Oh jul med din vrede

Jeg har vært på shopping. Impulsivt, som et resultat av at jeg fant ut at det er fire dager til julebordet, forrige januars mål om å komme inn i drømmekjolen er like fjernt som det var da, og Kvadrat i november må jo være bedre enn Kvadrat i desember? Så jeg ringte min Gode Moder, spurte om barna kunne gjøre leksene hos henne, og avgårde!

Ikke bare fant jeg parkering sånn nogenlunde i nærheten av døra - det duggregnet litt, men jeg var og motivert! Jeg hadde planen klar i hodet: en lang kjole som holder inn på rett plass, fremhever mine (to) fordeler (kneggknegg - tog du an?), skjuler WillieNelsonarmer, går inn i midjen: alt dette i en fengende flott julefarge. Billig.

Det begynt dårlig. Jeg fant rett butikk, feil klær. Men Kvadrat er jo Norges største handlesenter, og kvelden var ung. Oppe i første etasje stod en gøyal gjeng med korpsentusiaster og spilte julesanger, det var ikke så mye folk, og stemningen høy. I butikkene var det masse blide ansatte som var på tilbudsiden og spurte om jeg trengte hjelp.

Jeg gikk, til nøds, gjennom Hennes&Mauritz - mens jeg skjulte fjeset mitt. Jeg boikotter dem egentlig, men de har klart å legge butikken slik at man omtrent MÅ innom for å komme videre. Jeg skal slutte å boikotte dem når fabrikkene de handler fra i Bangladesh ikke brenner ned med arbeiderne inne - og de har mer enn tre kroner timen. Men så: lå Kvadrat foran mine føtter! Hundrevis av kjoler som jeg skulle velge og helst vrake, i. I hodet satte jeg en pris på hva jeg var villig til å betale - ikke for mye bling - ellers åpen for det meste. Jeg angret litt på at jeg hadde tatt den nye jakken på meg. Det var litt varmt.

De neste fire butikkene hadde ikke fått med seg årets motebilde. De hadde rett og slett ikke fått med seg at årets motebilde er, eller bør være, preget av lange, flotte kjoler. Det var kort, svart del nederst, gøy farge oppe. Det var lang kjole bak, vis trusa foran. Bling, blang, glitter og stas. Toppene veide mer enn jeg drømmer om å gå ned i vekt. Og hadde de armer? Neida. Jeg la merke til en ganske fin gull-bolero, fordi jeg tenkte den kunne være grei å ha når jeg fant Kjolen - som sikkert kom til å være kortarmet. Noterte meg at jeg skulle tilbake. Tok av jakken - begynte å bli kokt i hodet. Skulle ha byttet sko før jeg gikk.

Det sinnsykt store orkesteret som spilte ved inngangen da jeg kom hadde flyttet seg - og nå stod de midt i sentrum av det området jeg nå beveget meg i. "På låven sitter nissen" ble trøttende å høre på i lengden. Og jeg begynte å bli lei av kjoler som rekker akkurat ned til celulittene mine, og ennå verre: det viser seg at årets vinner er en topp som er vid, men som ender opp i et kroppskondom av et skjørt. Som rekker akkurat ned til celulittene mine. Samme hvor jeg gikk så dukket det masete kvinnfolk med små skilt på brystet opp, og spurte om jeg skulle ha hjelp. "Ja, jeg skal ha en lang kjole, som er smal i livet, som gir pushupfeeling på brystene, som har armer og som har en artig farge. Jeg driter i prisen". Neida, beklager meg her og beklager meg der. Yeah, right. Beklager? I think not.

Mas fra høytaleren: må vi vite at det er åpent til ti, hvert annet minutt? Og hva med å bytte ut den skrikende, ekle oslodama med en hyggelig, lav og rolig, mannsstemme? "Miiiiiinnner om at Kvadrrrrraaaaat stenger klokkken tjuetoooooooo hver dag!". Eh: vi er her etter klokken åtte, jeg TROR vi har forstått det!

Jeg fikk vondt i beina. Jakken på armen begynte å bli tung. De hadde skrudd opp varmen.

