Følg meg på mail!

mandag 30. juli 2012

Moviestar Planet - en boltreplass for pedofile?

Jeg prøver å være en ansvarsfull mor. Men balansen mellom å slippe dem løs - skritt for skritt, gjøre dem ansvarlige, beskytte dem og alikevel få dem til å styrke sine behagelige sider - ikke så enkelt! Det lurer farer rundt hver eneste sving...

De får gå til butikken. Til venner i nabolaget. Det er faktisk lettere å la dem gå på skateboard, sykle og bruke hammer og kniv enn å la dem gå alene til skolen bare for gøy. Jeg kan på en måte tåle at de skjærer seg og slår seg på knærne - og av og til hender det at det drypper litt medlidenhet deres vei og i slike tilfeller. Men jeg kan ikke leve med at de blir kidnappet. Og jeg sliter med tanken på at de skal gå seg vill og være redde.


Men jeg prøver iallefall. I tillegg er jeg jo latere enn latest - så jeg syns jo det er behagelig å ha unger som jogger i butikken - og som kommer tilbake med fiskeboller. Og litt humoristisk at eldstejenta har fulgt med i timen i butikken når vi har vist forskjell på kilopris - og kommer tilbake med verdens kjipeste fiskeboller. "For di va sykt billige, altså!".

Det er mye de skal lære. På få år har de lært et helt språk, de har lært hvordan folk reagerer, vanlig høflighet og forventninger. De lærer å telle, synge, danse, spille instrument. Et nytt språk. Å svømme. De skal forstå infrastrukturen - hvorfor vi har buss, og hvordan man bruker det. Hvorfor man ikke bare kan fly til Oslo når man vil, at det koster penger. Og derfor jobber de nå i huset for harde livet - og så tjener de penger som går til en til Oslo i januar - Disney on Ice. Ok, klærne er i beste fall fantasifullt brettet. Og det kan nok være at skoene ikke står parvis. Men innsatsviljen er delvis tilstede. Jeg blir matt på deres vegne! Men de klarer seg pussig nok bedre enn moderen.

En av tingene jentene og har fått prøve seg på fra de faktisk var to år - er data. Selvsagt under sterk mammakontroll. Kjedelig mammakontroll. For jeg anser ikke et spill som trygt før jeg har prøvd det ut. KJEDELIG. Men det finnes noen spill på nett som er både underholdende og gode - og så er det de populære på andre siden.

For et års tid siden ble jentene introdusert til Moviestar Planet. Det reklameres på tv. Vennene har profil. Og eldstejenta på sju år kom opp en morgen og spurte om hun kunne få mailadressen min. I halvsvime og med en finger stikkende ut fra dyna fikk vi registrert profilen. Og følgende kveld satt jeg og jobbet meg gjennom starcoins, små antrekk og tåpelige frisyrer. Jeg klikket nei til et dusin idiotgutter som ville være kjæreste, fikk noen bestevenner og dumpet noen andre venner. Jeg anså det som et trygt spill - så lenge hun spiller det når jeg er tilstede, og hun vet at jeg er innom og sjekker samtaler og venner.
Hele spillet går på å bygge en verden og en person - som har tre rom i huset sitt: kjøkken, stue, partyrom og hage. Man kan vinne penger (starcoins) som man kan bruke til å kjøpe ting - kjæledyr, møbler, bittesmå skjørt og bikinitopper.... Det er temmelig irriterende at det og finnes en kjøpeversjon, og at de som da blir VIP-kunder får raskere fremgang og kan ses på som vinnere. Jentene har vært veldig på meg for å få meg til å betale - der er til og med villige til å betale selv. Jeg har sagt nei, nei, nei - de kan spille, men ikke bruker penger på det.

Det virker så tilforlatelig koselig og gøy. Det er sterke farger, det er bilde av koselige dyr og drager, det er tivoli. Det er konkurranser. Stort sett urettferdige konkurranser, men alikevel. Det er quiz - akkurat vanskelig nok til at mora sliter litt... og det er chatterom. I disse rommene, som det er MANGE av - kan man være opp til 12-15 personer. Man trenger ikke å chatte, man kan henge rundt og vente på en mulighet til å grabbe penger som ligger rundt plutselig, fange stjerner eller ta en quiz. Ofte ser det ut som en zoombiefest. Spillet er - såvidt jeg kan tenkte meg etter vanskelighetsgrad, regnet opp til tretten-fjorten år. Mulig det er gøy for dem som er litt eldre og.

