Curlingbarna - på film

Åh, de unge, håpefulle! De små barna som skal bli leger, ingeniører og psykologer, og i sjeldne tilfeller statsministere eller til og med presidenter... Som volder oss så mye bekymring, og som gir oss så mange gleder. Ingen plass stod det noe om endeløser møter i barnehager, om foreldresamtaler og om kakebaking til sosiale event. Hadde vi barn om vi visste at vi, i tillegg til lus, vorter, innvollsmark, beinbrekking, sårstell, oppkast, feber, diare og snue måtte takle opptreden av ymse kvalitet? Antagelig.

Denne uka var det Grunnskolens dag. Obligatorisk for ungene, gøy hvis foreldrene kommer. Og forresten: ta med ei kake og kaffe. Ja, det siste hadde jeg meldt meg frivillig til, når jeg tenker meg om. Lett når jeg ønsker å bidra, men syns det er vanskelig delvis pga turnusjobbing på min bedre halvdel,  og at mange av dem jeg møter på skolen er på NAV på et vis. Velvel. Jeg lagde bare seksti muffins, lagde to sett av glasur, og kvart på husket jeg at jeg skulle ha kaffe med og. Og at alt skulle vært levert kvart på....akkja. (Førti muffins ble båret til jobb neste dag - gulerotmuffins er visst ikke en vinner alikevel...)

Men tilbake til de unge, håpefulle.  Kvalitet på underholdningen endres med alderen heldigvis. I barnehagen husker jeg at lederen avsluttet hele koret og begynte på nytt, fordi min Yngste Håpefulle og bestevenninnen bestemte seg at opptredenen kunne benyttes til å skrike høyest av alle. Det var jo flaut for moderen, men jeg tenkte at jeg alikevel foretrakk det fremfor ham som stod ytterst og mumlet med en finger vekselvis i nesen og munnen...dessforuten mener jeg bestemt at det må ha vært venninnen sin feil, at hun trigget mitt barn...

Det skjer noe med foreldre når man kommer på slike dager. Jeg har jo mobilen min, og det hender jeg sniker den opp og tar et bilde og to. Filmer litt. Men jeg forstår at jeg - om tjue år - kommer til å angre bittert på at jeg ikke kan vise barndommen hennes i bilder og lukter etter bryllupsmiddagen. Fra læreren har klappet i hendene, ungenen har klappet tilbake, og til oppvisningen er over 25 minutter etter, så filmes det. Jeg mistenker at en del foreldre må hjem og se filmen for å se hva barnet har opplevd. Det blinkes i blitz, og summes i filmkameraene. Inn kommer barna. På rad og rekke. Stolte, nesten ikke i bakken av forventning. Noen skotter forsiktig til sidene for å orientere seg mot foreldrene, noen stirrer stivt i gulvet. Andre vinker til alle de kjente - og inn og på plass. Summesumme i kamera. Blinkeblinke i blitz. Ungene begynner på sangen. Og dett var dett. Etter dette - ingen struktur. De står fint. De synger fint. De er HELT uten oppmerksomhet mot publikum, og det er null entusiasme. Det pilles. I nese. På kinn. I øret. Det kløs. I nesen. I skrittet. På halsen. Det hostes. Harkes. Nyses. Og ser jeg på barna, så har de blikket ut vinduet. I gulvet. På hverandre. Ser jeg på foreldrene, så ser jeg femti foreldre, rørt til tårer over den store opptredenen. Og jeg kan se hvilket barn som hører til hvilke foreldre.  For de ser bare  på sitt eget barn.

Barna er veldresserte. Showet velregissert. Og fire er utplukket til å lese høyt. De leser teksten uhyre forskjellig. Først tenkter jeg "er det helt ny tekst?". Så tenker jeg "Er det skrevet med vanskelig håndskrift?". Før jeg tenker "wow!". Og hører summingen i publikum. "Åååååh, han leser så godt! Sikkert best i klassen!", og "Stakkar.... hun prøver iallefall" - selv om foreldrene til den jenta som sliter faktisk står der og blusser av stolthet. For kanskje er dette jenta på sitt aller beste! Kanskje er det å gå på scenen for henne det beste og vanskeligste hun har gjort noen gang.