Nei, det er ikke greit at du ikke SÅ meg i verdens trangeste butikk, hvordan kan du IKKE se meg? Det er jeg som har GEDIGEN, kokvarm ulljakke hengende over armen, og som baner meg vei. Som blar tiltaksløst gjennom kjole etter kjole, størrelse small og medium, og som er villig til å prøve dem i TILFELLE, i tillegg til at de koster det samme som bilen min, og blinker og blinker. Som driter i fargen. Selvsagt så du meg! Du gadd bare ikke å flytte den feite - eller iallefall stygge - rævva di!

Jeg rømte inn på Hennes igjen. Skulle bare ned i første etasje, men boikotten syns så langt unna, det kunne jo hende jeg fant et plagg som var sydd av en dansk kunstner, førti år, av bomull fra frittgående bomullsplanter. Hvordan kunne de ikke høre at det jæ"#"#"la janitsjarkorpset nå spillte RETT utenfor? Hvordan kan de tenke at det kombinert med sinnsykt slitsom ravemusikk dunkende ut av høytalerne er gøy? Den skrikende musikken kombinert med mer messing enn jeg noensinne har sett noen gang i livet - en haug med overentusiastiske korpsmedlemmer som NOK EN GANG peser i vei på sine upussede, høylytte instrument på de dummeste julesanger - det skar i ørene! Hva mener de med "og far hans stod og lo?" Får lyst til å dra til den typen som stod og lo når Maria lå i en stall og fødte!

Kastet jakken i bosset. Tenkte jeg fikk gå tilbake og kjøpe den boleroen jeg skulle ha. Som jeg hadde glemt hvor jeg hadde sett. Og plutselig hadde INGEN gullfarget bolero. Eller kjoler. Eller gøye farger. Og personalet var sure og gretne og sa nei og nei og nei - det har vi ikke, det må ha vært et annet sted.

Korpset fulgte etter meg. De spilte samme sangen omatt og omatt og omatt og omatt og omatt...  Og så hadde butikkene blitt fylt av stygge, høylytte mennesker, som svettet og stod i kø. En beskjed til deg - oh du onde kvinde: når mannen din, på krykker, hinker for livet bak deg i nok en kvinnebutikk: så skal du DRITE i om han har rett eller ei: hvis han mener å finne frem i denne butikken, og hva som er korteste vei til bilen, så sier du JA og HA! Og så dilter du etter Hink-i-Helvete akkurat den veien han vil gå. For har han klart å holde følge med deg så langt, så fortjener han å ha rett! Kjerring!

Dagens høydepunkt skjedde rett før stengetid: mistet følelsen i beina. For så å oppdage at jeg hadde rasket med meg to kjoler i størrelse 170, fuglene vet hvor lenge jeg hadde befunnet meg i barneavdelingen.

Beskjed til personal i klesbutikker: før jul er det ikke nødvendig å ringe til Securitas når man finner noen liggende under et stativ med ytterklær til sytti prosent salg, med tommelen i munn, ruggende frem og tilbake.

Det pisseregner. Parkeringsplassen er uendelig stor, jeg husker ikke hvor jeg har parkert bilen. Men sånn alikevel: er det virkelig lovlig å bannlyse noen fra Kvadrat på livstid?

Danmark på salg

Jeg har fått et supertilbud, av den typen man ikke KAN overse. Det er er den nye reiseruta til FjordLine - Stavanger/Hirshals.

Det er billigkalender. Tur - hvis man er villig til å reise søndag morgen (eh, ja!) - kroner 249,- for bil og fire personer. Retur - hvis man er villig til å reise ni om kvelden lørdag (eh, ja!) - kroner 249,- for bil og fire personer. FANTASTISK. Skal man endelig komme seg tur/retur Danmark uten å måtte pantsette snorkelmaska? Ser slik ut!

