller ikke hatt bruk for denne boka - så jeg kastet den. Men Maen drog opp ermene - og jammen fikset han ikke noe på batteriet. *maen min!*

Og glad var jeg da vi kom frem til hytta. Bilen gikk som ei kule over stokk og stein - og for å være ærlig, så valgte vi den bilen fordi den skal til Knoks, og dermed gjorde det ikke noe om den knakk midt i bakken.... Det gjorde den forøvrig ikke - og nå har jeg et valg å ta:

Innen 20 mars må jeg ha knokset den hvis jeg ønsker å slippe bilavgiften. Hvis jeg betaler så har jeg antagelig en svært lydig, hyggelig og morsom bil til august, da den igjen skal EU-godkjennes. Alternativt så sparer jeg de pengene - og satser på at jeg igjen skal få kjøre Biltutå Grå. Og det er det ikke noe galt med - men Biltutå Grå er omtrent som å låne bikkja til naboen: Hyggelig, men ....min er jo bedre!

Det er ikke en lett avgjørelse å ta. Husblind eller ei: Jane har vært en trofast følgevenn, som har ført til mang et smil fra medborgere og faktisk ikke minst turister.

Og etter å ha fraktet bagasje for fem, fullstappa av folk, helt fra Nedstrand og rundt fjorden, og kun daua da vi skulle ut av ferja og vindusviskerne ikke virket pga feil posisjon på nøkkelen, så sjåføren (nei, ikke jeg) daua bilen i iveren etter å få nøkkelen i posisjon, så var vi både lettet og overrasket. Og hva skjer neste morgen?

Radioen gikk på. Full guffe. Gode høytalere viser det seg. For første gang på to og et halvt år så virket volumknappen igjen. Men kun ned. Så det var bare fire minutter med musikk før jeg i vanvare hadde skrudd ned lyden nok til at jeg igjen er i en situasjon hvor jeg ikke har musikk i bilen. Men den virket! Og det gjør at jeg nå teller på knappene og lurer på om jeg skal beholde henne til august. Skal vi ha en sommer til?