Jeg er kanskje naiv. Men jeg forventer da ikke at datteren min plutselig skal si "Æsj" midt i spillet. Og når jeg spør hva det er så forventer jeg iallefall ikke at hun har blitt spurt om hun vil slikke på tissen til en av de andre. Og at den visstnok er lilla.

De neste minuttene gikk med til å vise henne hvordan man rapporterer slike utrolig ekle voksenpersoner som later som om de er barn for å komme i posisjon. Og forklare dem begge at de ikke har lov til å gå i prat med disse mennene (som jeg antar det er) - men at de skal øyeblikkelig gi meg beskjed. Moviestar Planet fjernet figuren i løpet av få minutter. Men for å opprette ny figur trengs det bare en mailadresse....

Det har vært stille rundt Moviestar Planet en stund. Men i sommerferien nå så har de igjen fattet interesse for dette. Klassekameratene (jeg gav beskjed til skolen, som tok det opp på foreldremøte) har figurer. De møtes og småprater litt. Mailene jeg leser er helt uskyldige: "kan jeg få en gave av deg, helst ikke julepynt.", "kan du love min movie?" og "skal vi være venner". Men i chat-rommene: der rapporterte jeg senest i dag en som drev med religiøs propaganda. Han fremsto som muslim, og benyttet anledningen til å slenge dritt om kristendom. Språket var ALTFOR godt til at det var et barn.

Jeg har aldri lyd på når jeg er inne og sjekker, men i dag var lyden på. Hver gang jeg feilet en oppgave, eller ikke vant en oppgave, så syns jeg at jeg hørte ordet "fuck". Jeg har hørt og hørt, og jeg kan ikke fatte hva annet det kan være? Antrekkene de har å velge i er tights, minimale topper, svære hårfrisyrer, høye klær, bikinier og bh-er. Riktignok er de ikke - som eldstebadnet i dag påpekte - så tynne som barbiedukker. Men det er pupper og lår. Sjekk ut denne linken her - dette er en film som er laget for å skaffe mer coins. Jo flere treff, jo flere coins. Slik ser figurene - også "vår" figur - ut. Det nyeste "move" jeg så i dag er at de kan kysse. Det løftes kokett på foten, bakover, og kommer høye smaskelyder.

Dette er altså et tilbud til barn mellom åtte og femten år. Jeg er forresten ikke prippen. Ganske så liberal, faktisk.

Nå er klokka halv tolv om natta. Det er fulle rom. Det er mange (!) pålogget. Er det voksne? Stor sannsynlighet. Mange av dem iallefall.

Jeg har allerede lagt inn begrensninger for å beskytte barna. Men nå må jeg gå i tenkeboksen og prate med foreldregruppa, tror jeg. Ønsker jeg at datteren min skal ha en virtuell verden der hun kler seg som en prostituert på jobb - tigger etter gaver og risikerer å prate med voksne, skrudde mennesker? Eller på en annen side: skal jeg ta fra henne muligheten til å lære at langvarig arbeid, samarbeid og taktikk kan gi resultat? Og skal hun få lov fordi "alle andre får lov"?

Jeg skal iallefall sende en mail til Movie-fu#/&¤("-star Planet og spørre hva i huleste som blir sagt når vi feiler en oppgave. Og er det "fuck" så er karrieren som moviestar over her i huset.

Det stod ingenting om dette i småbarnsboka. Sukk.

tirsdag 17. juli 2012

Jeg trenger ei geit!

Jeg trenger ei geit. Jo, jeg gjør det! Jeg har og lyst på ei geit, men det er en helt annen historie. Jeg trenger, behøver, skulle hatt - ei geit. Av den litt store typen. Helst ei koselig geit, som smådultet vennlig i meg når jeg satte frem vann til den, og koste den litt mellom horna. Men jeg er fornøyd med ei mannevond geit som er villig til å la meg flytte den litt. Og neitakk kjære snille givere - jeg skal ikke ha ei geit hjemme. Jeg skal ha ei feriegeit.