Så jeg tok absolutt nada hensyn til skoleruta, la inn 22 juni - og joda: se det! 249,- pr vei!!! Nice. Videre: og det er der jeg ender opp med å lure på hva i hel"¤"%"te slags tilbud det er jeg har fått. Neste trinn er nemlig der jeg enten velger STOL eller LUGAR. Stol.... en selvfølge. Man MÅ velge minimum stol. Nei, jeg skal ikke ha stol, jeg skal danse, shoppe, sitte i baren, spise.... niks. Må ha stol. En til hver. 700 kroner takk. For å ha en adresse på båten. En stol til hver. Hvorfor? Er det ikke stoler nok der? Blir det kamp om gulvplassen? Javel, jeg velger stol. Hjemover kan man og velge stol. Eller billigst lugar, til snaut tretten hundre kroner. Selvsagt vil vi ha lugar hjem, reisen går på natta. Men tretten hundre kroner for å sove under vannlinja uten vindu - med motoren dunkende rett inn? Neitakkemegtilstol - og jeg er jo da villig til å gå opp to hundre kroner pluss, slik at jeg endre på snaut femten hundre og kan gå ned med utsikt mot havet. Ja, dette er altså I TILLEGG til de 249,- kronene som jeg nå ikke er sikker på hva jeg har brukt på. Parkering for bilen, kanskje? Hvorfor må vi da si hvor mange vi er i bilen? Åh, skal du på julehandel og vil stå på Arkaden parkering?? Hvoooor mange er det i bilen? Fem? Oioioi, det blir dyrt. Bare en? Thththt....kollektivt, du må tenke kollektivt!

Velvel, 1500 krone til. Så nå er superdupertilbudet vårt kommet opp i 950 pluss 2250 - det blir i mitt regnestykke drøyt tre tusen kroner? For supertilbudet på fem hundre tur/retur. What????? Jeg prøvde da å legge inn en person og bil, for å sjekke om jeg kunne leve litt kummerlig på en tomannslugar, f.eks. Plutselig var det snaut syv hundre som var prisen, der det tidligere var to femti. ????

Jeg gir opp. Et øyeblikk hadde jeg et lønnlig håp om en fantastisk billig tur til Danmark, jeg skulle kjøpe røde pølser, manipulere jentene til å si "Lenge leve Dronning Margrethe", og helle utrolig billig snaps og øl i maen. Det var planen. Nå er planen endret dramatisk. Det vil si: jeg har ingen plan lenger. Ellers takke meg til Norgesferie i 2013 og. Omtrent samme pris. Til sammen.

Det eneste jeg bekymrer meg for der, er at maen mumlet noe om bobil. Hvor fantastisk det ville være å drakse rundt på en bobil. Eller i en - rettere sagt. Det bekymrer meg. For å leie bobil koster 249 kroner. Men det er før man leier ratt og hjul, seter og tak. Så da er vi oppe i samme pris. Omtrent. Fordelen er at vi da kan både sitte og ligge.

Argh.

Barna - fremtidens kunstelskere?

"Når jeg blir stor, skal jeg bli kunstner!" - mente den ene av mine to håpefulle. "Ikkje eg. Eg ska sella kunst", så den andre. Newsflash unger: begge tar feil. Skal det skje, så skal det skje ut fra rent talent - det skal ikke utdannes arbeidsløse kunstnere og kunsformidlere i dette huset, jeg har nok med dem jeg skal motivere til ordinært arbeid på jobb.

Det skal satses på kunst og kultur - kan man stadig lese i aviser og media. Og det er jo flott, men det gjorde at jeg sjekket litt hva som egentlig menes med kunst og kultur, og hvorfor de går hånd i hånd? Som småbarnsmor så vil jeg gjerne at barna skal delta i "kunst og kultur"-livet. Hva nå det er.
Det er ikke så vanskelig å forstå hva kunst er. Skal jeg forstå det ut fra hverdagslivet og omgangskrets, så er det stort sett bilder, skulpturer, noen ganger fancy bygg. Noen har laget noe som er verd å vise frem. Men jeg slo det opp - og en av definisjonene jeg fant var:

Kunst (tysk for «kunnen») kan defineres som et fantasifullt og nyskapende, estetisk kulturuttrykk for indre eller ytre opplevelser.

Ja, ingen store overraskelser der. Kultur, derimot - sies det at det er over tre hundre definisjoner på. Jeg fant Edward B. Taylor sin definisjon fra slutten av attenhundretallet: 

”Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlem."

HJÆÆÆÆÆLP! Det var verre. Det er med andre ord forståelsen av hverdagen?

Så når det skal satses på kultur - da lurer jeg egentlig på hva man mener. Siden kultur er rundt oss hele tiden, hvordan kan man da satse på det? Skal man da vise det frem? Dyrke det? Lære opp folk i det? Og hvem skal gjøre det? Jeg? Skolen? Kommunen?

Som sagt vil jeg gjerne at barna skal blir kulturelle medborgere. Og godt på vei er de nok det og. De er med på teater, på kino, på veldedige event, på samlinger til advent og Lucia.... verden var nok kjedelig uten at vi feiret noen av de kulturelle høydepunktene i vår by.