Det skal klappes. Vi skal klappe for seksåringen som har stupet kråke. For åtteåringen som har sunget så lavt at det selv ikke gjennom mikrofonen kunne oppfattes hva hun sang. Fordi de våget! Fordi de klarte å vise hva de kunne. Det skal jubles over at barna står på scenen, at de soler seg i glansen fra publikum. Så legger vi til side at en del av de barna har sola på seg hele tiden, hver dag. At de har en hel besteforeldregenerasjon som klapper og stanser praten når Poden avbryter, som møter på ALLE forestillinger, som filmer, filmer, filmer - og bygger selvtillit slik de ikke fikk gjort på sytti-åttitallet da deres barn var små. At noen av disse barna tror at de har hovedrollen i Livet - en film om dem selv som varer gjennom skoledager og SFO. Foreldre som kniser litt - og sier "Ja, han er jo familieGeneralen, han er jo det", eller "Nei, hun ville ikke til London på ferie, så det ble syden heller". Hun er syv år! Det er curlingbarna. Barna som vokser opp med bare ett søsken, eller ingen. Hvor foreldrene koster, koster og koster banen slik at curlingkula (kula?) skal komme akkurat dit man henter mest mulig poeng, om det aldri så mye betyr at noen andre kuler må ut av banen. Der foreldre er med på første jobbintervju, som forøvrig ikke tar plass før babyen er rundt tjue år.

Dette er heldigvis ikke gjeldende for alle barna. Men for flere enn man tror. Og disse barna er det som skal opptre, gang på gang. De går på piano og skal ha julekonsert. De går på dans og skal opptre på Tastasenteret før jul. De skal på Stjerner i sikte - hvor premieringen er tatt bort, fordi det alltid var samme dama som vant, og de andre barna følte seg mislykket i forhold. De skal ha juleavslutning for foreldrene på skolen. De skal opp og frem. Gang på gang. Og vi som er foreldre - vi klapper, jubler og filmer. Når seksåringen stuper kråke. Og havner utenfor målområdet.

Selvsagt skal barna oppmuntres. Være med på opptreden. Presses litt til å stå i fokus et øyeblikk. Men mitt ønske er at foreldrene en dag skrur av telefoner, filmkamera og fotoapperat - og betrakter opptreden som instant art. Kunst i øyeblikket. Og kanskje til og med vise barna at det er forventet at de skal takle scenen, å stå i en gruppe med 58 venner og synge en sang foran foreldrene. At det er slik livet er! For ved stadig å oppmuntre dem og heie dem frem i hver eneste sving- forteller vi dem ikke da at det som egentlig burde være forventet adferd, nemlig å fungere i en gruppe, er ekstraordinært? Og vil ikke da forventningene skrus opp hos dem?

Selv skrudde jeg mobilen av på forrige forestilling. Det skjedde ingenting ekstraordinært. Jeg filmet da Eldste Håpefulle sang solo på St.Luciafeiring. Jeg filmet IKKE da hun danset magedans med atten andre jenter. Det skulle jeg kanskje gjort.

Jeg filmet heller ikke da Yngste Håpefulle i går utløste "Stakkar.... hun prøver iallefall" da hun leste høyt - hun kom i mål, hun var stolt, jeg var stolt av at hun våget, og jeg forventet (!) at hun skulle dra sin del av lasset, at hun skulle bidra med det hun kunne. Og det gjorde hun. Og mer kan jeg ikke be om. Selv var hun og fornøyd med å ha gjort det, og av å være en del av noe.

Før jul skal jeg på pianoforestilling. Danseoppvisning. Stjerner i sikte. Juleavslutning. Det er veldig kjekt å se at begge barna gjør det de skal, at de bidrar til klassemiljøet og drar lasset sammen med de andre i gruppen og klassen. Er det stor kunst? Nei. Er der sjeldne talent? Nei. Men det er hardt arbeid, det er mestring, og det er fellesskap.

Så får jeg heller snikfotografere litt. Eller ringe til noen foreldre i klassen og be om kopi av videoen - når det en gang blir aktuelt å kaste et tilbakeblikk på barndommen. Det jeg iallefall skal, er å SE opptreden. Og snakke om det etterpå. Fjes til fjes, ikke fjes til tv-skjerm.

Og så skal vi øve litt mer på lesing.