På hytta i Ryfylke hadde vi sauer. Neida, VI hadde aldri sauer. Men det var sauer her. På baksiden av nabben ved siden av hytta. Bak et gjerde. -ish. Det var oppfinnsomme sauer det. De hadde et fantastisk område å boltre seg på. Svære marker, et par små daler, sjø, myr... Veldig fint. Men dette var ikke dresserte, snille Gildesauer. Det var villsau. Villsau er kjent for å være veldig mobile. Ikke sjeldent stod fire på hver side av grinda og brekte - noen ville inn og noen ville ut. Hvor mange ganger traff vi hyttenaboen - hun med plenen, ripsene, morellene, jordbæra og rosene - joggende i området for å finne ut hvor sauene NÅ var, for nå hadde de spist seg gjennom avlingen igjen! Hun var gal på de sauene. Med rette, forsåvidt. Ønsker man en hage rundt hytta, så er ikke sauer de beste gjester...

Vi har ikke hage. Vi har en Rhododendrum. En. Og en rabarbraplante som bare kunne hatt det bedre. Ellers noe mynte, et par epletre, og inni en annen busk står det visst en rips. Bortsett fra dette så har vi naturtomt. Det er Maria Gullsko, strå, prestekrager, blåklokker, kløver... Nydelig. Og om høsten blomstrer lyngen slik at det er lilla over alt. Bare avbrutt av de rødeste rognebær og ennå rødere kristorn. Ispedd blåbær og bjørnebær.

Så vi syns jo sauene var et artig tilskudd, mulig ikke mindre artig i og med at de alltid ble fulgt av flagrende hyttefolk med stokker i hendene og et litt despo uttrykk i ansiktet. Det var et mysterium for øyfolket dette med de sauene. De bare kom. Uventet. Plutselig hadde de bare spist alle tulipantoppene. Glefset i seg de nesten modne jordbærene. Gnafset premiumgresskarene i seg før de var premiumsverdige. Gjerder ble inspisert. Opp og ned i mente. Manngard, flere ganger i året. Men ingen kom på å spørre oss. Jeg kunne godt fortalt dem hvordan sauene kom inn på området. Hvor mange ganger hadde vi ikke sett dem på knausen nede ved båthuset, på en høy knaus som var alt for høy for oss som er født med to føtter, og i mitt tilfelle delvis litt klossete føtter. Det var strake veien ti-femten meter opp i mine øyne. Det var en dans på roser for ledersauen. Det tok to byks, så var de på toppen. Og derfra var det bare å vandre inn i det lekreste matfat. Tilogmed kirsebærene våknet jeg til at de tok, og jo: de sto på to bein! Klatret i trær, slik jeg gjenfortalte det. 


Kort sagt hadde jeg en deilig får-i-kål i fjor vinter. På villsaulår. Det var skikkelig godt, og så var eventyret med sauene over. Det lønte seg ikke. Det var sikkert et ork for eieren å stadig forholde seg til gjerder, sinte hytteeiere og lav avkasting. 

I år merkes det at de ikke er her lenger. Det første som slo meg var denne blomsterenga vi gikk forbi på vei til hytta. En meter høy duvende sommereng. Jentene forsvant nesten, og jeg fikk akutt behov for å vaske håret deres, ta på dem hver sin blomsterkrans og hvite kjoler, og: Kodac Moment! Ikke en sau i sikte. Porten stod åpen, og det var prestekrager og blåklokker langs veien. Fra siste topp og ned var det nesten ufremkommelig - det var tydelig at ingen hadde gått der på lang tid. Det var ren idyll! På hytta hadde de moderne Trifider overtatt stien til båthuset. Det var bjørnebærkratt over alt. Det var så vakkert! Og så mye å gjøre... Det var bare å gå laus, med hagesaks og det som verre var. Selvsagt, blomsterenga får stå. Men bjørnebærkratt på fire meter, med torner som den verste piggtråd - så mye plaster har vi rett og slett ikke. Bort med dem. Små bjørker: jeg tror jeg klippet over førti-femti bare første dagen. Små, søte bjørketrær. Om tre år: null utsikt. Jeg har lest om dette fenomenet, at sauene som før befolket strandlinjene i Norge, nå er på vei til å forsvinne. Og at naturen tar sitt tilbake, at vi gror igjen. Og det er iallefall en sannhet her. 

Jeg savner sauene. Ikke hadde de flått, og ikke lagde de bråk. Ikke spiste de noe de ikke skulle, og gjødslet litt gjorde de. De holdt naturen på plass! De gnafset i seg nye skudd, spiste rent der vi ville. De sparte oss rett og slett for veldig mye arbeid! Så derfor trenger jeg ei geit. Jeg trenger ei hyggelig, eller mannevond, sulten geit som kan gå i bånd i et par uker når vi allikevel er på hytta. En god gammeldags plenklipper. Som kan spise seg feit uten å frykte trollet under brua. Som kan ta utsikten tilbake! Bare noen uker.