Men når det kommer til disse tingene, så er det jeg forstår at jeg og politikere nok har hvert vårt syn på hvordan denne kulturen/kunsten skal nå frem til våre barn. For hvem er det som definerer hva som er kunst og kultur og hvilke deler av det man skal satse på? I Oslo skriker de over seg i debatten om hvor Munchmuseet skal ligge. Hva det skal koste, hvem som skal koste det... det er vår verdensarv - og konservering og ivaretagelse må skje i rette former, snarest mulig. Det ble arrangert fakkeltog. Sjøl var jeg hjemme og så nyheter om barn som var drept i Syria, så jeg fikk ikke deltatt. Ja, så gikk det i Oslo og... Joda, det må vel markeres. Og det må jo ivaretas. Men er Munchmuseet det viktigste emnet når det kommer til kunst i Norge?

Under Stavanger Museum ligger det ikke mindre enn ti museum. Og i tillegg kan vi bruke Vitenfabrikken i Sandnes og de museene som ligger i tilknytning til det. Nå for tiden kan vi og se Munch sine arbeid her i byen. I den forbindelse har museet funnet det for godt å sette opp prisene:

"Vi gjør oppmerksom på at billettprisen ved Stavanger kunstmuseum er hevet noe under utstillingen Munch - Gåten bak lerretet, for å dekke inn store kostnader knyttet til oppføringen. Vi gjør samtidig oppmerksom på at denne billettprisen også gjelder for andre parallelle utstillinger ved kunstmuseet i samme periode.

Voksenbillett kr.100,-
Barn/student/honnør kr.60,-
Venneforeningens medlemmer kr.40,-
Familiegrupper (max. 5 pers) kr.300,- "

Og her er vi ved sakens kjerne. Vi er fire personer i familien. To voksne og to barn. Det beste pristilbudet da er å velge familiegruppe. 300 kroner for å gå en tur på museet.

Alternativt kan vi gå på kino. Vi kan f.eks se "Reisen til Julestjernen"? To voksne, to barn: 380 kroner. Før snop, chips, mat, brus....

Vi kan heller vurdere en teaterforestilling? Alladin, f.eks? 640 kroner takk.

Jeg ville som sagt at jentene skulle få delta i denne delen av fellesskapet - og joda: vi har råd til å løse ut alle de overnevnte billetter, og vi gjør det og. Men denne byen har en glemt gruppe - som høykulturelskerne ser ut til å ha glemt: De familiene som har sosialytelse. De som har foreldre som har uføretrygd. Som har kun en inntekt. Hvordan kan de løse billetter på kino, teater eller museer?

Jeg meldte barna opp på Kulturskolen, første klasse. Det var generell musikkopplæring. En dag i uken, og en opptreden sånn dann og vann. Jentene syns det var storveis. I andre klasse var jeg på ingen måte like ivrig etter å bruke 12-1400 kroner på at de skulle sitte i en ring og bruke rytmeinstrument. Så jeg meldte dem av. Og fikk straks beskjed om at det var greit, men skulle jeg ønske et musikkinstrument i tredje klasse (ja, jeg vil de skal lære gitar), så måtte jeg holde på plassen gjennom andre klasse og - ellers ville de som gjorde det være forbeholdt førsteprioritering i instrumentopplæring. Jeg forsto ikke at de mente det. For meg er det HELT uforståelig at jeg skulle være nødt til å holde barna på et kulturtilbud jeg ikke ønsket, for at de skulle få det de ønsket i tredje klasse. Så nå står den eldste i kø for å lære gitar. Og hun får neppe plass. Den yngste står i kor-kø - og får neppe plass. Fordi jeg ikke valgte å holde dem der. Hvordan kan det være sammenheng mellom instrumentopplæring og sang/dans - og hvis det er slik at de skal oppføre seg som et borettslag med ansiennitet - hvorfor kunne vi ikke bare kjøpe et medlemskap til dem i andre klasse slik at de alikevel stod i reell kø for gitar?

De står i kø på Rogaland Teater og. I barneteateret. R står for tredje året, ennå de faktisk opprettet to nye klasser, en for hvert av jentene sine årstrinn, i år. De får neppe plass der heller.

For å la barna delta i denne typen aktiviteter så må vi på privat marked. Stavanger Kommune satser stort på kunst og kultur, og antagelig forbeholder de rette personene seg retten til å si at vi og satser på barn og unge. Alikevel har jeg ingen barnekor å sette Sofie i - utenom i Tasta Kirke. Det er uaktuelt. Selv om søstera går på dansegruppe i kirken, så blir det annerledes med kor. Det er ingen private, ikke-religiøse aktører på banen. Vi kjøper spinndyre pianotimer til den eldste privat. Og skal barna - slik de ønsker - få et teater/dans/sang-tilbud ellers, så må vi bruke Showskolen med Bente og Oli - det mest kommersielle tilbudet man kan finne. "Hei unger, kjekt at dere har begynt, i helgen er det teaterhelg med overnatting, da kan dere, for den nette sum av to og et halvt tusen kroner, overnatte her, spise taco og ha teatertrening". Måpende mødre, happy unger. Vi gikk der i fjor. En dag i uken kjørte jeg barna til teatertrening, bare for å befinne oss i et overbefolket, forferdelig lokale på oppvisningsdagen - hvor vi måtte KJØPE billetter (etter tre tusen kroner for at barna skulle gå der, ti ganger - virket det noe drøyt) - og høre at syvåringen hadde monolog fra Mamma Mia: "Me kysste, danste og prikkprikkprikk.....". De voksne lo, og barna ble lattermilde på den flaue måten, den måten hvor de  har forstått at vi vet noe ikke de vet. Det var det tilbudet jeg klarte å skaffe barna på den kulturelle siden av vårt liv. Det er PINLIG at Stavanger kommune ikke klarer bedre enn dette.

Jeg prøver å vise barna gratistilbudene. Vi ser på rustne menn, går den Blå prominade (der den ikke er innestengt av gjerdene for cruisebåtene), ser på veggmalerier og Luciaopptogene. Vi snakker mye om at man kan gjøre mye billig her i byen - jeg aner ikke hvordan deres liv blir. Antagelig vil de ha råd til å kjøpe billetter på de tingene de ønsker, eller så vil de kunne spare til det om ikke annet. Vi sparer nå penger til Disney on Ice i Oslo - de bretter på klær fortere enn jeg kan vaske dem, i håp om å ha tjent penger nok til å gå i januar. Jeg vil de skal være forberedt på at det finnes andre alternativ enn å gå på spinndyre kultur"tilbud" i Stavanger. Men jeg holder på det jeg sier. Det er en stor forskjell på hva politikerne for tiden vurderer som kunst og kultur, og på hva jeg definerer som kunst og kultur. Jo blåere kommunen blir, jo større blir forskjellen.

Nei, mine barn kommer aldri til å tilhøre kultureliten. Men så har jeg aldri helt forstått meg på kultureliten heller - så kanskje jeg bare skal være fornøyd om de - neste gang jeg foreslår kino - heller vil ha en dvd og kjøpe en pizza med hjem. Det koster meg tross alt bare halvparten av hva kinobilletter ville kostet.

På topp. Det vil si på bunn.

Hva er det som feeeeeeileeeer meg????? Jeg gjør det gang, på gang, på gang. Lærekurven har IKKE flatet ut, den går NEDOVER! Hver gang så sier jeg til meg selv: "Kjære du - vanligvis opplever jeg deg som et oppegående, nogenlunde fornuftig vesen. Ja, du maser litt, og ja - du mener så mangt om så mye. Men du har iallefall vett til å holde kjeften sånn innimellom! Så hva i HULESTE er det du holder på med?????"

Det er skammelig. Det er pinlig. Og det er så utrolig avhengighetsskapende. Men av og til må man gjøre som på aa-møter. Man må stå opp, klare stemmen, og si det høyt, legge innrømmelsen på bordet: Jeg er en toppkommentator! Ikke bare i VG og Dagbladet, men og i Aftenbladet! Ja, jeg innrømmer det.