De ler av meg, de gamle her på øya, når jeg spør om noen har ei geit til utlåns. Eller til leie. Men de skal ikke le for høyt, for neste sommer er kanskje området rundt hytta her det eneste stedet med utsikt!!! Til da: på med hagehansker og frem med saksa. En god grunn til å drikke en boks med cider på dagtid. :D

onsdag 4. juli 2012

Sex, vold og narkotika

Det er ganske spennende å skrive blogg. Folk jeg aldri hadde trodd leste blogger kommer og forteller at de har lest den, og hvordan går det med sneglene og klesstørrelsen og dusjkabinettet og i det hele tatt? Det er veldig kjekt.

Men så oppdaget jeg at jeg var blitt litt avhengig av tilbakemeldinger, og det er det jo ikke så mange av. Det vil si: ikke så mange skriftlige tilbakemeldinger. Selv ikke når jeg nå har åpnet for kommentarer, får jeg kommetarer. Fornuftig nok - jeg kommenterer sjeldent selv når jeg leser blogg. Glemmer til og med ofte å trykke "liker" på facebook.

Men kunne jeg ikke forholde meg til kommentarer, så kan jeg alikevel holde et øye med, og få et overblikk over, hvem som leser bloggen, eller hvor. Og det er gøy!!!! Her snakker vi om 10 land så langt!!!  Det er kjempekjekt å se at bloggen er lest 16 ganger fra Italia!!! Mistenker en herlig kusine å sitte der på kveldstid og surfe litt. I Tyskland er den åpnet ikke mindre enn 25 ganger, men det er nok stort sett familie. Som jo og er hovedleserne mine!!! Takktakk kjære dere. Russland: 31 ganger. Takk onkel! :D Mulig og søskenbarn og hans kone. I like.

Spania, Malaysia, Latvia....Latvia 26 ganger. Et mysterium. Så da sitter jeg og lurer på hvem jeg kjenner som er i Latvia???? Det KAN jo hende jeg ikke kjenner vedkommende. Velkommen skal du iallefall være!!!!

Og Sverige: 126 ganger. Det forvirrer meg. Jeg kan til og med se hvilket operativsystem som er brukt (hovedsaklig Crome). Og hvilken type maskin (hovedsaklig Mac). Da er det ikke så mange å velge i. Det vil si at det er minst tre stk. Og velkommen skal to av dere være. :D

Så når jeg ikke vet hvor mange som har lest, eller hvem, så kan jeg altså spionere til en viss grad. Og så kan jeg se hvilke overskrifter som fenger interessen - og ikke overraskende kommer denne - siden jeg planlegger å merke den med noe seksuelt - til å skaffe mange lesere. Feit, ferm og frodig har blitt åpnet over 200 ganger, og leses faktisk hver dag. Jeg har lurt på overskrifter - for jeg ser at ungbloggere på femten som nettopp har fått barn og som stort sett skriver at noen ikke skal snakke dritt om ungen, har sånn ca 25 000 åpninger til dagen. Jeg har tre tusen til sammen. Hvilket jeg faktisk syns er svimlende summer i seg selv. Men skal man ha en overskrift som gjør at innslagene åpnes sjokkerende mange ganger - holde sine lesere for narr? Eller skal man ha en overskrift som faktisk er reell? Eksempel på det er "håpløs design", som er åpnet 43 ganger. Selv syns jeg jo "Den store massakren" er mye bedre lesning enn stønningen over antrekk som på "Ferm, feit og frodig", men det er tydelig at overskriften teller - Den store massakren har hatt drøyt femti lesere.

Jaja, jeg har ingen store ideer om å skrive fancy overskrifter for å fenge lesere. Men så kom jeg på at jeg alltid har hatt lyst til å jobbe med overskrifter i avisen!!! Åh, for et mulighetens marked!!! "Knivdrept tobarnsbestemor på torvhandel", og "Identitetsløs nordmann robbet intetanende mann med dårlige sosiale antenner".... Det hadde vært så kjekt å skrive den ene møkkatittelen etter den andre!!! Jeg kunne SIKKERT gjort en like dårlig jobb jeg som alle andre!