 

Sånn. Det lettet. Men det er alikevel en sørgelig sannhet. Først vil jeg gjerne si at det skal LITE til å bli toppkommentator. Veldig lite. Tror det er to eller tre kommentarer. Og så vil jeg gjerne si - at jeg kommenterer ikke noe hvis jeg ikke virkelig føler behovet. Og behovet kommer stort sett etter å ha lest side opp og side ned om hvor mange idioter som jobber i NAV, hvordan man burde være utlending for å få rettigheter, hvordan det BURDE vært i Norge. Stort sett av folk som ikke har lest verken regelverk, lover, rutiner...eller satt seg inn i saken. Stort sett av folk som bare sitter og brummer på ytelsene sine, som føler seg misforstått og som mener NAV ikke kan noen ting. Nå kan jo NAV NOE, da. NAV forvalter jo 1/3 av statsbudskjettet, og er Norges største arbeidsgiver....så en sjelden gang er det kanskje en som ikke er på tiltak, som har fått til noe der. Nok om det.

Jeg kaster meg altså i debatten. I dag om permitteringer. Jeg kjenner på den saken, etter å - i årevis  ha sett hvordan arbeidsgivere (slett ikke alle!!!!) har misbrukt regelverket. Utenlandske arbeidstakere, kommer hit og får fast jobb, får seg en kjelleleilighet. Jobber noen måneder, og vips: permittert. Så går de der og trør, de fleste uten dagpengerettigheter, til firmaet enten har arbeid igjen, eller til firmaet finner det for godt å si dem opp (etter tretti uker). Flere av disse havner på sosialytelse. Så jeg er for den regelen om at permitteringer skal bruker ved uforutsette hendelser. Som forøvrig Arbeids- og velferdsdirektoratet har lagt føringer for. Men hvem er syndebukken? NAV, selvsagt. Oss ubrukelige, idiotene som ikke kan de enkleste regler. Ja, i mitt tilfelle - de enkleste 49 lover (pluss noen regler).

La oss ikke dvele ved regelverket. Det kan dere gå på Aftenbladet.no og debattere. Tilbake til min status som toppkommentiot.

I hetens øyeblikk så skriver jeg gjerne på senga - like før jeg sovner. Og bråvåkner til 18 sure kommentarer og noen indirekte trusler. Så må jeg bruke tid på å blokke dem fra Facebook, og vurdere å slette kommentaren. Men det er og pinlig. Så jeg lar dem stå. Noen ganger går jeg inn og leser kommentarene. Sjeldnere og sjeldnere. Det er "skjerp deg Gunnhild Folgerø. Hadde de hatt navn som Muhammed og Ali så hadde de fått det de ville. Bytt religion, få det du vil". Og så er det "Jeg gider ikke å komentere det du skriver, Gunnhild. Du jobber i NAV, er garantert fra SV, og har rævva di godt plantet i en statlig/komunal stilling med god pensjon".  Fra Idar Olsen i dagens artikkel: "Herre gud, lurer på hva slags IQ test man må stryke på for å bli statsminister, politiker og jobbe i NAV. Har lurt en stund på om det satt en 6 åring i kjelleren på NAV og styrte, men etter å ha sett 6 åringene i nabolaget her så har jeg slått fra meg det. Det er tydelig at de er mye mer utviklet i knotten enn det som vises av NAV. Idioter!" Og best av alt: "Da jeg ble uføretrygda, så måtte jeg prøves ut gang på gang, selv om kameraten min, som er lege, kunne fortelle alt om at jeg ikke har arbeidsevne. Nå sitter jeg her, og har kjempeliten uføretrygd, og burde ha jobbet i NAV, for der gjør de heller ingenting!".

Nei, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke kan la dem gå. Hvorfor jeg får akutt behov for å forsvare et regelverk jeg ikke engang forvalter. Hvorfor jeg ikke kan la dem kommentere seg blå, få det ut! Og til og med la være å lese det? Hvorfor, oh why, må jeg plent sette navnet mitt der? Det fører til angst, jeg gruer meg til å gå på Facebook og se kommentarene. Jeg er redd for å møte dem på gata, at de skal hate meg og komme hjem til meg.

Det er ikke kult å være toppkommentator. Det er pinlig. Og jeg lurer på hvor lenge det går før jeg har mistet tittelen. Jeg er redd den er kommet for å bli. At den kommer til å henge ved meg resten av livet. Gunnhild - toppkommentatoren.

Kjære jentene mine: hvis noen googler meg når dere er i ungdomsalderen og alt jeg gjør er flaut og pinlig og jeg ser dum ut og har rar frisyre og synger ennå flauere enn jeg gjør nå - så beklager jeg at jeg har lagt en livslang ekstra byrde til deres foreløpig gode navn og rykte. Hvis det hjelper - så kan jeg skifte navn. Og da lover jeg å bare kommentere i det gamle navnet mitt. Deal?

Curlingbarna - på film

Åh, de unge, håpefulle! De små barna som skal bli leger, ingeniører og psykologer, og i sjeldne tilfeller statsministere eller til og med presidenter... Som volder oss så mye bekymring, og som gir oss så mange gleder. Ingen plass stod det noe om endeløser møter i barnehager, om foreldresamtaler og om kakebaking til sosiale event. Hadde vi barn om vi visste at vi, i tillegg til lus, vorter, innvollsmark, beinbrekking, sårstell, oppkast, feber, diare og snue måtte takle opptreden av ymse kvalitet? Antagelig.

Denne uka var det Grunnskolens dag. Obligatorisk for ungene, gøy hvis foreldrene kommer. Og forresten: ta med ei kake og kaffe. Ja, det siste hadde jeg meldt meg frivillig til, når jeg tenker meg om. Lett når jeg ønsker å bidra, men syns det er vanskelig delvis pga turnusjobbing på min bedre halvdel,  og at mange av dem jeg møter på skolen er på NAV på et vis. Velvel. Jeg lagde bare seksti muffins, lagde to sett av glasur, og kvart på husket jeg at jeg skulle ha kaffe med og. Og at alt skulle vært levert kvart på....akkja. (Førti muffins ble båret til jobb neste dag - gulerotmuffins er visst ikke en vinner alikevel...)

Men tilbake til de unge, håpefulle.  Kvalitet på underholdningen endres med alderen heldigvis. I barnehagen husker jeg at lederen avsluttet hele koret og begynte på nytt, fordi min Yngste Håpefulle og bestevenninnen bestemte seg at opptredenen kunne benyttes til å skrike høyest av alle. Det var jo flaut for moderen, men jeg tenkte at jeg alikevel foretrakk det fremfor ham som stod ytterst og mumlet med en finger vekselvis i nesen og munnen...dessforuten mener jeg bestemt at det må ha vært venninnen sin feil, at hun trigget mitt barn...

Det skjer noe med foreldre når man kommer på slike dager. Jeg har jo mobilen min, og det hender jeg sniker den opp og tar et bilde og to. Filmer litt. Men jeg forstår at jeg - om tjue år - kommer til å angre bittert på at jeg ikke kan vise barndommen hennes i bilder og lukter etter bryllupsmiddagen. Fra læreren har klappet i hendene, ungenen har klappet tilbake, og til oppvisningen er over 25 minutter etter, så filmes det. Jeg mistenker at en del foreldre må hjem og se filmen for å se hva barnet har opplevd. Det blinkes i blitz, og summes i filmkameraene. Inn kommer barna. På rad og rekke. Stolte, nesten ikke i bakken av forventning. Noen skotter forsiktig til sidene for å orientere seg mot foreldrene, noen stirrer stivt i gulvet. Andre vinker til alle de kjente - og inn og på plass. Summesumme i kamera. Blinkeblinke i blitz. Ungene begynner på sangen. Og dett var dett. Etter dette - ingen struktur. De står fint. De synger fint. De er HELT uten oppmerksomhet mot publikum, og det er null entusiasme. Det pilles. I nese. På kinn. I øret. Det kløs. I nesen. I skrittet. På halsen. Det hostes. Harkes. Nyses. Og ser jeg på barna, så har de blikket ut vinduet. I gulvet. På hverandre. Ser jeg på foreldrene, så ser jeg femti foreldre, rørt til tårer over den store opptredenen. Og jeg kan se hvilket barn som hører til hvilke foreldre.  For de ser bare  på sitt eget barn.

Barna er veldresserte. Showet velregissert. Og fire er utplukket til å lese høyt. De leser teksten uhyre forskjellig. Først tenkter jeg "er det helt ny tekst?". Så tenker jeg "Er det skrevet med vanskelig håndskrift?". Før jeg tenker "wow!". Og hører summingen i publikum. "Åååååh, han leser så godt! Sikkert best i klassen!", og "Stakkar.... hun prøver iallefall" - selv om foreldrene til den jenta som sliter faktisk står der og blusser av stolthet. For kanskje er dette jenta på sitt aller beste! Kanskje er det å gå på scenen for henne det beste og vanskeligste hun har gjort noen gang.