Så det kan hende det kommer noen fargerike overskrifter alikevel, fra min kant. Ikke for lesertallene - for dem er jo faktisk ikke så verst! Men for å få levd ut min indre poet - min drøm om å skrive håpløse overskrifter, helst noen som oppsummerer alt i ett. I så måte ville dette innlegget vært "Misfornøyd blogger med spiontendenser sutrer over for få lesere mens hun applauderer alle landene som er involvert" eller noe sånn. Men denne gang går jeg altså for den grove overskriften, rett og slett for lesertallene. Mowhaaaaaha! En ond plan.

søndag 1. juli 2012

Middag i grisebingen

Velkommen til gards!
Inngangspartiet... trist
 Her kommer en rapport - om et spisested - som ingen har bedt om: Vet dere hvor vanskelig det er å få et skikkelig, norsk måltid på en kafe for tiden? Joda, OBS-kafeen, noen hotell, Madla Handelsslag, Patrioten Bistro - selger kjøttkaker og komler. Det er masseprodusert mat, men for all del: man blir jo mett!
På vei hjem i dag kjørte vi innom Aksdal, der er det ei god, gammeldags veikro, eller mer som en diner, kanskje. Første vi møtte var skiltet til venstre. Et koselig velkommen-skilt. Hjemmelaget tegning og greier.... Men siden vi verken har vogntog eller vogntog med tilhenger, så fant vi en lovlig parkering og ruslet inn. Det var stappfullt! For å si det med syvåringen: "e det bare meg, eller e dette ein plass med bare gamle folk?" Det var ikke bare henne, for å si det sånn. Mange eldre ektepar, det var koselig stemning. Menyen lokket med gode, gammeldagse søndagsmiddager, som man og kunne få i barnestørrelse - og de eldre kjøpte stort sett "små" porsjoner. Veldig bra at barn ikke må ende opp på pølser og pommes frites - selv om det var det vi gjorde alikevel.
Det stod og komle her

Dineren hadde sånne artige røde skaiseter, respertexbord uten duk. Først måtte vi riktignok runde dette bordet (venstre), og forbi "bardisken" hvor bestillingen ble tatt. Det var røde persienner forann vinduene, og det var koselig! Vi var holsultne, og ti-tolv minutter etter betaling var maten på bordet - servert av en høyst effektiv kelner.

Det var god mat. Sosekjøtt....hvor ofte får man det? Mørt og godt. Litt kjedelig saus. Og stor begeistring da vi så på menyen, og så at dte var ertestuing på gang. Men først etter måltidet innså vi at den hadde vi ikke sett noe til..

Kvalitetsreparasjon
matpakke....?

Ti minutter ventetid - akkurat nok til å kikke seg litt grundig rundt. Setene på dineren har tydelig blitt slitt fortere enn det de håpet på, men det har de fikset. Med gaffateip. Store, blanke sølvteippyntede seter. Det var igrunnen greit, for det fikk fokus bort fra sprekkene der setet møter ryggen på sofaene. Der lå det nok mat til å servere en hel familie. Gammel mat. Nok til at jeg - litt lattermild - satte meg litt lenger frem på setet enn det jeg hadde tenkt, for å unngå å få mat i rørleggersprekken. I den grad jeg har en.




skittreim
Men det gav meg jo en anledning til å se meg rundt. Bordene hadde blanke, flotte bein. Metall. Hadde. Nå: hadde tidligere måltid funnet veien ned og rundt beina på bordene, det var matsprut oppover. Det var veldig (!) skittent. Men selv det bleknet i det vidunderlige bordet. Et skikkelig sånn amerikansk bordplate, blank og finfin. Og med dype riller på sidene. Det vil si: tidligere dype riller. Nå: riller med mat. Der lå det mat fra lang, lang tid tilbake. Jeg forstår ikke hvorfor et serveringssted vil ha riller på et bord? Er det til dårlige tider?


Hjørnet vi satt i var det amerikanske hjørnet. Men fem meter bortenfor hang det et spøkelse fra åttitallet. Gardiner. Mønstrete. Et annet skrik fra fortiden var røykeavdelingen - som nå var røykefri, selvsagt - men der var det vanlige kafebord, mørkebrune. Helt greit.

Så summa summarum: knagande god mat. Norsk mat. Effektiv servering og hyggelige ansatte. Masseprodusert pommes frites og pølser. Men ellers helt greit.

Så får vi håpe de overlever et besøk fra Næringsmiddeltilsynet - eller mer interessant: at Næringsmiddeltilsynet kommer en tur, og får fikset de største utfordringene på helse. For slik det står nå: så blir det takeaway neste gang jeg skal innom. Men innom skal jeg nok. :D