Det skal klappes. Vi skal klappe for seksåringen som har stupet kråke. For åtteåringen som har sunget så lavt at det selv ikke gjennom mikrofonen kunne oppfattes hva hun sang. Fordi de våget! Fordi de klarte å vise hva de kunne. Det skal jubles over at barna står på scenen, at de soler seg i glansen fra publikum. Så legger vi til side at en del av de barna har sola på seg hele tiden, hver dag. At de har en hel besteforeldregenerasjon som klapper og stanser praten når Poden avbryter, som møter på ALLE forestillinger, som filmer, filmer, filmer - og bygger selvtillit slik de ikke fikk gjort på sytti-åttitallet da deres barn var små. At noen av disse barna tror at de har hovedrollen i Livet - en film om dem selv som varer gjennom skoledager og SFO. Foreldre som kniser litt - og sier "Ja, han er jo familieGeneralen, han er jo det", eller "Nei, hun ville ikke til London på ferie, så det ble syden heller". Hun er syv år! Det er curlingbarna. Barna som vokser opp med bare ett søsken, eller ingen. Hvor foreldrene koster, koster og koster banen slik at curlingkula (kula?) skal komme akkurat dit man henter mest mulig poeng, om det aldri så mye betyr at noen andre kuler må ut av banen. Der foreldre er med på første jobbintervju, som forøvrig ikke tar plass før babyen er rundt tjue år.

Dette er heldigvis ikke gjeldende for alle barna. Men for flere enn man tror. Og disse barna er det som skal opptre, gang på gang. De går på piano og skal ha julekonsert. De går på dans og skal opptre på Tastasenteret før jul. De skal på Stjerner i sikte - hvor premieringen er tatt bort, fordi det alltid var samme dama som vant, og de andre barna følte seg mislykket i forhold. De skal ha juleavslutning for foreldrene på skolen. De skal opp og frem. Gang på gang. Og vi som er foreldre - vi klapper, jubler og filmer. Når seksåringen stuper kråke. Og havner utenfor målområdet.

Selvsagt skal barna oppmuntres. Være med på opptreden. Presses litt til å stå i fokus et øyeblikk. Men mitt ønske er at foreldrene en dag skrur av telefoner, filmkamera og fotoapperat - og betrakter opptreden som instant art. Kunst i øyeblikket. Og kanskje til og med vise barna at det er forventet at de skal takle scenen, å stå i en gruppe med 58 venner og synge en sang foran foreldrene. At det er slik livet er! For ved stadig å oppmuntre dem og heie dem frem i hver eneste sving- forteller vi dem ikke da at det som egentlig burde være forventet adferd, nemlig å fungere i en gruppe, er ekstraordinært? Og vil ikke da forventningene skrus opp hos dem?

Selv skrudde jeg mobilen av på forrige forestilling. Det skjedde ingenting ekstraordinært. Jeg filmet da Eldste Håpefulle sang solo på St.Luciafeiring. Jeg filmet IKKE da hun danset magedans med atten andre jenter. Det skulle jeg kanskje gjort.

Jeg filmet heller ikke da Yngste Håpefulle i går utløste "Stakkar.... hun prøver iallefall" da hun leste høyt - hun kom i mål, hun var stolt, jeg var stolt av at hun våget, og jeg forventet (!) at hun skulle dra sin del av lasset, at hun skulle bidra med det hun kunne. Og det gjorde hun. Og mer kan jeg ikke be om. Selv var hun og fornøyd med å ha gjort det, og av å være en del av noe.

Før jul skal jeg på pianoforestilling. Danseoppvisning. Stjerner i sikte. Juleavslutning. Det er veldig kjekt å se at begge barna gjør det de skal, at de bidrar til klassemiljøet og drar lasset sammen med de andre i gruppen og klassen. Er det stor kunst? Nei. Er der sjeldne talent? Nei. Men det er hardt arbeid, det er mestring, og det er fellesskap.

Så får jeg heller snikfotografere litt. Eller ringe til noen foreldre i klassen og be om kopi av videoen - når det en gang blir aktuelt å kaste et tilbakeblikk på barndommen. Det jeg iallefall skal, er å SE opptreden. Og snakke om det etterpå. Fjes til fjes, ikke fjes til tv-skjerm.

Og så skal vi øve litt mer på lesing.